Klart for Ungdom i Oppdrags medarbeidersamling

Et av årets høydepunkt er den årlige medarbeidersamlingen til Ungdom i Oppdrag. Den begynner 3. januar på Grimerud.

Helt siden jeg begynte å arbeide i Ungdom i Oppdrag for 17 år siden, har jeg knapt nok uteblitt på en eneste arbeidersamling, kanskje med unntak av et par stykker da vi bodde i Romania. Det er alltid en stor glede å møte venner, høre historier om hva Gud gjør ute i verden og erfare atmosfæren. Nesten 400 deltagere er påmeldt til årets medarbeidersamling.

Under planleggingen av årets konferanse, har tre nøkkelord fungert som “ledestjerne”;

1. Inspirasjon – Vi vil at medarbeidersamlingen skal inspirere oss til å fortsatt kunne arbeide i Guds Rike, se Jesus tydeligere og gjennom å få møte Gud, bli fylt med kraft og glede for tiden som kommer.
2. Relasjoner- Mennesker begynner ofte å arbeide i UIO på grunn av en visjon, men mange fortsetter i jobben på grunn av gode relasjoner. Vi ønsker å legge til rette for både fellesskap og moro, hvor vi kan møte gamle venner og etablere møteplasser hvor nye møteplasser kan etableres og utvikles.
3. Kompetanse – Som “profesjonelle kristne” kan kompetanse og kvalitet gjøre at vi kan arbeide mer effektivt i Guds Rike. Vi har derfor forsøkt å integrere utvikling og læring som viktige elementer gjennom disse dagene, hvor vi ikke bare reiser hjem beriket i vår ånd, men også med ny kunnskap og informasjon i bagasjen.

I løpet av de siste 18 månedene har vi arbeidet med å utvikle noen bilder av hvordan UIO Norge skal se ut i år 2020. Hvor vil vi være? Hva skal vi gjøre? Hvor mange kommer vi til å være? Som ledere er vår rolle å definere fremtiden, og deretter å bygge en bro inn til den. I løpet av medarbeidersamlingen skal vi presentere noen av disse bildene, og la dette beskrive hvor vi tror UIO Norge kommer til å være i år 2020. Dette er veldig spennende, og jeg kan nesten ikke vente med å presentere dette på lørdagskvelden.

Min bønn er at Gud vil møte med oss i løpet av disse dagene, og at vi skal få oppleve hans nåde til oss, i oss og gjennom oss.

Hvem har skylden for avkristningen?

Hvem har egentlig skylden for avkristningen? Mange vil med rette peke på den rødgrønne regjeringen, venstrevridde journalister i NRK og Akersgata samt et gudløst akademia på Blindern. Men finnes det bakenforliggende årsaker til sekularismens og humanismens fremgang de siste hundre årene i vår del av verden?

I flere ulike pietistiske vekkelser i etterkant av reformasjonen, var det en klar tanke at man skulle isolere seg fra verden for at man da i større grad skulle greie å holde seg «ubesmittet av denne verdens ånd», og slik lettere leve hellige liv i gudsfrykt. Jeg er selv oppvokst i en slik tradisjon hvor det ble løftet frem at vi er i verden, men ikke av verden. Konsekvensen av dette ble ofte at man skulle isolere seg fra verden. Tryggheten var innenfor bedehusets vegger, og alt utenfor var farlig. En slik tenkning er ikke nødvendigvis feil, men implementeringen av dette kan bære galt av sted.

Bakgrunnen for en slik tenkning ligger i en splittelse mellom det «åndelige livet» og det «verdslige livet». Aktivitet utenfor bedehuset ble ofte ikke regnet som like viktig og åndelig som aktivitetene utenfor. En slik tenkning er ikke i tråd med hvordan kristne tenkte før reformasjonen.

Ironisk nok var det middelalderkirken som først begynte å bruke begrepet «sekulær». Det skulle beskrive et kall fra Gud til å tjene utenfor et kloster eller en kristen orden. Hele livet skulle nemlig leves i lydighet til Gud, det være seg «sekulært eller regulært». I middelalderkirken fantes det ikke noe skille mellom det sekulære og det hellige. Kirkekalenderen var et godt eksempel på det, hvor årets ulike hendelser i kirken og samfunnet ellers, var vevet sammen i en enhet. Arbeid med jorden gikk ofte sammen med kristne ritualer og prosesjoner. Det åndelige, det materielle og det hverdagslige gikk hånd i hånd, og man hadde en forståelse av Guds nærvær i hverdagen.

Protestantene reagerte på dette, og mente at man kunne kjenne Gud primært gjennom Ordets forkynnelse og ikke gjennom naturen og hverdagslivet. Omformingen av kirkene er et tydelig tegn på dette, hvor prekestolen fikk den sentrale plassen i de reformerte kirkene, mens alteret hadde den sentrale plassen i de katolske kirkene. De protestantiske troende måtte lære komplekse og viktige doktriner, og kjenne sine moralske plikter, samtidig som man tenkte at man ikke kunne ha åndelige erfaringer i den materielle verden. Når man ser hvordan den katolske kirke fungerte, kan man forstå og lett forsvare denne reaksjonen. Men resultatet ble at forståelsen av Guds nærvær ble tatt bort fra det hverdagslige. Kristus var i himmelen og gudstjenestene handlet først og fremst om å minne oss på hva Kristus hadde gjort for menneskene i fortiden og se fremover til hans andre komme. Den tilstedeværende Kristus i hverdagen forsvant mer og mer med en slik tanke og Gud ble forstått dit hen til å bry seg først og fremst om vårt åndelige behov for frelse og sekundært om våre hverdagslige liv i verden. Etter hvert som reformasjonen utviklet seg, ble forståelsen av det guddommelige nærværet i det naturlige og hverdagslige redusert.

Da erfaringen av Gud ble borte fra det allmenne og dagligdagse, var ikke veien lang til at Gud også gradvis forsvant fra vitenskap, utdanning, politikk og kultur. I løpet av to hundre år etter reformasjonen, var den protestantiske kirke blitt rigid og stivnet. Mange sosiale og samfunnsnyttige oppgaver som før ble drevet av kirken ble etter hvert overtatt av staten. Dersom Gud først og fremst er opptatt av våre åndelige behov, og sekundært i vårt daglige ve og vel, trenger ikke veien til videre å hevde at Gud ikke eksisterer, være særlig lang.

Samtidig utviklet den moderne tenkningen seg som en kritikk mot at kirken skulle forvalte sannhet, og vitenskap overtok sakte med sikkert kirkens rolle som premissleverandør av sannhet. Sannhet måtte bevises vitenskapelig og fakta måtte forstås rasjonelt. Alt som faller utenfor det som vitenskapelig kan bevises, faller i kategorien «tro», og blir stemplet som irrasjonelt og privat.

Både puritanismen, pietismen og metodismen har vært et delvis korrektiv til denne tanken. I dag vokser pinsekarismatiske kirker raskest av alle kirker. Jeg tror dette skjer nettopp fordi det læres at Gud er en del av vår hverdag og at man kan kommunisere direkte med Skaperen, samtidig som at personlige erfaringer av Gud er viktige. Vi opplever også en gryende oppvåkning i disse pinsekarismatiske retningene, hvor det blir mer og mer legitimt å hevde at å innha et «sekulært yrke» er like åndelig som det å være prest.

Å gjøre alle folkeslag til disipler handler om at kristne verdier skal implementeres på alle samfunnslivets områder. For at dette skal skje tror jeg vi må avskaffe skillet mellom det «sekulære» og det «hellige». Dette er et kunstig skille som har vært med å ta Gud bort fra det hverdagslige. Og kanskje har dette vært med å bane vei for ateismen og det vi opplever i dag med avkristningen av Norge?

For å reversere avkristningen er det opplagt ikke nok «å ta Gud med i hverdagen» og leve livene våre «i verden», og slik prøve å være «et vitne». Vårt største problem er at vi gjør oss lik med verden for slik å være «effektive vitner». Hans Nielsen Hauge var ikke et vitne i verden. Han formet verden. Istedenfor å gjøre oss lik verden, må vi gjøre som Hauge, nemlig å gå inn i verden, bringe med oss Gud og slik forme våre omgivelser. For å stoppe avkristningen må det bli like legitimt å ha sin kristne tjeneste som advokat, journalist, lærer, sykepleier og elektriker, som det å være misjonær. Slik kan vi være med å forme vår verden.

Faktor til forandring

I disse dager kommer Mot Målet til nesten 10.000 postkasser i Norge. Her er lederartikkelen jeg skrev til dette nummeret:

 

Hvem skriver historie? Revolusjon starter som regel på gaten.

Minoritet: Mange eksempler viser oss at samfunnsendring ofte skjer “nedenfra”. Metodistvekkelsen i England er et slikt eksempel. Den var i begynnelsen en liten gruppe som med overgivelse til hverandre og til en større sak, preget sin samtid. I kjølevannet av metodistvekkelsen i England ble det etablert søndagsskoler over hele landet, utdanning for alle ble et bærende prinsipp, arbeideres rettigheter fikk større fokus og slaveriet avskaffet. Metodistvekkelsen var slik med å legge grunnlaget for det moderne England. John Wesley (1703 – 1791), som ledet denne bevegelsen ble i store deler av sitt liv utsatt for marginalisering, stigmatisering og bakvaskelser av den rådende majoritet. Men troen på forandring var sterkere enn forfølgelsen. En slik motkulturell gruppering kalles ofte for «den trofaste minoritet».

Menneskehandel: Hva kjennetegner «den trofaste minoritet»? Her står relasjon og visjon sentralt. Dette er altså en gruppe mennesker som er overgitt både til hverandre og til å se forandring.
William Wilberforce (1759-1833) blir ofte omtalt som politikeren som avskaffet slaveriet i Det britiske imperium. Dette er egentlig bare en halv sannhet. Det var like mye hans venner, ofte omtalt som Clapham-gruppen, som arbeidet frem denne lovendringen. Clapham-grupppen hadde overgitt seg til hverandre og til prinsippet om at alle mennesker var like mye verd. På bakgrunn av deres årelange arbeid ble slavehandel forbudt allerede i 1816, og tre dager før Wilberfoces død i 1833, ble slavehold totalt forbudt i hele imperiet.

Vennesamfunn: Norge står ved et veikryss. Vi kan fortsette veien mot sekularisering, hvor bibelske verdier får mindre og mindre plass. Eller kan vi igjen kan oppleve at Hans Nielsen Hauges ideer på nytt får gjennomslag? Jeg tror på det siste. Jeg tror Norge igjen kan oppleve vekkelse og forandring. Historien viser nemlig at Gud arbeider på lag med mennesker. Derfor fordrer forandring at kristne ikke stenger seg inne på bedehusene og i kirkebyggene, men aktivt involverer seg, både for å se mennesker komme til tro, men også for at samfunnet skal endres til det bedre.

Forandring: Majoriteten i Norge ønsker ikke en slik endring. Men historien viser oss at det er håp, ikke bare for Norge, men også for Europa. Finnes det mennesker i Norge som kan overgi seg til relasjon og visjon? Dersom vi bare overgir oss til relasjon, skapes ikke fremdrift. På den andre siden skaper ikke visjon uten relasjon nødvendig dynamikk. Begge deler trengs. Haugevekkelsen viser oss dette. Det var Hauges vennesamfunn rundt om i landet som skapte grobunn for forandringen som skjedde utover 1800-tallet. Disse menneskene var overgitte til hverandre, til å se mennesker komme til tro på Jesus samt til ærlighet og hardt arbeid.

Håp: Norge trenger vekkelse. Kan det i kjølevannet av en åndelig oppvåkning komme en ny abortlov som forsvarer livet til de mest utsatte i vårt samfunn? Kan det føre til at antall barn som vokser opp med mor og far øker? Kan det føre til at Norge igjen sender ut flere misjonærer til unådde folkeslag, og at antall fattige i Norge går ned? Historien viser oss at det er håp.

Daniel i løvehulen

Historien om Daniel i løvehulen er pensum på de fleste søndagsskoler. Den forteller om heltemot, tro og trofasthet, og har vært til inspirasjon for mange mennesker. Dessverre avsluttes ofte historien for tidlig, slik at hovedpoenget faller ut.

Dareios har akkurat blitt konge, og Daniel utpekes som en av tre ministre i landet. De to andre ministrene er misunnelige fordi kong Dareios planlegger å gi ham en posisjon som vil gjøre Daniel til den mektigste. For å ødelegge for Daniel, overbeviser kollegene hans kongen om å innføre en lov, som sier bare kong Dareios skal tilbes. Daniel, som tilber Abrahams Gud etter jødenes skikker, vil ikke rette seg etter dette påbudet, og blir derfor kastet i løvehulen for å drepes. Kongen hadde ikke sett for seg denne konsekvensen da loven ble innført, og gjorde alt han kunne for å hindre at Daniel ble drept. Han finner ingen utvei, og utbryter: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» (Dan. 6,17). Kongen er våken gjennom hele natten, og ved soloppgang drar kongen til løvehulen, hvor han finner Daniel i live.

Som regel stopper vi historien her, og konkluderer med at Gud beskytter sine barn. Å tenke at dette er hovedpoenget med historien, er ikke nødvendigvis galt, men det er bare en liten del av poenget. Med å lese denne historien som en integrert del av Bibelens store fortelling, ser vi at dette også har noe annet å vise oss: Gud åpenbarer seg i Bibelen som «alle folkeslags» Gud, og bare i denne konteksten er han «vår» Gud. Han vil at alle mennesker skal kjenne ham, og dette ønsket er bakgrunnen for konklusjonen i denne historien. Gud hadde nemlig en større hensikt enn «bare» å redde Daniel.

Etter at Daniel kom opp av løvehulen, skriver Kong Dareios følgende til folk, nasjoner og tungemål over hele jorden: «Rikelig fred! Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike, så langt mitt velde når, skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid. Hans kongerike går ikke til grunne, hans velde er uten ende. Han berger og redder, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han berget Daniel fra løvenes klør.» (Dan. 6,26-28).

Resultatet av at Daniel berges fra løvehulen, er at folk og folkeslag over hele verden hører om Gud. I sitt brev proklamerer Dareios sannheter om hvem Gud er: Levende, evig, hans rike går ikke til grunne, evig velde, en som frelser og redder, og gjør tegn på jorden. Måten Dareios beskriver Gud, er ikke en beskrivelse som passer en «lokal stammegud». Derimot brukes ord som er verdig himmelens og jordens skaper. Slik kunne kongen forkynne sannheter om Gud til alle mennesker over hele verden.

Dersom vi leser denne historien med «ett øye», får vi med oss bare halvparten. Vi trenger å lese den meg «to øyne». Da ser vi ikke bare Guds løfter til oss, men vi oppdager også hans evige hensikter, nemlig at alle folkeslag skal kjenne ham og tilbe ham. Vi er velsignet for å kunne være til velsignelse for andre, ikke for å beholde velsignelsen selv.

Denne artikkelen er på trykk i Dagen, 4. desember 2012.