Kan situasjonen snu?

Motløshet: I dag opplever vi at kristne verdier i Norge er på vikende front. Samtidig har antall aktive kristne i landet gått ned i løpet av de siste tiårene. På mange mindre steder i landet står et ukjent antall frikirker og bedehus i fare for å bli nedlagt. Også Den norske kirke sliter tungt på flere områder. Det er lett å bli motløs i en slik situasjon, der det kan virke som om Guds rike taper terreng, skanse etter skanse.

Kjennetegn: La meg peke på noen fellestrekk jeg mener å gjenkjenne i dagens Norge: Selv om storsamfunnet i stor grad avviser den organiserte kristentroen, så betyr ikke dette at gudstroen er borte. Undersøkelser viser at majoriteten av Norges befolkning tror på Gud, ja mange tror også på Jesus.  Litt forenklet sagt kan vi si at folk flest tror på Gud – men de tror ikke på kirken. Alternativ åndelighet brer om seg. Både TV, ukeblader og dagspresse forteller om et utall alternative fenomener og kjendisers tro på det overnaturlige. Islams inntreden i Norge har gjort at mange nordmenn føler et press på å avklare sin egen religiøse identitet. «Hva er jeg?», «Hva tror jeg på?» er spørsmål mange stiller seg i møte med tydelige muslimer. Vi ser også at mange reagerer mot troen på Jesus som eneste frelsesvei og Bibelen som et moralsk fundament for våre liv. Dagens etikk er bygd på følgende dogme: «Du kan gjøre og leve som du føler, bare det ikke skader andre eller tvinger andre til å gjøre det samme.» Sannhet er dermed relativt og den styres innenfra istedenfor fra en objektiv størrelse utenfra.

Historisk parallell: Dette er ikke første gangen kirken opplever nedgang eller at samfunnet vender seg bort fra kristne verdier. Dette har skjedd før. Norge opplevde det samme i etterkant av reformasjonen, frem mot Hauge-vekkelsen på begynnelsen av 1800-tallet. Også Den katolske kirke i Europa opplevde det samme flere ganger før reformasjonen. Kirken og troen har overlevd større kriser enn den vi ser i dag. Finnes det fellesfaktorer fra tidligere tider som har vært med og «snu trenden»? Hva er i så fall dette? Jeg mener å kunne se at det i krisetider alltid har vært en «liten rest», ofte organisert i kommuniteter. I den katolske verden har klosterbevegelsens kommuniteter ofte representert en motkultur til det bestående i krisetider. Under Haugevekkelsene var «vennefellesskapet» slike kommuniteter. Slike fellesskap har vært nødvendige korrektur til både kirke og samfunn. Hva kjennetegner disse kommunitetene? De har bestått av en minoritet og representert en tydelig motkultur. Ofte har de operert organisk, med fokus på relasjon og tydelig visjon for forvandling. Noen mennesker har og betalt en høy personlig pris i form av stigmatisering og kanskje også forfølgelse. Kommunitetene også har gitt et rammeverk for å kunne gå «dypere» enn hva majoritetskirken har lagt til rette for, både i bønn, bibelstudier og i sine fellesskap.

Snur trenden? Selv om Kirken i Norge har opplevd tilbakegang de siste tiårene, er det tegn som tyder på at vi kanskje har nådd bunnen, uten at noen kan vite dette sikkert. La meg peke på noen eksempler som tyder på det: Det finnes cirka 100 migrantmenigheter i Oslo alene. Tallet på landsplan er nærmere 300. I Oslo går kanskje like mange innvandrere til kirke som til moské. Det blir plantet nye menigheter i Norge, og mye på at dette kan stige i årene som kommer. Postmodernismen gir oss på flere områder et bedre rammeverk til å forkynne evangeliet til unge mennesker enn det modernismen gjorde. Det finnes en åndelig åpenhet blant unge mennesker i dag som er større enn før. Dog, unge mennesker er ikke bare åpne for kristen tro, de er åpen for all slags åndelighet. Vokser kirken best når den utsettes for press? I sitt vesen kan det virke som om den vokser mest der den er minoritet. Tradisjonelle folkebevegelser som lekmannsbevegelsene på bedehusene går gjennom radikale strukturendringer som kan føre til en oppblomstring og revitalisering.

Forvandling: Hvordan kan vi leve som forvandlede og forvandlende kommuniteter som er lys og salt i Norge? Dersom vi kan klare å besvare dette spørsmålet og implementere svaret i praktisk kristentro, tror jeg vi igjen kan erfare at Kirken vokser i Norge og at landet på nytt preges med kristne verdier.

 

Lederartikkel i Mot Målet, Juni 2014

Er vi alle misjonærer?

For litt siden underviste jeg om misjon på en bibelskole. Vi brukte første time til å se på kulturmandatet i 1. Mosebok 1,28 og hvordan dette legger et fundament for resten av Bibelen – via misjonsbefalingen – til Johannes Åpenbaring. I min naivitet antok jeg at alle i klassen forstod misjon på samme måte som meg. Jeg forstod raskt at jeg tok feil, da en av studentene spurte meg hvordan jeg definerer misjon. Det ble begynnelsen til en lang og god samtale i klassen. Alle, med unntak av en, anså seg selv om som misjonærer, selv om de alle var norske bibelskolestudenter i Norge. «I følge Johannes 20,21 er vi alle utsendt til verden», argumenterte en av studentene for hvorfor han burde tituleres misjonær.

Selvfølgelig hadde studenten på et vis rett. Alle kristne er Kristi Ambassadører til denne verden – Guds medarbeidere som skal formidle evangeliet til alle mennesker. Men slik jeg forstår begrepet misjon, betyr ikke dette at alle kristne er misjonærer.

Misjonsbegrepet er blitt litt uklart. Linjene mellom kristent arbeid blant de som har samme postnummer som oss selv, og de som bor blant folkeslag som er unådd eller totalt uberørt av evangeliet, er blitt litt utydelig. Ikke alle er kalt til å være tverrkulturelle misjonærer. Men alle er vi kalt til å formidle Guds godhet til mennesker rundt oss, enten det er gjennom diakonalt arbeid, evangeliseringsarbeid eller som utsendinger på de ulike samfunnsområdene. Hvorfor ikke bare benevne all kristen virksomhet som misjon?

Er jeg pirkete? Ja, kanskje det. Men dette er viktig for meg. Årsaken er enkel. På samme vis som vi benytter ulike begreper for å beskrive ulike kristne tjenester, så mener jeg vi også trenger et eget begrep som beskriver en person som er utsendt til en annen kulturell kontekst enn sin egen. Ingen vil være enige i at all kristen virksomhet er evangelisering, selv om vi alle er kalt til å være vitner. Ingen vil være enige i at all kristen virksomhet er diakoni, selv om vi alle er kalt til å elske vår neste. Selv om vi alle er utsendt til verden, så er heller ikke alle misjonærer.

Jeg er ikke enig i utsagn som sier at «hvis du følger Jesus, så er du en misjonær», eller «du kan være misjonær der du der». Bare fordi du er en kristen, gjør ikke dette deg til misjonær. Samtidig er ikke kristent arbeid «ute» viktigere eller mer åndelig enn kristent arbeid «hjemme». Det handler bare om ulike roller og kall.

For å skape distinksjon mellom ulike kristne tjenester, og fordi den tverrkulturelle røde tråden går gjennom hele Bibelen er så tydelig, ønsker jeg at misjonærbegrepet skal være forbeholdt de som er utsendt til annen kulturell kontekst enn sin egen. Jeg redd for at dersom all kristen virksomhet blir definert som misjon, så vil dette påvirke fokuset vårt. Dersom alt blir misjon, vil vi da lettere glemme de over to milliarder menneskene som bor på steder i verden der de ikke har muligheten til å høre evangeliet, eller der det ikke finnes en lokal kirke?

Publisert i Dagen, 11. juni 2014