Nok en smakebit fra boken jeg skriver

For to dager siden la jeg ut noen linjer fra boken jeg nå skriver på. I følge disposisjonen vil boken få ti kapitler, og jeg er nå straks ferdig med råutkast til de seks første kapitlene.

I ett av kapitlene skal jeg blant annet forsøke å systematisk gå gjennom de fem misjonsbefalingene i Det nye testamentet. En av disse er i Lukas 24:47. Her er deler av førsteutkastet til tekst om denne bibelteksten. Igjen, teksten er ikke redigert eller korrekturlest, og er klippet rett ut fra en sammenheng i dette førsteutkastet. Derfor er det ikke sikkert alt henger helt på greip… Du får ta teksten for det den er, og ikke noe mer:-)

Andreas

 

 

Å være vitner om Jesu oppstandelse – Lukas 24:47

Lukas gir oss to misjonsbefalinger. En finner vi i hans evangeliefortelling, mens den andre finner vi i Apostlenes gjerninger. I hans evangelium er misjonsbefalingen helt på slutten av boken, mens i Apostlenes gjerninger er dette åpningen av fortellingen. Slik blir misjonsbefalingen den naturlige bro mellom de to bøkene han skrev til sin venn Teofilos.

Også i denne misjonsbefalingen er Jesu oppstandelse selve fundamentet. Sammen med faktum at alt er skapt til ham og ved ham, gjør at han er herre over livet og døden. Dette gir ham myndighet til å gi sine disipler befaling om at de skal formidle evangeliet til alle jordens folkeslag.

Interessant er det at også Lukas, slik som Matteus og Markus, påpeker at disiplene har vanskelig for å tro på Jesus. Selv etter at han avkrefter at han er et spøkelse, har de vanskelig for å tro. Han ber deretter om mat, ikke fordi Jesus trengte dette fordi han var sulten, men han ville kanskje spise, slik at disiplene faktisk kunne se at han ikke var et spøkelse, men fullt legemlig oppstått fra de døde. (Lukas 24: 36-43)

Deretter begynner Jesus å undervise disiplene fra Det gamle testamentet, og repetere ting han hadde sagt i løpet av de tre årene de vandret sammen i Israel. Han referer til det sentrale fra Det gamle testamentet, og peker på to ting. For det første skal Messias lide og oppstå fra de døde. For det andre skal disiplene forkynne omvendelse og tilgivelse i Jesu navn til alle jordens folkeslag, og de får beskjed om at oppdraget skal påbegynnes i Jerusalem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem (Luk. 24:46-47). Jesus bekrefter med andre ord at evangeliet er en integrert del av Det gamle testamentet, og at Guds hjerte for alle folkeslag også formidles der. Igjen er det fokus på folkeslagene, ikke på enkeltmenneskene, noe som bekrefter mønsteret fra Det gamle testamentet om at Jesus ser jorden på to nivåer, både enkeltpersoner og folkeslagene.

Ved å si at disiplene skal være vitner, forstår de at dette er noe som gjelder dem: … og dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» (Luk. 24:48-49)

I noen sammenhenger hører jeg en type misjonsforkynnelse som skaper et kunstig skille mellom å være og å gjøre. Kanskje i frykt for å legge byrder på sine tilhørere, og i redsel for å skape en gjerningsbasert kristentro, snakker man om viktigheten av å være tilstede. Å være kan på denne måten bli satt i opposisjon mot det å gjøre. Ved å være, skal mennesker få oppleve Guds Ånd og Guds nærvær gjennom den blotte tilstedeværelse av kristne mennesker og deres gode gjerninger på skoler, arbeidsplassen og nabolaget.

Dessverre er det ikke denne formen for misjon Lukas snakker om. Jesus sier ikke man skal ­være tilstede, men han sier at man skal være et vitne. Begrepet som brukes om vitne, er på gresk martys, og dette er det samme begrepet som brukes om et vitne i en rettsak. Et vitne i en rettsak må faktisk bruke ord. Hvis ikke, vil hans vitneutsagn ha liten eller ingen troverdighet. Vitnet kan ikke komme til rettsaken, og tro at hans blotte nærvær vil tale til fordel for saken han skal vitne for. Selvsagt kan gode gjerninger, integritet og kjærlighet være med å peke på Jesus, men til syvende og sist er det ordene om Jesu lidelse, død, oppstandelse, omvendelse og tilgivelse av synd, som skaper tro i menneskenes liv. Paulus sier at troen kommer av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord. (Rom. 10:17) Troen kommer ikke først og fremst av å være tilstede, men den kommer av at noen velger å være vitner, og forutsetningen for å være vitner, er å bruke ord.

Mange siterer Frans av Assisi’ berømte ord: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord.» Dessverre kan dette utsagnet bli misbrukt, og disse ordene blir tatt til inntekt for å ikke bruke ord i vår forkynnelse. Man tror at kirkens nærvær og gode gjerninger er nok til at mennesker skal få se hvem Gud er. Dette er i beste fall en misforståelse av en av kirkehistoriens største helter.

Frans av Assisi var svært rik, og hadde arvet sin fars forretning. Som ung mann måtte han i militæret, hvor derpå ble tatt til krigsfange, ble syk og fengslet. Etter en stund ble han satt fri, og i sin rekonvalesensperiode fikk han et møte med Gud, hvor Frans hørte Herren tale tre ord til ham: «Gjenoppbygg min kirke!» Dette førte til at Frans solgte alt han eide og gav dette til de fattige. Han gikk rundt og gjorde godt, samtidig som han forkynte evangeliet. Frans’ utsagn om å benytte ord til å forkynne, dersom det er nødvendig, skal ikke brukes som en unnskyldning til «åndelig latskap» eller til å illegitimere tydelig, kristen forkynnelse. Dette utsagnet må derimot forstås som et kall til å leve i Frans’ sine fotspor. Bare slik kan dette utsagnet forstås rett, ikke som en unnskyldning til å ikke formidle evangeliet til våre venner, kollegaer og naboer.

Lukas skriver om den første martyren, Stefanus. Han var en av de syv diakonene, og ble den første personen som ble drept for sin tros skyld. Mennesker som dør for sin tros skyld kalles martyrer, nettopp det samme ordet som brukes på gresk om å være et vitne. Lukas bruker hele Apgj 7 til å referere talen Stefanus holdt i minuttene før han ble mat for steinene jødene kastet mot ham, og som gjorde at han til slutt mistet livet. Stefanus var et vitne, og han brukte ord for å formidle hvem Jesus var. Men i tillegg hadde han også gjort seg bemerket med sine gode gjerninger og tilstedeværelse, siden han var blitt valgt ut til å være diakon.

Å være står ikke i motsetning til å gjøre. De trenger å komplementeres i praktisk kristenliv, hvor målet er at alle folkeslag skal få høre evangeliet.

Den siste delen av denne misjonsbefalingen handler om Den hellige ånd. Jesus ber disiplene forbli i byen inntil han får sendt dem det han har lovet, slik at de skal bli utrustet med kraft fra det høye. (Luk 24:49)

 

Smakebit fra boken jeg skriver

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg, bruker jeg et par timer hver dag til å skrive på en ny bok. Siden jeg har fått noen tilbakemeldinger og spørsmål rundt boken, tenkte jeg at det var ok å legge ut en smakebit, eller en teaser, om du vil. Formålet med boken er å kronologisk gå gjennom Bibelen, og med et særlig fokus på Det gamle testamentet, for å vise Guds hjerte for alle folkeslag. Guds misjon finnes på alle Bibelens sider, og fundamentet for misjon blir dermed mye bredere enn bare det vi finner i Misjonsbefalingen.

Avsnittet jeg har klippet inn under, er selvsagt tatt ut fra en sammenheng, midt i et kapittel, og kanskje gir ikke alt  umiddelbar mening, men jeg håper likevel du kan ta deg tid til å lese det.

God fornøyelse! 

Andreas.

PS. Teksten er ikke “vasket”, så om du finner noen formuleringen som ikke helt sitter, får du smile litt for deg selv, og heller bare lese videre:-)

 

Daniel i løvehulen og Daniels tre venner

De to historiene om Daniel i løvehulen og om hans tre venner, Sjadrak, Mesak og Abed-Nego som blir kastet i ildovnen, er begge historier vi både finner i barnebibler og hører på søndagsskolen. Dessverre opplever jeg for ofte at mange avslutter historiene før konklusjonen kommer. Man leser historiene med bare «ett øye». Å lese med «ett øye», betyr at man kun ser Guds løfter til seg selv, og ikke evner å se Guds hensikt for alle menneskene.

Begge historiene handler tilsynelatende om fire mennesker som stoler på Gud, og nekter å tilbe andre guder. For dette blir både Daniel, og de tre vennene hans, kastet i henholdsvis løvehulen eller i flammehavet. Poenget med historien, som en «kattekristen» vil peke på, er at Gud beskytter sine barn, så lenge de stoler på ham og ber til ham. Men er dette hele historien? I så fall får vi et stort teologisk problem. Hva da med alle de som ikke ble beskyttet? Hva med alle de andre som dør i krig, eller kristne som blir drept for sin tros skyld, som også stoler på Gud og ber til Gud? Hvorfor ble ikke de reddet? Dersom vi leser historien med begge våre øyne, eller som en «hundekristen» ville gjort, ser vi at poenget først og fremst ikke er at Gud reddet livet til Daniel og de tre vennene. La oss se litt nærmere på begge historiene:

I den ene historien, hvor Daniel kastes i løvehulen, er Dareios nettopp blitt konge, og Daniel utpekes som en av tre ministre i landet. De to andre ministrene, samt landets 120 guvernører, er misunnelige på jøden Daniel fordi kong Dareios planlegger å gi ham en posisjon som vil gjøre ham mektigere enn de to andre ministrene. De andre overbeviser kong Dareios om å innføre en ny lov som sier at i løpet av de neste 30 dagene, har ingen har lov å tilbe andre guder enn kongen selv. Daniel, som tilber Gud etter jødenes skikker, vil ikke rette seg etter dette påbudet. Resultatet er at han blir kastet i løvehulen for å drepes.

Vi ser av teksten at kongen ikke hadde sett for seg denne konsekvensen da loven ble innført, og gjorde det han kunne for å hindre at Daniel ble drept. Da han ser at det er ingen vei utenom, utbryter han: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» (Dan 6:17). Kongen er våken gjennom hele natten, og ved soloppgang drar kongen til løvehulen, hvor han finner Daniel i live. Daniel gir æren for dette til Gud.

Som regel stopper vi å fortelle denne historien her, og så fryder vi oss over at Gud beskytter sine barn. Men ved å stoppe historien her, opplever jeg at vi tilnærmer oss Gud som en stammegud. Husk at en stammegud er en avgrenset gud, som er «vår» gud, men ikke «deres» gud. I denne historien blir dessverre Gud fort omgjort til en stammegud som er for sine barn og beskytter sine barn. Men Gud åpenbarer seg i Bibelen som alles Gud, og bare i denne konteksten er han vår Gud. Han vil at alle mennesker skal kjenne ham, og dette ønsket er bakgrunnen for konklusjonen i denne historien.

Hva er konklusjonen? Gud hadde en større hensikt enn alene å redde Daniel. Selv om dette er sentralt og viktig i historien, har dette likevel også et større siktemål.

Etter at Daniel kom opp av løvehulen, skriver Kong Dareios følgende til folk, nasjoner og tungemål over hele jorden: «Rikelig fred! Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike, så langt mitt velde når, skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid. Hans kongerike går ikke til grunne, hans velde er uten ende. Han berger og redder, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han berget Daniel fra løvenes klør.» (Daniel 6:26-28)

Gud, som skaper og forsoner, ønsker at alle folkeslag skal kjenne ham og tilbe ham. Resultatet av at han berget Daniel fra løvehulen, var at folk og folkeslag over hele verden fikk høre om Gud og om hans karakter. Dareios proklamerer nemlig sannheter om hvem Gud er: Levende, evig, hans rike går ikke til grunne, evig velde, en som frelser og redder, og gjør tegn på jorden. I tillegg sier Dareios at alle mennesker skal tilbe Daniels Gud.

Måten Dareios beskriver Gud, er ikke en beskrivelse som vil passe med en «stammegud». Derimot brukes ord som er himmelens og jordens skaper verdig.

Dersom vi leser denne historien med «ett øye», får vi med oss bare halvparten. Vi trenger å lese den meg «to øyne». Da ser vi Guds evige hensikter, nemlig at alle folkeslag skal kjenne ham og tilbe ham.

Den andre historien fra Daniels bok er lik den første. Her blir Daniels tre venner, Sjadrak, Mesak og Abed-Nego kastet i ildovnen fordi de ikke vil bøye seg for Nebukadnesars 30 meters høye statue av gull. På samme måten som Daniel, blir de også reddet av en engel. Interessant er det at da de tre blir ført frem for Nebukadnesar, så sier de at Gud er mektig til å redde dem, men selv om han ikke velger å gjøre det, så vil de likevel ikke bøye seg for statuen (Daniel 3:18). Men på samme måte som Daniel, blir også Sjadrak, Mesak og Abed-Nego reddet.

Også her er det mange som faller for fristelsen ved å lese historien med «ett øye», og konkludere med at Gud bevarer sine barn, og beskytter mot ulykker. Igjen, dette er bare halve poenget. Hovedpoenget er at Kong Nebukadnesar ærer Gud, og bestemmer at det er forbudt å håne ham. Igjen ser vi at Gud er en Gud som ikke bare er «vår» gud. Han er alles Gud, og han ønsker å kommunisere til alle mennesker hvem han er. Til dette bruker han Sjadrak, Mesak og Abed-Nego.

Dessverre faller vi lett for fristelsen til å tenke for smått om hvem Gud er. Vi ber og tilber ham som om han er vår «stammegud». Vi ser alle løftene som han har gitt oss, men vi makter ikke å se Guds større hensikt med alle folkeslag.

Særlig i dagens individuelle kultur, hvor selvrealisering kanskje er den viktigste ingrediensen for å oppnå «lykke», er det lett å bruke Gud som et middel for å oppnå «lykke». Hans velsignelser, bønnesvar, nærvær i våre liv, suksess og rikdom er noe mange lett søker etter. Slik gjør vi Gud til en «stammegud» som brukes for at vi skal oppnå våre ønsker med våre liv, og vi søker ikke Gud selv. På denne måten gjør vi oss selv til sentrum av tilværelsen, og veien til å opphøye seg selv og sine behov og dermed gjøre seg selv til gud, er ikke lang. Gud er ikke et middel. Gud er målet med tilværelsen.

 

Dagene på Hawaii

Vi er omtrent halvveis i oppholdet vårt på Hawaii, og vi nyter gode og lange dager. Denne helgen er det tre uker siden vi ankom, noe som  betyr at vi har litt over tre uker igjen. Vi får tid til mange ting, og tiden går heldigvis sakte.

Vi har blant annet funnet “vår” strand, ca 30 minutters kjøring fra der vi bor. I går var det kanskje 20 personer på stranda, og da var det folksomt, sammenlignet med hvordan det har vært tidligere. Sanden er hvit og vannet lyseblått:-) Ellers er vi innom Ungdom i Oppdrag sitt senter hver dag og spiser lunsj eller middag. Vi har truffet endel nordmenn der, og det sies at det er 55 norske studenter her dette semesteret, noe som faktisk betyr at en av de større norske bibelskolene ligger på Hawaii…

Ellers går dagene med til å skrive på en ny bok. Dette er noe jeg har tenkt på lenge, men ikke helt fått tid til å sette meg ned å gjøre. Nå bruker jeg et par-tre timer hver dag, og skriver kronologisk etter en disposisjon jeg etterhvert fikk definert. Jeg opplever det inspirerende å skrive, det flyter og jeg slipper å streve med å finne ordene. Jeg skriver på norsk, selv om jeg innimellom angrer på at jeg ikke gjør det på engelsk. Bokens arbeidstittel er derimot på engelsk, og er “Traces of Gods heart for the nations in the Old Testament”. Tittelen er nok litt for nerdete, så den blir endret etterhvert. Målet for boken er å fortelle på en enkel måte at misjon finnes på alle sidene i Bibelen. Jeg er ferdig med fem av ni kapitler, og tipper boken blir på ca 250 sider. Med dette tempoet, skal jeg ha et ferdig første, råutkast klart før vi reiser hjem om tre uker. Deretter begynner den store jobben med å velge bort stoff, legge til stoff, sortere, vaske tekst og få innspill fra andre… Utfordringen min er å gjøre ting enkelt, men samtidig ha dybde i innholdet. Ikke lett det der…

Korea får mye fokus her på senteret. I dag startet for eksempel en konferanse om Korea, og gjester fra “hele verden” er på besøk. Her har jeg  møtt mange spennende personer, som for eksempel en president for et universitet i Pyongyang. (Ja, Pyongyang er hovedstaden i nord). Han er en av gjesteforeleserne på konferansen, og har invitert meg til å komme som gjest på universitetet til høsten… Tiden vil vise hva som er mulig å få til.

I tillegg får vi snakke med flere av lederne her, og det er givende og lærerikt. Igjen ser jeg hvilket privilegium det er å få jobbe i denne organisasjonen!

Ellers kan jeg nevne at Åsne blogger mer enn meg, og hun er også mye flinkere med bilder… du kan besøke bloggen hennes her: http://www.marianneleonora.blogspot.com/

Dagen da jeg traff Bill igjen

Det var i begynnelsen på mai, 2003. Jeg stod og trippet utålmodig på togstasjonen i Constanta, Romania. En amerikaner skulle komme og jobbe sammen med oss i fire måneder. Nå stod jeg på perrongen og ventet på Bill.

Jeg skulle lede en School of Frontier Missions, et kurs på  tre måneder som skulle utruste en håndfull rumenere til misjon. Vi trengte en skolestab, og via noen felles kjente, hadde Bill tilbudt seg å komme og hjelpe til på kurset.

Med en gang Bill kom ut av toget, skjønte jeg at det var han jeg ventet på. Jeg kastet navnelappen i søpla, og gikk bort og introduserte meg. Bill viste seg å være en energisk type, som av utseende gjerne kunne være 20 år yngre enn de nesten 60 han hadde levd. I bilen på vei til UIO-senteret, snakket han som en foss. Jeg tenkte raskt at vi kunne bli gode venner. Bill gjorde en kjempejobb i forkant av kurset. Skolen begynte godt, og vi var glade for de flotte studentene våre. Bill ble også godt kjent med både Jarle fra Norge og Helga fra Tyskland, som også var skolestab.

Det vi ikke visste, var at Bill hadde kjent på smerter i hjertet før han kom til Romania. Legen hans hadde sagt at det ikke burde by på problemer å reise til Romania, siden han var i så god, fysisk form. På grunn av legens tilbakemelding, var Bill selv ikke bekymret, og tenkte ikke det var nødvendig å gi beskjed til oss om dette.

Et par uker etter skolestart, ringer telefonen min om natten. Det er et ukjent nummer fra Norge, og jeg velger å ikke svare. Men telefonen ringer flere ganger, jeg sjekker nummeret, og finner ut at det er Jarle. Jeg ringer tilbake, og får beskjed om at han er på legevakten, sammen med Helga. Bill har sannsynligvis fått hjerteinfarkt, og svever mellom liv og død. I to uker sitter vi døgnkontinuerlig vakt.

Da Bill var 22, jobbet han som flyger i Vietnamkrigen. Senere forteller han at ukene på sykehuset ikke kunne sammenlignes med noe han hadde opplevd tidligere i livet av personlige traumer. I et fremmed land, fremmed språk, og personer han bare har kjent i noen uker… Legene gjør en kjempejobb. Bill overlever. Etter noen uker flyr han hjem til USA, og ved ankomst blir han fraktet rett til sykehuset med nye hjerteproblemer. Men også denne gangen lurer Bill døden. Siden den gang har vi ikke snakket sammen, og bare hatt sporadisk kontakt på mail.

I forrige uke satt vi på kafeen på UIO-senteret her på Kona, Hawaii. Vi er her på ferie med hele familien i seks uker, og er innom senteret flere ganger i uken for å spise lunsj. Nede i veien synes jeg at jeg ser en mann jeg kjenner. Åsne, kona mi, snur seg og bekrefter det jeg tenker. Det må være Bill. Jeg roper på mannen, og han kommer gående mot oss. Vi har ikke sett hverandre på ni år, og jeg er ikke helt sikker på at det er ham. Bill bruker også et par sekunder på å plassere oss på riktig sted i hjernen sin. Han er mildt sagt overrasket over å se oss, og vi er minst like overrumplet. Han forteller at han har jobbet på Kona som DTS-stab siden 2008. Vi sitter og snakker i et par timer, og oppdaterer hverandre på hva som har skjedd siden sommeren 2003.

I kveld har vi igjen vært sammen, og han har spandert fantastiske, fettdryppende, amerikanske hamburgere på hele familien. Igjen har vi pratet om ukene vi hadde sammen i Romania, og på ny er jeg fylt med takknemlighet over at jeg får ha venner over hele verden, av Guds godhet og at jeg får lov til å jobbe med det jeg gjør.

Ledersamling for Ungdom i Oppdrag Nord-Europa

I går kom jeg hjem etter tre dager med møter i Sverige, hvor et femtitalls ledere for Ungdom i Oppdrag Nord-Europa var samlet. Det var kjekt å treffe gamle venner, og bli kjent med noen nye. Vår regionen består av Norge, Sverige, Danmark, Finland, Færøyene, Island, Estland, Latvia og Litauen.

Tema for samlingen var “Expand”, og dette uttrykker noe vi opplever oss minnet på, nemlig at vi står foran en utvidelse av arbeidet vårt i regionen. For et par år siden opplevde vi at vi skulle fokusere på regionens hovedsteder, og sette oss mål om å etablere arbeid i alle hovedstedene. Fra før hadde vi arbeid i Torshavn, Stockholm, Reykjavik og Riga, mens de andre fem hovedstedene var uten Ungdom i Oppdrag.

I løpet av 2011 har vi lagt fundament for oppstart av arbeid i Oslo, København, Tallinn og Helsinki. Noe av dette er allerede i gang, mens f.eks. Oslo og Helsinki etableres i 2012/2013. Dermed er det bare Vilnius i Litauen som ikke har et permanent UIO-arbeid.

Det oppleves svært tilfredstillende å oppleve at Gud gjør det han sier. Av og til tar det lengre tid enn vi selv skulle ønske, men samtidig gir Herrens tiltale en trygghet på at han har kallt oss og går foran oss. Vi går ofte i fellen med å overvurdere hva vi kan utrette på to år, men samtidig kan vi også undervurdere hva vi kan få til på ti år. Ungdom i Oppdrag har mange yngre ledere som nå går inn i pionerarbeid, unge mennesker som er villige til å gi av sin tid, krefter og talenter for etablere pionerarbeid. Dette er ikke enkelt, og ingenting kommer av seg selv. Samtidig opplever jeg at det er bærekraft i arbeidet. Vår jobb er å plante og vanne… og så er det Herren som skal gi vekst.