«Prestemangelen er akutt kritisk»

«Prestemangelen er akutt kritisk». Ordene tilhører den nye biskopen i Nord-Hålogaland, Olav Øygard. Han har helt rett. Les artikkelen her.

Det er ikke bare i Den norske kirke og i Nord-Norge at prestemangelen er kritisk. Det samme gjelder også deler av frikirkeligheten, om ikke så akutt som enkelte steder i Den norske kirke. Særlig gjelder dette mindre forsamlinger utenfor de store byene.

Hva er årsakene til dette? Jeg sitter ikke på fasiten. Hadde jeg gjort det, ville jeg gjort noe med det. Men la meg likevel få tenke litt høyt:

Strukturelle problemer: Jeg lurer på om strukturene til både Den norske kirke og deler av den etablerte frikirkeligheten er med å skremme bort yngre, potensielle prester og pastorer, hvor strukturene er tilpasset et annet landskap enn dagens. La meg gi et eksempel: Unge mennesker vil gjerne jobbe i team gjerne hvor de kan lære av andre. De fleste prestejobbene og pastorjobbene er dessverre one-man-show, uten noe særlig coaching og mentoring. Dette tiltrekker ikke unge mennesker.

Åndeliggjøring av form: Form og liturgi gjør at mennesker føler trygghet. Dette er viktig. Men av og til kan dette være med å fremmedgjøre gudstjenesten for andre enn «den innerste kjerne». Når noen da forsøker å endre på ting, så kan man møtes med argumenter som tildekkes av et åndelig ytre. Slik gjøres former og rytmer «hellige». Få ting kan oppleves mer demotiverende enn dette.

Dårlig konflikthåndtering: Kirker og menigheter har sjeldent gode tradisjoner for konflikthåndtering. I kristne kretser kan det være lettere å snakke om hverandre enn til hverandre. Menneskelige ulikheter og konflikter kan også åndeliggjøres, uten at det er noe grunn til dette. For ofte mangler man nødvendig kompetanse i konfliktmegling, eller at de som skal megle er «bundet» av personlige relasjoner til en av partene i konflikten.

«Heller ikke Jesus kunne klart jobben»: For litt siden leste jeg en liste over forventninger en mindre frikirkelig menighet hadde til pastoren de søkte etter. Han skulle være god på både administrasjon, sjelesorg, forkynnelse, vaktmestertjenester og barnearbeid, samt være utadvent, komme i kontakt med nye mennesker og ha evne til å inspirere. Jeg tviler på om Jesus hadde fått den jobben der, tenkte jeg da jeg leste arbeidsbeskrivelsen. Du måtte nemlig være sjeldent multibegavet for å fylle forventningene menigheten hadde. Helst skulle han hatt 28 timer i døgnet, og i hvert fall ikke være gift! En slik pastorstilling var nemlig potensielt familieødeleggende.

Dypere årsaker: Så langt har jeg pekt på menneskelige, kulturelle og strukturelle årsaker til prestemangelen. Dette er viktig nok. Men finnes det også dypereliggende årsaker? Jeg tror det. Å være prest eller pastor er et kallsyrke. Forkynnelsen trenger å kalle mennesker til slik tjeneste. Dessverre synes det meg at forkynnelsens mål i dag primært handler om å hjelpe mennesker, hvor troen blir en krykke eller et middel til et bedre liv. Dette er viktig nok, men langt fra tilstrekkelig. Forkynnelsen må også inkludere kallet til å legge ned sitt eget liv og følge Jesus.

Åndelig liv: Mangelen på prester og pastorer sier noe om vår åndelige tilstand – om mangel på åndelig liv og kallsforkynnelse i norsk kristenhet generelt.

Vår utfordring: Jeg ønsker ikke å svartmale. Det er veldig mye positivt som skjer, både i Den norske kirke og i frikirkeligheten. Men Biskop Øygard har satt fingeren på noe veldig viktig. Som kristne ledere er det vår utfordring å møte disse utfordringene på riktig måte.


Comments

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *