Kallets slagsider

Formidlingen av misjonskallet har stått sentralt i norsk misjonshistorie. Jeg tror den tradisjonelle kallstanken bærer mye godt med seg, selv om den også har noen slagsider.

Litt parodisk kan vi si at misjonskallet ofte har vært kommunisert på en måte hvor Gud har blitt sammenlignet med en krigsgeneral som befaler sine menige soldater å flytte hit eller dit, akkurat som om de skulle være brikker på et sjakkbrett. Vår oppgave som kristne er å finne ut Guds plan for våre liv, for deretter blindt lyde det vår Herre sier.

Jeg tror vi kristne skal følge mange ulike kall. De fleste er generelle og gjelder alle kristne. Å kjenne Gud er kanskje vårt første oppdrag. I kulturmandatet (1. Mos 1,28) gir Gud oss et kall til både familien og å forvalte jordens ressurser. Vi er og kalt til å leve hellige liv og til å være jordens lys og salt. Kallet bør ikke forminskes til bare å gjelde yrkesvalg. Som mennesker er vi både ånd, sjel og kropp, og den kristne tjenesten trenger å implementeres på en måte som inkluderer hele mennesket og vår neste.

Hva om vi heller kunne tenke om misjonskallet som et «kom!» istedenfor et «gå!»? Jeg tror Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag, i alle menneskers hjerter. Når vi tror at han er aktivt tilstede – også på steder hvor det ikke finnes en kirke – kan vi tenke oss oppdraget som et «Kom, bli med meg på det jeg allerede gjør!»?

Misjon er Guds misjon. På denne måten blir kirkens oppgave å ta del i det Gud allerede gjør i verden. Men for at misjonsbefalingen oppfylles kreves det at mennesker krysser kulturelle og etniske grenser. Slik kan evangeliet inkarneres på nye steder, på nye måter og i nye kulturer.

Midt i en helhetlig kallsforståelse er det rom for det personlige kallet. Erfaringen forteller at Gud kaller enkeltmennesker. Men jeg tror vi begår en feil dersom vi tenker skjematisk om kallsopplevelsen – at det må skje slik eller slik. Gud kaller på ulike måter til ulike tider til ulike oppgaver. Samtidig – når det stormer er det ofte (men ikke alltid) den personlige bevisstheten om at Gud har kalt meg som kan bære oss igjennom.

Kallsforkynnelsen trenger en ramme og et sentrum. Jeg tenker at når både rammen og sentrum av kallet er Gud selv, og gjelder hele livet, da kan vi ha en helhetlig og sunn tilnærming til det spesifikke misjonskallet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *