Kristenlivets to veier

Det finnes to veier å gå på for kristne. Dette er kristenlivets to veier. Begge er viktige og nødvendige. Noen stunder trenger vi å gå den ene veien. Andre ganger langs vei nummer to. Begge leder til korset.

Den ene veien går vi for å få liv. På denne tilbys vi ny identitet, gjenoppreisning, forsoning med Gud og mennesker og fred. Bibelen kaller det frelse.

Det er lett å tenke at frelse kun handler om himmelbilletten vi bærer på baklommen gjennom livet. Og når vi en dag skal stå til regnskap for alt vi har sagt, gjort og tenkt – det som skal ropes ut fra hustakene – så slipper vi unna, fordi vi har denne himmelbilletten på baklommen. Den gir oss fri adgang til himmelen. Ansvaret for vår egoisme ligger på Jesus som sonet syndens evige konsekvens.

Men frelse er mer enn bare en himmelbillett på baklommen. Frelsen er navet kristenlivet dreier rundt. Men vi kan ikke kjøre på navet alene. I lengden blir det en smule krevende. Når vi forstår at frelse er mer, skaper det større helhetlig forståelse for meningen med livet.

Frelse – sozo på gresk – kan oversettes som «prosessen hvor vi blir gjort hel og tilbakeført til vår opprinnelige tilstand». Frelsesprosessen begynte med forsoningen. Den fullendes ved forløsningen. Derfor ble vi frelst. Slik blir vi frelst. En dag skal vi bli frelst. Vi blir frelst på et øyeblikk, som røveren på korset. Samtidig tar frelsesprosessen et helt liv.

Frelsen gir os ny identitet. Vi kan kalles Guds barn. Som Guds barn er vi arvinger og adopterte sønner og døtre av Gud. Vi var ikke venner med Gud. Ingen er i utgangspunktet venner med Gud. Men korset tilbyr oss vennskap med Gud. Gud ser ikke lengre på meg som en synder. Han ser på meg slik han ser Jesus. Hellig og uten feil.

Min utfordring er å leve i denne forståelsen av frelsen. Derfor trenger jeg å komme til korset – ikke bare en gang. Men hele tiden. Dette er den første veien til korset. Dette er livets vei.

Den andre veien til korset er dødens vei. Jesus sier at død er forutsetning for liv. Slik er det med hvetekornet. Uten at det først faller i jorden og dør, vil det ikke vokse opp og være livgivende for andre. Vi går den andre veien til korset for å legge ned vårt eget liv.

På Jesu tid var korset dødens symbol. Dette var våpenet romerne brukte for å drepe mennesker. På korset hang menneskene til de tørket ut i solen og døde. Derfor forstod disiplene hva Jesus mente da han sa at de måtte bære sitt kors og følge etter ham. Det var de dødsdømte som bar sitt kors. Til spott og spe måtte de gå gjennom gatene, opp til stedet hvor de skulle henge. Og dø.

For meg betyr den andre veien å dø fra min egen selviskhet og behov for å være sjef i eget liv. Ambisjoner kan være positivt, men ambisjonene må først ha vært via korset for at de virkelig skal kunne bære frukt. Her dør også min egoisme og vantro. Dette må skje hver dag, siden den er så innbarket i meg.

Når alt dette gis til Jesus, kan Jesus la det vokse frem liv. Nytt liv. Dette er også en del av evangeliet om korset.

La oss formidle Ordet om korset. Men la oss løfte frem begge veiene. Ikke bare den ene.

Lederartikkel i Mot Målet #2 2015

2 tanker om “Kristenlivets to veier

  1. Du skriver bra om dette, og det gjør godt å lese. Men likevel kjenner jeg på en usigelug tristhet: hvordan komme “dit” i erkjennelse og tro? Hvordan få alle dogmer og regler og skal-ikke til å bli så ubetydelige at dette kan være fokuset? Hva med de av oss som ikke hører til i et fellesskap og som oftere går tristere ut enn da vi kom på møte/forsamling/gudstjeneste? Jeg har i lange perioder mer enn nok med å klamre meg til en flik av kappen som kalles tro. Hvordan i all verden skal jeg komme til veivalg når jeg ikke greier stå på egne ben?

    • Hei Ina,
      Takk for tilbakemelding. Beklager at det har gått skammelig lang tid uten at jeg responderer. Jeg har rett og slett ikke visst helt hva jeg skal svare… Fortsatt vet jeg ikke hva jeg skal skrive, men tillat meg å tenke litt høyt:

      Fliken av kappen er jo nok tro, det. Bare tenk på historien om kvinnen som hadde hatt blødninger i 12 år. Rituelt utestengt fra tempelet, sosialt utestengt fordi ingen kunne være sammen med henne og sikkert dermed “dømt” til et liv i ytterkanten av samfunnets sirkler. Hun berørte kappen til Jesus. Og det var nok.
      (dette har du sikkert hørt før, men jeg skrev det likevel).

      Jeg tror ikke det handler om å “komme dit” i tro og erkjennelse. Dersom så var tilfelle, handler ikke kristen tro om nåden eller nådefellesskapet. Dessverre er det slik at i for mange kristne fellesskap blir det lagt større vekt på regler, ytre fasade, rett språk, musikk… enn nåden. Det har jeg selv erfaring fra. For meg ble personen Jesus redningen. Ikke rammene rundt det kristne livet. Men etterhvert har jeg lært at gode rammer hjelper meg til å leve med Jesus.

      Begge veiene til korset er nåde. Det har jeg erfart. Men det er helt nødvendig å gå den første veien først. Dette gir oss identitet og tilhørighet.

      Dersom du går tristere hjem fra gudstjenesten, så er mitt enkle råd at du kan finne deg en annen forsamling å bli endel av.

      Bare noen tanker tidlig på morgenen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *