Send more money!

Siden 1990 har antall norske misjonærer til andre land blitt cirka halvert. Flere sier at dette er helt greit, siden misjonærer i dag jobber annerledes enn før. Istedenfor å sende norske misjonærer bør vi heller sende mer penger.

Ja, vi skal sende mer penger! Men det er samtidig et stort problem med å tenke at dette er det eneste vi skal gjøre. For det første finnes det over 1000 folkegrupper i verden som er helt uberørt av evangeliet. Dette betyr at det er ingen kirke der, ingen kristne der, ingen bibel, ingen misjonærer… det er ingen som gjør noe for at menneskene i disse folkeslagene skal kunne høre om Jesus. Om ingen forteller disse om Jesus, vil de leve et helt liv uten å noen gang få høre at Gud er god og at Jesus allerede har forsont seg selv med alle menneskene i hele verden.

Ja, vi skal sende mer penger. Men problemet er at det i over 1000 folkegrupper, så finnes det ingen å sende penger til.

Derfor trenger vi å sende mer enn penger. Vi må også sende mennesker.

Alle mennesker har rett til å høre evangeliet, og så er det opp til hver enkelt å finne ut av hva de vil gjøre med det de har hørt. Men for at alle skal høre, må mennesker krysse grenser, lære språk, forstå kultur og bosette seg blant disse folkeslagene der Jesu navn aldri før har blitt nevnt.

I dag reiser misjonærer fra nær sagt alle land til alle land. Evangeliet går frem raskere enn noen gang. Også Norge må ta del i dette arbeidet. Da kan vi ikke bare sende penger. Vi må også sende mennesker.

For å lese mer om folkegruppene som aldri har blitt berørt av budskapet om Jesus, kan du besøke www.finishingthetask.com eller  https://joshuaproject.net

Skrevet for www.itro.no 

Be så skal du få!

Den 6. mai talte jeg i Hamarkirken. Om bønn. Her er mine notater

 

Dagens tekst er fra Matt 7,7-11

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

 Hvorfor skal vi be?

Ber vi for Jesu skyld? Eller ber vi for vår skyld? For å svare på spørsmålet, vil jeg sitere Ole Hallesby: «Å be er å lukke Jesus inn». Bønn er alltid en respons til Jesus. Bønn er sjelens åndedrett, sier de i Østkirken. Bønn blir med andre ord virkemiddelet hvor vi gjøres mer lik Jesus, hvor han tar bolig i oss, forandrer oss, slik at vi mer og mer blir kjent med ham og hans hensikt.

Bønn skjer på Jesu invitasjon: Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. Åp 3,20.

Bønn er å leve med Jesus, å invitere ham inn, den nære relasjonen med ham, hvor vi inviterer ham til å trone i våre liv, i vår angst, i våre utfordringer, i vår tvil, i vår sykdom, i våre relasjoner, i vårt arbeid… i vårt liv. Det er denne nære relasjonen Jesus snakker om i Joh 17,3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham som du har sendt, Jesus Kristus. Ordet «kjenne», ginosko på gresk, utrykker noe annet enn hodekunnskap. Det uttrykker ikke «å kjenne til». Derimot uttrykker det et tett og nært vennskap. Det samme ordet blir brukt av Maria, når hun har fått besøk av en engel og fått beskjed om at hun er gravid: Hvordan skal dette kunne skjer når jeg ikke har vært sammen med noen mann? Luk 1,34

Derfor ber vi først og fremst for vår egen skyld, for at vi skal ha fellesskap med Jesus. Og dette fellesskapet forvandler oss.

 

Blir Gud påvirket av bønn?

Det er et spørsmål som krever et presist svar. Kan Gud forandres? Nei. Gud er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Forandres Guds vilje? Nei. Guds evige hensikt står fast. Derfor vil ikke bønn forandre Guds vilje. Derfor er det lett å konkludere med å si nei; bønn påvirker ikke Gud.

Men hvorfor skal vi da be? Jo, fordi vi flere ganger i Bibelen og i historien ser at Guds handlinger forandres av bønn. Så derfor er svaret ja. Bønn påvirker Gud.

Mine bønner påvirker ikke Guds hensikt, men det påvirker Guds handlinger. Med andre ord; mine bønner gir Gud tillatelse og mulighet til å gjøre det han allerede har til hensikt å gjøre.

 

Bønn eller forbønn?

Og det leder oss til det jeg skal snakke mest om i dag. Nemlig forbønn. Fordi bønn forvandler meg til å bli mer lik Jesus, gjør dette at jeg vil be mer og mer etter det som er på Jesu hjerte, etter hvert som jeg preges av hans hensikt.

Vi har en språklig utfordring på norsk når vi snakker om forbønn og bønn. Dette er nemlig to ulike ting, selv om bønn og forbønn på norsk er mer eller mindre samme ord. På engelsk heter det intersession og prayer. På rumensk sier vi mijlocire og rugaciune

Og slik er det på mange språk i verden. Dersom bønn og forbønn hadde vært to helt forskjellige ord, så ville vi lettere har forstått at bønn og forbønn ikke er synonymer. Mens vi ber for vår egen del, går vi i forbønn for andres del.

 

Hva er forbønn?

For å besvare spørsmålet, vil jeg bruke prestetjenesten i Det gamle testamentet som eksempel. Prestene i Det gamle testamentet hadde i hovedsak to oppgaver:

  1. De skulle gå inn i templet og stille seg med ansiktet mot Gud og med ryggen mot folket. Der skulle han ofre på vegne av folket og der skulle han be for folket. Slik talte han til Gud på vegne av folket.
  2. Utenfor templet skulle han stå med ryggen til Gud, med ansiktet mot folket, og snakke til folket på vegne av Gud.

Prestetjenesten i Det nye testamentet ligner litt på prestetjenesten i Det gamle testamentet. Men det er noen forskjeller:

  1. For det første, så er vi alle prester. Det betyr at vi alle kan gå inn i Guds nærvær. Du trenger ikke være prest for å gjøre det.
  2. For det andre, så trenger vi ikke ofre for våre synder, siden Jesus gjorde seg selv til et endelig offer – en gang for alle.

Men noen ting er likt: Vi skal fremdeles stå med ansiktet vendt mot Gud og tale til Gud på vegne av andre.

Et profetisk ord fra Esekiel forklarer hva forbønn er: Jeg har lett blant dem etter en mann som kan bygge opp igjen muren og stille seg i murrevnene for landet så det ikke blir ødelagt. Men jeg har ikke funnet noen. Es 22,30

Å stille seg i murrevnen er et bilde på forbederen. I andre norske bibler blir murrevnen oversatt med «gapet». Å være en forbeder er å stå i dette gapet. Det er en metafor for en by og bymuren, som har en sprekk. Gjennom en slik sprekk kunne byen bli angrepet av fiendtlige styrker. Forbederen rolle er å stå i gapet – eller mursprekken – og verne byen mot fienden.

Forbønn begynner med bønn, hvor livene våre begynner å banke mer og mer i takt med Guds hensikt og vilje. Det leder oss til forbønn, hvor vi vender oss til Gud og taler til Gud på vegne av en person, på vegne av en by, et land, et folk eller en situasjon; og vi sier til Gud: «Gud! Gjør noe!» Og så lenge det vi ber om, er i Guds hensikt, så vil Gud handle.

Jeg har opplevd flere ganger å få tro for å be for noe. Det kan være menneskers frelse. Eller det kan være Guds inngripen i en spesifikk situasjon.

Når vi ber, kan vi tro at Gud alltid vil handle. Det er noe han har lovet. Derfor skal vi få lov til å be Gud om å intervenere. Når vi får nåde til å be på denne måten, handler det nemlig om tro. Å snakke om tro og bønn, er alltid litt skummelt, fordi vi tenker at tro er noe vi selv må produsere. Men tro er alltid en gave, noe Gud gir oss. Troen kan ikke produseres av et menneske. Da blir det bare ønsketenkning. En krampaktig handling. Da blir troen lett avgudsdyrkelse, hvor vi setter vår lit til vår egenproduserte, krampaktig tro. Sann tro er alltid gudgitt.

 

Men hva når Gud ikke svarer?

Noen ganger har det ikke skjedd slik jeg har trodd og bedt. Jeg har hatt tro. Jeg har bedt. Og jeg har handlet. Men det skjedde ikke. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Og her kommer vi tilbake til dagens tekst i Matt 7. Vår tro er ikke en blind tro. En blind tro er farlig. En blind tro får oss til underkaste oss en høyere makt, uten å vurdere dens etiske og moralske karakter. Slik kunne millioner av mennesker underkaste seg Hitler. Det var en blind tro, en tro uten etisk vurdering. Det motsatte av blind tro er å først vurdere autoritetens moralske og etiske kvalitet. Når vi anerkjenner Jesus som Herre, gjør vi dette fordi vi først har vurdert hans etikk og moral. Og det er nettopp dette Mat 7 forteller oss: Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Gud kaller seg far. Han er en god far. Og han er en god far som ønsker å gi sine barn gode gaver. Denne godheten kan vi stole på. Fordi Gud er god, kan vi kalle ham Herre. Dette gjør at vår tro ikke er en blind tro. Jeg kan med tillitt til Gud be han være Herre er i mitt liv. Og fordi han er den han er, en god far, kan jeg stille meg foran Gud, løfte opp Bibelen og peke på det som står, og si til Ham: «Se hva du har lovet! Gud! Kom og gjør noe!» Dette er ikke å befale Gud, det er å minne Gud på hvem han er, samtidig som jeg minner meg selv på hvem han er. Men forutsetningen for dette er at jeg først må ha fått tro for at dette er i henhold til hans vilje.

Likevel skjer det ikke alltid som jeg ber. Og jeg vet ikke hvorfor. Men jeg vet at jeg likevel kan stole på Gud, fordi han er god.

Et overaskende comeback?

Jeff Fountain, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag Europa, skriver denne uken følgende om det han kaller for “et overaskende comeback”:

 

Two swallows don’t make a summer, says a Dutch proverb. Yet two recent Dutch books do perhaps signal a significant climate change concerning Christianity in Europe.

One is written by the publisher of the successful spirituality magazine Happinez. As mentioned in an earlier weeklyword, Inez van Ooord argues in her book Rebible that ‘we have cuddled buddhas and trees for too long and that now it is time to rediscover our Christian roots’. For our true identity needs to be found in our roots, says van Oord. Which doesn’t mean returning to the stultifying legalism of yesterday’s church, she argues, but rather drawing fresh inspiration from the ancient wells of scripture.

That this new sound comes from a leading spokesperson for the New Age movement is surprising enough. But a second and more broad-ranging book published just this month comes from the pen of a former editor of a national left-wing newspaper who now believes Dutch society threw out the baby with the bathwater some four or five decades ago.

In her book Ongelofelijk (Unbelievable), Yvonne Zonderop describes her sense of liberation as a young woman after leaving the Catholic church in disgust, along with other members of her family – and her generation. During the sixties and seventies, faith disappeared behind the front door, she writes. Secular became the norm. Freedom, individualism and autonomy became the celebrated values.

Robbed

Yet, Zonderop now realises, this personal liberation has had great social consequences. Something important has been lost. Her generation has raised a whole new generation without Christian roots, which for centuries had nurtured and formed western culture and morality. A common foundation for society has been eroded. Who knows what the Exodus meant? she asks. Who can explain the biblical scenarios Rembrandt painted? And who realises that without Christianity we most probably would not have a democratic constitutional state?

After decades, Zonderop has come to see that her generation had robbed themselves of the cultural context in which they had grown up.  Yet now it is becoming obvious that the alternatives to religion for offering meaning and values are few and far between. Millions of Dutch people continue to waver between faith and unbelief. In politics, the Christian heritage keeps resurfacing, she observes, because it is the source of our culture, democracy and ethics.

She quotes a doctoral candidate from the University of Amsterdam who researched individualisation as the motto for Dutch education after World War Two. Observing that babyboomers valued individuality, he concluded: ‘but, woe to you if you did not wear jeans or did not criticise religion!’

Which recalls for Zonderop the comic scene from Monty Python’s Life of Brian in which the Messiah figure tells his crowd of followers that they are all individualists, they are all different; to which the crowd responds by chanting in unison: ‘Yes, we’re all different!’ Then one lone voice pipes up: ‘I’m not.’

Pioneers

Zonderop now views the ideal of individual freedom as having held Dutch society in a strong grip, of which the collective departure from the church is just one example. But freedom has now become a devil’s dilemma: when you make a mistake, you’re on your own. Today’s youth, she argues, seek the support circle of friends to fall back on. Social capital is more important to them than individual freedom. Religion can become a source of meaning for them again.

The loss of togetherness is more broadly felt in society these days, writes Zonderop. People miss the social cohesion formerly offered by trade unions and churches. They miss the ‘vertical dimension’, where someone higher than you is looking after your welfare, whether that be a group leader or God.

The book’s subtitle, About the surprising comeback of religion, refers to the closing chapters which describe a number of new expressions of church in the Netherlands and particularly Amsterdam today. A wave of pioneers is appearing, both within and  outside the church, confirming rumours of the death of Christianity as having been greatly exaggerated.

Zonderop ends her book with a surprising citation from a Muslim German-Iranian art critic connecting the loss of the spiritual dimension with the rise of populism.

In his intriguing book, Wonder Beyond Belief: On Christianity, Navid Kermani observes: It is completely understandable that many Europeans are afraid for Islam and seek security in the familiar. If you no longer know your own culture, you can’t be open to other cultures. It is a great shortcoming if you don’t know what Pentecost is. German literature of the 19th century can’t be understood if you don’t see the Christian allusions. Many writers of that time were ministers sons. The while German literature and music are saturated with Biblical references.

If we don’t know that legacy, we don’t know ourselves. And then we become susceptible for racism, xenophobia and nationalism.

 

Du kan abonnoere på Jeff Fountains artikler ved å klikke på denne linken:

 

Hva har jødefolket med misjon å gjøre?

 

Jeg jobber i Ungdom i Oppdrag fordi jeg har misjonskall. Målet med misjon er at alle folkeslag skal være representert foran Guds trone, hvor de tilber Jesus på sitt eget språk og med sine egne kulturelle uttrykk.

Foto: chabad.org

Hva har jødefolket med misjon å gjøre? Mye. For å forstå dette, må vi gå til historien om da Gud kalte Abraham. Abraham ble utvalgt fordi Gud ønsket å bruke ham til å gjøre sitt navn kjent blant alle folkeslag. Dette kommer frem i konklusjonen av Guds kallelse av Abraham; «I deg skal alle slekter på jorden velsignes». (1 Mos 12,3).

Gud gjentar sine løfter til Abraham flere ganger, men også til hans sønn Isak og hans barnebarn Jakob. Guds ønske om å velsigne alle jordens folkeslag går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente. Vi ser det for eksempel i Salmenes bok: «Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» (Salm 96,3). Vi ser det i Kong Salomos innvielsesbønn for templet i Jerusalem: «Det kan også hende at fremmede … kommer og ber, … da må du høre dem fra himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne … » (2 Krøn 6,32-33). Vi ser det som et resultat av Daniels virke i Babylon, hvor Kong Dareios proklamerer: «Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike … skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid.» (Dan 6,27). Vi ser det gjennom profeten Jona, som forkynner for menneskene i Ninive, og at Gud holder sin dom tilbake og frelser menneskene, etter at de har omvendt seg.

Målet med Guds pakt med Abraham var altså frelse for alle mennesker. Med denne pakten fulgte det med mange løfter til jødefolket. Vi tror ikke disse løftene er opphevet. De gjelder fremdeles, både «for jøde og greker», og ble oppfylt i Jesu frelsesverk, noe Jesus selv bekrefter: «…for frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22).

I opprettelsen av sin pakt med Abraham, ber Gud patriarken om å telle stjernene. Det skulle vise seg å være en umulig oppgave, da stjernene er så mange at de ikke kan telles. Så mange skal Abrahams etterkommere bli, sier Gud. Hebreerbrevets forfatter sier at Abraham døde uten å se dette løftet bli oppfylt (Hebr 11,13). Men Bibelen forteller at løftet skal oppfylles! Evangelisten Johannes får et syn av dette, da han satt som fange på øya Patmos: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran troen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene.» (Joh Åp 7,9).

Kanskje prøvde Abraham å telle stjernene? Kanskje prøvde Johannes å telle menneskene han så? Også han måtte gi opp. Istedenfor sier den aldrende Johannes at menneskeskaren er så stor at de umulig kan telles. Men han ser at alle folkeslag er representert.

Johannes’ syn er oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Men det er også noe mer; det er oppfyllelsen av pakten Gud etablerte med Abraham og jødefolket. Slik henger Guds løfter til jødefolket sammen med misjon. Å snakke om misjon uten å forstå Guds løfter til Abraham og jødefolket, er som å kjøre bil uten hjul.

For løftene, som ikke kan svikte, de står evig fast.

30 dagers bønn for muslimer

I april 1992 møttes Ungdom i Oppdrags internasjonale ledere i Midtøsten. Det ble startskuddet for en av vår tids største globale bønnekampanjer.

Det første bønne-hefte som ble utgitt i 1993.

Under samlingen opplevde de at Gud minnet dem om å kalle så mange kristne som mulig til å se muslimene gjennom Guds øyne og be for den muslimske verden. Det ble startskuddet for bønnekampanjen “30 dagers bønn for verdens muslimer”. Siden 1993 har kampanjen gått, hvert eneste år, gjennom muslimenes fastemåned Ramadan, hvor flere millioner mennesker har være med å be.

“30 dagers bønn for verdens muslimer” utgir hvert år et bønnehefte, hvor en kan få hjelp til å be for muslimer, hver dag, gjennom Ramadan – muslimenes fastemåned. Når vi som kristne hører om Ramadan i media, eller ser hvordan våre muslimske venner faster, så minner det oss på å be for muslimene.

16. mai går startskuddet for årets bønneaksjon. Heftet som skal brukes i år, er nå gått i trykken og du kan bestille det på www.30dagersbonn.no Der kan du også laste det ned digitalt som en PDF.

Som kristne er vi kalt til å be for menneskene rundt oss. Jeg vil anbefale så mange som mulig å bli med på årets aksjon. Du kan bruke heftet alene, i din bibelgruppe eller i din menighet.

Kommer vekkelsen?

 

Norge trenger vekkelse. Hvorfor? Det enkle svaret er at Gud vil at alle mennesker skal bli kjent med ham og lære sannheten å kjenne.

Siden Hauge-vekkelsen startet i 1796, har ulike vekkelser berørt byer og tettsteder i hele landet. Men i løpet av de siste tiårene har dette skjedd sjeldnere og sjeldnere.

Det er mange i Norge som tror det vil komme en ny vekkelse i landet vårt. Men når skjer det? Mange har bedt om vekkelse og ventet, og så har de bedt litt mer og ventet litt mer. Jeg vet ikke når det vil skje, men de som har studert vekkelseshistorie, sier at det i forkant av større vekkelser, ofte har vært mennesker som over tid har bedt om at Gud skal komme.

Når jeg besøker ulike steder i Norge, ser jeg det er mange som ber om nettopp vekkelse. Ja, det virker som at disse bønnemøtene tiltar i styrke og omfang. Samtidig, i løpet av de siste årene, har jeg snakket med flere mennesker fra andre land, som har sett bilder og hatt drømmer om at Gud ønsker å berøre landet vårt med vekkelse. Flesteparten av disse har på forhånd ikke hatt noe forhold til Norge – drømmene og bildene har kommet overraskende – men det har ført til at de ber regelmessig om vekkelse for landet vårt.

I samarbeid med Nasjonalt bønneråd, arrangerte Ungdom i Oppdrag nylig en nasjonal bønnekonferanse på Grimerud. Det kom hele 550 deltagere for å be for land og folk – og det uten et stort markedsføringsbudsjett. Vi måtte stenge registeringen flere uker før konferansen begynte, det var rett og slett fullt. Oppslutningen forteller at det finnes en lengsel blant mange i Norge om at Gud igjen må besøke landet vårt med vekkelse.

Vi ber om vekkelse. Samtidig må også evangeliet formidles. Hillsong Norge forteller at de hver eneste søndag, på hver eneste gudstjeneste, gir følgende invitasjon: «Er du her i kveld, som ønsker å ta imot Jesus for aller første gang eller som ønsker å komme tilbake til hjerteslaget i relasjonen med Gud, kan du få rekke opp hånden din.» Hos Hillsong responderte mennesker 865 ganger på denne invitasjonen i 2017. UIO-team forteller samme historier fra flere steder i Norge; nemlig at når evangeliet blir formidlet og det deretter blir gitt en innbydelse om å begynne å tro på Jesus, så blir mennesker frelst.

Jeg vet ikke når vekkelsen kommer. Men vi lengter etter at Gud, som allerede er hos oss, skal manifestere sitt nærvær blant oss. Slik kan flere kan se hvem Jesus er. Mange i Norge ber samstemt om at dette skal skje. Samtidig erfarer vi at der evangeliet fortelles til mennesker som ikke tror, og det blir gitt mulighet til å tro på ham, så er det mange som begynner å følge Jesus.

Nedgang i antall norske misjonærer

For en nerd som meg, er det alltid et høydepunkt når Norme og Digni legger sin årlige statistikk over norske misjonsorganisasjoners arbeid.

Folkebevegelse: Årets rapport forteller om et brennende engasjement, stor bredde og at norsk misjon er en levende folkebevegelse! Medlemsorganiasjonene i Norme og Digni omsetter for nesten syv milliarder kroner i året, har over 9200 ansatte og samler årlig inn 1,5 milliarder kroner, mens 300 000 og 350 000 personer er aktive i organisasjonenes arbeid. Ikke mange bevegelser i Norge kan vise til samme omfang.

Massivt: Når vi tenker på alle enkeltpersoner som blir berørt gjennom arbeidet som drives, både i Norge og utlandet, er dette massivt.

Alvor: Likevel er det et aspekt i rapporten som gnager i meg. Dette gjelder antall norske misjonærer til andre land. Den sier at det i 2016 var 529 utsendte misjonærer fra Norge, en nedgang både i forhold til 2015 og 2014. Årets nedgang er isolert sett ikke alvorlig. I 2013 skrev jeg følgende om samme tema.

Forklaringer til nedgang: Dersom man sammenligner dagens antall misjonærer fra Norge med antallet i 1990, er nedgangen likevel ganske betydelig, kanskje så mange som 300 misjonærer. Forklaringene til nedgangen er både gode og mange, hvor hovedårsaken er at misjonærrollen har endret seg og at misjonærer nå i større grad enn før jobber i partnerskap med lokale kirker. Dette er en riktig analyse.

Gnagende følelse: Likevel sitter jeg med en gnagende følelse. Er strategiske årsaker den egentlige grunnen til nedgangen? Eller finnes det dypereliggende forklaringer? Er den reelle årsaken til nedgangen i antall norske misjonærer egentlig et uttrykk for den åndelige situasjonen landet vårt befinner seg i?

En større krise: Og er det et uttrykk for en enda større krise at vi forklarer årsaken til misjonærnedgangen med strategi, istedenfor at vi roper til Gud om hjelp? Mitt perspektiv er at så lenge det finnes tusenvis av folkegrupper i verden uten et kristent vitnesbyrd kan vi ikke slå oss til ro med at antall norske misjonærer går ned!

 

Dialog og misjon

 

«Å fremstille evangelisering og dialog som motsetninger, vitner om et utdatert syn på misjon», skrev Generalsekretær i Mellomkirkelig råd, Berit Hagen Agøy, i Dagen 18. januar. Generalsekretæren har helt rett.

I misjonsdialogens vesen finnes en erkjennelse av at «vi» kan lære fra «de andre», og at «vi» faktisk trenger «de andre», siden «de andre» kan hjelpe «oss» til å se ulike perspektiver. Den sørafrikanske professoren i misjonsvitenskap, David Bosch (1929 – 1992), kaller dette for «bold humility». Vi hører i dag for eksempel om muslimske teologer som heller vil ha dialog med kristne («fordi de har en sterk tro» og fordi «de vet hva de tror på»), enn med sekulære mennesker. I møte med muslimer bør derfor Bosch’ «bold humility» være sentralt for kristne som vil kommunisere sin tro på Jesus.

Teologiprofessor Paul Knitter ved Union Theological Seminary i New York, er kjent for sin religionspluralisme. Hans relativitetsforståelse handler enkelt sagt om at alle religioner går opp mot den samme fjelltopp, bare at vi klatrer opp ulike stier, sider og veier. En slik tenkning har til tider ligget til grunn for religionsdialog. På denne måten har man avvist Jesu eksklusivitet, og forståelse blir selve målet med dialog på tvers av religioner. Et slikt mål for misjonsdialog vil jeg avvise, da den annullerer den bibelske sannheten om Jesus som eneste vei til Gud.

Men når vi bruker dialog som middel i misjonsarbeidet, hva da med spørsmålet om konvertering? Før vi berører dette emnet, la meg først ta en omvei, og si noe om identitet. Identitet har ofte vært definert som en «tretvinnet tråd», bestående av nasjonalitet, etnisitet og religion. Dette har bundet sammen både vår individuelle identitet, men også vår identitet som gruppe. På grunn av globalisering og migrasjon går denne «tråden» mer og mer i oppløsning, hvor flere europeere i dag nok er mer usikker på sin egen identitet enn for noen få tiår siden. Ett av de store missiologiske spørsmålet i dag handler dypest sett om identitet. For eksempel; hva betyr begrepet «kristen»? Hva betyr det i Norge, og hva betyr det i Midtøsten? Særlig 22. juli forsterket denne uklarheten, hvor «kulturell kristen» ble formidlet som synonymt med en stammetenkning som ikke er forenelig med en bibelsk tanke. Spørsmålet om identitet leder så videre til spørsmålet om konvertering: Må noen ikle seg den «kristne, europeiske kultur» – og dermed identitet – for å bli en Jesu etterfølger? Hvis svaret på dette er nei, hva mener vi da med konvertering?

Istedenfor at misjon bare handler om å vinne enkeltpersoner, som deretter trekkes ut av sin kulturelle kontekst og familie for så å ikles en ny sosiokulturell identitet, er samfunnsforvandling et viktig mål med misjon. Med en slik forståelse kan enkeltpersoner bli kjent med Jesus og leve liv hvor de «lærer å holde alt han har befalt», innenfor de sosiokulturelle rammer som allerede eksisterer. Dermed blir målet at hele kommuniteter kan møte Jesus, ikke bare individer. Og selv om bare enkeltindivider innenfor en gruppe velger å følge Kristus, tenker vi at dialog kan gjøre at kommuniteten møter de nye jesustroende menneskene med større grad av aksept, istedenfor utstøting og i verste fall drap. Slik kan dialog skape plattformer for at nye disipler også være «lys og salt» i sin opprinnelige kulturelle kontekst.

Misjonsdialog handler også om menneskeverdet. Bibelen formidler tydelig at Gud har skapt alle mennesker med ukrenkelig og umålelig verdi, og det er en del av vårt kristne ansvar å møte alle mennesker med respekt. I «bold humility» ligger erkjennelsen av at vi har noe å lære fra mennesker med en annen tro. Dette betyr ikke at vi tror alle veier fører til Rom, men vi har erfart at vi i denne samtalen respektfullt kan formidle Jesus som eneste vei til Gud uten at vi degraderer mennesker til objekter.

På trykk i Dagen, 25. januar 2018

Hellig uro

 

I 1956 skrev kinamisjonæren Asbjørn Aavik boken Hellig Uro. Den gikk i flere opplag og solgte tusenvis av eksemplarer. Denne boken skulle bli toneangivende for kallsforståelsen i det lavkirkelige Norge i årene som skulle komme.

I boken sin formidler Aavik en kallsforståelse som gir et bærekraftig misjonsengasjement – et misjonsengasjement som tåler både motstand, lidelse og ubesvarte spørsmål.

«Er det plass for noen uro i en kristensliv? Uro hos et Guds barn – er ikke det tegn på at det er noe galt, noe i veien med hans omvendelse, noe skjevt som er kommet inn i hans gudsforhold? (…) Det er en hellig uro, som Jesus elsker å finne hos alle sine barn på jorden – en guddommelig uro – en uro som springer fram av selve gudslivet – fra samlivet med Gud, ja, som er en frukt av dette samfunnsliv, er selve samfunnet – eller i alle fall en del av et – en uro Herren selv skaper i en kristens liv – en uro han selv nærer og holder vedlike», skriver Aavik i boken sin.

Aavik formidler at livet med Gud og uro hører sammen. Han kaller det for «frukten av vennskapet», og sier videre at «hvor det intet fortrolig samfunn er med Herren er det heller ingen uro».

Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, og tåle både smerte og lidelse, er det nødvendig at det har sin rot i Guds hjerte. Jeg er redd for at vi som kristenfolk i dag, i for stor grad preges av et evangelium som setter mennesket i sentrum, hvor Gud forminskes til et middel, der målet er at vi skal være lykkelig. Eller velsignet, for å gi det en kristelig benevnelse. Men Gud skal ikke og kan ikke forminskes til et middel. Han er sentrum. Dersom misjonskallet skal ha bærekraft, behøves dypere rot.

En menneskesentrert teologi – eller missiologi – bærer ikke rom for lidelse og ubesvarte spørsmål. En slik teologi plasserer Gud i en boks, hvor han skal forstås, forklares og menneskeliggjøres. Et slikt gudsbilde plasserer mennesket og dets egne behov i sentrum av livets mysterium. Dersom Guds rolle først og fremst er å «velsigne meg» og gjøre meg lykkelig, forminsker vi Gud til det ugjenkjennelige.

Når Aavik beskriver den hellige uroen, tegner han et bilde faren i lignelsen om den bortkomne sønn, som står ved porten, kveld etter kveld, og speider etter sønnen som valgte å ta halve arven sin og forlate farshuset (Luk 15). Det er uroen som faren til den bortkomne sønnen kjente på, som gir motivasjon til vårt misjonsengasjement. «Det guddommelige vennskapets smerte – lidelsen i hans samfunn», kaller Aavik det.

Aaviks teologi er gudssentrert. Slik forstår vi oss som deltagere og medarbeidere i Guds misjon. På denne måten finner vi vår plass i Guds misjon. Gud er skaper. Han er frelser. Og han er dommer. Når vi får del i Guds smerte, da kan vi selv bli bærere av samme smerte, dog i begrenset grad. Men det er nettopp denne åpenbaringen av Guds hjerte for folkeslag, som gir motivasjon for å kunne leve inkarnerte liv – å være sendt slik Gud sendte Sønnene til verden – at vi finner den dypeste motivasjon for å formidle Guds nåde til mennesker som aldri har hørt.

Aavik sier at kristne som lever i periferien i hans rike, kan slippe denne smerten. Eller «hellig uro», som han kaller det. «Den finnes bare der inne i sentrum – inne ved korset – jordens dystre vitnesbyrd om guddommelig hellig uro for den verden», sier Aavik. «Del i guddommelig natur er det samme som å ha del i guddommens verdenssmerte – verdensuroen»

Dersom misjonsarbeidet ikke har sin grunn i Guds hjerte, blir det lett et humanistisk evangelium som setter mennesket i sentrum. Et evangelium som først og fremst handler om hvordan Gud kan møte mine behov og gi meg fred, er ikke hele evangeliet. Ja, det er sant at evangeliet gir fred. Men et helt evangeliet gir oss mer. Det setter oss i gjeld overfor verden (Rom 1,14), den utfyller Kristi lidelser (Kol 1,24), den bærer Kristi hjerte (Fil 2.6-11) og den er Jesu byrde (Matt 11,29)

Det er åpenbaringen av Guds uro – Guds hjerte for verden – som gir bærekraft til misjonskallet. Og dette misjonskallet tåler livets realiteter og dets smerte.

Har alle kristne misjonskall?

 

 

Har alle kristne misjonskall? Det kan jo virke slik siden misjonsbefalingen ble gitt til alle disiplene.

Det er ikke slik at alle kristne skal reise ut som misjonær. Heller ikke alle kristne på apostlenes tid var misjonærer. Men alle som har Jesus som Herre, er kalt til å ha et misjonsengasjement. Jesus vil nemlig at alle skal være engasjert.

Hva betyr dette i praksis? Her er noen praktiske tips til hva du kan gjøre:

  • Noen må sende pengerDu kan for eksempel gi penger (selv om du ikke tjener så mye) eller samle inn penger til en misjonsorganisasjon eller en misjonær.
  • Noen må be for misjonærene og be for menneskene som bor i en by eller et folkeslag hvor det ikke finnes misjonærer. Noen må også be om at Gud skal kalle flere mennesker til å bli misjonærer (Luk 10,2). Du kan for eksempel be fast for en misjonær eller for et folkeslag der det ikke finnes kirker. Du finner masse informasjon om unådde folkeslag hvordan du kan be på www.joshuaproject.net
  • Noen må hjelpe misjonærene praktisk. Å sende noen ut er ikke bare å legge hendene på en misjonær og så glemme at han eller hun eksisterer. Du kan for eksempel sende oppmuntrende meldinger på Facebook eller Snap til en misjonær du kjenner. Eller kanskje skulle du bruke en sommerferie eller en vinterferie til å besøke en misjonær for å hjelpe til praktisk, hvis han eller hun trenger hjelp? I
  • Norge bor det mennesker som ikke har hørt om Jesus. Dette er gjerne innvandrere fra andre land. Du kan for eksempel fortelle en person om Jesus, eller bli venner med en muslim?
  • Noen må fortelle andre om behovet for misjonærer. Dette kan du gjøre, selv om du ikke er misjonær selv. Du kan for eksempel dele artikler og videoer på Facebook, invitere en taler til Skolelaget, koret ditt eller ungdomsgruppa di for å fortelle om misjon? Eller så kan du kanskje selv holde en andakt om misjon?

På denne måten kan du være med å bidra, selv om du selv ikke reiser ut som misjonær. Bestem deg for å gjøre minst en ting på listen over, en ting som du har lyst til og som du tror du kan få til.

Ikke alle har nemlig misjonskall, men med å gjøre minst en av disse tingene kan du være med å bidra i misjonsarbeidet. Alle kristne er nemlig kalt til å være engasjert!

Dette er en artikkel som er skrevet til www.itro.no