Om “brente barn”: Oppskriften på en usunn organisasjon

I kjølvannet av det offentlige ordskiftet om «brente barn», har jeg ofte snakket med mennesker i ulike kristne sammenhenger om maktmisbruk. Slike samtaler medfører læring og bevisstgjøring. Det er viktig samtalen fortsetter.

Jeg mener vi bør skjelne mellom to ulike rammer for maktmisbruk. Én ting er når det skjer som følge av enkeltlederes feil. Dette skal ikke skje, men det skjer dessverre likevel. Noe annet er det derimot når en organisasjonskultur eller teologi legger til rette for maktmisbruk. I den videre samtalen må vi evne å skille mellom dette.

Å hevde at teologi og organisasjonskultur ikke kan legge til rette for maktmisbruk, er som å stikke hodet i sanden. Hvordan dette ser ut i lavkirkelige- og høykirkelige kretser har prinsipielle likhetstrekk med når det oppstår i karismatiske sammenhenger; ledere bruker teologi, struktur og posisjon for å utøve makt på usunne måter. Da er det ikke lenger snakk om enkelttilfeller hvor enkeltledere misbruker sin posisjon. Vi snakker om en organisasjonskultur som legger til rette for det.

Hvilke ingredienser må til for at en organisasjonskultur kan skape grobunn for maktmisbruk? Svaret er alltid sammensatt, men her er fire faktorer:

  1. Alle organisasjoner fortjener dyktige ledere. Men når vi blander dyktighet med utrygghet, hvor lederen ikke tolerer at andre er flinkere enn ham, kan det være fare på ferde. Hos en utrygg leder vil for eksempel uenighet og kritikk være en trussel. En trygg leder vil ikke legge lokk på uenighet. I en sunn organisasjon vil en viss grad av uenighet og konstruktiv kritikk medføre friksjon som skaper positiv energi, og denne energien fører til bevegelse.
  2. Lojale medarbeidere er alltid et privilegium for både leder og organisasjon. Men lojalitet må aldri gå på bekostning av sannhet. Det er fare på ferde når lojalitet trumfer sannhet. Dette kan gi seg utslag i at medarbeidere ikke ønsker å varsle om løgn, uredelighet eller maktmisbruk fordi lojaliteten til lederen eller organisasjonens rykte blir viktigere. I en slik kultur kan medarbeidere se mellom fingrene for lederens opplagte karakterbrister, fordi selve «saken» er viktigst.
  3. Vi bruker gjerne teologi for å begrunne våre praksiser. Men når teologien er på ville veier kan det bære galt av sted, for eksempel når man gjør enkelthendelser fra Det gamle testamentet normgivende for oss i dag. I noen karismatiske kretser brukes for eksempel den unge David som forbilde, da han hadde mulighet til å ta livet av Kong Saul. «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han», svarte David sine medsammensvorne som ønsket han skulle gjøre ende på tyrannens liv. Davids uvilje mot å drepe kongen kan omgjøres til et prinsipp, som sier at lederen ikke skal kritiseres eller utfordres, selv om han tar feil. Og dermed har man etablert en teologi som beskytter lederen. I andre kretser kan en ordningsteologi skape samme dynamikk, hvor en prest får en opphøyd posisjon fordi han eller hun er i en vigslet stilling.
  4. Det er lett å la seg begeistre av «seiersrapporter». Men hvordan forholder vi oss til historier der det ikke gikk så bra? Om den kaotiske misjonsturen, da Gud ikke helbredet eller historien om misjonæren som kom hjem på grunn av konflikt? Vi trenger ærlighetskultur. En organisasjonskultur som ikke gir rom til å fortelle også de vanskelige historiene, kan fort skape et skeivt bilde av livet og ikke gi rom for menneskelig svakhet. En sunn kultur tar vare på hele mennesket, gir rom for tvil og forteller også de vanskelige historiene – ikke bare seiershistoriene.

Når man blander disse fire ingrediensene; utrygge ledere, misforstått lojalitet, teologi som beskytter ledere, samt liten grad av ærlighetskultur, da har vi oppskriften på en usunn organisasjon som kan legge til rette for maktmisbruk.

Så til slutt: For oss som forkynner misjonsbefalingens imperativ, er det viktig at den offentlige samtaler om “brente barn” ikke får oss til å miste frimodigheten. Jeg vil at Ungdom i Oppdrag skal være en organisasjon som kaller mennesker til tjeneste og forsakelse. Slik kan evangeliet prege mennesker, samfunnssfærer, etniske grupper og geografiske områder. Min utfordring er å gjøre dette på en måte som ivaretar hele mennesket og ikke krenke enkeltpersoners frihet eller integritet. Og det er jeg overbevist om er mulig.

2 tanker om “Om “brente barn”: Oppskriften på en usunn organisasjon

  1. Gode, ryddige tanker som det er flott å se når de praktiseres! Du er et godt forbilde å ha som leder i en bevegelse jeg er stolt av å være en del av.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *