Opplever norsk misjon tilbakegang?

Opplever norsk misjon tilbakegang? Mye tider på at det ikke stemmer.

Den globale, kristne kirke vokser i et tempo som aldri før i verdenshistorien. Samtidig hører vi ofte at norsk misjon opplever nedgang. Dette bekreftes av den årlige misjonsstatistikken til Norme som forteller at antall norske misjonærer har gått betraktelig ned de siste årene. Da er det lett å konkludere med at norsk misjon er i krise og opplever nedgang.
Men er det for lettvint å konkludere slik? Mange ting tyder på det motsatte. La meg peke på noen områder som viser at pilene peker oppover:

Foto: Ungdom i Oppdrag

Pendlende misjonærer: Digital kommunikasjon har gjort det mulig å arbeide i nesten hele verden. Sammen med billigere flyreiser, gjør dette at flere og flere bor i Norge, men arbeider som ”misjonærer” i utlandet. Fordi misjonærrollen også til en viss grad har endret seg, trenger man ikke nødvendigvis å bo fast i Hong Kong for å jobbe i Hong Kong.

Teltmakere: Flesteparten av de minst nådde folkeslagene bor i land som er stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet. Derfor er det flere og flere som velger å arbeide i ulike sekulære yrker i land hvor kristen misjon ikke er ønsket. Mange kristne som bor og arbeider i slike land, ønsker ikke å ha sin identitet som misjonær, men derimot som kristent fagpersonale. Der lever de som kristne og forsøker å være kristne vitnesbyrd i kraft av livene de lever.

”Frilansmisjonærer”: Flere reiser ut som misjonærer uten å være utsendt av en misjonsorganisasjon eller menighet. Dette har både positive og negative sider, men dette fenomenet eksisterer, og mye tyder på at dette er økende.

Menighetsbasert misjon: I løpet av de siste 10-20 årene er det flere og flere menigheter som sender ut misjonærer direkte, og driver sine egne prosjekter rundt om i verden, uten å være tilknyttet misjonsorganisasjoner.

Aril Edvartsen-modellen: Troens Bevis driver misjon over hele verden i form av å støtte lokale evangelister, pastorer og misjonærer. De sender få eller ingen misjonærer fra Norge, men samler inn penger og støtter misjon direkte ved å underholde lokale medarbeidere. Flere menigheter og organisasjoner driver nå misjon på denne måten.

Korttidsmisjon: Ungdom i Oppdrag sendte i 2011 ut over 900 personer til hele verden på misjonsoppdrag av kortere varighet. Flere av andre misjonsorganisasjoner og menigheter gjorde også dette. Hvor mange nordmenn som hvert år reiser på slike misjonsturer vites ikke. Når korttidsmisjon skjer i en ramme av langtidsmisjon, utfører kortidsmisjonærer et viktig arbeid.

Kortere tjenestetid: For bare få år siden var det normalt at misjonærer tjenestegjorde i flere år enn i dag. Mens normal tjenestetid tidligere ofte kunne være godt over 15 år, er dette i dag betraktelig kortere. Dette gjør at flere misjonærer må rekrutteres for å holde oppe antall misjonærer. Dersom vi teller antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1995-2010, er det ikke sikkert dette tallet er mye lavere enn antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1970-1985, selv om færre misjonærer i tradisjonell forstand er utstasjonert nå enn før.

Pengebruk: Norme’s statistikk viser at antall norske kroner som brukes i andre land er økende. Aldri har vi brukt mer penger enn i dag, og samtidig vet vi at mange misjonskroner ikke kommer med i Norme’s statistikk.

Mye av misjonsengasjementet skjer på grasrotnivå, drevet av ildsjeler med store hjerter. Likevel er det viktig og ikke glemme at skal man se varige resultater, må vi huske at fruktbart misjonsarbeid ofte er langsiktig arbeid som krever kompetanse.

Samtidig er det og viktig å løfte frem at så lenge det finnes mennesker som ikke har hørt evangeliet, er det alltid bruk for misjonærer. Også norske misjonærer.

 

Denne artikkelen ble trykket som lederartikkel i Mot Målet #1 2012

Bokomtale: “Tro inntil døden”

Jeg har akkurat lest en bok som nylig har kommet ut. Den heter “Tro inntil døden”, og er skrevet av Wolfgang Häde fra Tyskland. Boken omhandler hans svoger, Necati Aydin, som ble drept for sin kristne tro og evangeliseringsarbeid i Tyrkia, april 2007. Prokla Media har utgitt boken i samarbeid med Åpne Dører.

For det første må jeg si at det ikke yter boken rettferdighet å skulle omtale den som en hvilken som helst annen bok. Forfatteren har på ingen måter skrevet et litterært storverk, og boken gir seg heller ikke ut for å være det. Boken er rett og slett en enkel historie om livet til den tyrkiske pastoren Necati Aydin som døde knapt 35 år gammel, etter å ha blitt stukket ned med kniv. Fordi den er en personlig fortelling, som et vitnesbyrd, må vi omtale boken for det den er.

Forfatter Wolfgang Häde har jobbet som pastor i Tyrkia, og var med å etablere en menighet i landet. Han er gift med tyrkiske Janet. I boken forteller han kronologisk om livet til sin svoger, om hans barndom, omvendelse og kristne arbeid. Språket er lett, uten at det på noen måte er glitrende. Historien fortelles svært nøkternt, og forfatteren tegner på ingen måter et glansbilde av avdøde Necati. Dette gjør boken troverdig.

Häde gir oss et godt og realistisk innblikk i kristne konvertitters hverdag i Tyrkia, samt at den forteller noe om den evangeliske kirkes situasjon i dagens Tyrkia. Jeg blir personlig berørt av det jeg leste. Kanskje berøres jeg emosjonelt fordi jeg så mange ganger har besøkt Tyrkia, kjenner menigheter som omtales, husker godt flere hendelser som beskrives i boken, og antar at vi har flere felles kjente. Boken er svært lettlest, og gjøres unna på et par formiddagstimer. Den minner oss om at Gud ikke har lovet oss et liv uten lidelse, men at lidelse er en integrert del av det kristne livet. Boken vekket meg igjen til å be for mennesker som lider urett og blir forfulgt for sin tro.

Boken faller ikke i grøften som andre lignende bøker gjør, nemlig å stigmatisere muslimer, eller å nøre opp under hat og fiendskap til muslimer. Den omtaler muslimer på en respektfull måte, og for min del gjorde den at jeg ble mer glad i muslimer. Jeg håper mange vil lese boken!  Bestill den på Prokla Media sine nettsider www.proklamedia.no eller hos en  bokhandel nær deg.

På Youtube finner du et klipp fra en tyrkisk nyhetssending som omtaler begravelsen til Necati, og et klipp fra hans kones tale i begravelsen (tekstet på engelsk): http://www.youtube.com/watch?v=OIa_lurITHw

Mitt innlegg på “Reach 2012”

Denne helgen avholdes misjonskonferansen Reach2012 i Storsalen i Oslo. Flere ulike organisasjoner står som arrangører, og jeg fikk det privilegium å holde åpningsinnlegget, fredag kveld. Det var i overkant av 100 tilhørere, vil jeg anta, hvor de fleste var i begynnelsen av tyveårene.

Nedenfor har jeg klippet inn innlegget jeg holdt. Dette manuset er skrevet for min egen del, og er i utgangspunktet ikke ment for “offentlig publisering”, men jeg tenkte at det var ok å likevel legge det ut.

Her kan du lese mer om konferansen: www.reach2012.no 

Misjon 2012

Tema for mitt innlegg er «misjon 2012». For å se fremover, trenger vi å se bakover. Derfor tar jeg et kort historisk tilbakeblikk, snakker litt hvordan misjon ser ut i dag, før jeg skal snakke om hvordan jeg tror misjon kommer til å se ut i årene som kommer. Til slutt kommer jeg med en utfordring. Det blir litt store linjer, og dermed mange forenklinger og ikke mange nyanser.

 

Bølger misjon

I vår protestantiske tradisjon, snakker vi gjerne om tre bølger misjon. Den første bølgen misjon begynte med skomakeren som ikke ble ved sin lest. William Carey (1761 – 1841) var inspirert av den tyske misjonsbevegelsen fra Herrnhut, og det fortelles en historie om hvordan William Carey en dag slo et misjonsmagasin i bordet for sine baptistvenner, og utbasunerte: «Se hva herrnhuterne kan gjøre. Kan ikke vi gjøre det samme?» Mot sitt kirkesamfunns vilje, reiste han til India som misjonær, og ble den første i sin generasjon engelskmenn. Mennesker som reiste ut i Careys kjølevann, dro ikke bare til India, men også til andre land i verden. Felles for denne bølgen var at de primært reiste til kystområdene i Afrika, Kina og India. NMS var i stor grad inspirert av denne bølgen, da de ble etablert i 1842.

Den neste bølgen begynte nesten 100 år senere. Her snakker vi gjerne om Hudson Taylor (1832-1905) som foregangsmann. Han ledet China Inland Mission, og motiverte tusenvis av mennesker til misjon. Som William Carey, ble også Hudson Taylor kraftig kritisert i sin samtid, men samtidig hadde de begge en kraft som brøt nytt land. Denne bølgen tok evangeliet fra kystområdene av Kina, India, Afrika, og inn i innlandet. Misjonssambandet som ble etablert i Bergen i 1891, ble startet i kjølevannet av denne andre bølgen.

Den tredje misjonsbølgen begynte å ta form allerede i mellomkrigstiden, men begynner å slå inn for fullt i siste halvdel av forrige århundre. Vi omtaler gjerne en ung amerikansk misjonær som en av pionerene for denne bølgen.  Han het William Townsend (1896-1982), og fikk som ung misjonær spørsmålet av en gutt i Guatemala: «Kan ikke Gud snake mitt språk?» Dette ble starten på Wycliffe Bibletranslators. Denne bølgen kjennetegnes av at man har flyttet fokuset fra å sende misjonærer til enkeltland, men heller fokuserer på folkegruppene. Det er jo ikke nasjonalstater Jesus snakker om i misjonsbefalingen, men derimot bruker han det greske ordet ethnos som uttrykker etniske folkegrupper skal gjøres til disipler. Her var blant annet Lausannekonferansen i 1974 svært viktig. Man delte da folkeslagene inn i kategorier som unådde og nådde folkeslag, og man snakket om muligheten for at alle verdens folkeslag kunne nås med evangeliet før årtusenskiftet.

 

Hva med den fjerde bølgen?

Det er slik med bølger at de slår inn mot land, før det roer seg ned og vinder bygger opp nye bølger ute i havet. Kan vi i dag se konturene av en fjerde bølge misjon som nå begynner å slå inn mot den resterende tredjedelen av folkeslagene som ikke har en levende menighet i sin midte? Og enda et spørsmål, som er mer utfordrende: Er dette den siste bølgen misjon? Jesus sa selv at når misjonsbefalingen er oppfylt, da vil han komme tilbake og endelig opprette Guds rike. Vi har nemlig alle ressursene som skal til for å oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Penger, informasjon, kunnskap og historie. Spørsmålet er om vi klarer det. Vi har muligheten!  Evangeliet går frem i verden som aldri før, i et tempo som man aldri tidligere har sett.

Hva kjennetegner i så fall denne fjerde bølgen? Jeg tror det er i hovedsak to elementer: for det første er ikke misjon lengre noe som drives av kirkene i nord og vest. Men det drives av alle kirker. Den kinesiske kirke står foran kanskje verdenshistoriens største misjonsbevegelse. Sør-Korea, Brasil, Filipinene og India sender ut misjonærer på en måte og i en mengde som verdenshistorien aldri før har opplevd. Mongolia er landet i verden med flest misjonærer, pr antall aktive kristne. Misjon er «from the nations to the nations». Misjon går i alle retninger. Det er fra sør til nord, fra øst til vest. Alle verdens land er mottakere av misjonærer, og nesten alle land er også sendere av misjonærer. Det andre kjennetegnet er at man i større grad enn før, fokuserer på et helhetlig evangelium. Det er ikke bare evangeliet om korset, men det er evangeliet om Guds rike. Her er selvfølgelig korset det ene sentrale.  Jesus sa at det er Evangeliet om Guds Rike som skal forkynnes over hele verden, til et vitnesbyrd for alle folkeslag, før enden skal komme (Matt. 24:14). Siden vi tror Jesus er herre, betyr dette at han er herre over alt som eksisterer. Dette betyr at man må bringe evangeliet, ikke bare til alle folkeslag, men også til alle samfunnsområder, slik som familie, media, kunst og kultur, utdanning og forskning, business og politikk. Dermed blir det like legitimt å ha et kall til for eksempel utdanning og forskning, for å bygge Guds rike der, som å ha kall til å være prest!

 

Nedgang i norsk misjon?

Vi hører gjerne at norsk misjon opplever nedgang. Normes misjonsstatistikker viser at antall norske misjonærer har gått ned de siste ti årene. Dette kan lett tolkes som en nedgang. Dersom vi heller ser bak tallene, er det ikke sikkert vi ser en nedgang. Jeg ser mange faktorer som ikke måles i Normes misjonsstatistikk. pendlende misjonærer, teltmakere, ”frilansmisjonærer”, menighetsbasert misjon, Aril Edvartsen-modellen, korttidsmisjon og kortere tjenestetid er alle faktorer som ikke måles i statistikkene, men som er økende. I tillegg ser vi at norske misjonsorganisasjoner bruker mer penger enn noensinne på misjon. Derfor tror jeg ikke vi opplever en nedgang i norsk misjonsengasjement.

 

Hvor mange folkeslag er det i verden?

Jeg hører av og til at noen sier at vi trenger å fokusere på stedet vi bor. På naboene våre. På vennene våre. De trenger å høre evangeliet. Ja, det er riktig. Men hva da med de som aldri har hørt. De som aldri har hørt navnet Jesus. De som er utestengt?

Det er ca 13.000 ulike etno-lingvistiske folkeslag i verden i dag. Det er flere, dersom vi tar med andre faktorer enn bare språk. 6850 folkeslag av disse har færre enn 2% evangeliske kristne. Her kommer et enda viktigere tall: 1568 folkeslag er helt uberørt av evangeliet. Jeg vil bruke fem minutter på akkurat denne gruppen folkeslag. Vet du hva dette betyr? Ingen kristne. Ingen misjonærer.

Mennesker sier at vi trenger ikke flere vestlige misjonærer. Vi skal heller sende heller penger og støtte lokale og innfødte misjonærer. Dette har jeg for så vidt tro på. Men det er en hake ved dette. En stor hake. Hvis du har trodd at misjon i dag handler om at de lokale menneskene kan drive misjon der de bor, så er faktum at i disse folkeslagene, så er det ingen lokale kristne. Det er ingen lokale kristne i 1568 folkeslag. Slik kan det ikke være! Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen Bibel. Ingen som ber for dem. 1568.

Misjonsspørsmålet er ikke, hvor er de ikke-kristne, for så å sende misjonærer dit. Det er ikke-kristne overalt! Riktig misjonsspørsmål er: Hvor er folkeslagene som ikke har en eneste kristen i sin midte? Det er spørsmålet om misjon. Om folkeslagene. Hvor mange er det? Hvor mange har aldri hørt evangeliet? Ingen Bibel. Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen tilgang til evangeliet? Det er ingen misjonærer som en gang prøver å formidle evangeliet til dem. Selv om de ville ønske å høre, så kan de ikke høre. Det er spørsmålet vi må stille oss.

 

Gud mangler en ting

Tenk på kirken vår. Ikke bare kirken i Norge. Men kirken i hele verden. I Asia, Afrika, Europa, Amerika… hvorfor har vi ikke sent misjonærer til 1568 folkeslag? Det handler ikke om penger. Det finnes ikke et eneste folkeslag som er unådd på grunn av pengemangel. Er det noe vi har nok av, i hvert fall i Norge, så er det penger. Jeg sa tidligere at vi har alt som trengs for å oppfylle misjonsbefalingen. Penger, kunnskap, informasjon, historie… dog, det er ikke helt riktig. Det mangler en ting. Gud har også alt han trenger, bortsett fra en ting. Gud har alle penger. All makt. Vet alt. Kan alt. Er overalt. Likevel mangler han en ting: Han mangler mennesker. Mennesker som kan være hans armer og hans føtter.

Profeten Esekiel roper dette ut, noen hundre år før Jesus ble født: Jeg lette etter en mann som kunne bygge opp muren og stille seg i gapet. Men jeg fant ingen. (Es. 22:30). Jeg ber om at Gud ikke vil si det samme om 1568 folkeslag. ”Men jeg fant ingen.”

 

Misjon for meg

Dersom jeg skal si noe om hva misjon er for meg, så er det å gå med evangeliet om Guds Rike der evangeliet tidligere ikke har vært forkynt. For å nå dette målet vil jeg mobilisere til misjon, sende til misjon, ønske velkommen unådde folkeslag som bor i Norge og selv være en som går. Paulus sier på engelsk i Rom 15:20 at «It has always been my ambition to preach the Gospel where Christ was not known”. Dette blir misjon for meg.

Om 4/14-vinduet

Alle misjonsinteresserte med respekt for seg selv har et verdenskart med 10/40-vinduet. Dette vinduet mellom tiende og førtiende breddegrad, fra Afrika i vest til Asia i øst, er stedet i verden hvor de aller fleste unådde folkeslagene bor. Denne måten å tenke geografisk om unådde folkeslag, gjorde at tusenvis av mennesker over hele verden ble rekruttert til misjonstjeneste blant de unådde folkeslagene i siste halvdel av forrige århundre.

Ikke mange er klar over at opphavsmannen til begrepet 10/40-vinduet var dr. Luis Bush. Han er en av vår tids mest sentrale misjonsledere og misjonsstrateger. Selv ble jeg svært preget av hans tenkning da jeg var rundt 20 år, og mye av hans materiale gjorde at jeg ble involvert i misjon. I kveld fikk jeg den ære å møte Luis Bush her på Ungdom i Oppdrags senter på Kona, Hawaii.  Vi hadde en god prat, og jeg fikk høre ham forkynne om det nye vinduet som han nå  “lanserer”.

Dette vinduet heter 4/14-vinduet. Dette er et globalt vindu, ikke begrenset av etnisitet eller geografi. Vinduet handler nemlig om menneskene mellom 4 og 14 år. Denne gruppen representerer omkring 33% av jordens befolkning. Luis sier at disse menneskene vil bli nådd med et eller annet budskap. Dette er enten et godt budskap eller et dårlig budskap. Spørsmålet handler bare om hvem som når dem først. Vil de preges av bibelske verdier, eller vil andre, negative verdier prege dem?

Jeg skal ikke gjenta så mye av det Luis snakket om, men jeg anbefaler at du besøker http://4to14window.com/introduction og at du ser denne filmsnutten: http://www.youtube.com/watch?v=Vtj_R0Chyc8&feature=player_embedded

 

Må misjonærer lære språk?

Her om dagen møtte jeg en person som i flere år har tenkt på å bli misjonær. Han hadde allerede flere korte besøk bak seg i det landet han nå vurderte, og var nå nesten ferdig med utdannelsen sin som var nødvendig for å kunne jobbe som fagpersonal i det respektive landet. I første omgang hadde han bestemt seg for å binde seg for fire år til misjonstjeneste.

Mens vi snakket om misjonærlivet, lurte han på hvor viktig det er å lære det lokale språket. ”Alle på arbeidsplassen min vil kunne engelsk”, sa han, før han la til at dersom han skulle være der i bare fire år, ville han måtte bruke kanskje opptil to år på å lære arabisk flytende. Da ville halvparten av tiden være ”kastet bort”.

Jeg tror at man godt kan jobbe som misjonær uten å bli flytende på det lokale språket. Jeg kjenner misjonærer som ikke mestrer det lokale språket, selv etter flere år i tjeneste. Mange av disse jobber på steder hvor de aller fleste bruker engelsk. Når de i ulike situasjoner har behov for å bruke det lokale språket, bruker de tolk. I dag er det relativt lett å fungere greit i urbane strøk, uten å kunne det lokale språket, siden så mange kan engelsk. Flere steder vil man òg oppleve at det er lett å komme i kontakt med lokal ungdommer som ønsker å praktisere sin skoleengelsk.

På tross av dette anbefalte jeg misjonærkandidaten å bruke to av fire år på å lære seg arabisk godt. Hvorfor? For det første må vi forstå at Gud sendte Jesus til jorda for å tjene. Jesus var på mange måter som en misjonær. Han forlot sitt hjemland (himmelen), flyttet til et nytt land (Israel), ble jøde (bodde i Nasaret og Kapernaum), jobbet i et ”vanlig” yrke (snekker) og snakket det lokale språket (arameisk). Jesus kunne valgt å komme til jorda som 30-åring for deretter å begynne direkte på sin tjeneste. Dette gjorde han ikke. Han valgte å bli født som en jøde, leve som en jøde, bo som en jøde, spise som en jøde, jobbe som en jøde og snakke språket som jødene snakket.

Språk og kultur henger nøye sammen. Uten å lære seg det lokale språket, er det umulig å virkelig forstå verdensbildet til folket man tjener. Uten å lære språket godt, vil det være vanskelig å kunne gjøre kulturelle dypdykk som istandsetter en til god kommunikasjon. Ved å ikke beherske det lokale språket blir dagliglivet som misjonær fort krevende. Det å handle poteter på det lokale markedet kan bli en byrde, fordi det er tungt å ikke kunne kommunisere skikkelig med den man handler med. Man blir misforstått og misforstår.

Hva tenker nordmenn om innvandrere som over flere år har bodd i Norge uten å ha lært norsk? Flere nordmenn vil nok dessverre tenke at slike innvandrere mangler respekt for Norge og norsk kultur, og stemple dem som late og udyktige. La oss se på saken fra den andre siden av gjerdet; tenk deg en misjonær i Midtøsten som ikke vil bruke tid på å lære arabisk fordi han ikke har tid. Han synes det er like greit å bruke tolk der folk ikke kan engelsk. Hva vil en gjennomsnittlig araber tenke om en slik person?

Jeg tror å lære det lokale språket handler om respekt, kjærlighet og villighet til å tjene. En venn av meg sa til meg at dersom jeg skulle bruke to uker i et land, ville han ha brukt disse to ukene på å lære språk.

Smakebit #3: Var tårnet i Babel vanntett?

Siden jeg bruker et par timer hver dag her på Hawaii til å skrive på en ny bok om bibelsk fundament for misjon, så har jeg ikke prioritert å skrive nye blogginnlegg. Jeg har tidligere lagt ut et par smakebiter fra boken som kommer, og tenkte kanskje det var på tide med en ny smakebit i dag. Dette handler om Babels tårn, og kanskje får du noen aha-opplevelser av å lese dette… Også denne smakebiten er tatt ut fra en kontekst, og heller ikke vasket og redigert. Ta det for det det er!

Andreas:-)

 

Da Noah går ut av båten taler Gud til ham (1. Mos 11:1-17). I sin tale oppretter Gud en ny pakt med menneskene, hvor regnbuen er pakttegnet mellom ham selv og menneskene. I pakten lover Gud at han aldri mer skal sende en storflom som denne. Dette er den første av flere pakter som Gud skal opprette med menneskene. Felles for dem alle er at det er Gud som initierer disse paktene, og at det er han som oppretter dem på vegne av seg selv. Dette skal vi komme tilbake til senere.

Som en del av denne pakten får Noah nøyaktig samme oppdrag som Adam og Eva fikk mange år tidligere. Vi ser at Guds tanke og hensikt med menneskene ikke endret seg med storflommen. Også nå vil han at menneskene skal være fruktbare og spre seg over hele jorden (1. Mos 11:1,7). Gud hadde ikke gitt opp sitt prosjekt med menneskene som var skapt i hans bilde. Han ville at menneskene i sitt mangfoldige fellesskap skulle fortelle noe om hvem han er, og slik speile noe av hans karakter. For å gjøre dette så komplett som mulig, var det nødvendig at menneskene spredte seg utover hele jorden, ble forskjellige, og utviklet seg i ulike etniske grupper.

Forstod Noah og hans etterkommere denne befalingen? Ja, det virker senere som at menneskene forstod hva Gud mente, men at de med hensikt bare adlydde halvparten av Guds befaling. Den ene delen, som handlet om å bli mange, ble etterlevd. Derimot ble den andre delen, den som handlet om å spre seg utover på jorden og bli mangfoldig, bevisst ikke fulgt. 1. Mos 11:1-2 forteller oss at alle snakket samme språk og bodde på samme sted. At de kjente Guds befaling om å spre seg, kommer tydelig frem i deres motivasjon for å bygge Babels tårn: «Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!» (1. Mos 11:4)

Det er flere elementer i denne erklæringen fra menneskene i Babel. For det første ville de bygge en by og et tårn som når opp til himmelen. Dette ville de gjøre for å skaffe seg selv et navn. Igjen ser vi at menneskene begikk «ursynden»; de ville skaffe seg selv et navn og dermed ta plassen til Skaperen ved selv å være sentrum av tilværelsen, og dermed tilrane seg denne posisjonen fra Gud selv.  Nettopp fordi de kjente Guds hensikt som sa at de skulle spre seg utover, så bygde de heller en by med et tårnet for å skaffe seg selv et navn og … ikke blir spredt ut over hele jorden. Vi ser at de kjente Guds hensikt, men at de med overlegg bestemte seg for at de ikke ville spres utover hele jorden.

Hvorfor de ikke ville spre seg utover, og at de derfor bevisst gikk imot Guds bud på denne måten, vet vi ikke. Vi kjenner ikke innbyggerne i Babels hensikter, utover det som bibelteksten selv forteller. Men kanskje er det mulig å tenke seg at menneskene den gang ikke var så ulike mennesker i dag? I dag ville de fleste føle det tryggere å være sammen med mennesker som er like seg selv. Kanskje tenkte de at dersom de begynte å flytte rundt, så ville kulturer og språk utvikle seg? Og dermed ville fremmedgjøring og usikkerhet spre seg, istedenfor at de alle var sammen som en enhetlig gruppe?

Samtidig måtte de være klare over at menneskenes ondskap og ulydighet for ikke mange generasjoner siden førte til vannflommen, som utryddet nesten alt liv. Når de nå bestemmer seg for å bygge tårnet laget de først teglstein. Vi vet ikke helt hva disse steinene bestod av, men sannsynligvis en spesiell leire fra jorden, og de ble godt brent i varme ovner over lang tid. Som sement ser vi at de brukte jordbek (1. Mos 11:3). Jordbek er omtrentlig det samme som tjære. Alle som liker båtliv og bor ved Skjærgården, vet at tjære brukes på trebåter for å gjøre båtene vanntette.

Den jødiske historikeren Josefus var født cirka i år 37. Han skrev flere verk, hvorav ett handler om jødenes historie, fra skapelsen frem til Josef. Denne historien følger stort sett Bibelens narrativ, men Josefus inkluderer noen detaljer, basert på samtidige tradisjoner, som Bibelen ikke nevner. En interessant detalj som Bibelen ikke forteller, handler nettopp om tårnet i Babel. Josefus hevder at årsaken til at menneskene bygde tårnet med jordbek, var at tårnet skulle være vanntett. Siden menneskene ikke ville spre seg utover jorden, var de redde for at Gud skulle rammen jorden med en ny vannflom.

Med andre ord, kan vi forstå historien slik at menneskene i Babel ville bygge et vanntett tårn, slik at når vannflommen kom på grunn av deres ulydighet og uvilje mot å spre seg, så kunne de gjemme seg i tårnet? På denne måten ville de overvinne Gud, og skapelsen ville med andre ord ta Skaperens plass.

Hvordan reagerer Gud på dette? Ofte har vi tenkt at Gud straffer menneskene da han steg ned i Babel og forvirret deres språk slik at de ikke kunne jobbe sammen og fullføre sine planer om å bygge tårnet. Men kanskje vi heller skulle tenke annerledes om Guds inngripen i Babel? Istedenfor å forstå dette som hans straff, kan vi heller tolke dette som et uttrykk for hans godhet? Han ønsket ikke at menneskene skulle gjøre opprør. Han ønsket ikke at de skulle leve i fiendskap med Skaperen. Derimot ønsket han mangfold, utvikling og kreativitet, gjennom at menneskene fylte jorden, forvaltet den og etter hvert ble delt inn i ulike etniske grupper.

Da han steg ned, ser vi at han forvirret deres språk, slik at de ikke forstod hverandre. Deretter spredde han dem ut over hele jorden. (1. mos 11:8). Gud hjelper med andre ord menneskene til å oppfylle sin hensikt for dem, og forhindrer samtidig menneskene til å ta plassen til Skaperen. Alt dette gjorde Gud i sin godhet.

Menneskene hadde en todelt motivasjon for å bygge Babel og tårnet. For det første ville de skape seg et navn, og for det andre ville de ikke spre seg utover. Likevel er det ironisk nok i Babel de første språkene ble utviklet, og nettopp fra denne byen ble menneskene spredd utover hele jorden. I følge jødisk tradisjon ble 70 folkeslag, og dermed 70 språk, skapt denne dagen. Fra å være ett folkeslag, ble de delt inn i 70 ulike etniske grupper.

Observasjoner og tanker etter tre uker på Hawaii

Her kommer noen tanker vi har gjort oss om Ungdom i Oppdrag Kona, Hawaii, etter å ha vært her i litt over tre uker.

Ungdom i Oppdrag har i realiteten ikke noe internasjonalt hovedkvarter. Dog, om noe likevel skal regnes som hovedsenter, vil det være basen her på Kona, Hawaii. Her bor grunnleggerne av Youth with a Mission (YWAM), og mange andre internasjonale ledere har sitt tilhold her. Fra Kona kommer mange signaler som preger vår bevegelse, i tillegg til at University of the Nations, Ungdom i Oppdrags utdanningsinstitusjon har sin største campus her.

Dette kvartalet er det omkring 500 studenter her. I tillegg til omkring 500 personer som jobber her fast. Dette gjør at nærmere 1000 personer til enhver tid er tilknyttet dette senteret. Omkring 55 av disse er fra Norge, noe som gjør nordmenn til den fjerde største gruppen på senteret, etter USA, Canada og Sør-Korea.

Så langt har vi vært med på stabsmøter og noen ledermøter her. Dette har vært både givende og inspirerende. På bakgrunn av dette har vi gjort oss flere observasjoner av arbeidet her:

1. Arbeidet har et sterkt visjonært driv: Grunnleggerne av YWAM, Loren og Darlene Cunningham, er midt i 70-årene, og de fortalte nylig at de nå legger planer for de neste 20 årene av sine liv. De drives av visjon og at evangeliet må ut til nye folkegrupper og områder av verden. Mens Youth with a Mission i dag har 20.000 medarbeidere i fulltidstjeneste, tegner Cunninghams grafer for hvordan bevegelsen skal vokse til 200.000 medarbeidere i løpet av noen år.

2. Stort fokus på partnerskap med andre organisasjoner: Her er det etablert samarbeid med flere ulike misjonsorganisasjoner. Jeg har blant annet lagt merke til at for eksempel Wycliffe er en viktig partner for å se Bibelen oversatt til alle de gjenværende språkene blant urbefolkningsgruppene i Stillehavsregionen. I tillegg jobbes det med å etablere misjonstrening i samarbeid med uregistrerte kirker i Kina. Dette skal på sikt utdanne tusenvis av kinesere til misjon. Dette er bare to eksempler på mange ulike Jeg har også hørt om flere andre samarbeidsprosjekt som virker svært spennende.

3. Alle generasjoner og nasjonaliteter: Her på campus er det mennesker i alle aldre, selv om de aller fleste er mellom 19 og 25 år. Mest av alt gleder jeg meg over alle nasjonalitetene som er representert. Her finnes representanter fra utrolig mange land… Jeg har ikke fått vite hvor mange som er representert her nå, men jeg vil ikke bli overrasket dersom tallet passerer 50.

4. Flat struktur, hvor lederskap utøves relasjonelt: Jeg er overrasket over hvor bred lederstrukturen på senteret er. Mange er involvert i lederskap, og mange bærer lederskap. Dette har selvsagt positive og negative sider, hvor mye er opp til hver enkelt leders initiativ og evner. Stedet ledes relasjonelt, hvor man gir “signaler”, og øver innflytelse, ikke ved å fortelle hvordan ting skal bli gjort.

5. Generøsitet og gjestfrihet: Som gjester på senteret har vi blitt tatt svært godt imot, og får for eksempel spise alle måltider vi vil på senteret, og er invitert til mange ulike eventer og fora. Måten vi er blitt møtt på av lederskapet her, er rett og slett imponerende, med tanke på det dette kvartalet er over 1000 personer tilknyttet stedet.

6. Innovasjon: Her oser det av kreativitet og innovasjon. Mange nye måter å tenke misjon på, som Uniscript, 4K, Call2All er initiativ som har sine røtter her. Dette skal deles med så mange som mulig, og ikke holdes innenfor YWAM. Kanskje det som har merket meg mest, er innflytelsen og engasjementet som man har inne i Nord-Korea. Jeg har fått helt andre signaler om dette landet her, enn det jeg ellers får ved å lese i norske aviser.