Opplever norsk misjon tilbakegang?

Foto: aeroworks på Flickr - cc by-nc-nd

Den kristne kirke globalt vokser i et tempo som aldri før i verdenshistorien. Samtidig hører vi oftere og oftere at norsk misjon opplever nedgang.

Darryl Krause ved Ungdom i Oppdrags Internasjonale kontor har i en årrekke gjort en viktig jobb for å måle norsk misjonsinnsats for paraplyorganisasjonen NORME. Her måles antall norske misjonærer, hvor det arbeides og hvor mange norske misjonskroner som brukes i utlandet. I løpet av de siste ti årene ser vi at antall tradisjonelle norske misjonærer har gått betraktelig ned. Da er det lett å konkludere med at norsk misjon er i krise og opplever nedgang.

Jeg tror ikke norsk misjon opplever nedgang. La meg peke på noen områder som viser dette, områder som ikke fanges opp av NORMEs årlige misjonsstatistikk:

  1. Pendlende misjonærer: Digital kommunikasjon har gjort det mulig å arbeide i nesten hele verden, samtidig som man bor i Norge. Sammen med billigere flyreiser, gjør dette at flere og flere bor i Norge, men arbeider som ”misjonærer” i utlandet. Fordi misjonærrollen også til en viss grad har endret seg, trenger man ikke nødvendigvis å bo i Hong Kong for å jobbe i Hong Kong.
  2. Teltmakere: Flesteparten av de minst nådde folkeslagene bor i land som er stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet. Derfor er det flere og flere som velger å arbeide i ulike sekulære yrker i land hvor kristen misjon ikke er ønsket. Mange kristne som bor og arbeider i slike land, ønsker ikke å ha sin identitet som misjonær, men derimot som kristent fagpersonale. Der lever de som kristne og forsøker å være kristne vitnesbyrd i kraft av livene de lever.
  3. ”Frilansmisjonærer”: Mange reiser ut som misjonærer uten å være utsendt av en misjonsorganisasjon eller en menighet. Dette har både positive og negative sider, men dette fenomenet eksisterer, og mye tyder på at dette er økende.
  4. Menighetsbasert misjon: I løpet av de siste 15-25 årene er det flere og flere menigheter som sender ut misjonærer direkte, og driver sine egne prosjekter rundt om i verden.
  5. Aril Edvardsen-modellen: Troens Bevis driver misjon over hele verden i form av å støtte lokale evangelister, pastorer og misjonærer. De sender få eller ingen misjonærer fra Norge, men samler inn penger og støtter misjon direkte ved å underholde lokale medarbeidere. Flere menigheter og organisasjoner driver nå misjon på denne måten.
  6. Korttidsmisjon: Ungdom i Oppdrag sendte i 2010 ut 750 personer til hele verden på misjonsoppdrag av kortere varighet. Flere av andre misjonsorganisasjoner og menigheter gjør også dette. Hvor mange nordmenn som hvert år reiser på slike misjonsturer vites ikke. Når korttidsmisjon skjer i en ramme av langtidsmisjon, utfører kortidsmisjonærer et viktig arbeid.
  7. Kortere tjenestetid: For bare få år siden var det normalt at misjonærer tjenestegjorde i flere år enn i dag. Mens normal tjenestetid tidligere ofte var 10-20 år, er dette i dag betraktelig kortet ned. Dette gjør at flere misjonærer må rekrutteres for å holde oppe antall misjonærer. Dersom vi teller antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1995-2010, er det ikke sikkert dette tallet er mye lavere enn antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1970-1985, selv om færre misjonærer i tradisjonell forstand er utstasjonert nå enn før.
  8. Pengebruk i utlandet: NORME’s statistikk viser at antall norske kroner som brukes i andre land er økende. Samtidig vet vi at mange misjonskroner ikke kommer med i NORMEs statistikk. Aldri har vi brukt mer penger enn i dag.

 

Mye av dette misjonsengasjementet skjer på grasrotnivå, drevet av ildsjeler med store hjerter. Likevel er det viktig å ikke glemme at om man skal se varige resultater, er det viktig å huske at fruktbart misjonsarbeid er langsiktig arbeid som krever kompetanse.

Så lenge det finnes mennesker som ikke har hørt evangeliet, er det bruk for misjonærer. Også norske misjonærer.

Inntrykk fra India

Foto: suvajack på Flickr - cc by

Vi kjørte oppover. Fjellene i Himalaya lå foran oss. Bak oss var den lille byen Kalimpong. Der bodde vi på et lite hotell som en tibetaner eide og drev. Veiene var smale og ikke i den beste forfatning. Mens høydemeterne steg, tenkte jeg på hvordan den tynne asfalten tålte frosten om vinteren. Plutselig stoppet bilen. Sjåføren tok oss med ut og pekte. Mot vest kunne vi se verdens tredje høyeste fjell. Fjellet var i Nepal. Noen kilometer østover kunne vi se fjellene i Butan. Noen mil lengre nord var grensen til Kina. Utsikten var fantastisk. Fjellene i Norge blir i minste laget sammenlignet med det vi så der. Synet minnet meg på hvor kreativ Gud er. Alt vi kunne se var skapt ved hans Ord.

I mars 2005 hadde jeg det privilegium å få reise sammen med 7 rumenske kirkeledere til India. Sammen skulle vi tilbringe 15 dager i den tidligere engelske kolonien. Målet med turen var først og fremst å se, lære og finne ut hvordan rumenske menigheter kan bli involvert i å sende ut misjonærer til unådde områder av India.

I bilen, mens vi kjørte videre oppover, snakket jeg med Edi og Ligia, rumenske misjonærer i byen Kalimpong. De jobber med et research prosjekt på flere av de unådde folkegruppene i regionen. De fortalte meg om de mange unådde folkeslagene i området. Gud, skaper av universet, jorden og naturen har også skapt menneskene, folkeslagene som bor i India. Problemet er at de fleste av disse menneskene aldri har hørt at de er elsket av Gud Skaperen. De vet ikke at Han sendte sin eneste sønn for å dø, slik at de kan komme i en frelsende relasjon til sin himmelske far.

Vi kjørte og kjørte. Himmelen begynte å åpne seg og solen tittet frem. På begge sider av veien var det tett skog. Ingen mennesker. Ingen andre biler. Ingenting. Plutselig stoppet vi igjen. Vi fikk igjen beskjed om å gå ut, og begynte å gå nedover dalen. På veien passerte vi flere små hus, laget av hjemmelagede mursteiner av leire og jord. Det var rent, pent og luften var veldig god å puste inn. Menneskene vi passerte hadde vennlige ansikter. De smilte mens de hilste ved å legge håndflatene sammen under haken og bukket. Alle disse tilhørte en liten Buthanesisk stamme som inntil nylig var helt uberørt av evangeliet. Senere hørte vi at denne lille landsbyen hadde rundt 250 innbyggere. Flesteparten bekjente troen på buddhismen.

Bak noen trær kunne vi se noen store hus og høre noen mennesker prate og le. Jeg lurte på hva dette var. Landskapet åpnet seg opp og vi kom inn på en åpen plass med flere hus rundt. En yngre mann stod og smilte. Det var tydelig at vi var ventet. De hvite tennene hans skinte opp i det brune fjeset. De skrå øynene var typisk for menneskene i området, faktisk ganske likt som i Kina. Jeg tippet alderen hans til rundt 20 år. Senere fortalte han at han var 28.

– Velkommen! Velkommen! Stemmen hans var full av glede. Han viste oss rundt, mens han fortalte om landsbyen. Etter et godt måltid med stekt kylling og yoghurt, fortalte han om hvordan han begynte å tro på Jesus. Mannen ble en kristen da han var 14 år gammel. Hans far var en sint kommunist, og godtok ikke at hans eldste sønn var den første i landsbyen til å bli en kristen. Dette var meget skammelig, og derfor ble gutten kastet ut hjemmefra. Alene, bygde han en hytte av tømmer i utkanten av landsbyen, hvor han fra da av bodde alene.

– Selv om jeg var alene, visste jeg at Jesus var der. Han bodde sammen med meg.

Etter hvert som årene gikk, begynte flere mennesker i landsbyen å bekjenne Jesus som Herre, og i dag er mellom 20 og 25 personer medlemmer i den lille landsbykirken.

– Herren har gjort mirakler, sa han. Mange av mitt folk har nå blitt kristne. De var buddhister eller kommunister. I dag tilber de Jesus.

Dette vitnesbyrdet er en fin historie om hvordan Jesus har virket gjennom en ung mann. Slike historier er likevel ikke hverdagskost over hele India. Det finnes hundrevis, ja tusenvis av steder og byer i India uten et eneste vitnesbyrd om hvem Jesus er.

Byen Patna, i staten Bihar er et eksempel på avgudsdyrkelse, fattigdom og håpløshet. Millioner av mennesker her har aldri hørt evangeliet. Mer enn 50 unådde folkeslag bor i denne staten. Dersom du nevner navnet Jesus, vil menneskene enten riste på hodet eller spørre om det er en av de millionene av gudene i hinduismen? Luis Bush har karakterisert dette området som regionen med flest unådde folkeslag i verden. I denne byen er det fire rumenske misjonærer som tjenestegjør i ulike tjenester. Menigheter blir plantet og mennesker kommer til tro. For første gang i historien ser det nå ut som om evangeliet har begynt å slå små røtter.

Byen Varanasi, i staten Uttar Pradesh, er den helligste byen i India. Dette er hvor Buddha forkynte offentlig for første gang, dette er hvor elven Ganges renner. Hinduismen lærer at de som dør i denne byen kommer rett til himmelen. Byen er full av templer. På nesten hvert gatehjørne finner du avguder, et tempel eller et alter til en eller annen gud.

Sammen med de rumenske kirkelederne, fikk vi besøke til disse tre byene i India. Alle forskjellige. Alle med mennesker som er elsket av Gud. Håpet mitt er at alle de rumenske kirkelederne vil reise tilbake til Romania forvandlet av det de har sett i India. Min bønn er at de vil fortsette å motivere rumenske ungdommer til å melde seg til misjonens tjeneste, be for misjonen, gi til misjonen og å sende rumenske misjonærer.

Romania har i dag sendt ut bortimot 100 misjonærer til andre land. Landet har godt over 500.000 evangeliske kristne og representerer et veldig potensial for misjon til unådde folkeslag. Vekkelse og forfølgelse har gått hånd i hånd siden kommunistene tok over landet like etter andre verdenskrig. Etter at Romania fikk sin frihet i desember 1989, har landet opplevd en rivende utvikling. Selv om det fortsatt er mye fattigdom i Romania og mange interne utfordringer, opplever de kristne at tiden er inne for å velsigne nasjonene med det de har fått. Vær med å be for Romanias kirke, at de ikke bare skal plante menigheter i sitt eget land, men at de skal være med å plante menigheter også i områder hvor evangeliet ennå ikke har nådd.

Visjonsprosess: «UIO2020»

I april møttes et femtitalls ledere i Ungdom i Oppdrag Norge for å starte prosessen som senere fikk navnet «UIO2020». Vi stilte oss følgende spørsmål: «Hvordan skal Ungdom i Oppdrag se ut i år 2020?»

Youth with a Mission ble etablert i 1960. 51 år senere har organisasjonen vokst til å bli en av verdens største misjonsorganisasjoner med nesten 20.000 medarbeidere i over 180 land. Stadig etableres nye sentre verden over. Mange spør meg om hva som gjør at denne organisasjonen har vokst så fort på så få år.

Jeg tror det er flere årsaker til dette. For det første har en organisasjonen en strukturmodell som er tilpasset tiden vi lever vi. Vi er ikke sentralisert. Vi har liten grad av hierarki. Og det er kort avstand mellom visjon og handling. Men de egentlige årsakene er mer dyptgående.

Vi sier at det er to ting som binder Ungdom i Oppdrag sammen; felles visjon og relasjon. Dette skaper identitet, hensikt og tilhørighet. Vi sier gjerne at folk kommer til Ungdom i Oppdrag på grunn av visjon. Men de blir værende på grunn av en relasjon.

«Et forandret Norge og evangeliet til alle folkeslag» har i mange år vært Ungdom i Oppdrags visjonssetning. Det sies at Jan Honningdal var opphavsmann til denne, en gang rundt 1995. Da jeg fikk privilegiet å bli utpekt som ny leder for Ungdom i Oppdrag Norge i januar 2009, etter Alv Magnus, var det mange som spurte meg om hvordan organisasjonen ville merke at den hadde fått ny leder. Jeg svarte ofte at man ikke ville merke stor forskjell, siden organisasjonens visjon var tydelig uttrykt, og at jeg som ny leder ikke så noe behov for å endre dette.

Visjonen ligger latent i ryggraden på alle våre medarbeidere. Med dette som rammeverk, er vi nå godt i gang med å besvare spørsmålet om hvordan UIO skal se ut i år 2020. I denne prosessen skal alle medarbeidere drømme høyt, si sin mening og slik være med å forme fremtiden. Dette er svært spennende. Hvor mange misjonærer ønsker vi å ha? Noen av de med optimistiske gener, ser for seg en dobling av antallet utsendinger innen 2020, fra dagens 110 misjonærer til over 200 om åtte år. Andre er mer forsiktige. I disse samtalene presser følgende spørsmål seg frem: For at dette skal skje, hva må vi som organisasjon gjøre? Hva trenger vi å forkynne? Må vi reorganisere oss? Hva skal vi fokusere på?

Disse spørsmålene jobber vi som organisasjon med akkurat nå. Og vi skal jobbe med dette videre fremover mot sommeren 2012. Da skal vi presentere utfallet av «UIO2020». Slik skal vi forsøke å definere fremtiden til Ungdom i Oppdrag. Enkelt? Nei. Spennende? Ja!

I dag er jeg i Kristiansand sammen med Runar Byberg, Øivind Augland og Helge Haugland for å jobbe videre med «UIO2020».

Gamle røtter til vekkelsen i Algerie

Foto: xcaball på Flickr - cc by-sa

Ramon Llull (1232-1315) er ikke så kjent for mange av oss som tilhører den protestantiske kirken. Men i den katolske verden er han kjent som både vitenskapsmann, forfatter, lingvist og misjonær. Ramon Llull kom fra Mallorca, og levde i sine yngre år et utsvevende liv. Som 31-åring, mens han skrev en kjærlighetssang til en av sine elskerinner, fikk han en visjon av Jesus på korset. Dette snudde opp ned på livet hans.

Etter sin omvendelse reiste han på oppdrag fra Paven til Tunisia for å bekjempe muslimene med sverd. Det nordlige Afrika hadde siden apostlenes tid vært en bastion for den kristne tro, men muslimene hadde i stor grad overtatt som majoritetsreligion i dette området. Etter hvert ble Ramon sterkt påvirket av Frans av Assisi, den kjente tiggermunken som var grunnlegger av fransiskanerordenen. Som munk hadde Frans av Assisi overgitt seg til å tjene de fattige og syke, og selv leve i fattigdom. Slik påvirket Frans tusener av mennesker i sin levetid, og i tiden etter sin død har hans liv preget en hel verden. En av disse var Ramon Llull som selv ble lekmann i ordenen som Frans av Assisi grunnla.

Etter sine første reiser til Nord-Afrika forstod Ramon at man ikke kunne overvinne muslimene med sverd. Derfor forkynte han for Paven at de beste virkemidlene for å omvende muslimer var bønn, forkynnelse og kjærlighet. På sin siste reise til Nord-Afrika var Ramon blitt 82 år, og prøvde da å omvende muslimene med å be og forkynne. Dette skjedde mest sannsynlig i Bougie i dagens Algerie. Mens han forkynte, ble han steinet, og sannsynligvis ble han døende satt på et skip for å kunne begraves i hjemlandet. Av mange blir Ramon Llull betegnet som den første misjonær til muslimene. På tross av sin manglende teologiske utdanning, ble han kort tid etter siden død gitt martyrstatus av den Katolske kirke.

Det hevdes at i løpet av de siste 30 årene har det kommet flere muslimer til tro på Jesus enn i hele den muslimske historie til sammen. Algerie, landet hvor Ramon Llull angivelig ble steinet, er et av landene hvor et stort antall muslimer har begynt å tro på Jesus som frelser. I 2008 innførte myndighetene en lov som gjorde det forbudt for muslimer å konvertere til andre religioner. Denne loven var et direkte angrep på de kristne, da nesten alle kirker i landet i praksis ble ulovlig. På tross av dette har antallet muslimer som vender seg til Jesus økt betraktelig fra 2009 til i dag. Operasjon Mobilisering hevder at mange kirker har vokst med flere hundre prosent de siste par årene. I enkelte landsbyer er det nå flere kirker enn moskeer, rapporterer organisasjonen. Flere av de som begynner å tro på Jesus, gjør det etter en drøm eller visjon av Jesus.

En av de mest kjente historiene fra Algerie, forteller at Jesus i en by viste seg for 50 familier på en gang. Dette skjedde for snart 20 år siden, og det har resultert i at det i dag finnes tusener av kristne i dette området. Hvor skjedde dette? Jo, i samme by som Ramon Llull ble steinet, nemlig Bougie.

Kirkefader Tertullian uttalte de berømte ordene om at martyrenes blod er kirkens sæd. Kirkens historie viser oss at dette stemmer.