Mer om “messianske muslimer”

Før jul utfordret Vebjørn Selbekk, sjefredaktør i Dagen, Ungdom i Oppdrag på vårt misjonssyn i forhold til muslimer. I tidligere artikler har jeg forklart mitt misjonssyn. Her kommer noen flere tanker om kontekstualisering og synkretisme.

La meg først klargjøre hva jeg mener med kontekstualisering: I denne sammenhengen tenker jeg på dette som en metode for å tilpasse kristen troslære og praksis til en fremmed kulturkontekst. Dette kan gjøres i ulike grader og med forskjellig vektlegging. Målet med kontekstualisering er å gjøre kristen troslære og praksis, samt formidlingen av denne, forståelig for en gitt gruppe mennesker med en annen kulturbakgrunn enn den formidleren har.

Debatten med Selbekk går generelt ikke på om man er for eller mot kontekstualisering. De aller fleste forsvarer dette som en metode for å formidle evangeliet. Nøkkelspørsmålet handler om hvor langt kan man gå i kontekstualisering, uten å ende i synkretisme.

For det første vil jeg understreke at kontekstualisering ikke er noe nytt. Paulus’ ulike tilnærming i møte med jøder og hedninger, forteller oss at også han tilpasset budskapet sitt, uten at han endret innholdet i budskapet. Pionermisjonæren Hudson Taylor gikk for eksempel i kinesiske klær og prøvde å leve som kineser. For dette ble han kraftig kritisert.

Hvor langt kan man gå i å kontekstualisere troen på Jesus i en muslimsk kultur, uten at man ufrivillig havner i synkretisme? Her finnes ingen klare linjer, og linjene vil også kunne endre seg, basert på tid og sted. Men for at vi skal være trygge på at vi unngår å presentere et synkretistisk evangelium, pleier jeg ofte å bruke følgende enkle kjøreregler:

  1. Vi vil forsikre oss om at formidleren av evangeliet er rotfestet i Bibelske grunnsannheter, og forstår hva Bibelen sier om synkretisme. Særlig stedene i NT som proklamerer Jesu eksklusivitet og må tydelig understrekes.
  2. Det er viktig at Islam som religion og kultur blir nøye studert. Vi ønsker oss en åpen tilnærming til Islam.
  3. Kontekstualisering trenger å bli konstant evaluert og analysert: Vi må hele tiden spørre oss hva vi dypest sett kommuniserer. Hva tenker mottakerne av evangeliet? Hvilke prosesser settes i gang i de nyomvendtes hjerter? Ser vi framgang og vekst i de nyomvendtes liv?
  4. Som tverrkulturelle formidlere må vi være bevisste på at vi ikke presenterer et synkretistisk evangelium som allerede er blitt blandet med et vestlig, sekulært verdensbilde.

 

Med disse prinsippene satt ut i praksis, kan vi finne strategier og måter å kommunisere Bibelske sannheter, som er teologiske sunne og samtidig kulturelle relevante. Det er bare en vei til Gud, men kanskje mange veier til Jesus?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *