Dette er en av beste misjonsbøkene på norsk

I et familieselskap for omkring 25 år siden, kikket jeg gjennom bokhylla til mine besteforeldre. Der fant jeg en liten bok som fattet min interesse. Jeg begynte å lese. Den rammet meg, og den rammet meg dypt. Boken het De venter.

Senere har jeg forstått at forfatteren ikke var hvemsomhelst, men selveste Asbjørn Aavik (1902-1997), en av de sagnomsuste misjonærene som reiste til Kina for Kinamisjonsforbundet (senere Norsk Luthersk Misjonssamband) i årene etter første verdenskrig. Han skrev over 40 bøker. Dette var hans første, utgitt i 1940, og ble solgt i over 100 000 eksemplarer.

Siden har jeg lest denne lille boken flere ganger. Det er en kort bok, faktisk så kort at jeg ikke vet om det var ment som en bok eller som en traktat. Nå har Lunde forlag utgitt Aaviks første bok i ny utgave, under headingen «Kristne klassikere».

Aavik er en stilsikker forfatter. Bøkene er karakteristiske i formen, med korte setninger, gjerne ufullstendige – med mange tankestreker. Det er likevel lett å følge forfatteren. Slik er også De venter. Aavik har alltid mye på hjertet, men han faller ikke for fristelsen med å bruke for mange ord. Innholdet formidles i konsentrert form, det er som om han ikke vil sløse bort tiden med unødig prat. Skildringene er knappe – likefult virkningsfulle. Det er som om knappheten understreker bokens hensikt; evangeliet har hast!

Boken er radikal, i den forstand at den kompromissløst formidler kallet til misjon. Det er «no-nonsens», han går rett på sak. Den taler ikke først og fremst til leserens intellekt – den taler til leserens hjerte. Med en slik formidling av misjonskallet, er det ikke rart at Misjonssambandet i årenes løp har sendt ut hundrevis av misjonærer. Dette er nemlig kallsforkynnelse i høyeste potens.

Aavik skrev i en annen tid. Hvordan kommuniserer han i dag? Det er selvsagt elementer i boken som krever litt misjonshistorisk kunnskap for å forstå. Og språket kunne nok med fordel blitt noe mer modernisert, eventuelt kunne Lunde gitt boken et forord for å hjelpe leseren til å forstå konteksten og tiden boken ble skrevet i. Likevel er jeg helt trygg på at den treffer unge mennesker i dag; radikalitet går nemlig aldri av moten. Og derfor har jeg nå sendt e-post til 60 ledere i Ungdom i Oppdrag: Dette er en bok jeg ønsker alle kristne kan lese.

Mine favorittbøker fra 2018

 

Jeg liker bøker som etablerer dialog mellom forfatteren og meg som leser. Denne dialogen består av indre bilder jeg selv skaper i hodet mitt, argumentasjonsrekker, spørsmål som forfatteren besvarer, eller når jeg tenker at «der sa forfatteren noe som jeg selv har tenkt, men som jeg ikke har evnet å artikulere».

Dette er de ti kristne bøkene jeg har lest i 2018 som har gjort størst inntrykk på meg. 

Her er listen, i alfabetisk rekkefølge:

 

 

Boken som skapte din verden, av Vishal Mangalwadi. Proklamedia 2018

Denne boken er skrevet av mannen som, ifølge Christianity Today, er «Indias fremste intellektuelle figur».

Vishal Mangalwadi forteller fra sitt ikke-vestlige perspektiv om hvordan Bibelen har formet vår del av verden.

På mange måter representerer den en alternativ historiefortelling i forhold til den som ofte fortelles i skole og media. Dette er rett og slett en veldig god bok!

 

 

Etterlyst: Bergprekenes Jesus, av Oskar Skarsaune. Luther Forlag 2018

Professor Emeritus på Menighetsfakultetet, Oskar Skarsaune, artikulerer tanker jeg selv har tenkt, men som jeg har manglet både evne og kunnskap til å formidle. Den tar utgangspunkt i Jesu Bergpreken, og hvordan denne formet oldkirken, og hvordan kirken fra 300-tallet gradvis tok steg bort fra Jesu lære.

Skarsaune gir oss teologisk og historisk bakgrunn for hva en kirke burde være, og kritiserer samtidig den nordiske folkekirketanken. Boken er troverdig, fordi den skrives fra et “innenfra-perspektiv”.

 

 

Guds svar på den voksende krisen, av Mike Bickle. Proklamedia 2018

Mike Bickle er leder for International House of Prayer i Kansas City. I denne boken tar han oss med gjennom Salme 2, og bruker salmen eskatologisk og setter den samtidig inn i vår tid.

Selv om jeg i min norskhet må passe på å ikke bli irritert over amerikansk form og innhold, og selv om jeg ikke følger ham i alt han skriver, så gir boken meg mangt og meget å tenke gjennom.

 

 

 

Ingen introverte i himmelen, av Hans Eskil Vigdel. Luther Forlag 2018

Hans Eskil Vigdel har skrevet en bok som både omhandler hans egen historie i Jesus Revolution og som handler om det å være introvert i kristne sammenhenger.

Boken er god, selv om jeg mener den hadde blitt bedre om han hadde kuttet ut sin personlige historie fra Jesus Revolution, og kun skrevet om det å være introvert. Eventuelt kunne dette blitt to bøker.

Som introvert, er dette god lesing.

 

Kristne Helter Eric Liddell, av Janet og Geoff Benge. Proklamedia 2017

Dette er en bok i serien om «Kristne helter». Lettlest, rørende og spennende!

Kona mi og jeg har lest mange av bøkene i denne serien høyt for ungene våre. Og de elsker disse bøkene!

I år har vi bare rukket å lese en bok høyt, og det ble boken om Eric Liddell, mannen som vant olympisk gull og senere døde som misjonær i Kina.

Disse bøkene passer for både store og små!

 

Kunsten å forme livet, av Stian Kilde Aarebrot. Luther Forlag 2018

Dette er en perle av en bok! Den er lettlest uten å bli overfladisk – dyp, uten å være komplisert – seriøs, men ikke kjedelig. Og ganske så umoderne, uten at innholdet er utrangert.Stian Kilde Aarebrot beskriver troens og livets rytmer og åndelige praksiser på en måte som treffer meg.Særlig spennende er det å lese om hjernen, og hvordan den fungerer. «Hvor lur Gud var da han skapte oss!» tenkte jeg da jeg leste boken.

 

 

Mine minste, av Åsne Valland Nordli. Samlaget 2017

Dette er en bok kona mi har skrevet. Og derfor er jeg en smule subjektiv… Den er rørende, personlig og ærlig. Samtidig lærte jeg mye av å lese den.

I flere år bodde vi i Romania, og denne historien skaper rammen for selve boken. Men egentlig handler den  om romfolket og forteller historien til noen av våre venner som tilhører romfolket i Romania.

Den utfordrer oss nordmenn i møte med romfolk som tigger på gatene i landet vårt.

 

Nordkalottens disipler, av Terje Konradsen. Proklamedia 2018

Min gode venn og kollega i Ungdom i Oppdrag, Terje T. Konradsen, har skrevet historien til Ungdom i Oppdrag på Borgen, Ungdom i Oppdrags senter utenfor Tromsø.

Arbeidet på Borgen er et resultat av av de “villeste” årene av Jesusvekkelsen på 70-tallet. Terje forteller en trosbyggende historie om Guds trofasthet og menneskers offervilje, samtidig som han reflekterer godt over ungdommers radikalitet.

Historien er både lærerik og spennende.

 

RIK Bibelbruk, av Hans Johan Sagrusten. Verbum 2018

Hans Johan Sagrusten har skrevet det som potensielt kan bli den viktigste kristne boken som er utgitt i 2018.

Forutsetningen for denne litt pompøse uttalelsen er at mange leser denne boken og praktiserer dens innhold.

Den handler om hvordan kristne Regelmessig, I fellesskap og Kontinuerlig kan lese Bibelen.

 

 

7 Menn, av Eric Metaxas. Proklamedia 2017

Jeg har blitt veldig glad i historie. Og derfor er denne boken midt i blinken for meg. Den bestselgende, amerikanske forfatteren, Eric Metaxas, forteller historien om syv menn, som med sine liv har vært med å forme den verden vi nå lever i.

Formatet gjør at vi ikke går på dypet, men likevel, den gir oss nok kjøtt på beinet til at jeg både lar meg inspirere og utfordre.

 

 

 

PS: Hvis du tror at jeg kun leser kristne bøker, så tar du feil… jeg leser også annen type prosa:-) Hvert år forsøker jeg å lese minst èn Knut Hamsun-bok. Det er ikke alltid jeg lykkes med mitt forsett… men i år leste jeg Victoria… Mulig det blir Markens Grøde, igjen, neste år. 2018 ble også året da jeg forsøkte meg på Jon Fosse. Kona mi digger Jon Fosse, men for meg ble det litt for krevende. Jeg er jo tross alt en enkel sjel.

Dagens misjonærer – ikke fremtidens

Det er ikke mindre behov for norske misjonærer nå enn tidligere, selv om global misjon har endret seg.

«I am an ambassador of Jesus Christ», sa hun til meg og smilte bredt, mens hun ønsket meg velkommen til kontoret sitt. Jeg hadde nettopp gått inn på en av Oslos ambassader.

Personen var nemlig ambassadør, både i bokstavelig forstand og i åndelig forstand. Hun kom fra et asiatisk land, og nå hadde hun flyttet til Norge for å være sitt lands offisielle representant.

Ambassadøren viste meg bilder fra landet hun hadde tjenestegjort i før hun kom til Norge. «Det er ulovlig å bytte religiøs tro i det landet», sa hun. «Men jeg startet en kirke i residensen min. Jeg døpte mange i svømmebassenget i hagen», sa hun.

I Norge hadde hun møtt Kong Harald på slottet, og hun fortalte meg hvordan hun forsøkte å forklare evangeliet til ham. Dagen i forveien for mitt besøk hadde hun holdt et foredrag. «Vet dere hvorfor Norge er et så godt land å bo i?», hadde hun spurt fra talerstolen. «Det er fordi dere har sendt så mange misjonærer til andre land. Gud har velsignet Norge.»

En av tilhørerne protesterte: «Vi har i stor grad forlatt den kristne tro, mens dere er kristne. Vi er rike. Dere er fattigere», hadde han sagt, og pekt på det han mente var en inkonsekvens i ambassadørens argumentasjon.

Med glimt i øyet fortalte hun meg hva hun hadde svart: «Bare vent og se om 70 år hva som skal skje med landet vårt.»

Dette var dagen jeg forstod at fremtiden var kommet.

I mange år har vi nemlig snakket om endringer i global misjon, og hvordan misjonærer nå reiser «fra alle til alle», hvor «alle» verdens land nå er både misjonssendeland og misjonsmottakere. Mitt møte med ambassadøren fortalte meg at endringen i verdensmisjonen tilhører ikke fremtiden. Den er her nå.

Bortsett fra sitt spesielle sekulære yrke, er denne kvinnen likevel et ganske typisk eksempel på hvordan mange av dagens misjonærer fra «det globale sør» opererer.

De livnærer seg gjerne med sekulære jobber, og har i mindre grad enn tradisjonelle misjonærer fra Vesten, økonomisk underhold fra en sendeorganisasjon. Selv om mange av disse misjonærene er utsendt fra en menighet eller en organisasjon, reiser også mange på eget initiativ og blir med i arbeid som allerede eksisterer i landet de kommer til.

For et vestlig hode kan det i noen tilfeller virke uorganisert og tilfeldig. Andre utsendinger, derimot, er utsendt på vegne av sin kirke, for å plante datterkirker i vestlige land. Slike kirker finnes i de fleste europeiske storbyer.

Disse misjonærene bærer ofte en betydelig større grad av kristen frimodighet enn hva som er tilfellet med en gjennomsnittlig norsk kirkegjenger. Og mitt inntrykk er at de ber betydelig mer enn hva kristne nordmenn ofte gjør. De skammer seg heller ikke over evangeliet, og de tror at det er en kraft til frelse for hver den som tror.

De er teologisk konservative, og mange skremmes litt over det de opplever som en teologisk utglidning i noen norske kirker. Noen har også vansker med å tilpasse seg vestlige kirkestrukturer og kirkekultur.

Jeg beskriver ikke fremtidens misjon, dette er dagens misjonssituasjon.

Hva skal vi gjøre, vi som kommer fra Vesten? Først og fremst håper jeg den nye bølgen misjonærer skal inspirere oss til å fortsatt sende ut flere misjonærer til de som aldri har hørt evangeliet. Det er nemlig ikke mindre behov for norske misjonærer nå enn tidligere, selv om global misjon har endret seg.

Den nye misjonshverdagen åpner for mange spørsmål: Hvordan kan vi legge til rette for at misjonærene fra «det globale sør» kan lykkes? Hvordan kan vi la oss inspirere? Hva kan vi lære? Hvordan kan vi jobbe sammen i partnerskap, på tvers av kulturer, konfesjoner og tradisjoner? Hvordan kan de dra nytte av vår mangeårige misjonserfaring?

Spørsmålene er mange. Dersom vi kan besvare disse spørsmålene på gode måter, da tror jeg sjansene er større for at vi alle lykkes.

Når en drept misjonær får massiv kritikk

Det er nødvendig å nyansere bildet som er tegnet av den amerikanske misjonæren John Allen Chau.

John Allen Chau ble drept da han forsøkte å formidle evangeliet om Jesus til sentineleserne, en liten isolert folkegruppe fra Andamanene, en øygruppe i Det indiske hav. Både Chau spesielt og misjon generelt har de siste ukene fått massiv kritikk, på både sosiale medier og i internasjonal presse.

Håvard Nyhus skrev i Vårt Land at han «ikke vil ­sette seg til doms over Chaus livsvalg», men at han gjerne ­anklager «dem som på ­autopilot glorifiserer hans ­endelikt til en ­martyrdød og et eksempel til etterfølgelse.»

Jeg er blant de som har sagt noe offentlig om misjonsfremstøtet. Ifølge Vårt Land 23. ­november er jeg «sterkt kritisk» til hans virksomhet. Jeg er ikke «sterkt kritisk», men det er rett at jeg stiller noen spørsmål ved fremgangsmåten til Chau. Med dette ønsker jeg å si noe mer enn hva to ­­setninger i en avisartikkel evner å for­midle.

Forberedte seg godt. Det har blitt gitt et inntrykk av at John ­Allen Chau var en frilansmisjonær som arbeidet på egenhånd, som utførte et kamikaze-stunt, uten kulturell eller lingvistiske forberedelser. Dette har i etterkant vist seg ikke å stemme. Det finnes likevel gode grunner for å kritisere Chaus fremgangsmåte. Kanskje kan vi til og med spørre om det er etisk riktig å foreta slike fremstøt, til mennesker som så tydelig ikke ønsker kontakt med andre?

Det er samtidig nødvendig å nyansere bildet som media har tegnet av Chau. For det første var Chau utsendt av organisasjonen All Nations, en organisasjon som ble etablert i 1993. Med sitt ­hovedkontor i Sør-Afrika, har de utsendinger i 35 land. Organisasjonen ble startet av Floyd og Sally McClung, som kom fra jobben som internasjonale ledere i Youth With a Mission. Ekteparet McClung er på ingen måte naive nybegynnere. De har gjennom et langt liv opparbeidet seg bred kompetanse, og har ofte høstet bred respekt for sitt internasjonale misjonsengasjement. For det andre viser det seg nå at Chau hadde forberedt seg både kulturelt og lingvistisk, i tillegg til at han hadde utdanning innenfor akuttmedisin og sport. For det tredje viser det seg at hans ­besøk til sentineleserne ikke var en spontan handling. Dette var noe han hadde planlagt over lengre tid.

Krysset grenser. Chau står i en 2.000 år lang tradisjon. Kirken har til alle tider krysset etniske grenser for å formidle evangeliet. Dette har sin grunn i troen på at alle mennesker har rett til å høre om Jesus. Misjonsbefalingen står helt sentralt i kristen tro; nemlig at mennesker i alle folkeslag skal gjøres til disipler (Matt 28,19). Apostelen Paulus løftes ofte frem som et forbilde. Han sier selv om sin misjonsvirksomhet: «Jeg har alltid satt min ære i å forkynne evangeliet bare der Kristi navn ikke er kjent» (Rom 15,20).

Flere har sammenlignet Chau med Jim Elliot, en ­misjonær som ble drept i 1956, da han og fire kolleger, etter lang tids ­forberedelse, besøkte et isolert urfolk i ­Ecuador for å etablere misjonsarbeid i dette folket. På samme vis som Chau, ble også ­Elliot ­berømt post mortem. Hans ­historie ble fortalt over hele ­verden, en historie som blant annet havnet på førstesiden av Life magazine. Selvsagt er det flere ulikheter mellom Elliot og Chau. Men man kan ikke annet enn å undre seg over forskjellen i mediedekningen disse to historiene har fått. Mens Elliot i stor grad ble omtalt som en helt, har Chau, derimot, blitt beskrevet i betydelige negative ordelag.

Grelle eksempler. Ulikhetene i mediedekningen av disse to drapene, viser oss hvordan den vestlige kultur har endret sitt syn på misjon i løpet av de siste 70 årene. Selvsagt finnes det grelle eksempler fra misjonshistorien, hvor kolonialismen og misjonen gikk hånd i hånd. Vi er alle klar over hvordan misjonærer har vært med å devaluere kulturer og urfolks identitet. Og derfor har misjon med rette blitt kritisert. Samtidig virker det på meg som om det ikke er først og fremst er dette som misjon kritiseres for i dag. Dagens kritikk retter seg først og fremst mot misjonens vesen, nemlig formidlingen av Jesus som frelser og budskapet om omvendelse til kristen tro.

Selv om vi kan kritisere Chaus fremgangsmåte, mener vi fremdeles at alle ­mennesker har rett til å høre om Jesus. Derfor ­ønsker vi å utdanne og sende flere ­mennesker som kan fortsette å gjøre det ­Kirken har gjort i 2.000 år; nemlig å ­krysse ­etniske ­grenser for at ­mennesker som ­aldri har hørt om Jesus kan få muligheten til å tro på ham, dersom de ønsker det. Ungdom i Oppdrag har også ­utsendinger som jobber i såkalte ­«farlige» ­deler av verden. Dette er ­mennesker som har gått gjennom forberedelser, lært språk og har tverrkulturell kompetanse.

Bemyndiggjøre ­minoriteter. Som sendeorganisasjon er det vårt ansvar at misjonærene våre har tilstrekkelig kompetanse for å utføre arbeidet sitt på en ­bærekraftig og respektfull måte. Norske misjonsorganisasjoner jobber også ut fra såkalte ­Codes of Conduct – retnings­linjer for hvordan misjonsvirksom­heten skal foregå. Som en del av ­dette ønsker vi å gi ­verdighet og slik bemyndiggjøre ­etniske ­minoriteter. Dermed kan ­misjonsvirksomhet være med å bevare ­minoritetskulturer og språk.

Jim Elliots berømte sitat, «He is no fool who gives what he ­cannot keep to gain what he cannot lose», minner oss om at vi bygger vår virksomhet på andre verdier enn de som oftest blir proklamert i kommentarfeltene på sosiale medier og fra avisenes spalter.

Når vi sender personer til farlige land

For noen år siden satt jeg med en voksende klump i magen. Det var misjonærinnvielse, og jeg skulle legge hendene på en nordmann som var på flyttefot til et land som er mest kjent for selvmordsbombere og krig.

Dagene som fulgte, gjorde ikke klumpen mindre. Den vokste. Og den er der fremdeles.

Tidligere i år reiste en av mine kolleger til nettopp dette landet for å besøke våre utsendinger. På Gardermoen måtte han gjennom passkontrollen. «Ingen reiser dit», sa politimannen bak skranken lakonisk. «Det er farlig».

Ja, det er farlig. Det er virkelig farlig. For tre år siden ble en av våre bygninger i hovedstaden bombet av en terrorgruppe. Ingen kom heldigvis til skade. Bilbomben gikk nemlig av for tidlig. Sent på kvelden, samme dag, banket det på døren til en lokal UIO-medarbeider. En bekjent stod utenfor. «Du var bilbombens mål», sa han. Den lokale UIO-medarbeideren, som var i begynnelsen av trettiårene, hadde selv kommet til tro på Jesus noen år i forveien, og var dermed et «legitimt» mål for terroristenes bomber. Nå fikk han vite at han stod øverst på terroristenes drapsliste. I hu og hast pakket han sine eiendeler i noen kofferter. Dagen etter hadde han reist til et naboland, sammen min sin kone og to små barn.

Noen uker senere snakket jeg med mannen på Skype. Han hadde funnet seg husvære og kommet i kontakt med noen kristne. Jeg inviterte ham til Norge for å jobbe i Ungdom i Oppdrag. «Med din erfaring og kompetanse kan du bli en viktig ressurs for flyktninger her i landet», sa jeg. Vi kunne bistå med alt han trengte av hjelp. «Jeg skal tenke på saken», sa han.

Ikke lang tid etterpå fikk jeg en e-post. «Takk for tilbudet, men nei takk. Det er så store behov her jeg nå er. Jeg ikke kan reise til Norge», sa han. I mailen fortalte han om de åpne dørene for evangeliet, hvor han allerede hadde fått lede flere flyktninger til Jesus. «Dessuten håper jeg å flytte hjem om noen år, når det har roet seg litt ned», skrev han videre.

Tidligere i høst var jeg med på nok en misjonærutsendelse. Klumpen i magen kom til tilbake. Ytterligere en nordmann skulle sendes til det samme landet. «Er dette forsvarlig?» spurte jeg meg selv. Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i løpet av de siste par ukene. Og jeg har kommet frem til følgende:

Nei, det er ikke «forsvarlig», sett fra et typisk norsk perspektiv. De reiser nemlig ut med fare for eget liv. Likevel velger vi å være utsendere.

Hvorfor sender vi ut mennesker til farlige land – land som nesten ingen andre vil reise til? Først og fremst fordi at de som reiser har kjent Guds kall og Guds hjerte for mennesker som lider. For det andre er dette voksne mennesker som har gått gjennom en lang, personlig prosess. Dette er ikke et enkelt valg som tas i et emosjonelt øyeblikk på et karismatisk møte. Det er derimot et resultat av solide overveininger og god planlegging, en prosess som gjerne har tatt mange år. For det tredje tar de ikke med seg barn til slike land, og våre utsendinger til slike land er som regel ugifte. Deres familie i Norge er også innforstått med valget som er gjort, selv om det er svært krevende.

Og til slutt; disse utsendingene står i en 2000 år lang tradisjon. Kirken har nemlig til alle tider sendt personer til utrygge områder av verden for å formidle noe av Guds godhet. Dette har sin basis i Kristi egen sendelse til vår verden. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere», sier Jesus i Johannes 20,21. Hvordan ble Jesus sendt? Hymnen, som Paulus siterer i sitt brev til Filipperne, sier at Jesus ble sendt for å tjene menneskeheten og gi sitt liv. I innledningen til hymnen sier Paulus: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5).

Vi er kalt til å gjøre det Jesus gjorde, og Jesus sender oss på samme måte som han selv ble sendt.

Når mennesker hører om Jesus for første gang

På midten av nittitallet flyttet et ungt ektepar fra Norge til et asiatisk land, utsendt som misjonærer fra Ungdom i Oppdrag. De skulle jobbe i et folkeslag der ingen hadde hørt om Jesus.

I dette folket er det vanlig å tilbe gudene på fjelltoppene. Ikke lenge etter ankomst, fikk ekteparet et løfte fra Gud om at en dag skulle mennesker fra folket stå på de samme fjelltoppene og tilbe Jesus.

Med ungdommelige pågangsmot, iblandet en liten dose naivitet, gjøv de løs på oppgaven. De etablerte seg i en fjellandsby sammen med barna sine og et lite team. Ganske snart, forventet de, skulle mennesker komme til tro på Jesus, slik at dette folkeslaget ikke lengre skulle figurere på listene over verdens minst nådde folkeslag.

Lite visste de om hva fremtiden skulle bringe.

Det gikk fem år. Det gikk ti år. Og det nærmet seg 20 år. Ikke én eneste person hadde kommet til tro på Jesus. Det manglet ikke på bønn for folkeslaget. Det manglet ikke på formidling av evangeliet, eller formidlingsevner. Ekteparet hadde i tillegg blitt godt integrert i lokalsamfunnet. Men ingen mennesker responderte på evangeliet.

Etter 20 år og én måned skjedde det noe. En mann fortalte at han hadde bestemt seg. Han hadde forstått evangeliet, ønsket nå å følge Jesus og ville la seg døpe. Ikke lenge etter fulgte det en til, og så en til. I løpet av en hektisk høst, hadde en håndfull mennesker kommet til tro. Etter nyttår fortsatte det. Ikke mange, men noen få, her og der, ofte familiemedlemmer av de som allerede hadde kommet til tro. De nye kristne begynte å samle seg i grupper og studerte Bibelen sammen. Evangeliet spredte seg sakte, men sikkert, fra person til person. Og snart skrev de lovsanger til Jesus på sitt lokale språk.

Veksten har fortsatt, selv om vekstkurven ikke er veldig bratt. Sannsynligvis har færre enn 100 personer latt seg døpe. Men det som skjer er likevel historisk; for første gang stiger nemlig lovsang opp til Jesus på folkeslagets eget språk. Og på eget initiativ har lokale kristne nå begynt å reise til fjelltoppene for å synge til Jesus. Denne lovsangen skal fortsette inn i himmelen, slik evangelisten Johannes så det da han var fanget på øya Patmos; mennesker «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9).

Løftet de fikk for over 20 år siden har gått i oppfyllelse; nå tilbes Jesus fra fjelltoppene.

Det er snart 25 år siden det unge ekteparet flyttet til Asia. I løpet av disse årene har de måtte lære seg «tålmodets lekse», som Trygve Bjerkrheim uttrykte det. De har også lært mange andre ting.

Det er ett spørsmål som slår meg: Hvorfor gav ikke ekteparet opp? 20 år uten synlige resultater er lenge. Hvorfor reiste de ikke hjem?

Selv forteller de om tøffe år der ute og hvor vanskelig det var å komme hjem til Norge, uten å ha resultater å fortelle om. Selvfølgelig var det fristende å gi opp. Men de ble værende. Det var misjonskallet som bar dem igjennom utfordringene.

De er ikke ungdommer lengre, men de er fortsatt i oppdrag. For etter 25 år som utsendinger, har de ikke tenkt å slutte. Barna har flyttet til Norge, mens foreldrene fortsetter arbeidet de begynte for snart en mannsalder siden. Oppdraget er nemlig ikke fullført.

Hva kan vi lære av denne historien? Mye.

Det er lett å kritisere den tradisjonelle kallsforkynnelsen. Vi kjenner også eksempler der kallsforkynnelsen er blitt brukt til å manipulere. En ensidig kallsforkynnelse har også gjort at kallet av og til har gått på bekostning av familie, barn og helse. Dette må vi lære av og ikke begå samme feil. Men feilene må likevel ikke føre til at vi slutter å kalle mennesker til misjon.

Kanskje er vår feil at vi i for liten grad forkynner kall, i frykt for å nettopp tråkke feil?

Trass utfordringer knyttet til misjonskallet, vil jeg frimodig fortsette å formidle misjonskallet til både unge og gamle. Misjonsbefalingen er nemlig Jesu imperativ til sin kirke. Og livshistorien til dette ekteparet forteller meg viktigheten av kallet; det er nemlig dette som ofte bærer oss gjennom når det røyner på.

Dugnad for kristen dagspresse

For en knapp måned siden skrev Vårt Lands sjefredaktør, Alf Gjøsund, et opprop til dugnad for den kristne dagspresse. Jeg melder meg herved som frivillig.

La meg først erkjenne følgende; jeg tilhører ikke gruppen kristne ledere Gjøsund ikke vil nevne navnet på – men som han kjenner til – de som advarer mot kristne medier. Selv leser jeg Vårt Land og Dagen hver dag, og jeg gjør det stort sett med glede.

Avisens mandat

Vårt Land og Dagen spiller en viktig rolle. Ingen kristen aktør blir så ofte sitert i NTB som disse to avisene. Dagsnytt 18 løfter til stadighet frem trosspørsmål – etter at en av disse to avisene først har satt saken på dagsorden. Dette sier noe om viktigheten til den kristne dagspresse i Norge.

Først og fremst formidler Dagen og Vårt Land nyheter, de forteller historier, utvider perspektiv og bygger tro, samt setter dagsorden og legger til rette for saklig debatt.

Avisene har likevel et bredere mandat enn dette. For på samme måte som den frie presse er demokratiets forutsetning, trenger kristne trossamfunn og organisasjoner en presse som kan holde disse ansvarlige i forhold til hvordan en utfører sitt oppdrag og forvalter sin makt. Ungdom i Oppdrag har 530 medarbeidere i Norge og utlandet, hvert år samler vi inn mange millioner kroner og er i berøring med tusenvis av mennesker. Dette gir oss en offentlig rolle. Og det betyr at vi forvalter makt. Det er et sunnhetstegn for samfunnet, og i mitt tilfelle Ungdom i Oppdrag, at mediene holder oss ansvarlige.

Her ligger en tydelig forutsetning: Dersom avisene skal spille en konstruktiv rolle overfor kristne organisasjoner og kirker, og dermed oppfylle sitt samfunnsansvar på legitimt vis, fordrer dette tillit fra leserne.

Hva forutsetter min tillit til Dagen og Vårt Land? La meg peke på fem aspekter:

1. Konflikt For det første, jeg ønsker meg ikke konflikt for konfliktens skyld. Konstruerte konflikter og fokus på stormer i vannglass, gjør avisen mindre interessant, ja rett og slett irrelevant. Å rope «ulv!», når ulven ikke jager sauene, er som kjent ikke det lureste. For hva skjer når ulven da virkelig kommer?

Og hvorfor søker Vårt Land så ofte konflikt ved å lete opp «motstemmer»? Faktisk kan jeg oppleve dette som en undervurdering av meg som leser; det er som om avisens redaksjon tror de må hjelpe meg å tenke kritisk.

Likevel, rett skal være rett: I løpet av det siste året har mengden konfliktstoff avtatt i Vårt Land. Jeg håper det forblir slik.

2. Kompetanse For det andre ønsker jeg meg journalister som innehar kompetanse utover bare faktabasert kunnskap. Avisene bør evne å definere kontekst, både historisk og samtidig, teologisk og kulturelt. Jeg ønsker meg en kristen dagspresse som evner å trekke lange linjer – ikke først og fremst presentere trivielle nyheter i forenklet form. Mer enn å besvare spørsmålene «hva?», «hvor?» og «hvordan?», håper jeg også avisene kan artikulere respons til «hvorfor?».

3. Presisjon God journalistikk krever presisjon. En overskrift skal skape tilstrekkelig nysgjerrighet, slik at jeg leser videre. Men av og til, dessverre, sitter jeg med en følelse av at budskapet overselges i valg av overskrifter og ingresser. Igjen, avisene må ikke undervurdere sine lesere. Men det er nettopp den følelsen jeg sitter med når en sak sprites opp med en forenklet, spissformulert overskrift.

Jeg har også opplevd at kildevalg og vinklinger gjør at summen av det som presenteres, ikke alltid er sakssvarende og helhetlig.

Livet er ikke for de ufeilbarlige, og feil begås. Men likevel, dersom dette skjer for ofte, vil dette prege hvordan jeg leser avisene.

4. Ydmykhet og makt Det fjerde handler om makt. Jeg tror avisenes troverdighet vil øke, dersom de oftere kan utvise egenkritikk og reflektere åpent rundt egen maktutøvelse.

Siden jeg ble leder for Ungdom i Oppdrag for snart ti år siden, har Vårt Land ved noen ganske få anledninger formidlet nyheter om oss der premisset enten har vært usant, eller direkte usaklig. Alle kan gjøre feil. Men når avisen karikerer, slurver eller gjør feil, må vi som aktør leve med konsekvensene. Det blir vanskelig når avisens redaksjon ikke oppleves lyttende, mangler vilje til å beklage eller ikke evner å reflektere åpent rundt egen maktutøvelse.

Andre ganger har avisen ikke gitt oss mulighet til tilsvar. I fjor opplevde vi for eksempel at NRK og Dagbladet insisterte på å gi oss tilsvar i en sak der Vårt Land i omtale av samme sak, valgte å ikke gjøre det. Dette var ingen stor hendelse, men likevel; situasjonen bekreftet nok en gang min opplevelse av at avisen ikke alltid forstår egen maktbruk.

5. Bred kildebruk For det femte ønsker jeg meg bred kildebruk, hvor den kristne dagspressen formidler historier som utvider horisonten min. Dette fordrer et bredt kildetilfang, både fra innland og utland, samt at avisene gir rom til marginale stemmer. Her kan vi som kristne aktører bli flinkere til å hjelpe redaksjonene med kilder.

Dessverre sitter jeg med følelsen av avisenes kildeutvalg av og til fungerer som et ekko av redaksjonens egne meninger. Det gir en smule flau smak til morgenkaffen, når jeg tar meg selv i å mistenke enkelte journalister i å skyve kilder foran seg, kilder som forfekter det journalisten selv mener. Når skribenten da ikke stiller det opplagte oppfølgingsspørsmålet, bekreftes min mistanke.

Gledelig

Norge trenger en nyhetsformidler som med utgangspunkt i de kristne grunnverdiene, setter dagsorden. Kristen-Norge fortjener en dagspresse som formidler de gode historiene, trekker lange linjer og gir oss relevante nyheter. Kristne organisasjoner, menigheter og kirkesamfunn behøver en undersøkende presse som kan stille gode – og av og til vanskelige – spørsmål.

Forutsetningen er at jeg som aktør kan ha tillit til den kristne dagspressen. Dette er noe jeg i utgangspunktet har, trass negative erfaringer og at min tillit til Vårt Lands evne og vilje i perioder har vært tynnslitt.

Sjefredaktør Gjøsunds opprop for dugnad er gledelig, og hans intensjon formidles på troverdig vis. Herved tegner jeg meg som frivillig.

På trykk i Vårt Land, 17.10.2018

Bønn for Norge

Kjære dere som ber for Norge,

I dag har en spesiell sak figurert på fremsiden av landets nettaviser. Dette begynte med at VG.no meldte at organisasjonen Menneskeverd og deres leder Morten Dahle Stærk, mente KrF burde stille et ultimatum i sine regjeringsforhandlinger, hvor abort på fostre med Downs Syndrom etter tolvte uke forbys. Kjell Ingolf Ropstad (KrF) tok senere på dagen tak i samme sak, og ville gjøre dette til et emne i regjeringsforhandlingene, uavhengig om KrF ender opp med å forhandle med venstresiden eller høyresiden. Statsminister Erna Solberg uttalte senere at hun er åpen for å gjøre dette til et tema som kan forhandles om.

Jeg må innrømme at jeg er positivt overrasket: Først og fremst at abortsaken plutselig havnet midt i dagens viktige politiske debatt! Og deretter at Erna Solberg er villig til å forhandle om dette. Nå i kveld bekrefter Venstres Abid Q. Raja at han er villig til å forhandle om tvillingabort.

Kvaliteten på et land kan måles ut fra hvordan landets innbyggere tar vare på de svakeste i samfunnet. Gjennom Det gamle testamentet ser vi hvordan Gud – gang etter gang – instruere israelsfolket til å ivareta særlig enkene, de foreldreløse og innvandrerne. Hvorfor? Fordi disse var sin tids svakeste. Guds hjerte for de svakeste og forsvarsløse går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Den mest utsatte gruppen mennesker i landet vårt i dag, er de som mister retten til liv, før de blir født. I Norge blir ni av ti foster med Downs Syndrom abortert, rett og slett fordi de har Downs Syndrom.

Om denne loven kan endres, vil det være en stor seier for de aller, aller svakeste. Og; Gud har behag i at vi ivaretar «disse mine minste». At statsministeren selv sier hun er villig til å snakke om å omgjøre loven, er i seg selv et stort lyspunkt.

Derfor skriver jeg nå til mange i Norge som ber: Vil dere være med og be for denne saken? Be for Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som har frontet dette i media i dag, be for Erna Solberg som er åpen for å vurdere å forhandle om dette, be også for de som har uttalt seg kritisk og be for de andre politikerne som skal være med å bestemme dette. Be for Menneskeverd og Morten Dahle Stærk, som er en stemme for de som ikke kan tale sin egen sak. Og be for Norge

PS. Dette må ikke forstås som et partsinnlegg i KrFs prosess, om hvorvidt de skal velge høyresiden eller venstresiden. Som kristen leder er jeg politisk engasjert, men må skille mellom politikk og partipolitikk.

Jeg tror vi skal ta med oss tre ting til himmelen

– Bibelen sier ikke så mye om hvordan himmelen er, men nok til å forstå at det blir utrolig bra der!

Jeg har ikke tenkt meg til himmelen helt ennå. I det siste har jeg likevel fundert over hva jeg skal ta med meg til dit.

Ok, jeg vet dette er litt sært, men uansett, her får du høre hva jeg tenker.

Bibelen sier ikke så mye om hvordan himmelen er. Men den sier nok til å forstå at det blir utrolig bra der! Og så forteller Bibelen ting om himmelen som jeg lurer på om er bokstavelig eller om det bare er symbolsk? For eksempel at gatene skal være laget av gull? Og at løvene og lammene skal spise gress sammen?

Jeg tror vi mennesker skal ta med oss tre ting til himmelen (kanskje er det flere ting også, ting som jeg ikke har tenkt på):

1. Etnisk identitet: For det første skal jeg ta med meg min etniske identitet. Jeg er norsk. Og i himmelen skal jeg også være norsk, og jeg skal snakke norsk der. Pakistanerne skal være pakistanere i himmelen, og de skal snakke sitt språk. Serberne skal snakke serbisk. Svenskene svensk. Gasserne gassisk. Huden min kommer til å være lys og jeg tror håret mitt vil være blondt (tror jeg da). De fra Somalia vil ha svart hår, mørk hud og snakke sitt språk. Og her kommer det beste: Vi kommer til å forstå hverandre!
2. Lovsang: Lovsangen er det andre vi skal ta med oss til himmelen. Når vi lovsynger på jorden, blander den seg med tilbedelsen i himmelen. I Bibelen virker det som om at de synger lovsanger går 24/7 der oppe. Så med andre ord, lovsangen på jorden er nesten som en øvelse, og den skal vi ta med oss til himmelen og fortsette der.
3. Mennesker: Mennesker er det tredje vi skal ta med oss til himmelen. Dette er familie, venner, naboer og alle andre som tror på Jesus. Kanskje vil noen være i himmelen fordi du fortalte dem om Jesus?

Det er med andre ord (minst) tre ting vi skal ta med oss til himmelen. Din etniske identitet, lovsang og mennesker.

Men hva med misjon da? Er ikke misjon det viktigste? Nei, vi skal ikke ta med oss misjonsarbeidet vårt til himmelen. Hvorfor? Det er fordi misjon ikke er et mål. Det er vår tilbedelse av Jesus som er målet.

Misjon er middelet vi bruker for å oppnå dette, for gjennom misjon får flere mennesker fra ulike etniske folkeslag bli kjent med Jesus og deretter muligheten til å tilbe ham evig, på alle verdens språk, med alle tenkelige kulturelle uttrykk og instrumenter.

Dersom ett språk ikke er representert i himmelen, da vil det være et stort tomrom. Og derfor finnes misjon: For at Jesus skal bli evig tilbedt på alle verdens språk. Av så mange mennesker som mulig.

Hvor mange mennesker og folkeslag vil du være med å ta med deg til himmelen, slik at lovsangen skal bli mest mulig komplett?

Skrevet til itro.no

Appell på NLMs Generalforsamling

Nylig fikk jeg det privilegium å holde en appell på Norsk Luthersk Misjonssambands Generalforsamling. Her er det jeg sa:

Mange mennesker stod samlet, tett i tett, på bryggen i Kristiansand. Jeg ser for meg at solen skinte fra skyfri himmel, akkurat som om Gud smilte over folkemengden. De var der for å ta farvel med to unge kvinner, Norges to første misjonærer til Kina. Det var september 1884.

Historien begynner i 1860. I Kristiansand. Da ble ei jente født, som fikk navnet Anna. Hun vokste opp i fattige kår og fikk sannsynligvis begrenset skolegang. Som 19-åring hørte hun en engelsk forkynner tale om Kina. Evangelist Radcliffe var kommet til Kristiansand for å holde møter. Mens hun lyttet til denne engelskmannen, kjente hun hvordan misjonskallet til Kina vokste frem. Ikke lenge etter begynte hun å jobbe som hushjelp hos en av Kristiansands velstående familier, familien Rasmussen. Snart snakket Anna om sitt misjonskall med husfruen, Elisabeth Rasmussen.

På denne tiden var Norge var Norge et fattig land i utkanten av Europa. Kvinner hadde ikke stemmerett og vi hadde fått religionsfrihet, kun 40 år tidligere. Vi hadde ikke selvråderett og var underlagt kongen i Sverige. At en fattig tjenestejente skulle bli Norges første misjonær til Kina virket nærmest umulig. Da Anna snakket med fru Rasmussen om dette, var det ikke vanskelig for fru Rasmussen å peke på alle argumentene for hvorfor dette var en dårlig ide.

Men fru Rasmussen peker ikke på et umulig. Hun løfter frem det mulige.

«Ja!», sier hun. «Men du kan ikke reise alene. Jesus sendte ut sine disipler to og to. Be derfor Høstens Herre drive ut en person du kan reise sammen med til Kina».

Og Anna Jakobsen begynte å be. Og snart skulle hun få bønnesvar.

På samme tid kommer Sofie Reuter til Kristiansand. Hun var fra Sarpsborg, født samme år som Anna og hadde fått jobb som guvernante hos Rasmussens. Sofie fikk snart tilgang til bladet China’s Millions, som fru Rasmussen abonnerte på, misjonsbladet på engelsk fra organisasjonen China Inland Mission i England. Historiene i bladet berørte hjertet hennes. I 1883 kom den svensk-amerikanske evangelisten Fredrik Fransson på besøk til Kristiansand og Sofie opplevde Gud kalle henne til Kina.

Slik fikk Anna bønnesvaret sitt.

Nå står vi på kaien i Kristiansand. Det er september 1884. Båten til England er klar til avgang. Der skal de to unge kvinnene gå på et evangelistkurs, lære seg bedre engelsk og begynne å studere kinesisk.

Historien forteller at herr Rasmussen legger en brun konvolutt i hendene på Anna. Hun åpner den og ser en sum penger så stor som hun aldri før har sett. I et par sekunder lukker hun øynene, ser ned og ber en stille bønn til Gud. Så lukker hun konvolutten og gir den tilbake til herr Rasmussen. «Gi pengene til min mor, hun trenger de mer enn meg. Gud skal forsørge mine behov», sier hun.

Så reiser de til England. Etter litt over et år i England, ankommer de Kina, 6. januar 1886. Sofie Reuter gifter seg med en kjent britisk misjonær, får et barn, men dør av en sykdom, fem år etter ankomst til Kina, 31 år gammel. Anna Jakobsen reiser til det indre av Kina og pionerer arbeid der evangeliet aldri før har blitt forkynt. Hun gifter seg med en kinesisk evangelist, og blir kastet ut av China Inland Mission på grunn av sitt tverrkulturelle ekteskap. I 1900 ankommer de Norge, etter en dramatisk reise ut av Kina, på flukt fra bokseropprørere. Den lille familien reiser tilbake til Kina i 1902 og fortsetter arbeidet sitt, helt til Anna dør i 1911, 51 år gammel.

Dette var de to første norske misjonærene fra Norge til Kina. De skulle bane vei for mange, mange misjonærer fra Norge. Og i dette kjølvannet ble NLM etablert i Bergen i 1891, av kvinner.

For fire år siden satt jeg i et møte med ti kirkeledere fra Kina, sammen med noen andre internasjonale misjonsledere. Kineserne var ledere for fem nettverk av uregistrerte kirker, og hevdet selv å ha mellom 50 og 60 millioner medlemmer i sine fem «familier», som de kalte det. Sammen skulle vi snakke om hvordan de kinesiske kirkene kunne sende ut flere kinesiske misjonærer til andre land. Jeg var invitert fra Norge til å ta del i samtalen. Første dagen, da jeg introduserte meg, og sa jeg var fra Norge, løftet et par av de kinesiske kirkelederne hodet. En av de tok ordet, og sa at hennes oldemor ble en kristen på grunn av norske misjonærer.

«Takket være misjonærer fra Norge, finnes det titusenvis av kristne, bare i mitt område. Dere ga oss evangeliet», sa han. «Tusen takk!».

Denne takken er det NLM som skal ha.

Anna og Sofie var de to første. I deres fotspor fulgte mange. På mange måter var Anna og Sofie prototypene for de som skulle reise til Kina de neste 60 årene, helt til Kina ble stengt for misjonsarbeid. Hvem var de? Hvorfor reiste de? De var unge. Ikke alltid med lang utdannelse, oftest uten formell teologisk kompetanse. Noen var lærere, sykepleiere og noen få var leger. Men de reiste med en sterk kallsbevissthet og personlig overgivelse. For mange ble avskjeden med venner og familie i Norge den siste gangen de så hjemlandet sitt. Muligheten for å dø i Kina av tropesykdommer de ikke hadde medisiner mot, var nemlig reell. De reiste uten det som vi i dag vil kalle for økonomisk sikkerhet.

Men disse kvinnene, og mennene, var med å legge til rette for verdenshistoriens kanskje størst kirkevekst, hvor kanskje så mange som 100 millioner mennesker nå tror på Jesus.

Jeg har lyst til å komme med en profetisk hilsen til dere i NLM, fra en som ikke arbeider i NLM, fra et utsideperspektiv.

I NLMs historie ser vi et DNA som handler om å gjøre nye ting på nye måter, om radikalitet, om kallsbevissthet, tro på unge mennesker, dristighet og tro til Gud. Og da Kina ble stengt for misjon etter andre verdenskrig, så snudde organisasjonen seg rundt og etablerte nye misjonsfelt på andre kontinenter. Dette viser organisasjonens evne til å gjøre nye ting på nye måter.

Hvorfor fortsatte NLM å vokse? Jeg tror der var fordi organisasjonen hadde visjonære ledere som tenkte ekspansjon, samtidig som de formidlet det personlige kallet til tjeneste. En fulgte Guds kall, også der det virket umulig. Uredd gjorde NLM nye ting på nye måter, det var radikalt, og man trodde på unge mennesker og satset stort. De stolte på Guds kall og at Gud skulle forsørge – også økonomisk.

Kallet fra Gud lå i ryggmargen. Verden for Kristus! Dette ligger latent i genene til NLM. Dette er organisasjonens DNA, om du vil.

Røttene og historien forteller meg at NLM har et kall til å være apostolisk. Dette er å gå dit ingen før har vært med evangeliet om Jesus.

Nå kjenner jeg en nød til å formidle Guds kall til NLM: At NLM må fortsette å gå nye steder, være radikale, gjøre nye ting på nye måter og leve ut pionerånden. Motsatsen til dette er konformitet, bedagelighet og frykt. Dette må aldri få prege oss.

Paulus skriver til menigheten i Roma, at hans ære er å forkynne evangeliet kun der Kristi navn ikke er kjent. (Rom 15,20). Må dette være NLMs kall og ambisjon: Å gå der ingen før har vært med evangeliet, gjøre det som ingen før har gjort – i tro til at det er Gud som kaller, både i Norge og blant de minst nådde folkeslagene.

Nå skal nye generasjoner høre misjonskallet. Nye generasjoner som skal sendes. Nye generasjoner som etter hvert skal lede. Jeg ber om at pionerånden må fortsette, frykten overvinnes og at evangeliet går til nye. Slik kan vi om 20 år og 50 år lese historier om folkeslag som har blitt nådd med evangeliet. Fordi NLM sier med Paulus; Vår ære er å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent.

I Lukas 15 leser vi historien om den bortkomne sønnen. La oss gjøre et tankeeksperiment: Hva om faren hadde flere bortkomne sønner og døtre? Hva om den ene bare var en av mange? Ville faren gått til festen, eller ville han stått i porten og speidet, gått på gatene for å lete etter de andre som var fortapt?

Lignelsen om den bortkomne sønn i Lukas 15 handler om uro. Kinamisjonær Asbjørn Aavik kaller det hellig uro. Jeg ser for meg en far som går og speider, og venter på at sønnen skal komme hjem. Alle foreldre vet hva jeg snakker om, det et uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds uro for en verden som lever borte fra ham. Gud vil dele sin hellig uro med oss.

Hvis faren hadde flere bortkomne sønner og døtre, ville han vært på festen eller ville han vårt på gaten? Svaret finner i en annen lignelse, i samme kapittel hos Lukas, i lignelsen om de 99 sauene og den ene. Her forlater gjeteren de 99 for å finne den ene.

Må NLM alltid preges av den hellige uro, eller som Paulus skriver det i 2. kor 5,14, tvunget av Kristi kjærlighet.

Til slutt vil jeg komme med en praktisk oppfordring. Jesus lærte oss ikke å be så mange bønner, men av bønnene han lærte oss, finner vi en i Lukas 10,2. Den begynner med at han ser folkemengden og synes inderlig synd på dem, fordi de er som sauer uten hyrde. Så sier han; Høsten er moden, arbeiderne få. Be derfor Høstens Herre drive arbeidere ut til sin høst. Vil du være med å be denne bønnen? Da vil jeg anbefale deg at du setter alarmklokken på telefonen din til å ringe to minutter over ti, hver da. Så ber du Lukas 10, 2.

Og kanskje blir du selv bønnesvaret til din egen bønn, og lar Høstens Herre sende deg?