Om Ungdom i Oppdrag og Islam

Foto: FirasMT på Flickr - cc by-nc-sa

Hentet fra artikkel i Dagen tirsdag 22. november 2011:

Fredag 18. november referer Dagen til undertegnede og Ungdom i Oppdrag i en artikkel om Rick Warrens syn på Islam. Om Ungdom i Oppdrag sies det at organisasjonen ”er blant dem som påpeker at muslimer som konverterer til kristendom ikke skal måtte endre hele sin levemåte”. Jeg har lyst til å gi noen utfyllende kommentarer vedrørende dette utsagnet.

For det første vil jeg understreke at vi tror at enhver som velger å følge Kristus må endre sin levemåte, også de som er født inn i en kristen kulturkontekst. Dette er omvendelsens kjerne, og handler først og fremst om våre personlige verdier og tanker (Rom 12:1-2), som deretter vil prege våre handlinger og valg.

Når vi diskuterer kristen trosformidling overfor muslimer, tror jeg vi gjør lurt i å skille mellom begrepene «personlig kristentro» og «kristendom». Dette er ikke synonyme begreper. Det første omhandler personlig overbevisning og frelse, mens det andre beskriver kulturelle aspekter og verdier som vårt vestlige samfunn bygges på.

Kristendom hadde preget Europa i over 1000 år da Martin Luther ble født.  Nesten alle rundt ham var kristne i betydningen «kulturelle kristne». Luther gikk så langt som å kalle dette for falskhet, og formidlet at evangeliets kjerne omhandler en indre omvendelse på det personlige plan, og ikke kulturelle tilpasning til kristendom, da dette primært fokuserte på ytre faktorer.

Historien om Kornelius (Apgj. 10) og apostelmøtet i Jerusalem (Apgj. 15) bekrefter denne forståelsen. Menigheten hadde vært monokulturell i omtrent 20 år, med kun jødiske etterfølgere av Jesus, før dette viktige spørsmålet ble behandlet. Mange messiastroende jøder mente at de nye hedningkristne burde ”konvertere” totalt til deres egen innarbeidet livstil, religiøse form, og adoptere alle deres religiøse ritualer for å kunne være del av menigheten. Men på apostelmøtet ble det bestemt at de nye hedningkristne slapp å underlegge seg jødisk kultur, og de kunne forme sin personlige tro innenfor de kulturelle rammene som de var født og oppvokst i. De kulturelle rammene som gikk på tvers av bibelsk etikk, kunne man selvfølgelig ikke leve etter. Det er mulig å følge Jesus uten å forandre hele ens ytre kultur.

Så tilbake til artikkelen i Dagen. Hva betyr egentlig begrepet «levemåte»? Hvor mye av dette begrepet sier noe om vår kultur og livsstil? Man kan selvfølgelig velge ulike livsstiler, og fremdeles være en integrert del av den norske, kristne kulturen. Luther lærte at kristne som følger Jesus, ikke kunne følge alle datidens ”kristne” kulturnormer. Jesu etterfølgere er kalt til å leve i henhold til Bibelen. Også i dag betyr det at en slik levemåte nødvendigvis vil bli annerledes enn ellers i samfunnet, selv om man lever i et samfunn preget av kristendom.

Så over til trosformidling: Hvordan måles vellykket kommunikasjon? Burde en misjonær snakke språket han eller hun føler seg komfortabel med og alle hjemme forstår? Eller burde misjonæren heller lære seg språket i det nye landet de lever i og slik formidle bibelske sannheter ved å bruke virkemiddel de lokale forstår? God kommunikasjon er uten tvil basert på hvorvidt mottakeren av budskapet forstår det som blir sagt. Forsøk på brobygging mellom de enorme kulturelle og språklige barrierene – personer fra en kristen kultur og muslimer imellom – er i enkelte sammenhenger blitt kritisert som svikefullt og sammenblanding av religioner.

Hvor mye av sin muslimske identitet og kultur trenger en muslim å forlate for å kunne ha Jesus som frelser og herre? For å besvare dette spørsmålet tenker jeg at vi kan benytte samme prinsipp som kirkemøtet i Jerusalem: Alt som ikke er på kollisjonskurs med bibelske sannheter kan muslimer fortsette leve etter. Slik mener jeg at muslimer kan beholde sin kulturelle identitet, og likevel ha Jesus som frelser og herre, samt Bibelen som den høyeste autoritet for sannhet og etiske retningslinjer.

På lørdag tenkte jeg på min yngste sønns begravelse

For tolv dager siden kjørte jeg til Elverum. Jeg var på et svært emosjonelt oppdrag. I går kveld kjørte jeg også til Elverum. Også da var det mange følelser og tanker i sving.

Min tur for tolv dager siden handlet om liv. På turen i går kveld, var jeg redd kanskje turen handlet om det motsatte. Begge gangene kjørte jeg over broen, tok til høyre i første kryss og deretter tredje eller fjerde vei til venstre, opp forbi Elverum kirke, og så til høyre. Der ligger Elverum sykehus.

For tolv dager siden satt Åsne, kona mi, sammen med meg i bilen. Riene var blitt sterkere og sterkere etter hvert som vi nærmet oss sykehuset. Gleden som møtte oss en time senere var mye sterkere enn stresset og smerten av å føde vårt femte barn. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å kalle gutten Johannes, oppkalt etter Åsne’s bestefar. Johannes ble født på ettermiddagen, tirsdag 8. november. Han ble født med svart hår og mørke øyne og lignet på sin snart 14 år gamle storebror.

I går kveld satt jeg igjen i bilen på vei til Elverum. Men nå hadde jeg et annet ærende. Foran meg kjørte ambulansen med blinkende lys. Jeg kjørte så fort jeg hadde lov til, og kanskje litt fortere. Da jeg ankom sykehuset hadde lille Johannes allerede ledninger koblet til kroppen sin, og et kobbel med leger og sykepleiere stod rundt ham. Litt tidligere hadde han nemlig sluttet å puste. Han var blitt blå, og Åsne blåste bokstavelig talt liv i den 3680 gram tunge skrotten. I løpet 20 minutter hadde han sluttet å puste tre ganger.

Vi heiv oss i bilen, og møtte sykebilen utenfor Ottestad kirke. Speilblank is på asfalten til tross, Åsne nærmest løp med Johannes over fra vår bil og gav gutten i armene til det dyktige i ambulansepersonalet. Jeg så at de tok frem surstoffmasken, før døren ble lukket og de kjørte.

På vei utover til Elverum ringte telefonen. Det var Åsne som ringte fra ambulansen. Jeg lot det ringe noen ganger før jeg svarte. Jeg grudde meg til å høre hva hun ville si. Heldigvis var alt bra. Han pustet for egen maskin. Hun hadde blitt forsikret om at ting skulle gå bra. I løpet av de 30 minuttene bilturen tok, overvant tvilen troen. Mange tanker svirret gjennom hodet mitt. Av en eller grunn tenkte jeg på en historie jeg har lest mange ganger, skrevet av Asbjørn Aavik, en av de mange norske misjonærene til Kina. I 1980 reiste han som gammel mann tilbake til Midtens Rike. Boken «Det Kina jeg så igjen» ble et resultat av denne turen. Her beskriver han et møte på en gammel misjonærkirkegård. I et hjørne på den overgrodde gravlunden finner han fem barnegraver, alle med samme etternavn. Den eldste fikk leve i tre år. Den yngste ble bare elleve dager gammel. Johannes var tolv dager. Alle var barn av et norsk ektepar som arbeidet i Kina som misjonærer. Også jeg har fem barn.

Jeg prøvde å forestille meg følelsene denne misjonærfaren må ha hatt da han sannsynligvis for egne hender hadde båret sitt elleve dager gammel barn til graven. Anklaget han Gud? Aavik spør om det var verd prisen. Heldigvis gjør han ikke noe forsøk på å besvare sitt eget spørsmål. Så gikk tankene over til lille Johannes. Jeg klarte ikke å forestille meg hvordan det skulle være å eventuelt bære Johannes til graven. Jeg prøvde å slå tankene fra meg, men jeg klarte det ikke. Hva skulle jeg si i begravelsen? Hvilke sanger skulle vi synge? Hvem skulle komme? Skulle vi ha en liten seremoni, eller skulle vi invitere alle våre venner, og våre barns venner? Hva skulle jeg si til ungene våre hjemme? Hvordan skulle jeg fortsatt kunne tro at Gud er god? Eller enda vanskeligere; hvordan kunne jeg forklare mine barn at Gud er god? Mange var spørsmålene. Få var svarene.

Da jeg kjørte opp på baksiden av sykehuset og parkerte ved ambulanseinngangen, akkurat som for elleve dager siden, nynnet jeg på den første linjen i en gammel salme: Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke ganger på rad. Jeg husket kun den første linjen av det første verset. Jeg prøvde å huske resten, men jeg kunne ikke. Elleve dager tidligere var det glede. Nå var fremtiden uviss.

Etter en liten time på sykehuset forstod jeg at det ville gå bra. Lille Johannes pustet rolig. Oksygentettheten i blodet var normal. Av og til så kunne slike ting skje med nyfødte, forklarte legen.

Nå er det omtrent et døgn siden vi ankom sykehuset. Johannes er i fin form. I morgen skal jeg atter en gang kjøre til Elverum. Da kommer mor og barn hjem.

“Med hele hjertet”:

Flott bok om hjerter i brann

For noen uker siden besøkte jeg min gode venn Arne Christian Konradsen på hans kontor i Oslo. Han jobber som forlagsredaktør i Luther Forlag. Han kjenner min litt nerdete side – min forkjærlighet for misjonsbiografier, gjerne av den eldre typen, og gjerne fra Kina. I flere måneder hadde han snakket om en ny bok som skulle komme ut på Luther Forlag. Denne boken forteller historien til tre generasjoner misjonærer fra Frikirken. “Med hele hjertet – En families kjærlighet til det kinesiske folk 1928 – 2011” er ført i pennen av Per Eriksen, pastor i Fredrikstad Frikirke. Endelig fikk jeg boken jeg hadde gledet meg til å lese.

Før jeg skriver om denne boken, ønsker jeg å gi cred til Arne Christian i Luther, som våger å utgi bøker om Norges misjonshelter. Han har i løpet av de siste årene initiert flere slike biografier.

I går formiddag åpnet jeg boken for første gang. I natt lukket jeg den, etter å ha pløyet meg gjennom 335 sider, mellom bleieskift, oppvask, Skal vi Danse på TV2 og kjøring/henting av barn. Selv om jeg stuptrøtt ikke la hodet ned på puten før ut i de sene nattetimer, fikk jeg ikke sove. Tankene mine var i Kina og Taiwan. De surret rundt Tidemann og Margaret Johansen, bokens hovedpersoner i første del. De reiste til Kina som misjonærer i 1928, og kom hjem i 1949. Deretter bar turen til Taiwan, hvor de jobbet frem til åttitallet. Deres sønn og svigerdatter, Johan og Kari Johansen er hovedpersoner i bokens andre del. De tjenestegjorde også på Taiwan, mens historien til Nora og Per-Gunnar Gimse er viet mest plass i bokens siste del. Nora er barnebarn til Tidemann Johansen. I senga lå jeg og tenkte på ulike hendelser, bokens persongalleri og kallet jeg selv har til misjon, mens jeg ba om at Høstens Herre måtte fortsette å drive ut høstarbeidere fra Norge til sin verdensvide høst.

Per Eriksen har skrevet en god biografi. Den rørte meg. Den inspirerte meg. Den gjorde meg igjen stolt av norsk misjonsinnsats. Den minnet meg om å gi misjonskallet videre til unge mennesker i Norge. Boken er lettlest. Språket er drivende, og Per Eriksen unngår å havne i klisjeenes vold. Den er i stor grad skrevet i samme tradisjon som mange andre misjonærbiografier jeg har lest.

Den himmelske mann, Broder Yun, har uttalt at 25 % av Kinas kristne kan spore sine røtter tilbake til norsk misjonsinnsats. Dette tallet kan selvsagt ikke etterprøves, og jeg antar at tallet baseres på mer eller mindre (u)kvalifisert gjetting. Om bare tiendedelen av Broder Yuns tall er riktig, altså 2,5 %, snakker vi likevel om et par millioner mennesker, halvparten av Norges befolkning. Disse menneskene som reiste til Kina som misjonærer i perioden 1875 til 1947, har etterlatt seg en fantastisk arv. De var bevisste sitt kall, og ofret mye. Mange manglet formell, teologisk utdannelse, men de var svært dyktige. De var unge, gjerne helt ned i 22 år. De kom ofte fra fattige kår, og reiste gjerne til fattigere kår. Særlig de første årene reiste de med en forståelse om at de muligens kom til å dø i løpet av kort tid av tropiske sykdommer det ikke fantes medisiner mot.

De tre generasjonene som er omtalt i Per Eriksens bok, står i denne rike tradisjonen av norsk misjon. Hvis jeg likevel har noe å utsette på Eriksens bok, synes jeg det blir for mye kronologisk oppramsing av virket til hovedpersonene. Dette gjelder kanskje særlig i bokens første del. Det blir litt for mye av denne typen: “Så reiste de dit. Så reiste de hit. Der ble 13 personer døpt. Neste vår ble 11 personer døpt. Så reiste de tilbake dit.” Fordi jeg er mer enn gjennomsnittet interessert, blir slike ting spennende for meg, men kanskje kan det hende andre faller av i svingene. Jeg sitter også med inntrykket av at jeg ikke blir skikkelig kjent med personene Tidemann og Margaret. Eriksen har hatt god tilgang til personlige dagboknotater. Jeg skulle gjerne visst mer hva de tenkte, hva de følte, hvordan de opplevde utfordringene de sto i. Særlig gjelder dette dødsfallet til deres første datter, da hun var 10 uker. Vi blir bedre kjent med hans sønn og svigerdatter, Johan og Kari, men heller ikke her kommer jeg skikkelig under huden deres. Også her blir det for mye oppramsing av hendelser. Som de fleste misjonærer opplevde nok også disse kamper, tvil og konflikter. Det blir rett og slett litt for rosenrødt. Kallstanken fremheves på forbilledlig vis, men hva tenkte disse egentlig rundt prisen for kallet, særlig i perioden Tidemann Johansen reiste alene til Taiwan, mens kona og barna var i Norge?

Den andre jeg savner i boken er å vite mer om bakgrunnen for de strategiske valgene misjonærene tok. I hvilken grad var de preget av Hudson Taylors tanker omkring kontekstualisering? Hva tenkte de om misjonsteologi? Kulturtilpasning? Til dette vies ingen plass for refleksjon. Dette siste er for meg kanskje bokens største svakhet.

På tross av mine to innvendinger; dette er en svært god og detaljrik misjonsbiografi som jeg håper mange vil ta seg til å lese. Oppfordringen er herved gitt: Løp og kjøp!

Veien inn i en ny tid

Foto: Moyan_Brenn på Flickr - cc by-sa

I disse dager har vi Lederforum på Grimerud. Et femtitalls ledere er samlet i fire dager for å legge strategier, be, ha det gøy og planlegge fremtiden. Nedenfor følger foredraget jeg holdt tirsdag.

Ungdom i Oppdrag har gjennomgått et generasjonsskifte. Dette har vi snakket om før. Men et slikt skifte er ikke nok i seg selv. Sammen skal vi forme veien vi skal gå på. Derfor bruker vi så lang tid som vi gjør på «UIO2020». Hvordan ser denne veien ut? La meg få lov til å peke på noen prinsipper som jeg tror er viktige for oss i tiden som kommer.

Jeg tror det er mulig å oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Det samme trodde delegatene ved den historiske misjonskonferansen i Edinburgh i 1910. The Evangelization of the World in This Generation var proklamasjonen som nådde misjonsvenner verden over fra byen i Skottland. Dette slagordet fulgte den globale kirke i hele det forrige århundre. Men selv om Guds Rike opplevde en historisk vekst den gangen, er oppgaven fortsatt ikke oppfylt.

Land som Brasil, Kina og Sør-Korea har de siste tiårene sett folkebevegelser ingen trodde var mulig for 100 år siden. Millioner av mennesker har vendt seg til Kristus hvert eneste år. Disse folkebevegelsene har ført til at land fra den ikke-vestlige verden er mest aktive på misjonsfronten i dag. Mens den vestlige kirke opplever tilbakegang eller stagnasjon, går evangeliet frem med en hurtighet som man aldri før har sett maken til ellers i verden. Derfor tror jeg det er mulig at vi kan oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Her skal Ungdom i Oppdrag spille en rolle i årene som kommer. Hva skal til for at Ungdom i Oppdrag skal få være med på dette? La meg peke på noen elementer jeg mener er viktig:

1. Vi vil omfavne en praktisk teologi. Guds ord er praktisk og troen må få praktiske utløp og konsekvenser for våre liv. Akademisk tilnærming står ikke nødvendigvis i motsetning til praktisk teologi, men må fungere utfyllende og lede til praktisk handling. Det er fare på ferde når teologien kun blir en akademisk øvelse for teoretikere. Teorien må ha et større mål enn å bare fylle dokumenter, bøker og læresetninger.

2. Vi vil omfavne en konservativ teologi. Liberal teologi har ikke livskraft. Hvorfor skal mennesker føre videre et budskap fra en bok man ikke helt vet om man kan tro på? Eller satt på spissen, hvorfor skal noen dø for et budskap, en skaper og forsoner som omtales som upersonlig og mytisk, eller en Kristus som noen hevder ikke er legemlig oppstanden? Tradisjonell, konservativ teologi tror på hele Guds ord og tror Gud er en aktiv Gud som handler i både historien og i enkelt-menneskers liv.

3. Vi vil omfavne personlig kallsbevissthet for alle kristne. Kallet til misjon gjelder alle kristne og alle kristne har et personlig ansvar for å utbre Guds Rike lokalt og globalt. På samme måte som troen kommer ved forkynnelsen, kommer også kallet til misjon ved at enkeltpersoner hører det forkynt. «Jo mer de dreper oss, jo flere blir vi. Martyrenes blod er kirkens sæd», sa kirkefaderen Tertullian. «Det er ikke tåpelig å gi noe vi uansett ikke kan beholde, for å få noe vi ikke kan miste», sa den unge misjonæren Jim Elliot som ble drept i Ecuador i 1956. Uten at man har en personlig overbevisning om sitt ansvar for å kommunisere evangeliet, vil ikke «hvetekornprinsippet» fra Joh. 12:24 fungere: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»

4. Vi vil omfavne en helhetlig misjonstenkning, hvor man tenker misjon som formidling av Guds Rike og ikke bare en presentasjon av evangeliet om korset. Når hele Gudsriketanken blir formidlet og demonstrert, får dette virkninger som forvandler enkeltpersoner, og som igjen påvirker kulturer og nasjoner. Det er evangeliet om Guds Rike som skal proklameres og demonstreres som et vitnesbyrd til alle folkeslag over hele jorden før enden skal komme, sier Jesus i Matteus 24:14.

5. Vi vil omfavne troen på unge mennesker. Både i Bibelen og gjennom vår nyere historie ser vi at unge mennesker har potensial til å utrette store ting i Guds Rike. Folk flest i dagens verden er under 18 år. Disse utgjør majoriteten av jordens befolkning. Hvem kan bedre formidle evangeliet til disse enn unge mennesker?

6. Vi må omfavne kraften som Den Hellige Ånd utruster de kristne med. Disse tegn skal følge de som tror… sier Jesus i misjonsbefalingen i Markus 16:17. Vi ser at Ånden stadfestet apostlenes budskap ved at tegn og under skjedde. Det samme ser vi i dag. Ånden og ordet virker sammen. Ånden virker selvsagt i menneskenes hjerter, men den virker også i overnaturlige hendelser. Overnaturlige og uvanlige hendelser må i større grad bli naturlige for vanlige kristne.

Vi sier at Ungdom i Oppdrag er kalt til å være med å oppfylle misjonsbefalingen. Dette sier vi fordi vi tror misjonsbefalingen kommer til å bli oppfylt. Hvis det ikke er mulig, hadde ikke Jesus gitt oss oppgaven. I dag ser vi at det er mulig at dette kan skje i vår generasjon. Dette skal vi i Ungdom i Oppdrag være med på i årene som kommer. For jorden skal fylles med kunnskap om Herrens herlighet, likesom vannet dekker havbunnen. Hab 2:14.

Vennskap og bønn

Det er et stort privilegium å jobbe i Ungdom i Oppdrag. Vi sier ofte at byggeklossene i Ungdom i Oppdrag er felles verdier og visjon, mens bindemiddelet i organisasjonen vår er relasjoner. Derfor ynder vi å si om oss selv at relasjoner er viktigere for oss enn strukturer.

Da Alv Magnus overtok som leder for Ungdom i Oppdrag for 25 år siden, ble han leder for en organisasjon som er annerledes enn slik den er i dag. Den var betydelig mindre, i tillegg til at den var preget av noen turbulente år. Alv forteller at han høsten 1987 deltok på et lederkurs i Amsterdam. En kveld mens han vandret langs kanalene, opplevde han Gud minne ham på å bygge Ungdom i Oppdrag på to enkle prinsipper. Disse to har fulgt oss som bevegelse siden den gang. Disse to nøkkelordene er vennskap og bønn. Noe av det første jeg la merke til, etter at jeg fikk lederansvar i Ungdom i Oppdrag, var de gode vennskapene lederne i mellom. Vi sier ofte om oss selv at mennesker begynner å jobbe i Ungdom i Oppdrag å grunn av visjon, mens man fortsetter sitt engasjement på grunn av relasjon.

Jeg overtok som leder for Ungdom i Oppdrag etter Alv for snart tre år siden. Omtrent samtidig med Alv var det flere ledere som avsluttet sitt engasjement etter mange år med trofast arbeid. I løpet av de siste fire fem årene har vi derfor jobbet strategisk med å gjennomføre dette generasjonskiftet som bevegelsen har vært gjennom, og det ser ut som om vi har kommet godt ut av det. Mange av de gamle lederne er fortsatt med som aktive seniorer, mens det er mange ferske ledere på min egen alder – og litt yngre og litt eldre – som nå bærer linjeansvar. Min kanskje største utfordring som leder for UIO er å videreføre prinsippene som Alv bygget Ungdom i Oppdrag på; vennskap og bønn.

Jeg gleder meg veldig til dagene som kommer. I kveld (mandag) møtes vi som Nasjonalt Lederforum her på Grimerud, hvor 49 ledere kommer til vårt halvårige strategimøte. Det er mange saker som står på sakskartet denne uken. Særlig er det to saker som får mye oppmerksomhet. Den første er “UIO2020”. Her skal vi fortsette å snakke om hvordan vi som organisasjon skal se ut i år 2020. Denne prosessen ble startet på vårt forrige Nasjonalt Lederforum i april, og arbeidet skal avsluttes med et dokument som legges frem i juli neste år. Til nå har vi definert ti områder vi skal utvikle, og målet er at disse dette skal munne ut i fire til seks bilder av Ungdom i Oppdrag, slik vi ønsker vi skal se ut i år 2020.

Den andre saken vi skal bruke mye tid på er vårt engasjement under OL i England til neste sommer. Dette blir en av de største satsningene til Ungdom i Oppdrag gjennom tidene, kanskje den største, ihvertfall når vi ser på kompleksiteten og alle elementene som skal inkluderes. Det begynner med sommerens GOfest i Stavern, hvor vi planlegger å kunne ta i mot bortimot 2000 deltagere. 1000 av disse skal etter festivalen reise til England for å jobbe sammen med lokale menigheter i Newcastle under OL. Som en viktig del av dette, skal Vikingskipet Gaia seile over Nordsjøen for å være med på en markering midt i Newcastle 28. juli.

Slik skal vi sammen fortsette å utføre “verdens viktigste arbeid”.

Misjonale menigheter

Foto: FlyingSinger på Flickr - cc by

Å være misjonal menighet er blitt en merkelapp som flere og flere kirker etter hvert setter på seg selv. Dette er forsamlinger som har et sterkt fokus på å nå mennesker i sitt nærmiljø med evangeliet, og som også kan fokusere på å plante nye menigheter. De består gjerne av yngre mennesker, er som regel dyktige til å kommunisere, og bruker gjerne moderne virkemidler for å formidle evangeliet. De har ofte fokus både på å skape en gudstjenesteform hvor kirkefremmede føler seg hjemme, samt at de legger til rette for «intensjonale relasjoner», hvor man oppfordrer til å bruke naturlige møtepunkter i hverdagen til å formidle evangeliet.

Jeg beundrer evangeliseringsfokuset mange av disse har. Men fra noen av de misjonale menighetene hører jeg enkelte si at de først og fremst fokuserer på å gi naboer og venner evangeliet. I praksis betyr dette at man lett kan miste et globalt perspektiv. Selvfølgelig trenger alle menneskene i våre nabolag å høre evangeliet, men kan det bære galt av sted dersom hjemstedet vårt får alt fokus?

Det er flere tusen ulike folkeslag i verden i dag. Ingen kan vel med sikkerhet si hvor mange folkeslag som finnes. Avhengig av hvilke definisjoner som brukes, opereres det med ulike antall, men ofte blir det sagt at det finnes omkring 13.000 ulike etno-lingvistiske folkeslag i verden i dag. Dersom vi tar med andre faktorer enn bare språk, er det enda flere. Ifølge en oversikt fra Joshua Project er omkring 6500 av folkeslagene i verden i kategorien «unådd». Dette er en betegnelse som brukes om folkeslag som enten har færre enn 2 % evangeliske kristne, eller som ikke har en lokal, stedegen menighet som kan vokse uten hjelp utenfra.

For å kategorisere disse folkeslagene, snakker man gjerne om folkeslag som er «lite nådd» eller «helt unådd». På engelsk brukes gjerne begrepet «unengaged» om folkeslag som er helt uberørt av evangeliet. Dette beskriver folkeslag som ikke har kristne i sin midte, de har ingen Bibeldeler på sitt språk, ingen kirke eller misjonærer.

Med dette som bakteppe, mener jeg at spørsmålet ikke bare må handle om hvor vi kan finne ikke-kristne i våre nabolag. Ikke-kristne mennesker finnes overalt. Å være misjonal bør også inkludere fokus på de folkeslagene som ikke har en eneste kristen i sin midte.

Av de omkring 6500 unådde folkeslagene, er kanskje så mange som 1500 folkeslag helt uberørt av evangeliet. Med andre ord ingen kirke, ingen Bibel, ingen kristne, ingen som gjør noe for å gi dem evangeliet. Berører dette oss her i Norge? Hvor mange mennesker er det snakk om? Hvor mange har aldri hørt evangeliet? Hvordan kan vi også fokusere på folkeslagene som er «unengaged»?

Av og til kan jeg få inntrykk av at noen sier vi ikke lengre trenger misjonærer fra Vesten. Vi kan heller sende penger, og slik støtte lokale kirker. Dette har jeg for så vidt tro på. Selv jobber vi i Ungdom i Oppdrag i stor grad sammen med lokale, stedegne kirker. Men det finnes en hake ved denne måten å tenke på: Hvis vi tror at misjon i dag handler om at de lokale menneskene kan drive misjon der de bor, så er det et faktum at det i kanskje 1500 folkegrupper ikke finnes noen lokal kirke å sende penger til, ingen kristne å støtte, ingen Bibel å trykke eller misjonærer å be for.

Faktum at så mange er utestengt fra evangeliet burde prege våre bønner, prioriteringer og fokus.