Trengs flere misjonærer fra Norge?

To grunner: Spørsmålet om behovet for flere norske misjonærer har i det siste blitt debattert i Dagen og Vårt Land. Bakgrunnen for samtalen er todelt: For det første gjennomgår internasjonal misjon dramatiske endringer som gjør at flere og flere kaller vår tid for «Den fjerde bølgen protestantisk misjon». Dette karakteriseres primært ved at misjon ikke lengre er fra «Vesten til resten», men at misjonærstrømmen går fra «alle til alle». Den andre årsaken til debatten har sin bakgrunn i en tydelig nedgang i antall norske misjonærer.

Aldri slutte: Jeg mener vi aldri må slutte å sende misjonærer fra Norge og alltid arbeide for å øke antallet. La meg forklare hvorfor.

Behovet: Over to milliarder mennesker tilhører en folkegruppe som er «unådd». Dette betyr at folkegruppen har færre enn to prosent aktive kristne eller at de ikke har mulighet til å vokse uten hjelp utenfra. Med denne kunnskapen blir egentlig spørsmålet om flere norske misjonærer irrelevant. Behovet i seg selv er et kall. Derfor trenger vi flere misjonærer, ikke bare norske og vestlige; det trengs flere misjonærer fra alle verdens land for å kunne oppfylle Jesu siste befaling om å gjøre alle folkeslag til disipler.

Inkarnasjon: Spaltist Bjørn Stærk skrev 16. august følgende i Aftenposten: «Da pave Frans var biskop Bergoglio i Argentina pleide han å spørre rike som kom for å skrifte om de hadde gitt penger til de fattige. «Jo da,» svarte de. «Men la du selv pengene i hånden til den fattige?» spurte han, og refset dem når de svarte nei. De hadde misforstått, sa han. Veldedighet skal ikke bare være en finansiell transaksjon, men et møte mellom mennesker. Blant de fattiges ansikter finner du Jesus.»

Pave Frans lærer oss her et viktig prinsipp som kan overføres til spørsmålet om norske misjonærer. Misjon kan ikke bare være en finansiell transaksjon. Det må faktisk inkludere inkarnasjon, altså at mennesker lar seg sende slik Jesus ble sendt av Faderen (Joh. 20,21).

Cash is king: Misjon i dag preges i større grad enn tidligere av likeverdige partnerskap. Dette er bra. Å sende penger uten å sende mennesker kan vanskeliggjøre likeverdige partnerskap. Å sende penger alene kan lettere etablere usunne avhengighetsforhold og bekrefte stigmatiserende kategoriseringer som «vi og dem» og «givere og mottakere». Selvsagt skal norsk misjon bidra med penger. Men dette må skje på en måte som ikke undergraver menneskers verdighet og skaper situasjoner hvor mottakerne selv ikke lærer gleden av å gi økonomisk til misjon. Misjon skal i sitt vesen være utrustende og bemyndiggjørende. Å bare sende penger kan føre til det motsatte.

Velsignelsen: For å sitere Bjørn Stærks artikkel om pave Frans: «De som har det bra må ikke gjemme seg fra dem som har det ille. Da blir medfølelsen avstumpet … Derfor må du se dem i øynene.» Også dette prinsippet kan overføres til spørsmålet om å sende misjonærer. Vi trenger å sende misjonærer, også for vår egen del. Jesus sa det er en større velsignelse å gi enn å få. Slutter vi å sende mennesker, mister vi noe svært viktig.

Ja takk, begge deler: Skal vi sende penger eller skal vi sende mennesker? Jeg mener vi skal gjøre begge deler. Det behøves flere misjonærer og det trengs mer misjonspenger.

Til slutt: Er samtalen om flere eller færre norske misjonærer egentlig et skalkeskjul for vår egen åndelige fattigdom? Er denne debatten et blindspor, hvor den i realiteten ikke berører kjernen i hvorfor vi ikke lykkes med å sende ut så mange som vi ønsker Går problemet dypere enn bare strukturelle og strategiske endringer? Er det innholdet i vår forkynnelse som er det egentlige problemet, og speiler forkynnelsen vår nasjons åndelige tilstand? Er vi som kristenfolk blitt så fulle på oss selv, vår egen lykke og ønske om selvrealisering at vi ikke evner å se det som Gud ser?

Først publisert i Dagen, 26. august 2015

2 tanker om “Trengs flere misjonærer fra Norge?

  1. Tror du peker på kjernen for problemet, troen kommer av ordet. Når ordet bare blir melk og honning har vi mottatt frelseren men mangler å gjøre Jesus også til Herre. Dette var jo også poengtert tidlig av Jesus selv, “hvorfor sier dere Herre Herre men gjør ikke det jeg sier…..”
    Forkynnelsen mangler aspektet med Guds frykt og helligjørelse.
    Når jeg ikke forstår Jesus ord i Lukas kap 12, 13 og 14 er det da fordi jeg ikke vi,l eller fordi jeg er lært opp til at det ikke er ment slik det er skrevet?
    Mvh Jon H. N

    • Hei Jon, takk for sist og takk for kommentar! La meg reflektere litt med høy stemme:

      Jeg er redd for at vi i dag har “skapt Gud i vårt bilde”, altså at gudsbildet vårt er et resultat av hvem vi ønsker han skal være, og ikke et gudsbilde som er fundert i Bibelen. På denne måten blir Gud (eller gud) et middel som vi kan bruke for vår egen nyttes skyld. Han finnes for å tilfredsstille mine behov. Slik setter vi mennesket i sentrum. Slik kan vi fort ende opp med et verdensbilde som i realiteten er humanisme (hvor mennesket er i sentrum av alle ting), men hvor vi benytter kristne begreper for å forklare vårt verdensbilde.

      Ok, jeg generaliserer nok for mye her… men dette er likevel en tendens jeg synes å se.

      Ekte frihet er å være bundet til Kristus. I alle ting.

      Andreas

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *