Alt er ikke misjon og ikke alle er misjonærer

«Alle kristne er misjonærer der de er», hører jeg noen si. Jeg ønsker å problematisere denne tanken.

Gjennom hele Bibelen, fra åpningskapitlene i Første mosebok til de siste kapitlene i Johannes’ åpenbaring, går det en tydelig tråd: Gud har kalt Israel (og senere kirken) til å velsigne alle folkeslag. Gud utvalgte Abraham for at alle jordens slekter skulle velsignes gjennom ham og hans etterkommere (1 Mos 12,3).

Denne tanken kulminerer på mange måter med misjonsbefalingen i Matteus 28,19: Gå og gjør alle folkeslag til disipler! Resultatet ser vi i Johannes’ fremtidssyn: nemlig at representanter fra alle stammer, folkeslag, språk og folk tilber Lammet foran Guds trone (Åp 7,9).

Dette er kirkens oppgave og uttrykker Guds evige hensikt med sitt folk. Derfor er alle kristne på ulikt vis kalt til å ta del i denne globale visjonen. I praksis handler dette om å formidle evangeliet til alle mennesker i alle folkeslag, samt å hjelpe mennesker i nød, for eksempel gjennom bekjempelse av fattigdom og slaveri.

At alle kristne er sendt, uttrykkes tydelig i Johannes 20,21, hvor Jesus sender sin kirke til verden, slik som han selv var sendt. Dette gir oss grunnlaget for det som teologien kaller «inkarnert misjon»; slik Jesus ble sendt til verden for å tjene, er også kirken sendt til verden for å tjene.

Men nettopp her finnes det en fare. For siden alle kristne er «sendt», er det nærliggende å tenke at alle kristne er «misjonærer der de er». Vel, i teologisk forstand er dette for så vidt sant og rett, men her ligger også faren: Hvis alle kristne forstås som «misjonærer der de er», står vi i fare for å miste det tverrkulturelle perspektivet av syne, et perspektiv som går som en tydelig rød tråd gjennom hele Bibelen. La meg forklare.

Alt kirken gjør er ikke diakoni. Alt er heller ikke evangelisering eller administrasjon. Eller trosopplæring og disippelgjøring. På samme måte er heller ikke alt kirken gjør misjon. I så fall vil vi trenge et nytt begrep som indikerer den grensekryssende sendelsen av kirken.

For om alt kirken gjør blir forstått som misjon, er jeg redd vi vil glemme folkeslagene i verden der evangeliet ennå ikke har blitt forkynt. Derfor mener jeg vi trenger å benytte misjonsbegrepet eksklusivt om den tverrkulturelle sendelsen og la misjonens vesen være grensesprengende – bokstavelig talt. For om alle kristne er «misjonærer der de er», hva er da utsendingene som reiser til unådde folkeslag med verdens beste nyheter?

Jeg mener ikke misjonærer til andre land tilhører A-laget, mens de som jobber i nabolaget sitt er B-laget. Tvert imot! Men nettopp fordi det tverrkulturelle perspektivet går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, trenger vi et begrep som alene formidler kallet til å krysse etniske grenser med evangeliet i bagasjen.

Det finnes i dag cirka 1500 folkegrupper uten et eneste kristent vitnesbyrd. Dette betyr ingen lokal kirke, ingen kristne, ingen misjonærer og ingen bibler. Blant disse etniske gruppene er det ingen som gjør noe som helst for at vitnesbyrdet om Jesus skal bli kjent.

Som kirke må vi løfte opp vårt ansvar med å sende mennesker til disse folkeslagene. Så lenge det finnes kanskje så mange som to milliarder mennesker uten tilgang på evangeliet, kan vi ikke slå oss til ro med at «alle er misjonærer der de er».

Vi må også være der «kirken ikke er». Kirken må sende ut flere mennesker som krysser etniske grenser, misjonærer behøves fra både det globale sør, men også fra Norge. Derfor satser vi i Ungdom i Oppdrag på å sende ut stadig flere misjonærer til verdens minst nådde folkegrupper.

Først publisert i Dagen, 29. august 2019

1 tanke om “Alt er ikke misjon og ikke alle er misjonærer

  1. Dette er en viktig problematisering av misjonær-begrepet! Hvis alt er misjon, da er ingenting misjon…

    Aril Edvardsen skrev om misjonær-begrepet at heller ikke alle som krysser landegrenser er nødvendigvis misjonærer. En sykepleier er en sykepleier enten hun jobber i Norge eller i Peru. Han ønsket å løfte frem menighetsplanting og disippelgjøring som misjonærens fremste kjennetegn, i tillegg til det tverrkulturelle aspektet. «Apostel», som på latin er blitt til vårt «misjonær», er i følge Edvardsen en som grunnlegger menigheter på nye steder. Selv om jeg ikke selv opererer med en slik streng definisjon og anser «humanitært arbeid» som en del av Guds rike-oppdraget, så tenker jeg at han har et poeng.

    Jeg er blitt beriket av fokuset på «missionale menigheter» de senere årene. En kirke kan bli innadvendt, og i så måte er det en god påminnelse at «Missio Dei», Guds sendelse av kirken, innebærer at vi alle er «sendt» i Guds misjon til våre omgivelser. Men som du tar opp her, så mangler det noe vesentlig hvis vi ikke ser at denne sendelsen også innebærer at vi beveger oss utenfor våre egne omgivelser, og inn på nye områder for evangeliet. Dette gjelder selvsagt i vårt eget land, hvor nye geografiske områder trenger forkynnelsen av Guds rike, nye kulturer (f.eks. innvandrere som ikke har hørt enda), stadig nye generasjoner og subkulturer i samfunnet hvor Jesu navn ikke er kjent. Oppdraget stopper imidlertid ikke ved Svinesund. Vi er sendt til alle folkeslagene, også de langt borte. Vil vi betale prisen for denne sendelsen som sende-menigheter?

    Måtte vi se en ny generasjon som får visjon for verdensvid misjon ut fra Norge igjen, og må Gud drive ut arbeidere til sin høst!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *