Hvor langt må man reise for å være misjonær?

I går holdt jeg åpningsinnlegget til panelsamtalen på Link-konferansen i Oslo. Her kan du lese innlegget:

 

Ulike grøfter
Vi vestlige mennesker er opplært til å tenke balanse. Vi snakker ofte om grøfter vi kan havne i. Målet med våre liv er balanse mellom to ulike grøfter. I hverdagslivet skal vi balansere jobb og fritid, bruk av tid på familie og venner, balansere stillhet og aktivitet, trening og hvile, ja til og med sannheten kan balanseres mellom det ekstreme og det moderate. Slik balansekunst er ofte viktig. Vi kaller gjerne dette for prioriteringer. Også i teologien driver vi balansekunst. Vi kan for eksempel balansere vår forkynnelse mellom å søke innover – det kontemplative, og å søke utover – det misjonale. Vi kan balansere forkynnelsen om Guds natur og karakter, hvor motpolene er Guds nåde og Guds hellighet. Etter å ha levd i andre land, har jeg lært at dette er en tenkning som ikke nødvendigvis er felles for alle mennesker. Vår balansegang blir ikke alltid forstått. I Midtøsten tenker de gjerne helhetlig, istedenfor balanse, hvor de ulike ytterpunktene komplementerer hverandre istedenfor å balansere hverandre. Fordi vi tenker balanse kan det virke som om ulike sider av Bibelen er paradoksale, og står i motsetningsforhold.

Paradokser i Bibelen
Salme 2 sier at Gud er i himmelen, og Jesus lærer oss å be; Fader Vår, du som er i himmelen. Samtidig ser vi andre steder i Bibelen at Gud ikke bare er i himmelen, han er overalt. Et annet eksempel handler om Guds rike: Er det inni oss, iblant oss eller rundt oss? Hva med Guds karakter? Er han hellig eller er han nådig? Bibelen sier Gud hater, men den sier også at han elsker. Hva er sant? Er Gud spaltet, eller er det vi som ikke forstår i vår streben etter perfekt balanse? I en helhetlig og komplementær tenkning vil ikke Gud være 50 % nådig og 50 % hellig. Han er 100 % alt sammen. På samme måte som at Jesus var 100 % menneske og 100 % Gud. På samme tid.

Indremisjon eller ytremisjon?
Denne balansekunsten møter vi også kulturelt og geografisk. Hvor langt må jeg reise for å være misjonær, spør vi på årets konferanse. Ja, hvor langt må jeg reise? De i Indremisjonen mener at det er nok å reise til Knarvik for å være misjonær… mens de i Pinsevennenes Ytremisjon mener kanskje at man må reise til Afrika for å tituleres misjonær? Teksten som er utgangspunkt for samtalen, er hentet fra Apgj 1:8. Her snakker Jesus om fire geografiske områder; Jerusalem, Judea, Samaria og jordens ender. Innimellom hører jeg det sagt at Jerusalem kan være et eksempel på vårt hjemsted, Judea på vår egen kultur eller nasjonalitet, Samaria på immigrantene eller omkringliggende land, mens Jordens ender er resten av verden. Deretter kan det impliseres det at det også finnes en prioritet i Jesu ord, nemlig at Jerusalem (og dermed vårt hjemsted) er viktigere for oss enn Jordens ender.

Jesus mente ikke at disiplene skulle begynne på sitt hjemsted
Dersom det var slik at Jesus mente at disiplene skulle begynne som indremisjonærer hjemme, og at dette var deres førsteprioritet, tror jeg han ville ordlagt seg annerledes. Han ville da kanskje sagt: …og dere skal være mine vitner først i Galilea, og så deretter i Judea, før dere kan konsentrere dere om Samaria når dere er ferdige med Judea. Til slutt kan kanskje noen av dere reise mot Jordens ender. Jesus mente ikke disiplene skulle begynne med hjemstedet sitt. De kom jo ikke fra Jerusalem. De kom fra Galilea i nord. Og de fra nord var i kulturell opposisjon til Jerusalem i sør. De snakket annerledes, hadde andre skikker og kanskje tenkte søringene at nordlendingene var litt mindre sofistikerte enn kaffe latte drikkende, urbane Jerusalem. Hadde Jesus ment at disiplene skulle begynne å fullføre misjonsbefalingen på deres hjemsted, ville han sagt det. Derimot skulle de begynne på et fremmed sted, i en delvis multikulturell by som i utgangspunktet ikke hadde veldig høye tanker om nordlendingene.

Ikke prioritert rekkefølge
Vi kan heller ikke se at Jesus snakker om en prioriteringsrekkefølge mellom Jerusalem og Verdens ender, hvor det nære er viktigere enn det fjerne. Derimot sier han at vi skal fokusere også på Jerusalem. Også Judea. Også Samaria. Også Jordens ender. Alle disse fire områdene har like stor viktighet. Jeg tror vi gjør feil når vi skal forsøke å balansere mellom disse fire geografiske områdene. La oss heller prøve å tenke som våre venner i Midtøsten, og tenke helhetlig og komplementært: Ja til 100 % Jerusalem. Ja til 100 % Judea. Ja til 100 % Samaria. Ja til 100 % Jordens ender. Dermed handler ikke misjon primært om hvor langt du skal reise, men heller om hvilke grenser som skal krysses. Denne grensen kan være langt borte, eller den være på andre siden av gaten, til mennesker som er i en annen kultur enn min egen.

Ett legeme
Noen av oss fokuserer på Knarvik, slik som Indremisjonen. Andre fokuserer på de gjemte og glemte, slik som ytremisjonen. Slik blir det geniale at vi alle er del av samme kropp. Slik blir summen av det vi driver med – det store bildet – det viktigste! Når vi nå alle er ett legeme, med ulike fokus, spisskompetanse, prioriteringer og kall, samt at indremisjonen og ytremisjonen har like stor legitimitet. Kan jeg falle til ro, og kjenne det er helt greit å fokusere primært på at unge mennesker skal bli bevisstgjort, rekruttert, utrustet og sendt som kirkeplantere til Europas storbyer og unådde folkeslag. Indremisjonen driver jo et fantastisk arbeid i Knarvik!

Til slutt
Jeg har helt bevisst ikke snakket om praktiske prioriteringer i mitt innlegg, men jeg har tatt utgangspunkt i det prinsipielle. Så får det heller være opp til panelet å snakke om praktiske implikasjoner. Dette er jo utfordringer vi alle jobber med. Som vi også kjenner på kroppen, hver eneste dag.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *