Når Gud er stille

Av og til er Gud stille. Det oppleves som om han har trukket seg unna. For noen oppleves dette når vi trenger ham som mest. Hvorfor? Jeg vet ikke helt.

Bibelen gir oss noen svar, men den besvarer på langt nær alle spørsmål. Vi skal ikke være som Jobs venner, de som gav svar på vanskelige spørsmål som Bibelen selv ikke gir. Mennesket er ikke gitt det privilegium å forstå alt. Da måtte vi i så fall selv ha blitt som Gud. Men bare Gud er Gud. Og vi er mennesker.

Jeg tror vi trenger å tegne et gudsbilde som tåler livets realiteter og som overlever døden. Dessverre har mange opplevd at da vanskelighetene kom, stemte ikke gudsbildet og livets realiteter med hverandre. Avstanden ble for stor.

Samfunnet forholder seg gjerne til det litt overfladiske i livet. Vi feirer det lette og det glade, mens vi har vanskeligere for å ta innover oss sorgen og tristheten som mange bærer på. Noe av denne overfladiskheten har også fått innpass i våre menigheter, der vi så lett erstatter sant håp med menneskelig optimisme.

Endel kristen forkynnelse er ladet med framtidstro. I noen sammenhenger er det viktig å drømme stort og forvente det beste. Selv om dette kan være viktig og rett, opplever noen at dette gjør troen vanskeligere. Som ledere og forkynnere er det lett å skape urealistiske forventninger som gjør sorg, ulykker og sykdom tyngre å bære.

Mange mennesker jeg har møtt, forteller om sorgen over det i livet som ikke ble slik de hadde trodd. I noen karismatiske sammenhenger har man måttet leve med de negative effektene av den såkalte herlighetsteologien, mens i noen lutherske kirker har man måtte kjempe med en elendighetsteologi som har fratatt mennesker håp og drømmer.

Jeg tror Jesus kan sette mennesket virkelig fri. Han kan gi oss en himmel over livene våre som bærer gjennom. For at dette skal kunne skje, trenger vi å tegne et sant gudsbilde, et gudsbilde som er tro først og fremst mot Skriften, uten at det annullerer livets realiteter.

Bibelen utfordrer oss til å se det store bildet. Når kunstneren lager et mosaikkbilde – bit for bit – må han ofte ta flere steg tilbake for å se. Slik trenger vi også å ta noen steg tilbake. Ved å studere enkeltbiter i mosaikkbildet, kan vi slås av de vakre fargene, men det er bare ved å trå tilbake og betrakte helheten, vi kan se mer av hvem Gud er. Enkeltbiter kan være meningsløse, ja faktisk stygge. Men satt sammen med en helhet, kan de gi mening.

Jeg har snakket med mennesker som har møtt en taus Gud. Noen av disse har enten mistet troen, eller aktivt forlatt troen. Noen har beholdt troen, men gudsbildet forblir ullent og uklart. Andre har opplevd at troen har blitt sterkere i møte med Gud som er stille. I møte med Gud som er blitt borte, tror jeg vår reaksjon preges av vårt gudsbilde. Derfor trenger vi å fremelske og utvikle et gudsbilde som tåler smerten som livet kan påføre oss. Dette gudsbildet tegnes i Bibelen, og der ser vi at Gud ikke er borte. Han er til stede og han er ikke stille.

Lederartikkel i Mot Målet #3 2013


Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *