Teksten i dag er hentet fra Evangelisten Matteus, kapittel 21, vers 1-17:
1 Da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted 2 og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Der skal dere straks finne et esel som står bundet og har en fole hos seg. Løs dem og lei dem hit til meg! 3 Og om noen kommer med spørsmål, skal dere svare: ‘Herren har bruk for dem.’ Da skal han straks sende dem med dere.» 4 Dette skjedde for at det ordet skulle oppfylles som er talt gjennom profeten:5 Si til datter Sion:Se, din konge kommer til deg,ydmyk er han og rir på et esel og på trekkdyrets fole.6 Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde sagt, 7 og hentet eselet og folen. Så la de kappene sine på dem, og han satte seg opp. 8 Mange i folkemengden bredte kappene sine ut over veien, andre skar greiner av trærne og strødde på veien. 9 Og mengden som gikk foran, og de som fulgte etter, ropte: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste! 10 Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» 11 Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.» 12 Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker 13 og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.» 14 På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. 15 Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!» ble de forarget 16 og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest: Fra småbarns og spedbarns munn har du latt lovsang lyde!» 17 Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.
Stammegud
Før vi begynner å snakke om dagens tekst, vil jeg forklare et begrep for dere. Vet dere hva en «stammegud» er? En stammegud er en guddom som er begrenset til å være gud for enten et folkeslag, en klan, en familie eller et folk innenfor et geografisk område. En stammegud har også karaktertrekk som vil preges av denne begrensningen. Han er noens gud, men ikke alles gud. De som tilber denne stammeguden, tenker om denne guden at «dette er min eller vår gud». Han er for meg, og dermed underforstått mot de andre. Mennesker som ber til sin stammegud, ber gjerne om at de skal bli velsignet med god helse, god økonomi, mange barn, lykke og fred. Samtidig kan de gjerne be sin stammegud ødelegge for de andre, slik at de ikke skal få barn, møte motgang eller tape i krig.
Abraham møter Gud
Første mosebok forteller historien om da Gud åpenbarte seg for Abraham, mannen som ble israelsfolkets stamfar. Vi vet ikke så så mye om hvilket gudsbilde Abraham hadde da Gud åpenbarte seg for ham i Det gamle testamentet. Men kanskje tenkte Abraham at Gud var hans lokale stammegud?
Hva var det Gud sa? Herren sa til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort. Du skal bli til velsignelse. Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes.» (1. Mos12:-1-3)
Alt Gud her sier, stemte nok med Abrahams verdensbilde, helt til siste del: “Jeg velsigner deg fordi du skal velsigne alle andre folkeslag på jorden.” Dette gikk helt på tvers med hva en stammegud skulle finne på å si.
Guds ulike navn i Det gamle testamentet sier oss noe om Gud. Disse navnene sier enten noe om hans karakter, eller hans natur. Hans karakter beskriver hvordan Gud er, mens hans natur beskriver hvem Gud er. Til Abraham åpenbarer Gud seg som YHWH, Jahve. Dette navnet betyr bokstavelig talt «Jeg Er», og kommer fra verbet å være. Det beskriver den Gud som alltid har vært, som er nå og som komme skal. Navnet minner oss om Lille Gloria, som ofte proklameres i Den norske kirke, etter at presten er ferdig med sin preken: Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet. Jahve er Herre over alt, han som ikke trenger noe for å eksistere, som har livets kilder i seg selv.
Det er ikke en lokal stammegud som åpenbarer seg for Abraham, men derimot hele jordens Gud, skaper av alt, alle tings opphav og opprettholder av alt liv.
Jesus er Gud
Så tilbake til teksten for i dag: Hvorfor ville fariseerne og de jødiske lederne drepe Jesus? Jo, han bedrev blasfemi. Og det i høyeste potens. Han brukte nemlig Guds navn om seg selv, og på denne måten erklærte selv at han var YHWH. Blant annet i Johannes evangelium sier han: “før Abraham Er Jeg” (Joh 8:58)
Syv andre ganger i dette evangeliet bruker Jesus Jeg Er for å fortelle hvem han er:
– Jeg Er Livets brød Joh 6:35
– Jeg Er Verdens lys Joh 8:12
– Jeg Er Porten (til Gud) Joh 10:9
– Jeg Er Den gode gjeteren Joh 10:11
– Jeg Er Oppstandelsen og Livet. Joh 11:25
– Jeg Er Veien, sannheten og livet Joh 14:6
– Jeg Er Det sanne vintre Joh 15:1
Fordi Jesus på denne måten gjorde seg ett med Gud, var dette den største blasfemi. Straffen var i følge jødenes forskrifter, døden.
Jesus krones som konge
Jødene trodde Messias skulle komme. De tolket profetiene slik at dette var en frelsergud som skulle befri dem fra romerne og reetablere Davids Kongerike. Dette var en av årsakene til at han ble omtalt som Davids Sønn.
Da han rir inn i Jerusalem på palmesøndag, gjør han dette på et esel. Hvorfor valgte ikke Jesus en hest? Å ri på en hest kunne symbolisere krig, mens det å ri på et esel kunne symbolisere fred.
Innmarsjen i Jerusalem tolkes av Matteus som en oppfyllelse av en Messiasprofeti fra Sak. 9:9, som jødene kjente til: Bryt ut i jubel, datter Sion! Rop av glede, datter Jerusalem! Se, din konge kommer til deg, rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir på et esel, på en eselfole. Mens Jesus sitter på ryggen til eselet, får folket et lite profetisk glimt. De gjenkjenner innmarsjen som oppfyllelsen av Messiasprofetien fra Sakarja! Profetien går i oppfyllelse! Og det rett foran deres øyne. Som en respons på dette, begynner de spontant å rope: Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!
Hva er det de egentlig sier? Jo, de erkjenner at Jesus kommer i Herrens navn. Hvem sitt navn er dette? Jo, Messias kommer i navnet til Jeg Er, Jahves navn. Med andre ord proklamerer de at det er Gud som sitter på eselets rygg, og at han kommer! Slik ropes det ut at Jesus er Konge, han er Messias – han som kommer i Herrens navn, i Jahves navn.
Jahve er han som var, som er og som kommer. Jesus er med andre Gud selv. Det er Gud som kommer ridende på et esel. Ikke i krig, men i fred, for å stifte fred mellom menneskene og Gud. Senere i teksten, ser vi at også barna i templet roper dette til Jesus: Hosianna Davids sønn!
Også Israelsfolkets bilde av Gud, var preget av stammegudstenkningen. Han var deres gud, ikke noen andres gud. De hadde forstått første del av løftet til Abraham: Jeg skal velsigne deg! Men de hadde ikke forstått andre del, nemlig at Gud velsigner Israel med en hensikt, slik at alle folkeslag på jorden skal bli velsignet.
På palmesøndag krones Jesus som konge, kongen som er på vei for å dø. På palmesøndag krones han som konge, ikke bare for jødefolket, som deres stammegud, men han krones som alle folkeslags konge.
Vår utfordring
I dette ligger vår utfordring: Hvordan tilnærmer vi oss Gud? Behandler vi Gud som vår stammegud? Eller tilnærmer vi oss Gud som hele universets Gud, han som er fra evighet til evighet? Gud er ikke skapt for vår skyld. Det er vi som er skapt for hans skyld. Han som er alle folkeslags Gud. Jesus er konge, ikke bare min konge, men alles konge. Hans kongemakt er ikke avhengig av menneskers respons eller tro. Uavhengig av dette er han konge. Og da er det vår utfordring å krone ham som konge i våre hjerter, og omtale ham som alle folks konge. Kun i rammeverket av at han er herre over alt, er han min konge.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var, er og være skal, én sann Gud fra evighet og til evighet.
Dette er utdrag fra min preken i dag, i NLM Hamar Misjonsforsamling.