Nedgang i antall norske misjonærer

For en nerd som meg, er det alltid et høydepunkt når Norme og Digni legger sin årlige statistikk over norske misjonsorganisasjoners arbeid.

Folkebevegelse: Årets rapport forteller om et brennende engasjement, stor bredde og at norsk misjon er en levende folkebevegelse! Medlemsorganiasjonene i Norme og Digni omsetter for nesten syv milliarder kroner i året, har over 9200 ansatte og samler årlig inn 1,5 milliarder kroner, mens 300 000 og 350 000 personer er aktive i organisasjonenes arbeid. Ikke mange bevegelser i Norge kan vise til samme omfang.

Massivt: Når vi tenker på alle enkeltpersoner som blir berørt gjennom arbeidet som drives, både i Norge og utlandet, er dette massivt.

Alvor: Likevel er det et aspekt i rapporten som gnager i meg. Dette gjelder antall norske misjonærer til andre land. Den sier at det i 2016 var 529 utsendte misjonærer fra Norge, en nedgang både i forhold til 2015 og 2014. Årets nedgang er isolert sett ikke alvorlig. I 2013 skrev jeg følgende om samme tema.

Forklaringer til nedgang: Dersom man sammenligner dagens antall misjonærer fra Norge med antallet i 1990, er nedgangen likevel ganske betydelig, kanskje så mange som 300 misjonærer. Forklaringene til nedgangen er både gode og mange, hvor hovedårsaken er at misjonærrollen har endret seg og at misjonærer nå i større grad enn før jobber i partnerskap med lokale kirker. Dette er en riktig analyse.

Gnagende følelse: Likevel sitter jeg med en gnagende følelse. Er strategiske årsaker den egentlige grunnen til nedgangen? Eller finnes det dypereliggende forklaringer? Er den reelle årsaken til nedgangen i antall norske misjonærer egentlig et uttrykk for den åndelige situasjonen landet vårt befinner seg i?

En større krise: Og er det et uttrykk for en enda større krise at vi forklarer årsaken til misjonærnedgangen med strategi, istedenfor at vi roper til Gud om hjelp? Mitt perspektiv er at så lenge det finnes tusenvis av folkegrupper i verden uten et kristent vitnesbyrd kan vi ikke slå oss til ro med at antall norske misjonærer går ned!

 

Dialog og misjon

 

«Å fremstille evangelisering og dialog som motsetninger, vitner om et utdatert syn på misjon», skrev Generalsekretær i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, i Dagen 18. januar. Generalsekretæren har helt rett.

I misjonsdialogens vesen finnes en erkjennelse av at «vi» kan lære fra «de andre», og at «vi» faktisk trenger «de andre», siden «de andre» kan hjelpe «oss» til å se ulike perspektiver. Den sørafrikanske professoren i misjonsvitenskap, David Bosch (1929 – 1992), kaller dette for «bold humility». Vi hører i dag for eksempel om muslimske teologer som heller vil ha dialog med kristne («fordi de har en sterk tro» og fordi «de vet hva de tror på»), enn med sekulære mennesker. I møte med muslimer bør derfor Bosch’ «bold humility» være sentralt for kristne som vil kommunisere sin tro på Jesus.

Teologiprofessor Paul Knitter ved Union Theological Seminary i New York, er kjent for sin religionspluralisme. Hans relativitetsforståelse handler enkelt sagt om at alle religioner går opp mot den samme fjelltopp, bare at vi klatrer opp ulike stier, sider og veier. En slik tenkning har til tider ligget til grunn for religionsdialog. På denne måten har man avvist Jesu eksklusivitet, og forståelse blir selve målet med dialog på tvers av religioner. Et slikt mål for misjonsdialog vil jeg avvise, da den annullerer den bibelske sannheten om Jesus som eneste vei til Gud.

Men når vi bruker dialog som middel i misjonsarbeidet, hva da med spørsmålet om konvertering? Før vi berører dette emnet, la meg først ta en omvei, og si noe om identitet. Identitet har ofte vært definert som en «tretvinnet tråd», bestående av nasjonalitet, etnisitet og religion. Dette har bundet sammen både vår individuelle identitet, men også vår identitet som gruppe. På grunn av globalisering og migrasjon går denne «tråden» mer og mer i oppløsning, hvor flere europeere i dag nok er mer usikker på sin egen identitet enn for noen få tiår siden. Ett av de store missiologiske spørsmålet i dag handler dypest sett om identitet. For eksempel; hva betyr begrepet «kristen»? Hva betyr det i Norge, og hva betyr det i Midtøsten? Særlig 22. juli forsterket denne uklarheten, hvor «kulturell kristen» ble formidlet som synonymt med en stammetenkning som ikke er forenelig med en bibelsk tanke. Spørsmålet om identitet leder så videre til spørsmålet om konvertering: Må noen ikle seg den «kristne, europeiske kultur» – og dermed identitet – for å bli en Jesu etterfølger? Hvis svaret på dette er nei, hva mener vi da med konvertering?

Istedenfor at misjon bare handler om å vinne enkeltpersoner, som deretter trekkes ut av sin kulturelle kontekst og familie for så å ikles en ny sosiokulturell identitet, er samfunnsforvandling et viktig mål med misjon. Med en slik forståelse kan enkeltpersoner bli kjent med Jesus og leve liv hvor de «lærer å holde alt han har befalt», innenfor de sosiokulturelle rammer som allerede eksisterer. Dermed blir målet at hele kommuniteter kan møte Jesus, ikke bare individer. Og selv om bare enkeltindivider innenfor en gruppe velger å følge Kristus, tenker vi at dialog kan gjøre at kommuniteten møter de nye jesustroende menneskene med større grad av aksept, istedenfor utstøting og i verste fall drap. Slik kan dialog skape plattformer for at nye disipler også være «lys og salt» i sin opprinnelige kulturelle kontekst.

Misjonsdialog handler også om menneskeverdet. Bibelen formidler tydelig at Gud har skapt alle mennesker med ukrenkelig og umålelig verdi, og det er en del av vårt kristne ansvar å møte alle mennesker med respekt. I «bold humility» ligger erkjennelsen av at vi har noe å lære fra mennesker med en annen tro. Dette betyr ikke at vi tror alle veier fører til Rom, men vi har erfart at vi i denne samtalen respektfullt kan formidle Jesus som eneste vei til Gud uten at vi degraderer mennesker til objekter.

På trykk i Dagen, 25. januar 2018