Smakebit fra boken jeg skriver

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg, bruker jeg et par timer hver dag til å skrive på en ny bok. Siden jeg har fått noen tilbakemeldinger og spørsmål rundt boken, tenkte jeg at det var ok å legge ut en smakebit, eller en teaser, om du vil. Formålet med boken er å kronologisk gå gjennom Bibelen, og med et særlig fokus på Det gamle testamentet, for å vise Guds hjerte for alle folkeslag. Guds misjon finnes på alle Bibelens sider, og fundamentet for misjon blir dermed mye bredere enn bare det vi finner i Misjonsbefalingen.

Avsnittet jeg har klippet inn under, er selvsagt tatt ut fra en sammenheng, midt i et kapittel, og kanskje gir ikke alt  umiddelbar mening, men jeg håper likevel du kan ta deg tid til å lese det.

God fornøyelse! 

Andreas.

PS. Teksten er ikke “vasket”, så om du finner noen formuleringen som ikke helt sitter, får du smile litt for deg selv, og heller bare lese videre:-)

 

Daniel i løvehulen og Daniels tre venner

De to historiene om Daniel i løvehulen og om hans tre venner, Sjadrak, Mesak og Abed-Nego som blir kastet i ildovnen, er begge historier vi både finner i barnebibler og hører på søndagsskolen. Dessverre opplever jeg for ofte at mange avslutter historiene før konklusjonen kommer. Man leser historiene med bare «ett øye». Å lese med «ett øye», betyr at man kun ser Guds løfter til seg selv, og ikke evner å se Guds hensikt for alle menneskene.

Begge historiene handler tilsynelatende om fire mennesker som stoler på Gud, og nekter å tilbe andre guder. For dette blir både Daniel, og de tre vennene hans, kastet i henholdsvis løvehulen eller i flammehavet. Poenget med historien, som en «kattekristen» vil peke på, er at Gud beskytter sine barn, så lenge de stoler på ham og ber til ham. Men er dette hele historien? I så fall får vi et stort teologisk problem. Hva da med alle de som ikke ble beskyttet? Hva med alle de andre som dør i krig, eller kristne som blir drept for sin tros skyld, som også stoler på Gud og ber til Gud? Hvorfor ble ikke de reddet? Dersom vi leser historien med begge våre øyne, eller som en «hundekristen» ville gjort, ser vi at poenget først og fremst ikke er at Gud reddet livet til Daniel og de tre vennene. La oss se litt nærmere på begge historiene:

I den ene historien, hvor Daniel kastes i løvehulen, er Dareios nettopp blitt konge, og Daniel utpekes som en av tre ministre i landet. De to andre ministrene, samt landets 120 guvernører, er misunnelige på jøden Daniel fordi kong Dareios planlegger å gi ham en posisjon som vil gjøre ham mektigere enn de to andre ministrene. De andre overbeviser kong Dareios om å innføre en ny lov som sier at i løpet av de neste 30 dagene, har ingen har lov å tilbe andre guder enn kongen selv. Daniel, som tilber Gud etter jødenes skikker, vil ikke rette seg etter dette påbudet. Resultatet er at han blir kastet i løvehulen for å drepes.

Vi ser av teksten at kongen ikke hadde sett for seg denne konsekvensen da loven ble innført, og gjorde det han kunne for å hindre at Daniel ble drept. Da han ser at det er ingen vei utenom, utbryter han: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» (Dan 6:17). Kongen er våken gjennom hele natten, og ved soloppgang drar kongen til løvehulen, hvor han finner Daniel i live. Daniel gir æren for dette til Gud.

Som regel stopper vi å fortelle denne historien her, og så fryder vi oss over at Gud beskytter sine barn. Men ved å stoppe historien her, opplever jeg at vi tilnærmer oss Gud som en stammegud. Husk at en stammegud er en avgrenset gud, som er «vår» gud, men ikke «deres» gud. I denne historien blir dessverre Gud fort omgjort til en stammegud som er for sine barn og beskytter sine barn. Men Gud åpenbarer seg i Bibelen som alles Gud, og bare i denne konteksten er han vår Gud. Han vil at alle mennesker skal kjenne ham, og dette ønsket er bakgrunnen for konklusjonen i denne historien.

Hva er konklusjonen? Gud hadde en større hensikt enn alene å redde Daniel. Selv om dette er sentralt og viktig i historien, har dette likevel også et større siktemål.

Etter at Daniel kom opp av løvehulen, skriver Kong Dareios følgende til folk, nasjoner og tungemål over hele jorden: «Rikelig fred! Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike, så langt mitt velde når, skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid. Hans kongerike går ikke til grunne, hans velde er uten ende. Han berger og redder, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han berget Daniel fra løvenes klør.» (Daniel 6:26-28)

Gud, som skaper og forsoner, ønsker at alle folkeslag skal kjenne ham og tilbe ham. Resultatet av at han berget Daniel fra løvehulen, var at folk og folkeslag over hele verden fikk høre om Gud og om hans karakter. Dareios proklamerer nemlig sannheter om hvem Gud er: Levende, evig, hans rike går ikke til grunne, evig velde, en som frelser og redder, og gjør tegn på jorden. I tillegg sier Dareios at alle mennesker skal tilbe Daniels Gud.

Måten Dareios beskriver Gud, er ikke en beskrivelse som vil passe med en «stammegud». Derimot brukes ord som er himmelens og jordens skaper verdig.

Dersom vi leser denne historien med «ett øye», får vi med oss bare halvparten. Vi trenger å lese den meg «to øyne». Da ser vi Guds evige hensikter, nemlig at alle folkeslag skal kjenne ham og tilbe ham.

Den andre historien fra Daniels bok er lik den første. Her blir Daniels tre venner, Sjadrak, Mesak og Abed-Nego kastet i ildovnen fordi de ikke vil bøye seg for Nebukadnesars 30 meters høye statue av gull. På samme måten som Daniel, blir de også reddet av en engel. Interessant er det at da de tre blir ført frem for Nebukadnesar, så sier de at Gud er mektig til å redde dem, men selv om han ikke velger å gjøre det, så vil de likevel ikke bøye seg for statuen (Daniel 3:18). Men på samme måte som Daniel, blir også Sjadrak, Mesak og Abed-Nego reddet.

Også her er det mange som faller for fristelsen ved å lese historien med «ett øye», og konkludere med at Gud bevarer sine barn, og beskytter mot ulykker. Igjen, dette er bare halve poenget. Hovedpoenget er at Kong Nebukadnesar ærer Gud, og bestemmer at det er forbudt å håne ham. Igjen ser vi at Gud er en Gud som ikke bare er «vår» gud. Han er alles Gud, og han ønsker å kommunisere til alle mennesker hvem han er. Til dette bruker han Sjadrak, Mesak og Abed-Nego.

Dessverre faller vi lett for fristelsen til å tenke for smått om hvem Gud er. Vi ber og tilber ham som om han er vår «stammegud». Vi ser alle løftene som han har gitt oss, men vi makter ikke å se Guds større hensikt med alle folkeslag.

Særlig i dagens individuelle kultur, hvor selvrealisering kanskje er den viktigste ingrediensen for å oppnå «lykke», er det lett å bruke Gud som et middel for å oppnå «lykke». Hans velsignelser, bønnesvar, nærvær i våre liv, suksess og rikdom er noe mange lett søker etter. Slik gjør vi Gud til en «stammegud» som brukes for at vi skal oppnå våre ønsker med våre liv, og vi søker ikke Gud selv. På denne måten gjør vi oss selv til sentrum av tilværelsen, og veien til å opphøye seg selv og sine behov og dermed gjøre seg selv til gud, er ikke lang. Gud er ikke et middel. Gud er målet med tilværelsen.

 

6 tanker om “Smakebit fra boken jeg skriver

  1. Et ting jeg har tenkt på er: Det er viktig å følge Guds leveregler…. Han vet best om oss.Han vil oss så vel! Han vet at det så fort ødelegger for oss når vi roter oss opp i synd.
    hva gikk med de som var så misunte på at Daniel fikk førsteplassen? De var nest best i kongedømme og hadde mer enn mange kan drømme om…. det var ikke nok… De ville være best
    Bud: Du skal ikke begjære….
    De ødela hele livet når begjæret etter mer fikk overtaket.

    Bud: En Gud
    Daniel holdt det. Gud er Gud om alle land lå øde…. Gud er Gud om alle mann var døde… Gud er med alle dager.

  2. Hoho! Dette var groooovy lesning! Midt i blinken for barna jeg skal ha på klubb i kveld. Traff en personlig blink også, så det kunne ikke være bedre! Tusen takk for at du har gjort dette tilgjengelig. Klem Yasmin N

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *