I går ettermiddag skrev jeg følgende på Twitter: «Når fremtidig generasjoner skal fortelle om det tyvende århundrets profeter, vil Børre Knudsen være ubestritt #1.»
Det er ikke så ofte jeg får mye respons på det jeg skriver på Twitter. Men i går kveld fikk jeg en del tilbakemeldinger. En person kalte meg dust, og skrev videre at Knudsen har stelt i stand mye ond og voldt mye smerte. En annen skrev til meg: «Han har det nok varmt nå tenker jeg!». Flere andre responderte negativt. Jeg må innrømme at det stakk litt i magen.
I natt ble jeg liggende våken og tenke. Hvordan kan vi tolke Knudsens virke fra et fugleperspektiv?
Endringer initieres ofte fra samfunnets ytterkant. I Norge har vi Hans Nielsen Hauge, arbeiderbevegelsen og «homo-lobbyen». Alle eksempler på minoriteter i Norge som jobbet for forandring – og lykkes. Internasjonalt finnes eksempler som Wilberforce, Wesley-brødrene, oktoberrevolusjonen i Russland med flere. Alle representerte de minoriteter som utfordret majoriteten. Alle disse vant sine slag. Så langt tyder ting på at Børre Knudsen tapte slaget om abort i Norge.
Aftenpostens dyktige kommentator, Harald Stanghelle, brukte i går begrepet «folkefiende» om Knudsen. Jeg synes dette er en presis beskrivelse. Betegnelsen er hentet fra Ibsens skuespill med samme navn, som handler om dr. Stockmann – en mann som offentliggjør at man blir syke av å bade i det lokale badebassenget. For å beskytte sine posisjoner og inntekter, begynner byens maktelite å marginalisere og forfølge dr. Stockmann og hans familie. Men som Knudsen, står Stockmann staut i feiden.
Flere av sitatene fra Ibsens fortelling kunne blitt brukt om Børre Knudsen: «Minoriteten har alltid retten.» «Den sterkeste mann i verden er han som står alene.» «En normalt bygget sannhet lever i regelen en 17-18, høyst 20 år. Sjelden lenger.» Nå har fosterdrapsloven og dens «sannhet» bestått lengre enn 20 år. Og ingenting tyder på at dette vil endre seg med det første.
Likevel, jeg er overbevist om at Knudsen kommer til å bli stående som en bauta når kirkehistorien skal skrives i kommende generasjoner. Og kanskje gjennom dette vil fremtidige generasjoner kunne si at Knudsen var den som likevel endret abortloven? Post mortem?
Jeg tror at et samfunns kvalitet kan måles med hvordan vi behandler de svakeste rundt oss. Kanskje er fosteret i mors liv den aller svakeste gruppen i vår midte. De er menneskene som er mest utsatt for å miste retten til liv. Dette er gruppen som mest av alt trenger beskyttelse. Hva sier storsamfunnets behandling av «disse mine minste» om vår tids kultur?
Knudsen har blitt kritisert for at han ikke anerkjente kompleksiteten i abortspørsmålet. Jeg er sikker på at Knudsen forstod dette. Likevel trumfet verdien av et liv disse krevende spørsmålene. Det er blitt hevdet at hans kompromissløse tilnærming var med å gjøre frontene steile og ødela for dialog. Muligens er det noe sant i dette. Men dersom vi er overbevist, slik Knudsen var, så vil konfrontasjon være eneste tilnærming.
Jeg ser opp til Knudsen, men jeg kunne nok aldri gjøre det han gjorde. Til det er jeg for feig. Men samfunnet trenger slike mennesker som Knudsen. Som Stanghelle avslutter sin kommentar «… hvor viktig det er for et samfunn at noen aksler folkefiendens kappe.» Slik ble han vår samvittighets stemme. Derfor skal vi være takknemlig for hans liv og virke.
Vi lyser fred over Børre Knudsens minne.