Om tilgivelse og tillitt

Foto: hang_in_there på Flickr – cc by

Gud glemmer: En venn av meg fortalte meg en historie fra et bedehus på Vestlandet hvor han talte. Etter møtet ble han minnet om å fortelle en eldre dame at Gud gjerne ville tilgi hennes synd, men fordi Gud ikke trenger seg på, måtte hun først komme til Gud. Med usikker stemme fortalte han kvinnen hva han tenkte, og fikk et kort takk til respons. Da han kom hjem om kvelden begynte han å fundere på hvilken synd denne kvinnen hadde gjort, som Gud ville hun skulle omvende seg fra. Plutselig hørte han Guds stemme i hjertet sitt:

– Jeg husker ikke. Jeg har glemt det.

Glemmer Gud synd? Er det ikke slik at Gud vet alt? Bibelen lærer oss at Gud glemmer synd som er tilgitt. En Gud som er allmektig er mektig til også glemme tilgitt synd.

Ikke synonymer: Men siden Gud glemmer tilgitt synd, bør ikke da også menneskene glemme tilgitt synd? Her skilles Guds tilgivelse fra menneskets tilgivelse. Fordi Bibelen ber oss tilgi vår neste, betyr ikke dette at man skal late som om man har glemt urett som er gjort. Tilgivelse er nemlig ikke synonymt med tillit.

Ikke immunitet: I det siste har Den katolske kirke fått negativ oppmerksomhet fordi noen få prester har begått seksuelle overgrep. Flere av overgrepene har skjedd mot barn. Det samme har skjedd også i Norge, både i Den norske kirke, frikirkelige miljøer og kristelige organisasjoner. Illusjonen om at seksuelle krenkelser og overgrep ikke skjer blant kristne er heldigvis knust. Heller ikke kristne ledere er unndratt fristelser eller gitt immunitet, som gjør at man kommer unna med feil.

Talent eller karakter: Når Det nye testamentet peker på hvilke typer mennesker som bør bli gitt tillitsverv, peker ikke Bibelen først og fremst på talenter, karisma eller utrustning. Bibelen ser etter personens personlige integritet. Winston Churchill sa en gang om mennesker han ansatte, at han var opptatt av to faktorer: Han ville ha medarbeidere med både karakter og talenter, men dersom han måtte velge mellom disse to, så valgte han karakter fremfor talent.

Dobbel skuffelse: Også kristne ledere faller. Og når dette skjer, blir ofte skuffelsen dobbel, fordi man som leder i utgangspunktet hadde tillitt. Et lederverv eller en forkynnerolle fordrer tillitt. Det er ikke nok at overgrep som er tilgitt av Gud og mennesker, skal kunne åpne for at forkynnere med alvorlige karakterbrister igjen skal kunne virke som ledere. Tillitt må også gjenvinnes.

Tillit: Vi tror at Guds tilgivelse er absolutt. Tillitt fra mennesker er derimot betinget. For å forkynne, trenger man som alle mennesker, Guds tilgivelse. Men man trenger også tillitt fra mennesker.

Lederartikkel fra Mot Målet nr. 4, 2011


Comments

7 responses to “Om tilgivelse og tillitt”

  1. Tilgivelse er vanskelig og noe av det viktigste vi har. Jeg tror at tilgivelse for mange er en teori, og derfor ikke så lett å forstå. Det er glimrende innspill du gir Andreas, men jeg har likevel et spørsmål jeg sitter igjen med. Hvordan kan jeg evne å leve i at jeg er tilgitt (slik at det blir min identitet)? Hva tenker du?

    1. Tilgivelse kan være vanskelig å tilegne seg og motta som reell og dermed også forløsende fra skyld, skam og dom. Ofte henger skyld og skam igjen i at vi ikke velger eller makter å tilgi oss selv. Da forblir følelsen og opplevelsen av skyld og skam reell, selv om Gud selv har tilgitt. Bibelen sier av selv om vårt hjerte fordømmer oss, så er Han mye større og Hans kjærlighet større enn vårt hjertes dom. 1 Johannes kapittel 3. 20 Romerbrevet 8.1 sier : -Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus. Dette er sant. Johannes 8.32 sier: – Dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal sette dere fri. Tilgivelse er ikke først og fremst en identitet, men en sannhet vi trenger å motta og anvende i eget liv, og i møte med Gud, oss selv og hverandre. Vår identitet er at vi er nye skapninger i Kristus Jesus. Rene og rettferdige framfor Gud. Kolosserne 1. 19-22

      1. Jeg er helt enige i det du skriver Torstein. Og jeg skal ikke være vanskelig, men kan du gi noen konkrete råd på hvordan hjelpe folk til å leve i det du skriver? Mange evner ikke ha dette som sin identitet, selv om de vet dette med hodet. Har du noen råd eller erfaringer å gi?

    2. Andreas Nordli Avatar
      Andreas Nordli

      Hei Thomas,
      Takk for god tilbakemelding og et vanskelig spørsmål… jeg har tenkt på dette i flere dager, og derfor har det tatt tid før jeg svarer deg.

      Jeg tror spørsmålet ditt handler om hvordan kognitive sannheter (hodekunnskap) blir “applied truths” (hjertesannheter). Sannheten om at vi er tilgitt kan vi lettere forstå med hodet enn med hjertet, og utfordringen er alltid å leve ut i praksis det vi vet med hodet vårt. Hvordan vi kan hjelpe folk med å leve dette ut i praksis er en stor utfordring, og jeg har ingen tydelige svar. Men jeg kan forsøke å dele noen tanker…

      For det første tror jeg vi skal stole på Den hellige ånd. Han gjør sitt verk i oss, og når vi ser oss selv som tilgitte, nye skapninger, er dette et verk av Ånden i våre liv. Å leve dette ut, er også et verk av Ånden.

      Det kan skje praktisk gjennom å høre og lese Ordet. Å få tilsagt syndenes tilgivelse kan også være viktig. Jeg tror på kraften i skriftemålet! I tillegg er det viktig å bygge miljø hvor man lever dette ut i praksis i mellommenneskelige forhold.

      En bønn jeg har bedt i det siste handler om at jeg må få se meg selv, og se mennesker rundt meg, på samme måte som Gud ser meg. Dette handler om åpenbaring. Når vi får slik åpenbaring, kan vi leve i det. Men så lenge “gamle adam” fortsatt preger oss, vil nok dette en utfordring vi må leve med så lenge vi er på denne siden av livet… Eller?

      Jeg har ellers ikke så mange gode responser å gi… Hva tenker du? Hvordan gjør du dette i praksis?

      Andreas

      1. Beklager at det har gått over en uke!! MIn feil.

        Jeg har ikke mange gode løsninger selv. Det er derfor jeg spør. Jeg tror åpenbaring er viktig. Men, da blir spørsmålet; hvordan hjelpe folk til å leve i åpenbaring? Og det vet jeg ikke helt svaret på.

        1. Andreas Nordli Avatar
          Andreas Nordli

          Hei Thomas. Beklager sent svar. Jeg har rett og slett ikke hatt noe godt svar å gi. Men nå prøver jeg meg frempå igjen.

          Etter å ha tenkt, har jeg landet på at jeg tror det enkle ofte er det beste. Derfor tror jeg på “bedehusets nådemiddel”; hørelsen av ordets forkynnelse.

          Troen kommer av at vi hører ordet forkynt. Når Ordet og Ånden virker sammen i våre liv, vil dette gi åpenbaring. Med å leve i Ordet og Ånden, vil vi kunne leve i åpenbaring om 1. Sannheten om hvem Gud er
          2. Sannheten om hva mennesket er
          3. Sannheten om forsoningen, forløsningen og rettferdiggjørelsen.
          4. Sannheten om hvem vi er i Kristus

          Dette kan da føre til det Paulus skriver til Romerne om fornyelse av sinnet (Rom 12:1-2).

          …eller blir dette for enkelt?

          Andreas

  2. Jeg tror mye av hemmeligheten ligger i identitets forståelsen. Vi er ikke det vi gjør, men vi kan gjøre mange ting vi skulle ønske var ugjort. Å få åpenbaring av Han som kan gjøre det som er gjort om til ugjort, gir frihet. Ofte så har det hjulpet for flere å takke Gud aktivt for tilgivelsen som en del av tilegnelsen av tilgivelse. Men, den enkeltes historie spiller veldig inn i veien ut til frihet. Jeg finner din mail, også kan jeg sende noen flere refleksjoner på dette. Andreas har nok også flere tanker om dette:) Torstein

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *