Mitt innlegg på “Reach 2012”

Denne helgen avholdes misjonskonferansen Reach2012 i Storsalen i Oslo. Flere ulike organisasjoner står som arrangører, og jeg fikk det privilegium å holde åpningsinnlegget, fredag kveld. Det var i overkant av 100 tilhørere, vil jeg anta, hvor de fleste var i begynnelsen av tyveårene.

Nedenfor har jeg klippet inn innlegget jeg holdt. Dette manuset er skrevet for min egen del, og er i utgangspunktet ikke ment for “offentlig publisering”, men jeg tenkte at det var ok å likevel legge det ut.

Her kan du lese mer om konferansen: www.reach2012.no 

Misjon 2012

Tema for mitt innlegg er «misjon 2012». For å se fremover, trenger vi å se bakover. Derfor tar jeg et kort historisk tilbakeblikk, snakker litt hvordan misjon ser ut i dag, før jeg skal snakke om hvordan jeg tror misjon kommer til å se ut i årene som kommer. Til slutt kommer jeg med en utfordring. Det blir litt store linjer, og dermed mange forenklinger og ikke mange nyanser.

 

Bølger misjon

I vår protestantiske tradisjon, snakker vi gjerne om tre bølger misjon. Den første bølgen misjon begynte med skomakeren som ikke ble ved sin lest. William Carey (1761 – 1841) var inspirert av den tyske misjonsbevegelsen fra Herrnhut, og det fortelles en historie om hvordan William Carey en dag slo et misjonsmagasin i bordet for sine baptistvenner, og utbasunerte: «Se hva herrnhuterne kan gjøre. Kan ikke vi gjøre det samme?» Mot sitt kirkesamfunns vilje, reiste han til India som misjonær, og ble den første i sin generasjon engelskmenn. Mennesker som reiste ut i Careys kjølevann, dro ikke bare til India, men også til andre land i verden. Felles for denne bølgen var at de primært reiste til kystområdene i Afrika, Kina og India. NMS var i stor grad inspirert av denne bølgen, da de ble etablert i 1842.

Den neste bølgen begynte nesten 100 år senere. Her snakker vi gjerne om Hudson Taylor (1832-1905) som foregangsmann. Han ledet China Inland Mission, og motiverte tusenvis av mennesker til misjon. Som William Carey, ble også Hudson Taylor kraftig kritisert i sin samtid, men samtidig hadde de begge en kraft som brøt nytt land. Denne bølgen tok evangeliet fra kystområdene av Kina, India, Afrika, og inn i innlandet. Misjonssambandet som ble etablert i Bergen i 1891, ble startet i kjølevannet av denne andre bølgen.

Den tredje misjonsbølgen begynte å ta form allerede i mellomkrigstiden, men begynner å slå inn for fullt i siste halvdel av forrige århundre. Vi omtaler gjerne en ung amerikansk misjonær som en av pionerene for denne bølgen.  Han het William Townsend (1896-1982), og fikk som ung misjonær spørsmålet av en gutt i Guatemala: «Kan ikke Gud snake mitt språk?» Dette ble starten på Wycliffe Bibletranslators. Denne bølgen kjennetegnes av at man har flyttet fokuset fra å sende misjonærer til enkeltland, men heller fokuserer på folkegruppene. Det er jo ikke nasjonalstater Jesus snakker om i misjonsbefalingen, men derimot bruker han det greske ordet ethnos som uttrykker etniske folkegrupper skal gjøres til disipler. Her var blant annet Lausannekonferansen i 1974 svært viktig. Man delte da folkeslagene inn i kategorier som unådde og nådde folkeslag, og man snakket om muligheten for at alle verdens folkeslag kunne nås med evangeliet før årtusenskiftet.

 

Hva med den fjerde bølgen?

Det er slik med bølger at de slår inn mot land, før det roer seg ned og vinder bygger opp nye bølger ute i havet. Kan vi i dag se konturene av en fjerde bølge misjon som nå begynner å slå inn mot den resterende tredjedelen av folkeslagene som ikke har en levende menighet i sin midte? Og enda et spørsmål, som er mer utfordrende: Er dette den siste bølgen misjon? Jesus sa selv at når misjonsbefalingen er oppfylt, da vil han komme tilbake og endelig opprette Guds rike. Vi har nemlig alle ressursene som skal til for å oppfylle misjonsbefalingen i vår generasjon. Penger, informasjon, kunnskap og historie. Spørsmålet er om vi klarer det. Vi har muligheten!  Evangeliet går frem i verden som aldri før, i et tempo som man aldri tidligere har sett.

Hva kjennetegner i så fall denne fjerde bølgen? Jeg tror det er i hovedsak to elementer: for det første er ikke misjon lengre noe som drives av kirkene i nord og vest. Men det drives av alle kirker. Den kinesiske kirke står foran kanskje verdenshistoriens største misjonsbevegelse. Sør-Korea, Brasil, Filipinene og India sender ut misjonærer på en måte og i en mengde som verdenshistorien aldri før har opplevd. Mongolia er landet i verden med flest misjonærer, pr antall aktive kristne. Misjon er «from the nations to the nations». Misjon går i alle retninger. Det er fra sør til nord, fra øst til vest. Alle verdens land er mottakere av misjonærer, og nesten alle land er også sendere av misjonærer. Det andre kjennetegnet er at man i større grad enn før, fokuserer på et helhetlig evangelium. Det er ikke bare evangeliet om korset, men det er evangeliet om Guds rike. Her er selvfølgelig korset det ene sentrale.  Jesus sa at det er Evangeliet om Guds Rike som skal forkynnes over hele verden, til et vitnesbyrd for alle folkeslag, før enden skal komme (Matt. 24:14). Siden vi tror Jesus er herre, betyr dette at han er herre over alt som eksisterer. Dette betyr at man må bringe evangeliet, ikke bare til alle folkeslag, men også til alle samfunnsområder, slik som familie, media, kunst og kultur, utdanning og forskning, business og politikk. Dermed blir det like legitimt å ha et kall til for eksempel utdanning og forskning, for å bygge Guds rike der, som å ha kall til å være prest!

 

Nedgang i norsk misjon?

Vi hører gjerne at norsk misjon opplever nedgang. Normes misjonsstatistikker viser at antall norske misjonærer har gått ned de siste ti årene. Dette kan lett tolkes som en nedgang. Dersom vi heller ser bak tallene, er det ikke sikkert vi ser en nedgang. Jeg ser mange faktorer som ikke måles i Normes misjonsstatistikk. pendlende misjonærer, teltmakere, ”frilansmisjonærer”, menighetsbasert misjon, Aril Edvartsen-modellen, korttidsmisjon og kortere tjenestetid er alle faktorer som ikke måles i statistikkene, men som er økende. I tillegg ser vi at norske misjonsorganisasjoner bruker mer penger enn noensinne på misjon. Derfor tror jeg ikke vi opplever en nedgang i norsk misjonsengasjement.

 

Hvor mange folkeslag er det i verden?

Jeg hører av og til at noen sier at vi trenger å fokusere på stedet vi bor. På naboene våre. På vennene våre. De trenger å høre evangeliet. Ja, det er riktig. Men hva da med de som aldri har hørt. De som aldri har hørt navnet Jesus. De som er utestengt?

Det er ca 13.000 ulike etno-lingvistiske folkeslag i verden i dag. Det er flere, dersom vi tar med andre faktorer enn bare språk. 6850 folkeslag av disse har færre enn 2% evangeliske kristne. Her kommer et enda viktigere tall: 1568 folkeslag er helt uberørt av evangeliet. Jeg vil bruke fem minutter på akkurat denne gruppen folkeslag. Vet du hva dette betyr? Ingen kristne. Ingen misjonærer.

Mennesker sier at vi trenger ikke flere vestlige misjonærer. Vi skal heller sende heller penger og støtte lokale og innfødte misjonærer. Dette har jeg for så vidt tro på. Men det er en hake ved dette. En stor hake. Hvis du har trodd at misjon i dag handler om at de lokale menneskene kan drive misjon der de bor, så er faktum at i disse folkeslagene, så er det ingen lokale kristne. Det er ingen lokale kristne i 1568 folkeslag. Slik kan det ikke være! Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen Bibel. Ingen som ber for dem. 1568.

Misjonsspørsmålet er ikke, hvor er de ikke-kristne, for så å sende misjonærer dit. Det er ikke-kristne overalt! Riktig misjonsspørsmål er: Hvor er folkeslagene som ikke har en eneste kristen i sin midte? Det er spørsmålet om misjon. Om folkeslagene. Hvor mange er det? Hvor mange har aldri hørt evangeliet? Ingen Bibel. Ingen kirke. Ingen misjonærer. Ingen kristne. Ingen tilgang til evangeliet? Det er ingen misjonærer som en gang prøver å formidle evangeliet til dem. Selv om de ville ønske å høre, så kan de ikke høre. Det er spørsmålet vi må stille oss.

 

Gud mangler en ting

Tenk på kirken vår. Ikke bare kirken i Norge. Men kirken i hele verden. I Asia, Afrika, Europa, Amerika… hvorfor har vi ikke sent misjonærer til 1568 folkeslag? Det handler ikke om penger. Det finnes ikke et eneste folkeslag som er unådd på grunn av pengemangel. Er det noe vi har nok av, i hvert fall i Norge, så er det penger. Jeg sa tidligere at vi har alt som trengs for å oppfylle misjonsbefalingen. Penger, kunnskap, informasjon, historie… dog, det er ikke helt riktig. Det mangler en ting. Gud har også alt han trenger, bortsett fra en ting. Gud har alle penger. All makt. Vet alt. Kan alt. Er overalt. Likevel mangler han en ting: Han mangler mennesker. Mennesker som kan være hans armer og hans føtter.

Profeten Esekiel roper dette ut, noen hundre år før Jesus ble født: Jeg lette etter en mann som kunne bygge opp muren og stille seg i gapet. Men jeg fant ingen. (Es. 22:30). Jeg ber om at Gud ikke vil si det samme om 1568 folkeslag. ”Men jeg fant ingen.”

 

Misjon for meg

Dersom jeg skal si noe om hva misjon er for meg, så er det å gå med evangeliet om Guds Rike der evangeliet tidligere ikke har vært forkynt. For å nå dette målet vil jeg mobilisere til misjon, sende til misjon, ønske velkommen unådde folkeslag som bor i Norge og selv være en som går. Paulus sier på engelsk i Rom 15:20 at «It has always been my ambition to preach the Gospel where Christ was not known”. Dette blir misjon for meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *