Om katolikker og protestanter

Foto: Lendog64 på Flickr - cc by-nd

Som barn kjente jeg ingen aktive, katolske kristne. Av en eller annen grunn hadde jeg fordommer mot katolikker. Disse vokste seg større etter hvert som jeg ble aktiv i Ungdom i Oppdrag. På misjonsturer var katolikkene gjerne objekter for frelse. Jeg trodde katolikkene var avgudsdyrkere og i min arroganse stemplet jeg deres liturgi med karakteristikker jeg i dag ikke er videre stolt av.

For snart ti år siden deltok jeg på en medarbeidersamling for Ungdom i Oppdrag Sentral-Europa. En gruppe ungdommer fra Slovakia ledet lovsangen. Jeg husker hvor bra jeg synes det var, at lovsangerne brukte sanger som de selv hadde skrevet, og ikke bare lovsanger fra Hillsong. Jeg var rett og slett begeistret! Overraskelsen var temmelig stor da jeg fant ut at bandet bestod utelukkende av katolikker. Dette stemte ikke med mitt bilde av katolikker.

Siden den gang har jeg blitt kjent med mange katolikker. Helst i land som Polen, Østerrike og Slovakia, men også i Norge. For et par år siden leste jeg boken Jesus, av Pave Benedict. Jeg har prøvd å bli kjent med historien til de mange katolske helgenene. Dette har inspirert meg. Jeg har også lest i dokumentene fra Vatikan II. Hva har jeg lært? Jo, for det første at Paven ikke er Antikrist 🙂 For det andre at det finnes millioner av kristne brødre og søstre innenfor den katolske kirke. For det tredje at den katolske kirke i Europa i større grad enn den protestantiske kirke forsvarer kirkens tradisjonelle syn i mange etiske spørsmål. For det fjerde, femte, sjette…

Ungdom i Oppdrag har i alle år jobbet for større grad av enhet mellom kristne. I dag opplever vi stor grad av enhet mellom de protestantiske retningene. På mange måter har protestantene i Norge lykkes med å bygge ned murer, misforståelser og mistenksomhet seg i mellom. Heldigvis.

Men ennå gjenstår områder av enhetsarbeid mellom kristne. Den neste barrieren som skal brytes står i dag mellom katolikker og protestanter. Noen vil hevde at læremessige forskjeller er for store til at man kan ha reell enhet. Jeg tror ikke det. I Vatikan II har jeg lest mye god “reformert” teologi. Pavens bok, Jesus, forkynner mye god “reformert” teologi. Mine katolske venner står for mye god “reformert” teologi. “Reformert” teologi? La oss heller kalle det bibelsk teologi.

Vil vi i årene som kommer se en tilnærming mellom katolikker og protestanter? Jeg håper det. Jeg tror det. Dette betyr ikke at katolikkene skal bli som oss. Eller at vi skal bli som dem. Jeg tror på mangfold, ulikhet og til en viss grad uenighet. Dette er nemlig forutsetningen for enhet. Enhet uten mangfold blir uniformisme.

For 50 år siden var det kanskje utenkelig at lutheranere og pinsevenner kunne feire nattverd sammen. Hvor mange år tar det før katolikker og protestanter feirer nattverd sammen? Mindre enn 50 år, tror jeg.

2 tanker om “Om katolikker og protestanter

  1. Hei Andreas.
    Leser synspunktene dine om katolisisme/protestantisme med interesse og lurer på om du har lest noe annet om DKK enn Vatican II? Det er et stor område å gå inn på men noe av det første jeg tenker på ervårt forhold til “våre veiledere” som Hebreerbrevet taler om at vi skal lære av.
    Hvis det du skriver om en fremtidig sammensmelting av protestanterog kristne, hva med Wycliffe, Huus, Luthers, Calvins, Swigli, Tyndale, Knox sine oppofrelser? Har de strevd og ofret sitt liv forgjeves?

    • Hei Asbjørn, beklager at jeg er så sen med å svare deg. Takk for gode spørsmål. Dette er noe jeg selv har tenkt mye på, og jeg har ikke nødvendigvis gode svar. Du spør om jeg har lest mer katolsk litteratur enn Vatikan II (og her ser jeg at jeg er upresis i mitt innlegg. Jeg har selvfølgelig ikke leste “dokumentene” fra Vatikan II. Jeg har lest “dokumenter” fra Vatikan II. Så alt har jeg ikke lest). Men jeg har lest annen litteratur, som f.eks. Pave Frans og Pave Benedikt. Jeg har og lest den svensk/belgiske munken Wilfrid Stinissen. Utover dette, har jeg brukt mye tid i samtaler med katolske ledere i Europa.

      Levde de protestantiske reformatorene forgjeves? Selvfølgelig gjorde de ikke det. De var (og er) viktige stemmer som fører oss nærmere bibelsk sannhet (selv om det er ting i både Luthers og Calvins teologi jeg ikke er enig i). De var nødvendige for å reformere en kristen tro som hadde driftet bort fra viktige sannheter.

      Det kan være vanskelig å snakke om “katolsk teologi”, siden det finnes mange ulike retninger innenfor katolisismen, og ulike uttrykk, som ikke nødvenigvis er lett for oss protestanter å forstå. Mine venner i den katolske kirke kategoriserer seg gjerne som karismatiske katolikker, eller som en annen sa det; “jeg er en evanglisk katolikk”. De vil også synes det er problematisk med mariadyrkelsen som finner sted mange steder. Selv vil de mene at de ikke ber til Maria eller tilber Maria, men at de derimot ber henne gå i forbønn for oss, og bruker nettopp ordene fra Hebr 11 som bibelsk fundament, hvor de forstår helgenene i himmelen som skyen av vitner, som går i forbønn for oss. For meg personlig, er dette fremmed. Men samtidig kan jeg forstå hvordan det tenkes, uten at jeg vil forsvare en slik måte å tenke om bønn på.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *