Tiggende romfolk

Kulde: I januar hastet jeg oppover Karl Johans gate i Oslo. Det var kaldt. Iskaldt. Klokken var fem på åtte på morgenen, og jeg skulle rekke et møte.  Gaten var nesten folketom. Bare noen dresskledte menn med sine stresskofferter stresset nedover gaten. Fra krysset, kvartalet over Egertorget, hørte jeg toner fra et surt trekkspill. Den blandet seg med bilduren, eksosen og frostrøyken. Harmonien skapte alt annet enn trivelig vinterstemning. Da jeg nærmet meg krysset, så jeg at tonene kom fra et utslitt trekkspill. En middelaldrende rumener stod der med en sin tykke bart og enda tykkere vinterfrakk og spilte for bilene som hastet fordi.

Rike snyltere: Dagen i forveien hadde jeg lest et harmdirrende innlegg på nettet, som med bred pensel stigmatiserte rumenske sigøynere med begreper som overgripere, snyltere og tiggere som tjener tusenvis av kroner på opphold i Norge. Artikkelen påsto at rike bakmenn stod på toppen av pyramiden og tjente seg søkkrike på barns tigging. Pengene de tjente gikk til bygging av enorme palass hjemme i Romania. Synet av den forfrosne trekkspilleren fikk meg til å tenke at ikke noe annet enn fattigdom og fortvilelse får noen til å spille på et instrument i en trafikkert gate, klokka åtte om morgenen, i 15 minusgrader.

Jeg har bodd i Romania: I nesten ti år jobbet jeg der, og fremdeles besøker jeg landet et par ganger i året gjennom jobben min i Ungdom i Oppdrag. Jeg snakker flytende rumensk og kjenner kulturen relativt godt. Det hender jeg stopper og snakker med rumenske tiggere på gaten i Norge. Når jeg snakker med dem, viser det seg ofte at jeg har vært i byene de kommer fra. En gang opplevde jeg faktisk å ha felles bekjente med en tigger jeg snakket med! Når jeg har tid og det passer seg, ber jeg gjerne en bønn sammen med tiggeren. Da renner det ofte strie strømmer med tårer nedover kinnene deres.

Romfolket fra Romania: Vi hører om organisert kriminalitet, utnyttelse og barneprostitusjon blant romfolket. Dette forekommer. Det vet jeg, både fra historiene jeg hører fra gatene i Norge, men også fra miljøet jeg kjenner fra Romania. Men bildet er så mye større og komplisert enn bare dette. Fordi klansidentiteten er sterk, er det ikke unaturlig at pengene fra tiggingen går til storfamilien, som da i neste ledd tilbyr tilhørighet, beskyttelse, og underhold. I nordmenns øyne er det lett å tenke dette som synonymt med utbytting. Det kan det selvfølgelig og være i noen tilfeller, men ofte representerer klanen en sosial trygghet som betyr mye. Romfolket i Romania er ikke en ensrettet gruppe. Det er ulike retninger innenfor denne gruppen, og å omtale romfolket som en gruppe, blir like dumt som å snakke om nordeuropeere som en gruppe, uten å gjøre forskjell på islendere, nordmenn og finner. Romfolket har ulike språk, kulturer og er i svært ulik grad integrert i det rumenske samfunn. Noen er assimilert, mens andre lever segregert og på samme vis som for 200 år siden. Noen er rike, de fleste er fattige. Noen er banditter, de fleste ærlig mennesker. De fleste sender barna sine på skolen, noen gjør det ikke. Felles for de fleste er at de i ulik grad opplever diskriminering i det rumenske samfunnet. Dette skjer ikke offisielt, men ofte i form av for eksempel utestengelse fra arbeidsmarkedet og hverdagsrasisme. Mange er pinsevenner, mens andre er ortodokse kristne. Noen praktiserer en tradisjonell, religiøs tro, gjerne synkretisert med kristen tro. Deres kultur er også fjern fra vår norske. Mens vi i stor grad er individualistiske, tolker romfolket ofte virkeligheten ut fra sin gruppe, være seg storfamilie eller klan. Kulturen er i større grad enn den norske en æreskultur, hvor enkeltpersoners avvik fra normer, blir hele gruppens skam. Når man fratas ære, er utestenging ofte den eneste måten å gjenopprette klanens ære. Kjønnssegregering er også vanlig. Århundrer med utestengelse og diskriminering har gjort at mange romfolk instinktivt reagerer med isolasjon og segregering fra storsamfunnet.

Glansbilde og virkelighet: Hvem er tiggerne som har invadert våre gater og byer i løpet av de siste årene? Jeg har intet empirisk grunnlag for å hevde det jeg nå skal skrive. Jeg skriver dette kun basert på egne erfaringer. Mitt inntrykk er at de aller fleste er ærlige sjeler som kommer fra svært fattige kår i Romania. Mange av disse har lånt penger for å komme til Norge, og disse skal betales tilbake med renter etter noen måneders «arbeid» her på berget. De har hørt historier om hvor lukrativt tiggingen kan være i Norge, og kommer til landet i tro på at de lett skal kunne tjene nok penger til både reise, renter, opphold og mat, samt at de kan komme hjem med en god slump penger. Dessverre stemmer ikke glansbildet med virkeligheten. For å spare penger, bor noen som sild i tønne i leiligheter, mens de verst stilte, sover i telt eller under broer. Fattigdommen kan også få noen til å begå kriminalitet. Fattigdom er selvsagt ingen unnskyldning for stjeling, men kan i enkelte tilfeller forklare hvorfor dette skjer. De aller fleste ønsker å jobbe, men omstendighetene gjør dette mer eller mindre umulig.

Enkeltpersoner: Hvordan skal vi forholde oss til romfolk som tigger? Jeg har ingen forslag til kjappe løsninger. Samtidig tenker jeg følgende: Jeg skulle ønske vi nordmenn kunne bli flinkere til å se mennesket som sitter med tiggerkoppen sin. Vi snakker nemlig om mennesker med drømmer, håp og følelser. Akkurat som deg og meg. Med å se enkeltpersonene vil vi nemlig og berøres av deres situasjon, og kanskje kan dette utfordre oss til å hjelpe?

Dråpe i havet: Moder Teresa ble en gang utfordret på at hennes hjelp bare var en dråpe i havet. Det løste ikke de strukturelle problemene bak Calcuttas fattigdom. «Vi må ikke glemme at havet består av dråper», svarte hun.

9 tanker om “Tiggende romfolk

  1. Hei.
    Jeg er helt enig i det du skriver og synes det er svært interessant.
    Det jeg synes er mest interessant er hvordan vi kan få hjulpet dette folket.
    Det er ikke bare å gi dem penger på gaten, eller stoppe å snakke med dem eller forære dem litt mat. Å gjøre det forandrer ikke hverdagen for dette folket.

    Du som kjenner folket fra Romanias side.
    Hva tror du kan gjøres?
    Skolegang ? Arbeid ?

    🙂 Anette.

    • Hei Anette, Du spør hva som kan gjøres for å hjelpe… jeg har tenkt mye på dette, men har ikke noen enkle svar.
      Her er strukturelle problemer som må løses i områdene disse menneskene kommer fra, slik som skolegang og arbeid. Men erfaringen har vist at dette ikke alltid er nok. Å dele ut mat og penger hjelper heller ikke i det lange løp, da man på denne måten passiviserer og fratar mennesker muligheten for å ta ansvar for eget liv. Kanskje kunne mikrokreditt være noe som kunne funke?
      Jeg vet faktisk ikke… men samtidig tenker jeg at dersom vi evner å se enkeltmenneskene og ikke bare gruppen, så har vi kommet langt.
      Andreas

      • Hei!
        Jeg er helt enig i det du sier, har også tenkt at å passivisere ikke er bra. Arbeid og skolegang , JA!
        Men dette , slik jeg ser det, innebærer at noen reiser til Romania for å starte bedrifter, og hjelper landet på denne måten. Og til det trengs investorer.
        Jeg ønsker veldig gjerne å snakke litt mer med deg om dette. Jeg ser at dette folket trenger hjelp.
        I Oslos gater opplever jeg at det sitter både 4-5 rumenere på hvert kvartal. Det er uverdig for rumeneren og ganske så plagsomt for innbyggerne i Oslo. Noen av dem er også ganske pågående. Det skulle vel kanskje ikke være så vanskelig å få investorer fra Norge for å hjelpe disse i deres eget land, når ting har blitt så markert ille i Norge med tiggere??! Bare tanker. Men noe jeg har tenkt mye på.. Anette.

  2. Takk for at du delte dine erfaringer. Fint å kunne stoppe opp å dvele over hvilke slutninger vi i forbifarten trekker om de som ikke faller inn i vår forhåndsdefinerte virkelighet. Å se mennesker i sin nød og elendighet er nettopp noe av det som Jesus formidlet i sine liknelse og sine gjerninger. Han understreket jo viktigheten av at hvordan dette kom innenifra – fra hjertet. Vi ønsker alle å vokse mot dette. Å kunne rekke en hjelpende hånd uten forbehold, uten spørsmål og formaninger til et trengende medmenneske. Lover, regler og fordømmelse finner vi overalt ellers! Kanskje vi skal spørre “Hva vil du jeg skal gjøre for deg i dag?”neste gang vi går forbi, istedenfor å tenke nedsettende om vedkommende… Ikke være så redde for å engasjere oss med hjertet! Takk for et rørende innlegg!

    • Takk for tilbakemelding. Du trenger ikke kjenne kultur eller språk for å hjelpe… Jeg tror det viktigste handler om å se enkeltmenneskene – ikke gruppen.
      Jeg tror ikke penger i koppen til tiggere forandrer situasjonen deres. En venn av meg sa til meg at han av og til gir penger, ikke fordi det hjelper tiggeren, men fordi det hjelper ham selv til å ha et mykt hjerte… Med myke hjerter kommer vi langt, samtidig som at vi erkjenner at naivitet og snillisme ikke hjelper mennesker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *