Ingeborg Eikeland er ikke siste generasjon misjonærer

En av mine store helter er Ingeborg Eikeland. I julen fikk jeg bli kjent med henne gjennom et program på NRK, der vi fikk innsyn i hennes motivasjon for misjon, kall og imponerende arbeid i Kongo. Eikeland er en kvinne det står enormt stor respekt av. I en alder av 82 år, reiste hun i januar tilbake til landet hvor hun har arbeidet siden 1956, etter at hun ble evakuert til Norge i høst, på grunn av urolighetene i Kongo. Dokumentaren på NRK tegner et svært sympatisk bilde av denne kvinnen som har brukt hele sitt voksne liv til å tjene misjonens Herre og menneskene i Kongo. Hun har etterlatt seg dype spor i mange mennesker, både i denne tiden og i evigheten, og står som en bauta i vår samtidtids misjonshistorie. Hun er en kvinne unge mennesker bør lære av og følge etter.

I programmet som ble vist på NRK, spør reporteren om Ingeborg Eikeland representerer siste generasjon misjonærer, som på denne måten vier hele sitt liv i misjonen, og blir boende ute på ett sted. Litt forsiktig svarer hun bekreftende på spørsmålet. Hun tror det.

Eikeland representerer en generasjon som har vist vei. Hennes generasjon jobbet gjerne på ett sted gjennom flere tiår. Og Eikeland har rett i at denne modellen ikke er like vanlig som tidligere. Men samtidig ser jeg en ny generasjon misjonærer som nå engasjerer seg i langtidstjeneste i misjon. Selv om antall norske misjonærer har gått dramatisk ned de siste 15 årene, tror jeg ikke misjonsengasjementet blant kristne i Norge går nevneverdig ned. Det ser bare annerledes ut. En av forskjellene er at man ikke i så stor grad som før, bruker flere tiår på ett sted. Dette har nok Ingeborg Eikeland rett i. Men dersom noen tror at hun representerer siste generasjon norske misjonærer, tar de feil.

Kanskje vil ikke misjonen i fremtiden bare bygge på samme modell som Ingeborg Eikeland har jobbet ut fra. Men forskjellen ligger ikke på om engasjementet er livslangt eller ei. Hovedforskjellen ligger på hvordan vi utfører arbeidet.

Før var misjon fra vesten til resten. I dag er misjon fra alle til alle. Slik er Norge også blitt en misjonsmark. Før var misjonærene ofte «læreren» og «lederen» som kom for å undervise og lede. Misjon består i dag i større grad av en relasjonell prosess. Slik er misjonæren en likeverdig partner og tilrettelegger. Teknologi og digitale verktøy gjør at man i dag kan bo et sted i verden, og øve innflytelse et annet sted i verden. Selv om dette på ingen måter kan erstatte den tradisjonelle misjonæren, gir ny teknologi, digital kommunikasjon og billige flyreiser muligheter som ikke eksisterte for bare få år siden. Mens misjon tidligere var reservert for misjonæren, med en tilnærmet embetstenkning i bunn, er det i dag en større forståelse av at misjon er noe alle er kalt til å leve ut, der vi er. Før handlet misjon om unådde folkeslag i andre verdensdeler. På grunn av migrasjon, har vi i dag unådde folkeslag som naboer. Dette gjør at vi ikke trenger å reise til andre land for å formidle evangeliet til mennesker som ikke kjenner evangeliet.

Jeg tror ikke Ingeborg Eikeland representerer siste generasjon misjonærer som vier hele sitt liv i misjonens tjeneste. Jeg tror vi fortsatt vil se bølger av unge mennesker fra Norge som vil leve hele sine liv i misjonens tjeneste. Det ser bare annerledes ut enn før. Men endringene i misjon må ikke føre til at vi bruker dette som unnskyldning for at vi ikke trenger å sende ut nye misjonærer. Misjonsbefalingen inneholder nemlig et imperativ; gjør disipler av alle folkeslag! Og dette skal skje mens vi «går ut».

Publisert i Dagen, 30. januar 2013

Mer om “ungdomsopprør”

For noen dager siden skrev jeg om et mulig “ungdomsopprør”. Her forklares hvorfor jeg tror neste generasjon vil reagere mot sin foreldre- og besteforeldregenerasjons gudløshet. Jeg mener vi kan se konturene av dette i dagens tenåringsgenerasjon. Men finnes det andre potensielle fremtidsscenarier?

Ut fra et menneskelig ståsted er det selvfølgelig ikke gitt at den neste generasjonen vil søke tilbake til sine kristne røtter. Jeg tror dette kan skje, men det finnes flere alternativer til hvordan fremtidens åndelighet vil se ut. Nedenfor kommer noen “høyttenkte tanker om saken”, hvor jeg tegner opp fire mulige alternativer:

 

1. Den “ateistiske sekulærvitenskapen” får monopol på hva som er sant og rett.

Jeg tror ikke dette vil skje. Hvorfor? Det er flere årsaker til dette. For det første finnes det ikke historiske eksempler på samfunn som over tid har lykkes med sine “ateistiske prosjekt”. Selvsagt kan vi trekke frem eksempler som totalitære stater som Albania og Romania (hvor jeg selv har jobbet i ti år), og deres falitt. Kina lyktes heller ikke med å bekjempe religiøs tro. I dag bekjenner kanskje mellom 7-8 % av befolkningen seg til klassisk kristen tro. De fleste av disse har komme til tro på Jesus i løpet av de siste tiårene, og dette skjer i et land som har forfulgt (og delvis fortsatt gjør det) kristne på brutalt vis. Heller ikke Sovjetunionen klarte å eleminere gudstro, selv om styresmaktene systematisk prøvde. For det andre virker det ikke som om flertallet av menneskene er iboende ateistisk. Bibelen sier at han har skapt mennesket i sitt bilde, han har skrevet loven på våre hjerter, gitt oss en generell latent moral og plassert evigheten i våre hjerter. Selv om denne “åndelige tiltrekningen” ikke nødvendigvis fører til kristen tro, så fører det til en søken etter det overnaturlige og åndelige. For det tredje reagerer den relativstiske postmodernismen mot den modernistiske sannhetsdefinisjon. Siden sannhet i større grad bli individuell og emosjonell, tror jeg unge mennesker i mindre grad vil kjøpe misjonerende ateisters ekslusive “tro”. På bakgrunn av dette tror jeg ikke Norge i hovedsak vil være uten gudstro i tiårene som kommer.

 

2. Norge blir muslimsk

På Youtube og blant bloggere finner vi eksempler på mennesker som hevder at Norge vil bli “overtatt” av Islam. Desverre er det ofte kristne som hevder dette, og det virker som om frykt er den største motiverende faktor bak disse påstandene. Ofte er det uvitenskapelige begrunnelser som ligger til grunn for påstandene, gjerne ispedt konspirasjonsteorier. Jeg tror ikke Norge eller Europa vil få et muslimsk flertall. Hvorfor? For det første er det flere innvandrere til Norge som går til kirke enn moske. En undersøkelse fra Dawn og Norges kristne råd viste i forrige uke at det finnes over 250 migrantledede kristne menigheter i Norge, og dette taller vokser raskt (les mer på www.migrantmenighet.no) Samme trender ser vi og i andre europeiske byer. For det andre ser vi at en relativ andel andre- og tredjegenerasjons innvandrere fra muslimsk bakgrunn blir sekularisert i møte med norsk og europeisk kultur. Det virker også som om fødselstallene til muslimer i Norge går nedover, etterhvert som om de tilpasser seg norsk kultur. For det fjerde er det svært få etniske nordmenn som blir muslimer. På bakgrunn av dette tror jeg ikke hverken Norge eller Europa vil “bli overtatt” av muslimene, selv om det ikke er usannsynlig at antall muslimer vil vokse noe i årene som kommer.

 

3. Norge går tilbake til sine prekristne røtter

Hva mener jeg med dette? Jo, før den kristne tro ble majoritetsreligion i Europa, var vi i stor grad polyteister og animister. Dette preget også vårt verdensbilde. Det var relativ stor grad av toleranse til ulike religioner, og mange trodde på mye, enten det var de romerske gudene, greske gudene eller de norrøne guder. Om vi i dag ikke ser at troen på Odin og Tor vokser frem, så vokser det frem en nyåndelighet blant mennesker som preger våre liv, og som på endel felt ligner polyteisme og animisme. Det er bare å lese Se og Hør på et legekontor; den kulørte presse er full av historier om overnaturlige hendelser, tro og nyåndelighet som ikke har et kristent fundament. Selv Dagbladet tjener tusenvis av kroner hver dag på annonser som tilbyr all slags typer åndelig hjelp. Spåkoner, healing, tarot og mange alskens mer eller mindre (u)seriøse aktører tilbyr “hjelp” til 24 kroner minuttet i telefonen. Selv prinsessen vår forteller sine historier om hvordan hun snakker med både hester og engler. I dag virker det som om dette er det mest sannsynlige verdensbilde som i størst grad vil prege Norge i årene som kommer. Dog, jeg tror heller ikke dette vil skje.

 

4. Norge vender seg til kristen tro

Jeg tror at Norge vil vende tilbake til kristne verdier og tro. Selvsagt kan jeg ikke være sikker på at jeg har rett. Jeg er ingen profet. Men på bakgrunn av hvem Gud er, hans ønske om å “søke og frelse det som er fortapt” og sammen med mennesker som ber og engasjerer seg på vegne av den kristne tro, tror jeg dette er realistisk. Det er nemlig ikke slik at antall aktive kristne i Norge går nedover. Flere nye menigheter plantes over hele Norge. Tenåringer søker kunnskap kristen tro på en måte som ikke har skjedd på flere tiår. Med endringene av statskirkens posisjon og med postmodernismens inntog av relativisme, vil dette selvsagt (og kanskje heldigvis) se annerledes ut enn tidligere. Jeg vet ikke hvordan det vil se ut rent praktisk, men jeg er overbevist om at flere og flere i Norge vil søke til Bibelen for å definere sitt verdensbile, og la seg finne av Jesus som frelser. Fordi foreldre- og besteforeldregenerasjonen reagerte mot kristen tro, tror jeg den oppvoksende slekt vil reagere mot dette, og søke tilbake til kristen tro.

Dette fordrer bønn og trosformidling, men ikke bare det. Det fordrer også at kristne ikke stenger seg inne i sine gudshus, men involverer seg på ulike samfunnsområder.

Ser vi konturene av et nytt “ungdomsopprør”?

Hvem bestemmer hvilken retning landet vårt skal ta? Det er nok ikke politikerne. Det er nemlig kunstnerne som skaper trendene. Journalistene målbærer disse trendene, mens politikerne bare vedtar dem.

Jeg er overbevist om at det vil komme forandring i Norge. Og jeg synes jeg kan se konturene av dette allerede, i form av at tenåringer etterspør informasjon og kunnskap om kristen tro, en tro som deres foreldre og besteforeldre har kastet på båten.

Jeg snakket nylig med en konfirmantleder som har undervist 14-åringer i over 30 år. Han fortalte meg noe jeg allerede “visste”, nemlig at kunnskapsnivået om kristen tro blant siste års konfirmantkull aldri har vært lavere enn nå. Dette var selvsagt basert alene på hans egen subjektive opplevelse, og hadde ikke rot i noen form for vitenskapelige undersøkelser. Han fortalte meg at han merket det da første kull med KRL-elever ble konfirmanter, og enda mer da første kull RLE-elever skulle stå for presten; ungdommene visste mindre om sentrale kristne emner, etikk, tro og praksis. Men samtidig fortalte han meg at selv om kunnskapsnivået har gått ned, har han heller aldri opplevd at sulten på å lære om kristen tro spesielt, og åpenheten for åndelige spørsmål generelt, har vært større enn i dag.

I den modernistiske tidsalder ble sannhet definert av vitenskapen. I dag er dette kastet på båten, selv om noen som Richard Dawkins fortsatt hevder det «gamle synet». I dag er sannhet definert individuelt og emosjonelt. Heller ikke dette gir et bibelsk fundament for sannhet, men det gir oss likevel en åpning for at ikke alle mennesker trenger å følge strømmen og sammen bekjenne «sekulærvitenskapen» som sin tro. I dagens postmoderne rammeverk er det ok å tro på hva man vil, og dermed er det også blitt legitimt blant tenåringer å etterspørre kunnskap om kristen tro. Konfirmantlæreren jeg snakket med, er overbevist om at dette vil øke i tiden som kommer. Også press fra islam gjør at unge mennesker er på søk etter identitet, og da søker mange kunnskap om kristen tro.

Jeg tror Gud vil overraske de som i dag har kastet Gud ut av sin verden, og “krever” at alle andre skal gjøre det samme. Jeg tror neste generasjon vil søke tilbake til kristen tro. Det er jo som regel slik at generasjoner reagerer mot hverandre, og jeg tror vi får oppleve at pendelen vil snu. «Opprøret» som kommer, blir mot sekularismen og det gudsfornektende. Selv om dette fortsatt ligger litt frem i tid, er jeg overbevist om at dette vil komme sterkere og sterkere.

Dersom vi forkynner hele Guds ord og mennesker bruker tid i bønn for folk og land, tror jeg dette kan være med å legge grunnen for en ny kristen oppvåkning og dermed gi grunnlaget for en forandring av Norge. Slik vil nemlig enkeltmennesker kunne møte Jesus, og det er enkeltmennesker med “forvandlede hjerter” som kan skape et “forvandlet samfunn”. Historien viser oss at det er skjedd før. Det er bare å vise til personer som John Calvin, William Wilberforce og Hans Nielsen Hauge. Med disse menneskenes historie friskt i minne, er det ingenting som skulle tilsi at det ikke skal kunne skje igjen. Men det trengs ikke bare flere prester og evangelister for at dette skal kunne skje. Derfor trengs også flere kristne politikere, kunstnere og journalister. Det er nemlig på disse tre arenaene kampen om Norges fremtid først og fremst står: Kunstnerne skaper trendene, journalistene målbærer trendene, mens politikerne vedtar trendene. 

At kristne engasjerer seg på disse områdene bør derfor løftes opp som like legitimt og viktig som en typisk “kristelig tjeneste” som prest, misjonær eller diakon. Og så trenger vi å legge til rette for det “allmenne prestedømme”, hvor vi alle er formidlere av Guds ord og er mennesker som ber for land og folk.