Kan situasjonen snu?

Motløshet: I dag opplever vi at kristne verdier i Norge er på vikende front. Samtidig har antall aktive kristne i landet gått ned i løpet av de siste tiårene. På mange mindre steder i landet står et ukjent antall frikirker og bedehus i fare for å bli nedlagt. Også Den norske kirke sliter tungt på flere områder. Det er lett å bli motløs i en slik situasjon, der det kan virke som om Guds rike taper terreng, skanse etter skanse.

Kjennetegn: La meg peke på noen fellestrekk jeg mener å gjenkjenne i dagens Norge: Selv om storsamfunnet i stor grad avviser den organiserte kristentroen, så betyr ikke dette at gudstroen er borte. Undersøkelser viser at majoriteten av Norges befolkning tror på Gud, ja mange tror også på Jesus.  Litt forenklet sagt kan vi si at folk flest tror på Gud – men de tror ikke på kirken. Alternativ åndelighet brer om seg. Både TV, ukeblader og dagspresse forteller om et utall alternative fenomener og kjendisers tro på det overnaturlige. Islams inntreden i Norge har gjort at mange nordmenn føler et press på å avklare sin egen religiøse identitet. «Hva er jeg?», «Hva tror jeg på?» er spørsmål mange stiller seg i møte med tydelige muslimer. Vi ser også at mange reagerer mot troen på Jesus som eneste frelsesvei og Bibelen som et moralsk fundament for våre liv. Dagens etikk er bygd på følgende dogme: «Du kan gjøre og leve som du føler, bare det ikke skader andre eller tvinger andre til å gjøre det samme.» Sannhet er dermed relativt og den styres innenfra istedenfor fra en objektiv størrelse utenfra.

Historisk parallell: Dette er ikke første gangen kirken opplever nedgang eller at samfunnet vender seg bort fra kristne verdier. Dette har skjedd før. Norge opplevde det samme i etterkant av reformasjonen, frem mot Hauge-vekkelsen på begynnelsen av 1800-tallet. Også Den katolske kirke i Europa opplevde det samme flere ganger før reformasjonen. Kirken og troen har overlevd større kriser enn den vi ser i dag. Finnes det fellesfaktorer fra tidligere tider som har vært med og «snu trenden»? Hva er i så fall dette? Jeg mener å kunne se at det i krisetider alltid har vært en «liten rest», ofte organisert i kommuniteter. I den katolske verden har klosterbevegelsens kommuniteter ofte representert en motkultur til det bestående i krisetider. Under Haugevekkelsene var «vennefellesskapet» slike kommuniteter. Slike fellesskap har vært nødvendige korrektur til både kirke og samfunn. Hva kjennetegner disse kommunitetene? De har bestått av en minoritet og representert en tydelig motkultur. Ofte har de operert organisk, med fokus på relasjon og tydelig visjon for forvandling. Noen mennesker har og betalt en høy personlig pris i form av stigmatisering og kanskje også forfølgelse. Kommunitetene også har gitt et rammeverk for å kunne gå «dypere» enn hva majoritetskirken har lagt til rette for, både i bønn, bibelstudier og i sine fellesskap.

Snur trenden? Selv om Kirken i Norge har opplevd tilbakegang de siste tiårene, er det tegn som tyder på at vi kanskje har nådd bunnen, uten at noen kan vite dette sikkert. La meg peke på noen eksempler som tyder på det: Det finnes cirka 100 migrantmenigheter i Oslo alene. Tallet på landsplan er nærmere 300. I Oslo går kanskje like mange innvandrere til kirke som til moské. Det blir plantet nye menigheter i Norge, og mye på at dette kan stige i årene som kommer. Postmodernismen gir oss på flere områder et bedre rammeverk til å forkynne evangeliet til unge mennesker enn det modernismen gjorde. Det finnes en åndelig åpenhet blant unge mennesker i dag som er større enn før. Dog, unge mennesker er ikke bare åpne for kristen tro, de er åpen for all slags åndelighet. Vokser kirken best når den utsettes for press? I sitt vesen kan det virke som om den vokser mest der den er minoritet. Tradisjonelle folkebevegelser som lekmannsbevegelsene på bedehusene går gjennom radikale strukturendringer som kan føre til en oppblomstring og revitalisering.

Forvandling: Hvordan kan vi leve som forvandlede og forvandlende kommuniteter som er lys og salt i Norge? Dersom vi kan klare å besvare dette spørsmålet og implementere svaret i praktisk kristentro, tror jeg vi igjen kan erfare at Kirken vokser i Norge og at landet på nytt preges med kristne verdier.

 

Lederartikkel i Mot Målet, Juni 2014


Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *