«Prestemangelen er akutt kritisk»

«Prestemangelen er akutt kritisk». Ordene tilhører den nye biskopen i Nord-Hålogaland, Olav Øygard. Han har helt rett. Les artikkelen her.

Det er ikke bare i Den norske kirke og i Nord-Norge at prestemangelen er kritisk. Det samme gjelder også deler av frikirkeligheten, om ikke så akutt som enkelte steder i Den norske kirke. Særlig gjelder dette mindre forsamlinger utenfor de store byene.

Hva er årsakene til dette? Jeg sitter ikke på fasiten. Hadde jeg gjort det, ville jeg gjort noe med det. Men la meg likevel få tenke litt høyt:

Strukturelle problemer: Jeg lurer på om strukturene til både Den norske kirke og deler av den etablerte frikirkeligheten er med å skremme bort yngre, potensielle prester og pastorer, hvor strukturene er tilpasset et annet landskap enn dagens. La meg gi et eksempel: Unge mennesker vil gjerne jobbe i team gjerne hvor de kan lære av andre. De fleste prestejobbene og pastorjobbene er dessverre one-man-show, uten noe særlig coaching og mentoring. Dette tiltrekker ikke unge mennesker.

Åndeliggjøring av form: Form og liturgi gjør at mennesker føler trygghet. Dette er viktig. Men av og til kan dette være med å fremmedgjøre gudstjenesten for andre enn «den innerste kjerne». Når noen da forsøker å endre på ting, så kan man møtes med argumenter som tildekkes av et åndelig ytre. Slik gjøres former og rytmer «hellige». Få ting kan oppleves mer demotiverende enn dette.

Dårlig konflikthåndtering: Kirker og menigheter har sjeldent gode tradisjoner for konflikthåndtering. I kristne kretser kan det være lettere å snakke om hverandre enn til hverandre. Menneskelige ulikheter og konflikter kan også åndeliggjøres, uten at det er noe grunn til dette. For ofte mangler man nødvendig kompetanse i konfliktmegling, eller at de som skal megle er «bundet» av personlige relasjoner til en av partene i konflikten.

«Heller ikke Jesus kunne klart jobben»: For litt siden leste jeg en liste over forventninger en mindre frikirkelig menighet hadde til pastoren de søkte etter. Han skulle være god på både administrasjon, sjelesorg, forkynnelse, vaktmestertjenester og barnearbeid, samt være utadvent, komme i kontakt med nye mennesker og ha evne til å inspirere. Jeg tviler på om Jesus hadde fått den jobben der, tenkte jeg da jeg leste arbeidsbeskrivelsen. Du måtte nemlig være sjeldent multibegavet for å fylle forventningene menigheten hadde. Helst skulle han hatt 28 timer i døgnet, og i hvert fall ikke være gift! En slik pastorstilling var nemlig potensielt familieødeleggende.

Dypere årsaker: Så langt har jeg pekt på menneskelige, kulturelle og strukturelle årsaker til prestemangelen. Dette er viktig nok. Men finnes det også dypereliggende årsaker? Jeg tror det. Å være prest eller pastor er et kallsyrke. Forkynnelsen trenger å kalle mennesker til slik tjeneste. Dessverre synes det meg at forkynnelsens mål i dag primært handler om å hjelpe mennesker, hvor troen blir en krykke eller et middel til et bedre liv. Dette er viktig nok, men langt fra tilstrekkelig. Forkynnelsen må også inkludere kallet til å legge ned sitt eget liv og følge Jesus.

Åndelig liv: Mangelen på prester og pastorer sier noe om vår åndelige tilstand – om mangel på åndelig liv og kallsforkynnelse i norsk kristenhet generelt.

Vår utfordring: Jeg ønsker ikke å svartmale. Det er veldig mye positivt som skjer, både i Den norske kirke og i frikirkeligheten. Men Biskop Øygard har satt fingeren på noe veldig viktig. Som kristne ledere er det vår utfordring å møte disse utfordringene på riktig måte.

Jeg har lest en fantastisk historie

Det har gått to timer siden jeg åpnet boken. Nå har jeg akkurat lukket den. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal si, tenke eller føle. Jeg er bare overveldet.

Kristne helter - Gladys Aylward - Trykk på bildet for å lukke

I sommer gav Proklamedia ut en liten bok om den engelske misjonærer Gladys Aylward. Dette er første bok i en serie om «kristne helter» som forlaget skal utgi i årene som kommer. Jeg har akkurat lagt boken fra meg etter å ha lest den uten å stoppe. Dette er rett og slett en fantastisk bok!

Som liten gutt så jeg filmen om Gladys Aylward, hvor Ingrid Bergmann spilte hovedrollen. Før jeg åpnet boken, hadde jeg bare noen vage minner fra filmen, og visste ikke mye mer om denne misjonæren enn at hun arbeidet i Kina under Andre verdenskrig og tok vare på mange foreldreløse barn.

Nå vet jeg mer.

Boken forteller historien om Gladys Aylward (1902 – 1970), en britisk kvinne som flyttet til Kina på trettitallet og som etterlot seg dype spor i menneskene hun traff. Dette er en fortelling om hvordan misjon kan gi mennesker verdighet, håp, hensikt og identitet. Det var nettopp dette Gladys Aylward gav kineserne hun møtte.
Livshistorien hennes byr på spenning  – lik den de beste Hollywood­-filmer kan gjøre – og selv om denne lille boken bare gir oss et enkelt overblikk av hennes liv, er den svært god og rørende.

27 år gammel får Gladys Aylward misjonærkall til Kina. Hun begynner på et misjonærforberedende kurs, men får etter hvert beskjed om at hun ikke kvalifiserer som misjonærer, fordi hun ikke oppnådde gode nok karakterer i teologi. Knust av denne beskjeden, bestemmer hun seg for å finne sin egen vei, og reiser på egenhånd og for egen regning.

Med tog fra England til Vladivostok, reiser hun videre med båt til Japan og videre til Kina, før hun fortsetter ukesvis innover til det indre av Kina. Der møter hun endelig den eldre misjonærkvinnen hun skal arbeide sammen med. Livet hennes er i fare flere ganger på reisen, og med nød og neppe ankommer hun fjellandsbyen hun skal arbeide i. Og historien er bare akkurat begynt…

Vi trenger helter som vi kan se opp til. Gladys er en slik helt, selv om nesten ingen av oss kan erfare å gjøre det samme som henne. Likevel kan vi strekke oss etter det samme som hun gjorde, nemlig at mennesker skal få møte Jesus, få håp og verdighet, og finne hensikt med livet.

Anbefales!

Du kan kjøpe boken hos proklamedia

Bibelen til alle i Finnmark

For snart ett år siden var hovedlederne i Ungdom i Oppdrag samlet for å diskutere en utfordring vi hadde fått fra vår misjonsorganisasjons internasjonale grunnlegger, Loren Cunningham. I flere år hadde han båret på en visjon om at alle hjem i hele verden skal få en Bibel i løpet av 2020-tallet. Han fortalte om hvordan dette hadde blitt påbegynt i enkelte land i verden, og nå hadde han utfordret han oss i Ungdom i Oppdrag om å initiere dette i Norge, som første land i Europa.

På møtet begynte vi så smått å regne på kostnader, snakke om praktisk gjennomføring, innsamling av penger og om resultatet sto i stil med innsatsen. En viktig del av samtalen var også om hvor i Norge vi eventuelt skulle begynne. Vi ble enige om å la saken ligge i noen uker, før vi bestemte oss. Noen uker senere fikk jeg en telefon. Kay Morten Aarskog, leder for Ungdom i Oppdrags arbeid på Borgen i Storfjord kommune i Troms, var på tråden. Han hadde snakket med Hilde, sin kone, og noen av de andre lederne på Borgen. De hadde bestemt seg og var villig til å ta utfordringen og se på mulighetene for at vi skulle begynne Bibelen Til Alle-prosjektet i Finnmark.

Jeg husker smilet mitt ble bredere og bredere etter hvert som jeg snakket med Kay. For å sikre meg at han hadde tenkt nøye gjennom konsekvensene, stilte jeg alle de vanskelige spørsmålene jeg kunne komme på. Kay har snakketøyet i orden, og besvarte alle mine innvendinger på en overbevisende måte. Jeg sa at vi trengte å be over dette i et par dager, før vi endelig bestemte oss. Men i hjertet mitt visste jeg at dette var riktig. Jeg trengte ikke vurdere saken mer. Kay var klar for å bære dette.

På Ungdom i Oppdrags årlige arbeidermøte i januar 2014, uttalte vi for første gang at vi hadde bestemt oss for å arbeide mot å kunne dele ut en Bibel til alle husstander i Finnmark i løpet av noen uker i oktober 2014. Vi visste ikke nøyaktig hvor mye dette ville koste, men vi antok en prislapp på nærmere to millioner kroner. Kay hadde allerede luftet ideen med noen kirkeledere i Finnmark som alle var begeistret for denne muligheten. Med disse tilbakemeldingene begynte vi å forberede oss.

Siden januar 2014 har vi jobbet jevnt og trutt med dette prosjektet, og vi ser nå at vi etter all sannsynlighet kommer til å lykkes. Hovedårsaken til dette er at kristne i nær sagt alle fylkets kommuner har vært villige til å ta del i denne visjonen. I 17 av fylkets 19 kommuner er det etablert lokale komiteer som skal ta ansvar for mye av den praktiske gjennomføringen av bibelutdelingen. 260 mennesker har meldt seg på for å gå dør til dør. Vi har fått samlet inn cirka 2/3 av pengene vi trenger, og mangler nå «bare» 600.000 kroner for at alle utgiftene skal betales.

Målet med denne aksjonen er dypest sett ikke å dele ut Bibler. Viktigere er det at vi setter Bibelen på dagsorden og inspirerer mennesker som ikke leser den til vanlig til å bli kjent med den. Slik kan de selv ta stilling til dens innhold. For noen dager siden skrev en ung jente skrev en kommentar på en nettside at hun skulle ønske vi heller kunne dele ut en bok som kunne lære henne om livet. Denne unge kvinnens uttalelse forteller meg om behovet for at mennesker blir kjent med Bibelen. For det er jo nettopp dette Bibelen er; den hjelper oss til å leve våre liv i henhold til Skaperens intensjon.

Nå ber vi om at aksjonen skal føre til at Bibelen blir satt på dagsorden i Finnmark, at Bibelen skal aktualiseres og at flere skal bli kjent med hovedpersonen i Bibelen, nemlig Jesus.

Ny avtale om Kristenrussen

I dag skrev Ungdom i Oppdrag under på ny samarbeidsavtale med Laget og Bibelselskapet om å samarbeide om Kristenrussen. Dette er en veldig viktig avtale for oss.

“Sammen og tilstede gjør vi en forskjell i Norge og i verden” er Kristenrussens motto. Denne visjonen er årsaken til at vi i UIO velger å være partner i arbeidet med Krussen.

Vi ønsker å gi unge mennesker et hjerte og en erfaring av misjon. Dette skjer gjennom at vi har 100 plasser på krussens misjonsreiser til vinteren. I tillegg ønsker vi å være med å inspirere og utruste kristen russ til nettopp være tilstede i russetiden, hvor de kan forsvare og dele sin tro med andre mennesker.

For oss er dette en viktig investering!

Kristenlivets fineste frukter

Ingen foreldre som opplever at et barn er savnet kan unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Dette er misjonssinnet.

 

Uro: «Uro?» tenker du kanskje. Handler ikke kristenlivet om å få fred? Sa ikke Jesus at alle som strever og har tungt å bære, vil han gi hvile? Jo, dette er helt sant. Jesus gir fred og hvile. Når Jesus taler om fred, er det snakk om frelsen. Den gir oss fred, ro og håp for dette livet og det evige liv. Men likevel, å kjenne Jesus vil og gi oss uro. Dette er Guds uro.

Lignelsen om den bortkomne sønn i Lukas 15 handler om uro. Jeg ser for meg en far som går og speider, og venter på at sønnen skal komme hjem. Alle foreldre som mister et barn vil ikke unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Denne uroen vil Gud dele med oss.

John Wesley, den engelske vekkelsesforkynneren, sa om sin uro: ”Verden er min sorg”. Dette er uroen. Og denne uroen skaper misjonssinnet.

Storebroren til den bortkomne sønn er et skremmende bilde på en kristen som ikke har fått del i Guds uro. Det er lett å se for seg gutten gå hjemme. Han hører faren snakke som sin yngste sønn, han ser hvordan det speides dagen lang. Det bes til Gud. Han ser hvordan faren lukker porten hver kveld med sukk og bønn. Sønnen er ennå ikke kommet hjem. Hvorfor kjenner ikke den eldste sønnen på farens uro? Årsaken er enkel: Det er ingen hjertekontakt mellom far og sønn. Ingen fortrolighet. Derfor kunne ikke faren dele sitt hjerte med sønnen. Fordi han ikke hadde delt farens angst og nød for sønnen, kunne han heller ikke glede seg da sønnen endelig kom hjem.  

Bundet i gjeld: «Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.» (Romerne 1,14-15) Da vi ble frelst, betalte Jesus all vår gjeld. På grunn av vår synd, hadde vi en gjeld det var umulig å betale. Straffen er evig liv borte fra Gud. Men i sin kjærlighet til menneskeheten betalte Jesus denne gjelden for oss med sitt liv som løsepenge.

En kristen er gjeldfri overfor Gud, men gjeldbundet overfor verden. I forsoningen ble vi gjeldfrie, men samtidig fikk vi en ny gjeld. Dette er en annerledes gjeld. Med vanlig gjeld er det slik at den minsker med mine inntekter. Den gjelden vi snakker om her, fungerer omvendt. Jo mer vi lærer å kjenne Gud, desto større blir gjelden vår. Dette er ikke som tvang, men derimot som en indre bølge som veller fram inni oss. En byrde som gjør at vi må dele med andre det vi har fått. Og jo mer vi får, desto sterkere blir kraften inni oss.

Utfyllende: Paulus sier følgende i Kolosserne 1,24: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på min egen kropp, for hans legeme, som er menigheten.» Mangler det noe på Jesu lidelser? Vi har jo lært alt er ferdig. At forhenget i tempelet er revnet og at vi derfor kan nærme oss Gud slik vi er. Hva mener Paulus med å utfylle Kristi lidelser? Da Jesus døde ble hele verden forsonet med Gud. Problemet er at mange ikke vet at de kan få fred med sin skaper. Intetanende går mennesker fortapt. Med dette i tankene samler Jesus sine 11 disipler oppe på Galileafjellet og befaler: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark. 16,15). Det er dette som mangler. Det var med sine liv, sitt arbeid og tilslutt sin død at Jesu disipler gikk ut i verden for å utfylle Kristi lidelser. Jesus ofret livet sitt. Apostlene ofret livet sitt. Også i dag dør mennesker for at budskapet skal nå videre utover. Slik utfyller de det som mangler av Kristi lidelser.

Vil vi være med å kommunisere evangeliet til alle mennesker og gi Jesus til våre barn, våre naboer, våre venner, våre nye landsmenn og til alle folkeslag i alle verdens land?

Jesu hjerte: I åpningen av Kristus-hymnen i Filipperne 2, oppfordrer Paulus oss til å ikle oss samme sinnelag som Jesus. Dette er ikke lovens krav. Dette er kjærlighetens krav. Den store kjærligheten gir alt. Samtidig krever den også alt. I denne hymnen sang de første kristne at Jesus «gav avkall på sitt eget» og «tok en tjeners skikkelse på seg». Han hadde rettigheter i himmelen han gav opp. Han var Gud. Universets sentrum. Alt var hans. Dette gav han opp. For å oppfylle kjærligheten. Dette sinnelaget skal også være i oss. Misjonssinnet. Det er kristensinnet. Dette er kristenlivets fineste frukter. Jo mer vi leser Bibelen, jo mer skjønner vi hvor fattige vi er. Jo mer skapes det en hellig lengsel etter å betale gjelden vi har til andre mennesker.

Jesus gir håp til alle. En hore Jesus møtte skulle steines. Men Jesus gir henne nytt liv og nytt håp.  Han sier til henne: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer» (Joh. 8,11). Jesus kalte aldri et menneske for et vrak. Han så engelen i den som hadde falt dypest. Han så juvelen i støvet, lyse. Slik Jesus møtte mennesker, kaller han oss til å møte mennesker. Han bøyde seg ned. Dette er misjonssinnet.

 

Disse tankene er hentet fra boken De venter, av misjonær og forfatter Asbjørn Aavik (1902-1997). Han arbeidet i Kina og Taiwan, og skrev omlag 40 bøker. Denne boken ble utgit i 1940 og var hans første bok. Den har solgt i over 100.000 eksemplarer. 

Her er et utdrag fra boken: «En gang trodde jeg at dette sinn – misjonssinnet – fikk jeg på Galilea-fjellet, der hvor Jesus gav misjonsbefalingen. På det fjellet hvor han roper alle kristne opp. Nå vet jeg at dette sinnet får jeg på et annet fjell – på Golgata. Der på kne ved det kors som bærer min lidende brudgom – der så nær ham som jeg kan komme – der ånder han på meg. Og han ånder noe av dette sinn inn i min kalde sjel. Da er misjonssinnet gave – ikke prestasjon.  Misjonssinnet får jeg ved å leve i det fortrolige samfunnsliv med Jesus. Da blir der hjerteforbindelse, og det som rører seg i Gud, springer over i meg.»