Bryt reglene

Foto: BrentDPayne på Flickr - cc by-sa

I dag forkynte jeg for 150 ungdommer på nyttårsfestivalen på Grimerud. Her er deler av manuset mitt. Det er egentlig ikke skrevet for publisering på web, men jeg tenker at det kan gå likevel.

David blir salvet til konge
1.Sam16:1-13

Saul hadde forlatt Gud. Gud sier til profeten Samuel at han angrer på at han gjorde Saul til konge. Derfor gir Gud beskjed til Samuel om at han skal reise til Betlehem og finne en mann som heter Isai. Han har åtte sønner, og en av dem skal bli konge.

Isai er nok stolt, der han stiller frem sønnene han tenker passer best til konge. Han begynner med den eldste. Han er kanskje den flinkeste og sterkeste? Gud taler til hjertet til Samuel at dette ikke er mannen. Så kommer den neste eldste frem. Heller ikke han er det Gud har utpekt. Slik går det med den tredje også. Og den fjerde, femte, sjette og syvende… helt til Samuel må spørre Isai: „Har du ikke flere sønner?” Jo, det har Isai. Men han er så ung. Så umoden. Han kan ikke bli konge. Han gjeter sauene ute på marken. Isai roper likevel på ham. David kommer inn. Igjen taler Gud til hjertet til Samuel: „Han er det!”

Gud kaller mennesker. Han ser ikke etter det samme som menneskene ser etter når han kaller mennesker. Vi mennesker ser gjerne på utseende, hvor flinke de er til å snakke for seg, utstråling, karisma… Gud ser etter noe annet. Han ser etter hva som bor i hjertet. Gud så at det i hjertet til David bodde det noe bra, noe han kunne bruke. Gud så potensialet.

Bryte regler
Historien er full av kjente og ukjente mennesker som har gjort store ting. Mange av disse tenkte kanskje at de ikke var så flinke, eller at de kunne bety mye for andre. Men felles for mennesker som har betydd en forskjell, er at de har brutt regler. I dag skal vi bestemme oss for å bryte noen regler.

Gode regler og dårlige regler
Det er mange skrevne og uskrevne regler som de fleste av oss følger. De fleste av disse reglene er gode. Regler og lover skaper trygghet, forutsigbarhet og gir oss et godt rammeverk for både enkeltpersoner og samfunnet.  Lover og regler beskytter oss. Samtidig er det noen uskrevne regler i landet vårt som ikke er gode. En av disse lovene kaller vi for Janteloven. Den sier at du ikke skal tro at du er noe, eller at du er flink til noe, eller at du har noe å bidra med. Jeg tror at det er bra om vi begynner å bryte noen av disse uskrevne reglene.

En av disse reglene vi skal bestemme oss for å bryte handler om hvem du tror du er. Kanskje tror du at du ikke er flink til noe, at du ikke kan noe, og at du ikke er verdt å være glad i? Kanskje tror du at Gud ikke kan bruke deg, at du ikke har noe å bidra med, at du ikke kan bety noe for noen andre?

En annen regel handler om troen på Jesus. I dagens Norge er det en uskreven regel som sier at religion og tro er en privatsak og dette skal helst ikke prates om. Ihvertfall er den kristne troen en privatsak. De aller fleste andre religioner kan vi snakke om. Overnaturlige hendelser kan vi snakke om. Ukebladene er fulle av de. Men akkurat min personlige tro på Jesus skal jeg ikke snakke til andre om.

Regler du skal følge
Historien viser oss at de som har forandret noe, er mennesker som har brutt regler. Jeg vil foreslå at vi begynner å følge disse reglene:
1. Jeg tror at jeg er noe! Jeg er flink, viktig, og jeg har noe å bidra med. Jeg har noe som andre mennesker trenger.
2. Jeg er ingen feil eller tilfeldighet. Jeg tror Gud er fornøyd med meg, at jeg er skapt helt perfekt, akkurat slik Gud ville ha meg.
3. Jeg kan med Guds hjelp utrette hva som helst. Jeg er ikke redd for å snakke om Jesus til andre mennesker, eller si at han er Herre i mitt liv.
4. Jeg er ikke redd for å si nei, og sette mine egne grenser. Jeg bestemmer over min kropp og hva jeg tror på.
5. Jeg skal ikke være mest mulig vanlig. Jeg skal være meg.
6. Jeg er den som gjør noe først. Jeg skal ikke vente med å gjøre noe til alle andre gjør det.
7. Jeg tror jeg kan få gode ideer fra Gud, og at Gud ønsker å bruke meg.
8. Jeg skal være den som snakker med folkene på skolen som ingen andre snakker med. Jeg inkluderer og hjelper andre.
9. Jeg gir bort penger til misjon, og til de som trenger dem mer enn meg, istedenfor å sløse på meg selv.
10. Jeg gir meg selv til Gud, lar ham bruke meg, og være avhengig av ham i alle ting. Jesus er sjefen i livet mitt.

Kultursjef
Jeg vil herved utnevne deg til ”kultursjef” på din skole, på ditt fotballlag, i din ungdomsgruppe! Bryt reglene og skap en Jesus-kultur i stedet. Med å følge disse reglene, vil du måtte bryte mange andre regler.

Det er ikke sikkert du blir populær. Men du får respekt. Det er ikke det enkleste livet, men det er det beste livet. Du kan få litt problemer, men du skal kjenne at Gud er nær. Du får kanskje ikke et vanlig liv, men husk at det er uvanlige liv som skaper forandring.

Istedenfor å synge: „Du er du, og du suger!”, kan du heller synge: ”Du er du, og du duger! Gud er Gud, og han ruler!”

Sentrum
Sentrum av disse reglene er at Jesus er Herre. Det er han som har skapt deg, han har frelst deg og han har utvalgt deg. Med å leve et slikt liv, er du overgitt til å vokse i forståelse av hvem Jesus er, og hvordan han vil at du skal elske og tjene menneskene i verden. Det kan hende du får reise mye. Du blir berørt av menneker som lider, og du vil gjøre noe med det. Du lever ikke for penger eller berømthet, men lever gjerne enkelt. Du vil erfare at troen på Jesus vil ta deg steder du aldri hadde drømt om, og du vil gjøre ting du aldri kunne forestille deg, på måter du aldri ville trodd.

Min kone er en kreativ sjel

Foto: Drwhimsy på Flickr - cc by-nc-nd

Artikkel hentet fra Dagen onsdag 14. desember 2011:

Min kone er en kreativ sjel. Dette er som regel en velsignelse. Hun har siden vi ble gift for 15 år siden, gjennomført forskjellige kreative ideer. For noen år siden bestemte hun seg for å bli keramiker. Vi gikk til innkjøp av en dreieskive, og noen gav oss en keramikkovn. Det gikk som jeg trodde. Et lynkurs hos en keramiker gav henne inspirasjon, og ikke lenge etter begynte hun å produsere de mest fantastiske gjenstander. Etter bare kort tids behandling, var en våt, skitten leireklump, omformet til fantastisk kunst.

Håp om fortjeneste
Jeg var kjempefornøyd. Det var september, og jeg besøkte en av byens keramikkutsalg. Prisene gjorde meg i positiv forstand sjokkert. Raskt regnet jeg ut at dreieskiven ville bli nedbetalt på kort tid. Før jul burde hun ha tjent nok penger til at det ville gjøre et godt utslag på bankkontoen vår. I mitt stille sinn prissatte jeg de forskjellige tingene hun hadde laget. Den ettermiddagen lyste dollartegnet i øynene mine da vi spiste middag.

Sjefen
Noen dager senere spurte jeg forsiktig hvordan hun hadde tenkt å prissette de ulike gjenstandene. For meg var det viktig at hun ikke la seg for lavt i pris, og jeg mente vi kunne ta utgangspunkt i prisene jeg hadde sett i butikken. Min kones kunstverk stod på ingen måter tilbake for det som ble solgt der.  Jeg mistet først pusten da hun responderte på mine prisforslag. Til min enorme overraskelse hadde hun bestemt seg for at ikke noe av det hun hadde laget skulle selges. Alt skulle gis bort. Keramikken var tiltenkt ulike slektninger, venner og naboer. Jeg fyrte løs med hele mitt arsenal av gode argumenter for hvorfor hun heller skulle selge det hun hadde laget. Argumentene mine falt på steingrunn. Ingenting hjalp. Hun hadde bestemt seg. Da hun tilslutt retorisk spurte meg hvem som hadde laget de ulike vasene, figurene, fatene og koppene, og dermed bestemte over dem, hadde jeg ikke flere argumenter å slå i bordet med. Jeg måtte innrømme at siden det var hun som var opphavskvinne, hadde ikke jeg noe jeg skulle sagt. Fordi hun hadde laget gjenstandene, var hun også sjef.

Jesus er Gud
Universet er ikke blitt til ved en tilfeldighet. Alt fra den minste celle til den største planet er villet av Gud. I den første trosartikkel bekjenner vi troen på Gud som himmelens og jordens skaper. Evangelisten Johannes kaller Misjonens Herre for Logos – Ordet som fra begynnelsen var Gud. Som en reaksjon på konflikten rundt Arius’ sine teorier om Jesu natur på begynnelsen av 300-tallet, bekjente kirkemøtet i Nikea i år 325 at Sønnen var Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av den sanne Gud, født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Alt var blitt skapt ved ham.

Jesus er Herre
Den første kristne bekjennelsen sier at Jesus er Herre. Tomas, en av disiplene, var ikke til stede da Jesus i følge evangelisten Johannes viste seg for disiplene første gangen. Den andre gangen Jesus viser seg, er Tomas der. Da får han stikke sine hender i sårene hans. Tomas responderer han med den første kristne bekjennelsen: Min Herre og min Gud! Denne bekjennelsen definerer fundamentet for vår tro: Jesus er både Herre og Gud.

Hva er fundamentet for at Jesus er Herre? Jo, at Gud er Skaper. Dette definerer nemlig hvem Gud er. Dersom vi tar dette bort, tas hele fundamentet for vår tro bort. I misjonsbefalingen åpner Jesus med å understreke denne sannheten: «Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut…» Fordi Jesus er Herre, har han også mandat til å befale sine etterfølgere å gjøre alle folkeslag til disipler.

Skapelsen tilbake til skaperen
Den kanskje tydeligste misjonsbefalingen finner vi dermed i 1. mosebok 1. Den beskriver skapelsen og forteller oss at Gud er Skaper av alt. Fordi han er Skaper er han også Herre over alle ting. Fordi alle mennesker er skapt og villet av Gud, handler misjon om å føre skapelsen tilbake til Skaperen, tilbake til sin opphavsmann og rettmessige eier.

Om å forstå litt av muslimers tro

Min erfaring sier at velmenende kristne ikke alltid greier å kommunisere sin tro med muslimer på en måte som forstås. Dette kan ha sin grunn i at kristne ikke alltid forstår hvordan muslimer tenker. Jeg skal her prøve å peke på noen misforståelser jeg av og til møter, og hva jeg tenker om dette.

Jesus vs. Muhammed
Det er lett for kristne å sammenligne Jesus og Muhammed. Kristne tenker gjerne at muslimene tenker om Muhammed, på samme måte som kristne tenker om Jesus. En slik tanke bærer fort galt av sted. For kristne er Jesus frelser og Gud. Å tenke om Muhammed som Gud vil være blasfemisk for en muslim. Det er stor forskjell på frelser og Gud og profet, slik de tenker om Muhammed, selv om Muhammed oppfattes som like hellig for muslimene som Jesus er for kristne.

Bibelen vs. Koranen
Muslimer tenker annerledes om Koranen enn kristne tenker om Bibelen. Koranen er for en muslim Allahs ord, direkte sitert fra Allah selv. Derfor kan ikke Koranen oversettes til andre språk. Den finnes kun på arabisk. Det nærmeste vi kommer denne forståelsen i Bibelen, må være de ti bud som Moses fikk direkte fra Gud. Kristne tror Bibelen er Guds Ord, men det er skrevet av mennesker, på menneskers vis. Måten en muslim forholder seg til Koranen er derfor annerledes enn måten en kristen vil forholde seg til Bibelen. Mens vi ofte kan bruke slitte bibler, skrive i dem og til og med legge den på gulvet, vil en muslim aldri behandle en Koranen slik. Han vil legge den på hedersplassen i rommet og aldri behandle den som en «bruksgjenstand». Selve boken er hellig for en muslim, mens for kristne er det innholdet som er hellig.

Synd vs. skam
Kristne har ofte en juridisk forståelse av syndens konsekvens. Synd fører til skyld og vi er dermed skyldig fremfor Gud. Jesus er sonofferet og stedfortrederen som bar straffen vi egentlig skulle hatt. Dette er en irrelevant problemstilling for en muslim. En muslim vil ikke tenke seg skyldig for Gud, selv om han forstår seg som synder. Det er ikke synden i seg selv som representerer et problem, men derimot syndens virke som blir muslimens problem.

En muslim har i hovedsak tre åndelig utfordringer. De handler om krysningen mellom skam/ære, renhet/urenhet og frykt/kraft. Når kristne forteller en muslim at Jesus døde for deres synd, og bruker juridiske begrep som skyldig, er ikke dette noe som nødvendigvis forstås. Derfor kan det være mer relevant å snakke om skam, urenhet og frykt, som alt har sin rot i synd.

Kultur vs. tro
Kristne har tradisjonelt tenkt at muslimer som blir kristne må forlate sin kulturelle, muslimske identitet og bli kristne. Dette vil medføre at de f.eks. begynner å kle seg i vestlige klær og får et kristelig språk. I vår kristne verden skiller vi gjerne tro fra resten av dagliglivet. Slik tenker ikke en muslim. Islam er mer enn bare religiøs tro. Det er like mye en helhetlig måte å leve på, hvor troen preger hele livet, for eksempel hvordan man spiser meloner. Hva er det i den islamske kulturen som ikke går på tvers med Bibelens budskap? Med å besvare dette spørsmålet, kan en muslim beholde sin kulturelle identitet, og samtidig være etterfølger av Jesus, og ha Bibelen som høyeste autoritet for liv og lære.

Mer om «messianske muslimer»

Foto: FirasMT på Flickr - cc by-nc-sa

Sjefredaktør Vebjørn Selbekk har to ganger på lederplass stilt direkte spørsmål til Ungdom i Oppdrag vedrørende organisasjonens teologi og missiologiske praksis i møte med muslimer.

Vi ønsker å gi honnør til Dagen for at de tar opp relativt komplekse, missiologiske spørsmål på lederplass. Det vitner om en avis som er levende opptatt av misjon. Dagen er den avisen i Norge som bruker flest spaltemillimeter på misjon. For oss gjør dette Dagen til en spennende og relevant avis. Vi opplever sjefredaktørs spørsmål som gode. De omhandler både teologi og missiologi, praksis og prinsipper.

Teologi
Vi mener vi allerede har besvart sjefredaktør Selbekks teologiske spørsmål som kom i etterkant av undertegnedes kommentar på side tre, 22. november. Der skrev vi at Bibelen alltid skal være høyeste autoritet for liv og lære. Dermed er de teologiske spørsmålene om treenighetslæren, Kristi død og oppstandelse, Jesus som Guds sønn, profeten Muhammeds status, Koranens autoritet og mottagelse av kristen dåp implisitt besvart. Ungdom i Oppdrag oppfatter seg som en misjonsbevegelse som befinner seg sentralt i det evangelisk-karismatiske kirkebildet. Vi er forpliktet på Lausannepakten, samt slutter oss til det ferske Cape Town-dokumentet.

Struktur
Så litt om Ungdom i Oppdrags struktur: Vi er del av en tverrkirkelig, internasjonal bevegelse som i fjor feiret 50 år. Vi er i stor grad desentralisert, arbeider i 180 land og har nærmere 20.000 medarbeidere. Flesteparten av disse medarbeiderne kommer fra den ikke-vestlige verden. Det er felles kall, definerte verdier og relasjoner som primært binder oss sammen som bevegelse. Siden vi er tverrkirkelige, finnes det naturlig rom for ulike meninger.

Styrt hjemmefra eller feltstyrt?
Ungdom i Oppdrag Norge gir oppfølging til 110 langtidsutsendinger – både de som er utsendt av oss, samt noen som er utsendt av andre norske organisasjoner. Disse har i gjennomsnitt tjenestegjort i over ni år i utlandet. Over 40 % av våre utsendinger jobber blant såkalte «unådde folkeslag», og mange av disse jobber med kirkeplanting blant muslimer. Flere har opparbeidet seg betydelig kompetanse som vi lytter til.

Historien viser oss at overdreven innblanding fra «hjemmekontoret» vedrørende strategiske spørsmål på feltet, kan føre galt avsted. Vi stiller gjerne våre feltledere vanskelige spørsmål og holder dem ansvarlige, men vi har generelt tiltro til våre feltlederes kompetanse som er bygget opp etter mange års tjeneste. Vi tror en viktig forutsetning for å lykkes, er at ansvaret for misjonsstrategi ligger hos feltlederne. Vår desentraliserte struktur gjenspeiler vår praksis av dette prinsippet, i tillegg til at mye av vår misjonstrening skjer på feltet.

Religionsblanding
Grenseoppgangen mellom kontekstualisering og synkretisme kan ikke lett defineres en gang for alle. Dette er en debatt som har pågått til alle tider, helt siden apostelmøte i Jerusalem (Apgj. 15). I moderne misjonshistorie er kanskje debattene rundt Hudson Taylors tilnærming til kinesisk kultur de mest kjente. Siden disse spørsmålene i stor grad er del av de daglige utfordringene i misjon, er ikke dette «minefelt» vi holder oss unna. Nettopp derfor er dette noe vi vier mye tid i vår utdanning av misjonærer. Jeg kan betrygge sjefredaktør Selbekk med at Ungdom i Oppdrag opererer innenfor det som de fleste andre anerkjente misjonsorganisasjoner anser som trygge rammer.

Vi er skeptiske til praksisen et lite mindretall fra den såkalte «insider-movement» utøver, som gjerne bruker koranen aktivt i kristne gudstjenester, og oppmuntrer til at såkalte «Jesus-troende muslimer» kan delta på muslimske gudstjenester. Det er ikke riktig, hverken overfor Misjonens Herre eller muslimer man forsøker å nå, at noen få, for eksempel, bevisst ikke forkynner Jesus som Guds sønn. Mitt inntrykk er dog at dette i realiteten er et relativt marginalt fenomen.

Denne artikkelen stod på trykk i Dagen, 9. desember 2011.