To spor i kirkehistorien

I hele kirkehistorien ser vi hvordan to ulike spor preger både kirken og misjonsarbeidet.

Det ene sporet handler om den lokale kirken, organisert gjennom de ortodokse Kirkene, Den katolske kirke, og etter hvert også gjennom ulike protestantiske kirker. Disse har hatt et tydelig hierarki, med en geografisk basert struktur og organisasjon. Disse kirkene har til visse tider fungert godt, men i andre tider vært preget av korrupsjon og maktmisbruk. Dette gjelder også de protestantiske kirkene. For eksempel ser vi at revolusjonen i Frankrike, som begynte i 1789, var i stor grad en reaksjon mot Den katolske kirken, som gikk hånd i hånd med kongen, og gav kongen legitimitet gjennom sin tro på kongens enevelde og dermed hans ufeilbarlighet, siden han var innsatt av Gud. Dermed var opplysningstiden og mange av deres antikristne filosofer, en forståelig reaksjon på kirkelig maktmisbruk og overgrep, selv mange av de franske revolusjonære gikk langt over streken med sin terror og drap av uskyldige. I nyere tid, ser vi at den pinsekarismatiske vekkelsen, som er den hurtigst voksende retning innenfor kristendommen, også er organisert i kirker, og da gjerne med et stort fokus på lokale kirker og deres, i positiv forstand, uavhengighet.

Det andre sporet i kirkehistorien handler om de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene. Disse er alle en del av den universelle kirke, men som strukturelt opererer de ofte uavhengig av kirkens hierarki. I vår tid er misjonsorganisasjonene et eksempel på disse, slik som Ungdom i Oppdrag, Normisjon og NMS, men også kristne utdanningsinstitusjoner faller inn i samme kategori. Slike organisasjoner er ikke av ny dato. I den protestantiske historien finner man disse helt tilbake til 1700-tallet, hvor William Carey kanskje står som opphavsmann til de første. I De ortodokse kirkene og Den katolske kirkene, er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på dette. Man kan på mange måter si at disse organisasjonene er del av kirken, men i ulik grad ikke opererer under den lokale kirkes autoritet. Den gamle generalen i Kinamisjonen, Ludvig Hope, sa “I kirken, men ikke under kirken”.

Disse to sporene har ofte fungert uavhengig av hverandre, men likevel vært avhengige av hverandre og komplementert hverandre i oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Mens kirken ofte har hatt et lokalt fokus, med forkynnelse, opplæring, diakoni og samfunnsansvar, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer. Dette andre sporet har ofte vært kraften som har fungert som et korrektiv til kirken, og jobbet med å utbre kirken. Den har av og til også vært i opposisjon til kirken.

For eksempel er bevegelsen som oppstod rundt de såkalte ørkenfedrene i det tredje århundre, et slikt eksempel. Ørkenfedrene[1] var hellige menn som flyttet bort fra sitt hjemsted, vekk fra sine lokale menigheter, og ut i ødemarken for å kunne søke stillhet og et dypere, åndelig liv. De mente strukturene og livet i menighetene ikke gav tilstrekkelig rom for dette, og mange ønsket også et annet rammeverk for sitt åndelige liv. Etter hvert fikk disse ørkenfedrene etterfølgere, og det ble etablert kommuniteter rundt deres virke. Disse la da grunnlaget for munkevesenet, hvor mennesker fikk et annet rammeverk for en åndelig dybde, struktur og misjonsinnsats enn menighetene kunne gi.

Det er viktig å understreke at jeg mener begge disse sporene har bibelsk legitimitet. Kirken er innstiftet av Jesus selv (Matt. 16,18). Selve begrepet kirke brukes nesten ikke av Jesus, selv om det er dette begrepet han bruker da han innsatte Peter som kirkens leder. I grunnteksten brukes det greske ordet ekklesia, som betyr å være kalt ut. Dette begrepet brukes også i Apostlenes gjerninger og i brevlitteraturen. Et synonymt begrep er gjerne koinonia, som betyr fellesskap, og her underforstått fellesskapet av de kristne. Ellers snakker Jesus stort sett om Guds Rike.

Det andre sporet har sin legitimitet gjennom for eksempel Paulus’ tjeneste. Vi ser at lokalmenigheten gjenkjente Paulus’ kall, og sendte ham ut på misjonsreiser. Men vi kan likevel ikke se at han stod i en autoritetslinje under menigheten i Antiokia. Han opererte fritt, men rapporterte likevel tilbake til menigheten i Antiokia. I tillegg ser vi også at han rapporterte direkte til apostlene i Jerusalem. Hans måte å operere i kirkeplantingsteam og kommuniteter, er modeller som både organisasjoner og munkefellesskap har brukt.

Disse to sporene har til enkelte tider dessverre stått i konflikt med hverandre, men begge sporene er like mye del av Jesu universelle kirke og Guds Rike, og begge er nødvendig for at misjonsbefalingen skal kunne oppfylles.


Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *