Det som begynte som en vår har blitt en iskald vinter

For noen år siden besøkte jeg i Syria. Oppholdet var kort, bare to dager. Jeg opplevde arabisk gjestfrihet hjemme hos syriske kristne, samtalte med kirkeledere og deltok på gudstjeneste. Møtet med syrerne satte dype spor i meg.

Syria, som under regjeringstiden til George Bush jr. ble definert som et av landene i Ondskapens akse, er nå fullstendig ødelagt. Millioner av mennesker er internt fordrevne flyktninger og 3,3 millioner mennesker har flyktet til andre land. Omkring 30 prosent av innbyggerne i nabolandet Libanon er syriske flyktninger, et land som av opplagte grunner er på bristepunktet.

Da demonstrasjonene brøt ut i Syria under Den arabiske våren, var det mange i Vesten som intuitivt støttet opprørerne, men raskt forstod man at bildet er mer sammensatt enn som så. Det handler om forskjellige klaner, ulike islamistiske grupperinger og mer eller mindre demokratiske bevegelser, samt President Assads forsøk på å holde landet samlet. Bildet er alt annet enn sort-hvitt.

Denne uken mottok jeg rapporter fra Jordan som forteller at de siste ukene har tilfeldige syriske flyktninger blitt skutt og drept med kaldt blod. Hvorfor? Rett og slett fordi de er uønsket i et land som er på sammenbruddets rand.

Det som begynte som en arabisk vår har blitt til en iskald vinter, en tragedie for alle som bor i Syria.

For oss er det umulig å fatte krisen som landet opplever og som enkeltpersoner gjennomgår. Tusenvis av syrere risikerer nå sine liv på sjøen, i håp om å komme seg til Europa, når de i små, overfylte og ofte dårlige farkoster seiler vestover på Middelhavet.

Det er lett å bli overveldet av disse opplysningene. Flyktningene blir bare en «stor, grå masse» vi ikke evner å relatere til. Som kristne kan vi ikke forholde oss likegyldig til denne krisen. Vi kan ikke tillate oss å glemme at hver eneste flyktning er en mor, en far, en sønn eller datter. Ingen har selv ønsket å bli en flyktning. I desperasjon og frykt – på grunn av krefter utenfor sin egen kontroll – har de valgt å forlate sine hjem, jobber, venner og trygghet. De aller fleste holdt ut så lenge som mulig i hjemlandet, før de fattet den uønskete og farlige avgjørelsen om å krysse grensen og søke et annet lands gjestfrihet.

For to dager siden fikk jeg en E-post fra en av Ungdom i Oppdrags feltarbeidere i et av Syrias naboland. Den fortalte om et tilfeldig møte med noen barn i en park, hvorpå barna inviterte den norske familien hjem til seg:

«Huset deres som var rett ved parken vi hadde lekt i, viste seg å være to biler. De to familiene hadde flyktet fra krigen for tre år siden og bor nå i bilene sine. Der spiser de, der sover de og oppholder seg. De to familiene har tilsammen ti barn. Nydelige unger. Smilende, hjertelige og nydelige mennesker. De har ikke lov å gå på skole og foreldrene har ikke arbeidstillatelse. Men de får oppholde seg her. Vi ble servert kaffe og hadde ei god stund sammen. Før vi gikk ba vi for dem. Guds kjærlighet til disse menneskene kjennes så sterkt i hjertet. Hjertet roper at de er uendelig verdifulle. De er offer for grusom krig og har ingenting. De har mistet alt og venter på en løsning. Vi kan rette ut hjelpende hender og være til velsignelse og gi håp for framtiden.

Det kunne vært meg eller deg.

Vil du være med å be for disse to familiene? Den ene gutten spurte flere ganger om de kunne bli med til kirken nå på søndag. Be om at begge familiene skal få et evig håp i Jesus Kristus.»

Om du selv ikke kan reise til Midtøsten for å hjelpe, så kan du gi av dine økonomiske midler og be til Gud.

 

Publisert i Dagen, 15. april 2015