Rytmer som bærer

På min DTS for 20 år siden lærte jeg noe viktig. Rytme.

Skaperverket går i rytme. Dag og natt. Vinter og vår. Sommer og høst. Eller som hjerterytmen i menneskekroppen. Gud skapte jorden i en «syvtaktsrytme»; seks på og én av – rytmen som vi mennesker er ment å leve etter, seks dager arbeid og én dag hvile.

Skapelsesberetningen er historien om Gud som tar kontroll over kaoskreftene og temmer mørket som lå over dypet. Han gjør det med å skape tiden – eller dag og natt. Og så trer han på forunderlig vis selv inn i tiden – eller rytmen han selv har skapt. Uten rytme i livet gir vi rom for kaoskreftene som ligger latent under overflaten i våre liv.

Jeg kjenner at disse kreftene roper – av og til stille, av og til med høy røst. Det skjer som regel når jeg har gått ut av rytmen, enten ved at jeg ikke har hvilt meg nok, ikke har brukt nok tid til refleksjon, stillhet og bønn, eller bibellesning. Eller at jeg over tid har gjort for mye av et arbeid jeg ikke trives med eller ikke mestrer. Da er løsningen å finne tilbake til rytmen.

I en travel hverdag med familie og barn, reising og arbeid som leder for Ungdom i Oppdrag, har jeg oppdaget at rytme er det som gjør at jeg har det godt med meg selv, med min familie og med Gud. I dette ligger erkjennelsen av at «ånden er villig, men kjødet er svakt»: Fordi jeg selv er et fallent menneske, trenger jeg rytmer som et rammeverk i livet mitt. Derfor forsøker jeg å be til faste tider, lese i Bibelen til faste tider og hvile og arbeide til faste tider. Slik blir jeg båret av rytme. Og når jeg faller ut av rytmen, er det bare én ting å gjøre; nemlig å slippe det jeg har i hendene, lukke øynene og vente på at rytmen skal overta for kaoskreftene. Av og til tar det kort tid, av og til tar det lang tid. Slik lar jeg nærværet av Den hellige ånd leve i meg i kraft av Guds ord og bønn.

Munkfellesskapene lever i rytme. Forenklet sagt består munklivet av én tredjedel hvile, én tredjedel arbeid og én tredjedel bønn og fordypning. I noen gamle, kristne tradisjoner bruker man sin egen pust for å etterfølge oppfordringen til Paulus om å be uavbrutt (1 Tess 5,17). Slik lever man i rytme med sin egen pust: «Herre Kristus!» – på inn-pust, «vær nådig!» – på ut-pust.

I vår karismatiske og lavkirkelige kristenkultur kan slike rytmer virke ukjente, ja nærmest loviske vil noen hevde, hvor det er lett å tenke at dette ikke er kristen frihet. Jeg tenker motsatt. Å være fri er å la seg binde til ham som frigjør.

Først publisert som lederartikkel i Mot Målet, #1 2016

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *