Tilbake til Romania

Jeg føler meg privilegert. Denne uken er jeg tilbake i Romania, landet vi arbeidet i fra 1998 til 2007. Mye er skjedd siden den gang.

Sommeren 1998 var jeg i Ungarn på en Ungdom i Oppdrag-konferanse. Vi hadde flyttet til Romania et par måneder i forveien, og hadde akkurat begynt å lære språk. I Ungarn opplevde jeg Gud tale til meg om noe som var både utenkelig og umulig. Vi skulle nemlig være med å trene og sende ut rumenske misjonærer til andre land.

Da vi begynte å snakke om dette til våre rumenske venner, var det mange som lo. De fleste lo bak vår rygg, mens noen smilte overbærende og sa at dette var umulig. For det første trodde de misjonærer var noen som var rike og kom til Romania, for det andre hadde rumenske kirker erfaring fra misjon, for det tredje manglet de teologisk forståelse for misjonens imperativ, for det fjerde var de for fattige, for det femte… unnskyldningene for å ikke engasjere seg i misjon var nemlig mange.

I dag møtte jeg en gammel venn som jeg ikke har sett på mange år. Til daglig bor han i et land i Asia, hvor han planter menigheter og trener kirkeledere. I England for to uker siden møtte jeg en annen venn. Han bor i et annet asiatisk land og trener kirkeplantere blant unådde folkeslag. Begge to er rumenere. I morgen skal jeg møte et rumensk ektepar som skal flytte til Asia neste år. Der skal de først lære landets offisielle språk. Deretter skal de lære et lokalt stammespråk, før de skal begynne å plante menigheter.

Paraplyorganisasjonen jeg var med å starte i 2002, Partners in Missions, en sammenslutning rumenske kirkesamfunn og organisasjoner, har i dag vokst seg mye større enn jeg drømte om for ti år siden. De siste tallene viser at medlemsorganisasjonene og kirkene snart har sendt ut 180 misjonærer. Mange jobber blant unådde folkeslag i Asia, og mange er støttet økonomisk rumenske kristne.

Det enkelte mente var umulig for 15 år siden, er i dag realitet. Dette er noe Gud har gjort. Samtidig som Gud talte til meg om dette, sa han det samme til andre kirkeledere og organisasjonsledere. Sammen fikk vi være med å skrive første kapittel i rumensk misjonshistorie. Nå er det nye som skal skrive neste kapittel.

I dag og i morgen underviser jeg 30 unge mennesker, alle medarbeidere i Ungdom i Oppdrag, i byen Medias. Vi snakker om misjon og hvordan flere rumenere kan sendes ut i misjon. «The best is yet to come», sier en klisjé. I dette tilfellet er det sant. The future er nemlig bright!

Når Gud er stille II

Jeg har vel aldri hatt flere treff på et blogginnlegg enn det jeg hadde i går, etter at jeg postet noen tanker om «når Gud er stille». Vi har selv i vår familie gått gjennom noen vanskelige ting. Det skjedde mens vi bodde i Romania, for nå ti år siden. For to år siden laget Dagen et intervju med Åsne, kona mi, om det vi da opplevde.

Du kan lese intervjuet på bloggen til Åsne: http://marianneleonora.blogspot.no/2011/11/samanbrotet-var-ei-gave-om-det-mta.html

 

Når Gud er stille

En jøde som gjemte seg for nazistene under andre verdenskrig, risset inn følgende utsagn på en kjellervegg i Køln: «Jeg tror på solen når den ikke skinner. Jeg tror på kjærligheten når jeg er alene. Jeg tror på Gud, selv når han er stille».

Gud kan av og til oppleves å være stille. David og de andre forfatterne av Salmenes bok forteller om dette. Men Gud er ikke stille, selv om det av og til virker som om trekker seg litt unna.

I min familie har vi i flere år lest høyt fra Narnia-bøkene, til glede for både store og små. Ungene mine elsker å høre de gamle historiene av C. S. Lewis. Etter hvert har vi også sett filmene, og det opp til flere ganger. Her om dagen så vi Prins Caspian igjen. I begynnelsen av historien er barna på vandring i skogen, og de vet ikke helt hvor de skal gå. Da får den yngste jenta, Lucy, følelsen av å se løven Aslan gå mellom trærne. Løven gir Lucy en fornemmelse av at de skal følge etter ham, men de andre barna tror ikke på Lucy, når hun forteller at Aslan går foran mellom trærne for å vise vei. Og barna går en annen retning.

Filmen ender opp i et stort slag, og krigslykken går tilsynelatende i mot Pevensie-barna, Caspian og narnianerne. Lucy har forlatt de andre for å lete etter Aslan og finne hjelp, men tiden drøyer og fienden rykker stadig nærmere. Peter leder an i det som ser ut til å være både hans og krigens siste minutter. Da kommer Aslan, og helt overraskende begynner trærne å bevege seg. Det hele avgjøres da elven reiser seg og skyller over resten av soldatene som bare noen minutter tidligere var sikker på at slaget var vunnet.

Aslan som tilsynelatende hadde vært fraværende kom plutselig på banen.

Hvorfor tok det så lang tid før Aslan kom? Hvorfor tillot i det hele tatt Aslan krigen? Da Lucy spør ham om dette, svarer løven at det ikke er vårt lodd å vite hva som kunne ha skjedd.

Aslan var ikke stille. Han kom.

Slik kan det være med Gud også. Men av og til må vi gå gjennom det David kaller for Dødsskyggens dal. Veien fra «de grønne enger», som David snakker om i Salme 23, til Dødsskyggens dal, er ikke alltid lang. Vår utfordring er å se solen som også finnes i Dødsskyggens dal er det sol. Hvis ikke, kunne det ikke være skygge der. Også når Gud er stille, er det håp.

Gud har ikke lovet å hente oss opp av dalen med et helikopter. Han har ikke lovet oss et liv der det ikke finnes problemer. Men han har lovet oss å gå sammen med oss gjennom problemene. Selv om vi ikke alltid merker det mens vi går gjennom dalen, kan vi ofte få øye på Guds finger i etterkant, når vi vender tilbake til «de grønne enger».

Hvor langt må man reise for å være misjonær?

I går holdt jeg åpningsinnlegget til panelsamtalen på Link-konferansen i Oslo. Her kan du lese innlegget:

 

Ulike grøfter
Vi vestlige mennesker er opplært til å tenke balanse. Vi snakker ofte om grøfter vi kan havne i. Målet med våre liv er balanse mellom to ulike grøfter. I hverdagslivet skal vi balansere jobb og fritid, bruk av tid på familie og venner, balansere stillhet og aktivitet, trening og hvile, ja til og med sannheten kan balanseres mellom det ekstreme og det moderate. Slik balansekunst er ofte viktig. Vi kaller gjerne dette for prioriteringer. Også i teologien driver vi balansekunst. Vi kan for eksempel balansere vår forkynnelse mellom å søke innover – det kontemplative, og å søke utover – det misjonale. Vi kan balansere forkynnelsen om Guds natur og karakter, hvor motpolene er Guds nåde og Guds hellighet. Etter å ha levd i andre land, har jeg lært at dette er en tenkning som ikke nødvendigvis er felles for alle mennesker. Vår balansegang blir ikke alltid forstått. I Midtøsten tenker de gjerne helhetlig, istedenfor balanse, hvor de ulike ytterpunktene komplementerer hverandre istedenfor å balansere hverandre. Fordi vi tenker balanse kan det virke som om ulike sider av Bibelen er paradoksale, og står i motsetningsforhold.

Paradokser i Bibelen
Salme 2 sier at Gud er i himmelen, og Jesus lærer oss å be; Fader Vår, du som er i himmelen. Samtidig ser vi andre steder i Bibelen at Gud ikke bare er i himmelen, han er overalt. Et annet eksempel handler om Guds rike: Er det inni oss, iblant oss eller rundt oss? Hva med Guds karakter? Er han hellig eller er han nådig? Bibelen sier Gud hater, men den sier også at han elsker. Hva er sant? Er Gud spaltet, eller er det vi som ikke forstår i vår streben etter perfekt balanse? I en helhetlig og komplementær tenkning vil ikke Gud være 50 % nådig og 50 % hellig. Han er 100 % alt sammen. På samme måte som at Jesus var 100 % menneske og 100 % Gud. På samme tid.

Indremisjon eller ytremisjon?
Denne balansekunsten møter vi også kulturelt og geografisk. Hvor langt må jeg reise for å være misjonær, spør vi på årets konferanse. Ja, hvor langt må jeg reise? De i Indremisjonen mener at det er nok å reise til Knarvik for å være misjonær… mens de i Pinsevennenes Ytremisjon mener kanskje at man må reise til Afrika for å tituleres misjonær? Teksten som er utgangspunkt for samtalen, er hentet fra Apgj 1:8. Her snakker Jesus om fire geografiske områder; Jerusalem, Judea, Samaria og jordens ender. Innimellom hører jeg det sagt at Jerusalem kan være et eksempel på vårt hjemsted, Judea på vår egen kultur eller nasjonalitet, Samaria på immigrantene eller omkringliggende land, mens Jordens ender er resten av verden. Deretter kan det impliseres det at det også finnes en prioritet i Jesu ord, nemlig at Jerusalem (og dermed vårt hjemsted) er viktigere for oss enn Jordens ender.

Jesus mente ikke at disiplene skulle begynne på sitt hjemsted
Dersom det var slik at Jesus mente at disiplene skulle begynne som indremisjonærer hjemme, og at dette var deres førsteprioritet, tror jeg han ville ordlagt seg annerledes. Han ville da kanskje sagt: …og dere skal være mine vitner først i Galilea, og så deretter i Judea, før dere kan konsentrere dere om Samaria når dere er ferdige med Judea. Til slutt kan kanskje noen av dere reise mot Jordens ender. Jesus mente ikke disiplene skulle begynne med hjemstedet sitt. De kom jo ikke fra Jerusalem. De kom fra Galilea i nord. Og de fra nord var i kulturell opposisjon til Jerusalem i sør. De snakket annerledes, hadde andre skikker og kanskje tenkte søringene at nordlendingene var litt mindre sofistikerte enn kaffe latte drikkende, urbane Jerusalem. Hadde Jesus ment at disiplene skulle begynne å fullføre misjonsbefalingen på deres hjemsted, ville han sagt det. Derimot skulle de begynne på et fremmed sted, i en delvis multikulturell by som i utgangspunktet ikke hadde veldig høye tanker om nordlendingene.

Ikke prioritert rekkefølge
Vi kan heller ikke se at Jesus snakker om en prioriteringsrekkefølge mellom Jerusalem og Verdens ender, hvor det nære er viktigere enn det fjerne. Derimot sier han at vi skal fokusere også på Jerusalem. Også Judea. Også Samaria. Også Jordens ender. Alle disse fire områdene har like stor viktighet. Jeg tror vi gjør feil når vi skal forsøke å balansere mellom disse fire geografiske områdene. La oss heller prøve å tenke som våre venner i Midtøsten, og tenke helhetlig og komplementært: Ja til 100 % Jerusalem. Ja til 100 % Judea. Ja til 100 % Samaria. Ja til 100 % Jordens ender. Dermed handler ikke misjon primært om hvor langt du skal reise, men heller om hvilke grenser som skal krysses. Denne grensen kan være langt borte, eller den være på andre siden av gaten, til mennesker som er i en annen kultur enn min egen.

Ett legeme
Noen av oss fokuserer på Knarvik, slik som Indremisjonen. Andre fokuserer på de gjemte og glemte, slik som ytremisjonen. Slik blir det geniale at vi alle er del av samme kropp. Slik blir summen av det vi driver med – det store bildet – det viktigste! Når vi nå alle er ett legeme, med ulike fokus, spisskompetanse, prioriteringer og kall, samt at indremisjonen og ytremisjonen har like stor legitimitet. Kan jeg falle til ro, og kjenne det er helt greit å fokusere primært på at unge mennesker skal bli bevisstgjort, rekruttert, utrustet og sendt som kirkeplantere til Europas storbyer og unådde folkeslag. Indremisjonen driver jo et fantastisk arbeid i Knarvik!

Til slutt
Jeg har helt bevisst ikke snakket om praktiske prioriteringer i mitt innlegg, men jeg har tatt utgangspunkt i det prinsipielle. Så får det heller være opp til panelet å snakke om praktiske implikasjoner. Dette er jo utfordringer vi alle jobber med. Som vi også kjenner på kroppen, hver eneste dag.