Farmors begravelse

Farmor døde fredag 8. august. Begravelsen fant sted i Øyslebø Kirke i Vest-Agder en uke senere. Hun ønsket at jeg skulle si noe i minnesamværet. Her er det jeg sa:

Nest siste gang: 16. september 2012 besøkte jeg Farmor på eldresenteret på Iveland. Dette var nest siste gang vi så hverandre på denne siden av livet. Det var en søndag ettermiddag, og høsten hadde begynt å sette sitt preg på omgivelsene. Jeg var på gjennomreise, og svingte oppom fra Kristiansand, på vei hjem til Hedmark. Dette var ennå mens hun kunne kommunisere noenlunde tydelig. Jeg satt kanskje i en time, før jeg gikk. Da var hun trøtt.

Røveren: For det meste var det jeg som snakket. Jeg fikk henne til å si noe ved å stille spørsmål. Svarene hennes var korte. Ofte bare enkle setninger. Da jeg spurte om hun fortsatt heklet, sa hun at synet hadde sviktet. Hun kunne heller ikke lese lengre. «Les om røveren på korset», svarte hun umiddelbart da jeg lurte på om jeg kunne lese noe for henne. Jeg bladde opp i Lukas 23 og leste fra begynnelsen av kapitlet. Røveren møter vi midt i kapitlet. Vi skal ikke lese hele kapitlet nå, men jeg tenkte vi kunne lese passasjen som omtaler røveren: En av forbryterne som hang der, spottet ham også og sa; «Er ikke du Messias? Frels da deg selv og oss!» Men den andre irettesatte ham også: «Frykter du ikke Gud, enda du har samme dom over deg? For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen for det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt». Så sa han: «Jesus, husk på meg når du kommer i ditt rike!» Jesus svarte: «Sannelig, sier jeg deg: I dag skal du være med meg i paradis».

Farmor var ingen røver: Likevel identifiserte hun seg med denne mannen som ydmykt spurte Jesus om han kunne huske på ham, mens han hang der på korset. Denne historien gav henne håp.

Håp: Når et menneske mister håp, da dør det. Om ikke fysisk, så i hvert fall emosjonelt og relasjonelt. Derfor er håp en livsnødvendighet for selve livet. I kristen forstand, hva er håp? Håp er ikke positiv tenkning. Ei heller menneskelig optimisme eller ønsketenkning. Det kristne håpet har ikke sin grunn i mennesket selv. Det er festet i Gud, hans ord, hvem han er og hva han har gjort. I Gud har vi håp – ikke bare om en bedre hverdag – men også om et evig liv. Det var kanskje dette siste Farmor levde for de siste årene.

«Jeg kan ikke skjønne hvorfor han ikke kan hente meg hjem», sa hun flere ganger til meg på telefonen, før hun mistet evnen til å snakke. Hva skal du si til noe slikt? Skulle jeg sagt at det synes jeg og? Jeg fikk meg ikke til det, selv om jeg visste at hun lengtet etter å dø. I himmelen ville hun møte Farfar. Selv om det nok var vanskelig for henne å bli gammel og pleietrengende, så levde hun for dette håpet om herlighet, som Peter kaller det: «… han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en arv som aldri forgår, aldri skitnes til og aldri visner. Den er gjemt i himmelen for dere.» 1. Pet. 1,3-4

Utydelig: Jeg fikk inntrykk av at dette håpet i perioder kunne være mindre tydelig for henne, mens det i andre ganger var tydeligere. Og nettopp derfor var historien om røveren så viktig. Den sa noe om Guds håp, uttrykt i nåden.

Tro: Vi kan motta håp ved tro. Troen er en pant på det vi ikke ser med vårt fysiske øye, selv om vi kan skimte det langt borte med vårt hjertes øye. Dette er omtrentlig hva forfatteren av brevet til Hebreerne sier i begynnelsen av kapittel 11. Utover i kapitlet listes opp en mengde troshelter fra Det gamle testamente som har gått foran oss. Vi har alle ulike troshelter, og for meg er Farmor en av disse. Jeg ser mange av Jesu karakteregenskaper i hennes liv: uselviskhet, gavmild, gjestfri, tjenende, trofast… Listen kunne jeg gjort lengre. Med sine liv har de som har gått foran oss banet vei for oss som kommer etter. Slik kan de hjelpe oss å tro og håpe. Farfar har med sitt liv gjort det samme. På måneden, 30 år etter han døde 84 år gammel, døde Farmor.

Sky av vitner: I åpningsverset i det neste kapitlet i  Hebreerbrevet, sier forfatteren at disse trosheltene er en «sky av vitner» som venter på oss. De er forbilder vi kan strekke oss etter og lære av. La oss leve liv som viderefører arven som både Farfar og Farmor gav oss. Slik vil vi best mulig hedre deres minne.

Om Børre Knudsen: «Minoriteten har alltid retten»

I går ettermiddag skrev jeg følgende på Twitter: «Når fremtidig generasjoner skal fortelle om det tyvende århundrets profeter, vil Børre Knudsen være ubestritt #1.»

Det er ikke så ofte jeg får mye respons på det jeg skriver på Twitter. Men i går kveld fikk jeg en del tilbakemeldinger. En person kalte meg dust, og skrev videre at Knudsen har stelt i stand mye ond og voldt mye smerte. En annen skrev til meg: «Han har det nok varmt nå tenker jeg!». Flere andre responderte negativt. Jeg må innrømme at det stakk litt i magen.

I natt ble jeg liggende våken og tenke. Hvordan kan vi tolke Knudsens virke fra et fugleperspektiv?

Endringer initieres ofte fra samfunnets ytterkant. I Norge har vi Hans Nielsen Hauge, arbeiderbevegelsen og «homo-lobbyen». Alle eksempler på minoriteter i Norge som jobbet for forandring – og lykkes. Internasjonalt finnes eksempler som Wilberforce, Wesley-brødrene, oktoberrevolusjonen i Russland med flere. Alle representerte de minoriteter som utfordret majoriteten. Alle disse vant sine slag. Så langt tyder ting på at Børre Knudsen tapte slaget om abort i Norge.

Aftenpostens dyktige kommentator, Harald Stanghelle, brukte i går begrepet «folkefiende» om Knudsen. Jeg synes dette er en presis beskrivelse. Betegnelsen er hentet fra Ibsens skuespill med samme navn, som handler om dr. Stockmann – en mann som offentliggjør at man blir syke av å bade i det lokale badebassenget. For å beskytte sine posisjoner og inntekter, begynner byens maktelite å marginalisere og forfølge dr. Stockmann og hans familie. Men som Knudsen, står Stockmann staut i feiden.

Flere av sitatene fra Ibsens fortelling kunne blitt brukt om Børre Knudsen: «Minoriteten har alltid retten.» «Den sterkeste mann i verden er han som står alene.» «En normalt bygget sannhet lever i regelen en 17-18, høyst 20 år. Sjelden lenger.» Nå har fosterdrapsloven og dens «sannhet» bestått lengre enn 20 år. Og ingenting tyder på at dette vil endre seg med det første.

Likevel, jeg er overbevist om at Knudsen kommer til å bli stående som en bauta når kirkehistorien skal skrives i kommende generasjoner. Og kanskje gjennom dette vil fremtidige generasjoner kunne si at Knudsen var den som likevel endret abortloven? Post mortem?

Jeg tror at et samfunns kvalitet kan måles med hvordan vi behandler de svakeste rundt oss. Kanskje er fosteret i mors liv den aller svakeste gruppen i vår midte. De er menneskene som er mest utsatt for å miste retten til liv. Dette er gruppen som mest av alt trenger beskyttelse. Hva sier storsamfunnets behandling av «disse mine minste» om vår tids kultur?

Knudsen har blitt kritisert for at han ikke anerkjente kompleksiteten i abortspørsmålet. Jeg er sikker på at Knudsen forstod dette. Likevel trumfet verdien av et liv disse krevende spørsmålene. Det er blitt hevdet at hans kompromissløse tilnærming var med å gjøre frontene steile og ødela for dialog. Muligens er det noe sant i dette. Men dersom vi er overbevist, slik Knudsen var, så vil konfrontasjon være eneste tilnærming.

Jeg ser opp til Knudsen, men jeg kunne nok aldri gjøre det han gjorde. Til det er jeg for feig. Men samfunnet trenger slike mennesker som Knudsen. Som Stanghelle avslutter sin kommentar «… hvor viktig det er for et samfunn at noen aksler folkefiendens kappe.» Slik ble han vår samvittighets stemme. Derfor skal vi være takknemlig for hans liv og virke.

Vi lyser fred over Børre Knudsens minne.