Når Gud er stille

En jøde som gjemte seg for nazistene under andre verdenskrig, risset inn følgende utsagn på en kjellervegg i Køln: «Jeg tror på solen når den ikke skinner. Jeg tror på kjærligheten når jeg er alene. Jeg tror på Gud, selv når han er stille».

Gud kan av og til oppleves å være stille. David og de andre forfatterne av Salmenes bok forteller om dette. Men Gud er ikke stille, selv om det av og til virker som om trekker seg litt unna.

I min familie har vi i flere år lest høyt fra Narnia-bøkene, til glede for både store og små. Ungene mine elsker å høre de gamle historiene av C. S. Lewis. Etter hvert har vi også sett filmene, og det opp til flere ganger. Her om dagen så vi Prins Caspian igjen. I begynnelsen av historien er barna på vandring i skogen, og de vet ikke helt hvor de skal gå. Da får den yngste jenta, Lucy, følelsen av å se løven Aslan gå mellom trærne. Løven gir Lucy en fornemmelse av at de skal følge etter ham, men de andre barna tror ikke på Lucy, når hun forteller at Aslan går foran mellom trærne for å vise vei. Og barna går en annen retning.

Filmen ender opp i et stort slag, og krigslykken går tilsynelatende i mot Pevensie-barna, Caspian og narnianerne. Lucy har forlatt de andre for å lete etter Aslan og finne hjelp, men tiden drøyer og fienden rykker stadig nærmere. Peter leder an i det som ser ut til å være både hans og krigens siste minutter. Da kommer Aslan, og helt overraskende begynner trærne å bevege seg. Det hele avgjøres da elven reiser seg og skyller over resten av soldatene som bare noen minutter tidligere var sikker på at slaget var vunnet.

Aslan som tilsynelatende hadde vært fraværende kom plutselig på banen.

Hvorfor tok det så lang tid før Aslan kom? Hvorfor tillot i det hele tatt Aslan krigen? Da Lucy spør ham om dette, svarer løven at det ikke er vårt lodd å vite hva som kunne ha skjedd.

Aslan var ikke stille. Han kom.

Slik kan det være med Gud også. Men av og til må vi gå gjennom det David kaller for Dødsskyggens dal. Veien fra “de grønne enger», som David snakker om i Salme 23, til Dødsskyggens dal, er ikke alltid lang. Vår utfordring er å se solen som også finnes i Dødsskyggens dal er det sol. Hvis ikke, kunne det ikke være skygge der. Også når Gud er stille, er det håp.

Gud har ikke lovet å hente oss opp av dalen med et helikopter. Han har ikke lovet oss et liv der det ikke finnes problemer. Men han har lovet oss å gå sammen med oss gjennom problemene. Selv om vi ikke alltid merker det mens vi går gjennom dalen, kan vi ofte få øye på Guds finger i etterkant, når vi vender tilbake til «de grønne enger».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *