Vi lager barn

Til jul fikk jeg en bok av min kone; Vi lager barn, utgitt på Frekk Forlag. Den handler ikke om det du tror.

Forfatter Eivor Ande180254rsen Oftestad trekker lange linjer. Det begynner med den nesten 400 år gamle historien om adelskvinnen Else Grubbe, hennes ekteskap, graviditet og barseldød. Denne historien forklarer noe av samtidens teologiske – og dermed litt av samfunnets – forståelse av kvinnens rolle, familien, forplantning, menneskesyn og gudsbilde.

I forordet skriver Oftestad at hun forstår fortolkningen og tilretteleggingen av reproduksjon som en linse vi kan betrakte historien gjennom. Gjennom hennes lange linse skildres nærbilder av mennesker, aktuelle synspunkt, og samfunnsdebatt gjennom 500 år.

På pedagogisk vis forklarer hun hvordan både gudsbildet og dermed menneskesynet har endret seg i Norge siden reformasjonen. Noen av historiene som fortelles er hjerteskjærende. De som tror at “alt var bedre før” bør lese denne boken. Alt var nemlig ikke bedre før.

Men Oftestad ser ikke bare bakover i tid. På bokens siste sider forsøker forfatteren å trekke linjer til tider som skal komme. Hun nevner filosofen Friedrich Nietzsches og hans formulering om “Guds død”: “Allikevel har vi levd som om Gud finnes – inntil nå”, sier Oftestad. “Det er først nå virkningen av “Guds død” begynner å gjøre seg gjeldende”, fortsetter hun.

Oftestad er ikke konkluderende når hun ser fremover i tid. Men hun stiller gode spørsmål. Dog, for min egen del, jeg kunne ikke unngå tenke på Dostojevskijs og hans tese om at “om Gud er død er alt tillatt”.

Jeg håper mange vil lese denne boken. Den er et viktig dokument om både gudsbilde og menneskesyn.

Kristenlivets fineste frukter

Ingen foreldre som opplever at et barn er savnet kan unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Dette er misjonssinnet.

 

Uro: «Uro?» tenker du kanskje. Handler ikke kristenlivet om å få fred? Sa ikke Jesus at alle som strever og har tungt å bære, vil han gi hvile? Jo, dette er helt sant. Jesus gir fred og hvile. Når Jesus taler om fred, er det snakk om frelsen. Den gir oss fred, ro og håp for dette livet og det evige liv. Men likevel, å kjenne Jesus vil og gi oss uro. Dette er Guds uro.

Lignelsen om den bortkomne sønn i Lukas 15 handler om uro. Jeg ser for meg en far som går og speider, og venter på at sønnen skal komme hjem. Alle foreldre som mister et barn vil ikke unne seg ro. Slik er også Guds uro. Uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds hjerte for en verden som lever borte fra ham. Denne uroen vil Gud dele med oss.

John Wesley, den engelske vekkelsesforkynneren, sa om sin uro: ”Verden er min sorg”. Dette er uroen. Og denne uroen skaper misjonssinnet.

Storebroren til den bortkomne sønn er et skremmende bilde på en kristen som ikke har fått del i Guds uro. Det er lett å se for seg gutten gå hjemme. Han hører faren snakke som sin yngste sønn, han ser hvordan det speides dagen lang. Det bes til Gud. Han ser hvordan faren lukker porten hver kveld med sukk og bønn. Sønnen er ennå ikke kommet hjem. Hvorfor kjenner ikke den eldste sønnen på farens uro? Årsaken er enkel: Det er ingen hjertekontakt mellom far og sønn. Ingen fortrolighet. Derfor kunne ikke faren dele sitt hjerte med sønnen. Fordi han ikke hadde delt farens angst og nød for sønnen, kunne han heller ikke glede seg da sønnen endelig kom hjem.  

Bundet i gjeld: «Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.» (Romerne 1,14-15) Da vi ble frelst, betalte Jesus all vår gjeld. På grunn av vår synd, hadde vi en gjeld det var umulig å betale. Straffen er evig liv borte fra Gud. Men i sin kjærlighet til menneskeheten betalte Jesus denne gjelden for oss med sitt liv som løsepenge.

En kristen er gjeldfri overfor Gud, men gjeldbundet overfor verden. I forsoningen ble vi gjeldfrie, men samtidig fikk vi en ny gjeld. Dette er en annerledes gjeld. Med vanlig gjeld er det slik at den minsker med mine inntekter. Den gjelden vi snakker om her, fungerer omvendt. Jo mer vi lærer å kjenne Gud, desto større blir gjelden vår. Dette er ikke som tvang, men derimot som en indre bølge som veller fram inni oss. En byrde som gjør at vi må dele med andre det vi har fått. Og jo mer vi får, desto sterkere blir kraften inni oss.

Utfyllende: Paulus sier følgende i Kolosserne 1,24: «Nå gleder jeg meg over mine lidelser for dere. Det som ennå mangler i Kristus-lidelser, det utfyller jeg på min egen kropp, for hans legeme, som er menigheten.» Mangler det noe på Jesu lidelser? Vi har jo lært alt er ferdig. At forhenget i tempelet er revnet og at vi derfor kan nærme oss Gud slik vi er. Hva mener Paulus med å utfylle Kristi lidelser? Da Jesus døde ble hele verden forsonet med Gud. Problemet er at mange ikke vet at de kan få fred med sin skaper. Intetanende går mennesker fortapt. Med dette i tankene samler Jesus sine 11 disipler oppe på Galileafjellet og befaler: «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!» (Mark. 16,15). Det er dette som mangler. Det var med sine liv, sitt arbeid og tilslutt sin død at Jesu disipler gikk ut i verden for å utfylle Kristi lidelser. Jesus ofret livet sitt. Apostlene ofret livet sitt. Også i dag dør mennesker for at budskapet skal nå videre utover. Slik utfyller de det som mangler av Kristi lidelser.

Vil vi være med å kommunisere evangeliet til alle mennesker og gi Jesus til våre barn, våre naboer, våre venner, våre nye landsmenn og til alle folkeslag i alle verdens land?

Jesu hjerte: I åpningen av Kristus-hymnen i Filipperne 2, oppfordrer Paulus oss til å ikle oss samme sinnelag som Jesus. Dette er ikke lovens krav. Dette er kjærlighetens krav. Den store kjærligheten gir alt. Samtidig krever den også alt. I denne hymnen sang de første kristne at Jesus «gav avkall på sitt eget» og «tok en tjeners skikkelse på seg». Han hadde rettigheter i himmelen han gav opp. Han var Gud. Universets sentrum. Alt var hans. Dette gav han opp. For å oppfylle kjærligheten. Dette sinnelaget skal også være i oss. Misjonssinnet. Det er kristensinnet. Dette er kristenlivets fineste frukter. Jo mer vi leser Bibelen, jo mer skjønner vi hvor fattige vi er. Jo mer skapes det en hellig lengsel etter å betale gjelden vi har til andre mennesker.

Jesus gir håp til alle. En hore Jesus møtte skulle steines. Men Jesus gir henne nytt liv og nytt håp.  Han sier til henne: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer» (Joh. 8,11). Jesus kalte aldri et menneske for et vrak. Han så engelen i den som hadde falt dypest. Han så juvelen i støvet, lyse. Slik Jesus møtte mennesker, kaller han oss til å møte mennesker. Han bøyde seg ned. Dette er misjonssinnet.

 

Disse tankene er hentet fra boken De venter, av misjonær og forfatter Asbjørn Aavik (1902-1997). Han arbeidet i Kina og Taiwan, og skrev omlag 40 bøker. Denne boken ble utgit i 1940 og var hans første bok. Den har solgt i over 100.000 eksemplarer. 

Her er et utdrag fra boken: «En gang trodde jeg at dette sinn – misjonssinnet – fikk jeg på Galilea-fjellet, der hvor Jesus gav misjonsbefalingen. På det fjellet hvor han roper alle kristne opp. Nå vet jeg at dette sinnet får jeg på et annet fjell – på Golgata. Der på kne ved det kors som bærer min lidende brudgom – der så nær ham som jeg kan komme – der ånder han på meg. Og han ånder noe av dette sinn inn i min kalde sjel. Da er misjonssinnet gave – ikke prestasjon.  Misjonssinnet får jeg ved å leve i det fortrolige samfunnsliv med Jesus. Da blir der hjerteforbindelse, og det som rører seg i Gud, springer over i meg.»

Endelig kommer boken min

Nå utgis endelig boken min. I midten av neste uke kommer den på lager, og allerede er det flere som har forhåndsbestilt den.

Dersom du bestiller den før onsdag i neste uke, får du den fraktfritt tilsendt i posten. Det kan du gjøre her.

For noen dager siden laget Paul Andreas Aasen en promovideo for boken:

Bokomtale: “Endelig mandag”

Arne Skagen er en person jeg ser opp til: Han er fra Bergen, han lever det han preker og hver gang jeg prater med ham, inspirerer han meg. Nå har han skrevet boken Endelig Mandag.

Jeg har vært så heldig å få lese manuskriptet til Endelig Mandag. Boken kommer i butikkene i juni, men allerede nå vil jeg anbefale deg å feste sikkerhetsbeltet og gjøre deg klar! Denne boken vil nemlig utfordre deg langt inn i ryggmargen. Av og til når jeg leser bøker om evangelisering får jeg dårlig samvittighet. Boken til Arne Skagen gir meg ikke dårlig samvittighet. Den gir meg tro, håp og inspirasjon.

Bestill Endelig Mandag nå, og få den portofritt tilsendt

Arne er en mann som lever det han preker. Derfor skriver han med autoritet. Det vet jeg, fordi jeg kjenner ham.  Boken er full av historier fra hverdagslivet. Boken bekrefter det Jesus sier til disiplene i Johannes 4, nemlig at høsten ikke er om fire måneder, men den er nå. I enkelte kristne kretser er vi mer opptatt av å vente på vekkelse, og mens vi venter, sperrer vi oss inne i kirkebyggene våre og venter på at mennesker skal komme til oss. Selvsagt tror jeg på vekkelse, og selvsagt håper jeg kirkebyggene skal bli fulle av folk. Men mønsteret Arne tegner for oss, handler ikke om å sitte i kirkebenken og passivt vente. Hans hovedtese er at fordi høsten er klar, trenger vi  å lære “høstspråket”, og “høste inn” mennesker som er klare til å gi sine liv til Jesus.

Jeg tror en av hovedgrunnene til at vi ikke ser flere mennesker ta imot Jesus i dag, er at vi egentlig ikke har tro på budskapet vårt. Vi tror ikke mennesker er interessert. Samtidig er vi litt forlegne på vegne av vår tro. Med sine historier avliver Arne alt dette. Hans historier gir meg tro, og Arne skammer seg ikke over evangeliet. Dette smitter over på meg.

Men best av alt, Arne Skagen gjør evangelisering til noe naturlig, noe som alle kan være med på, uten at vi trenger å være supermennesker. Jeg håper alle kristne i Norge kan lese denne boken. Den er lettlest, full av historier, og gir deg tro på at nordmenn i Norge – uten kristen bakgrunn – blir frelst.

Dersom du bestiller den nå, får du den portofritt tilsendt: http://www.proklamedia.no/index.php?main_page=product_info&cPath=22_30&products_id=442

Bokomtale: “Tro inntil døden”

Jeg har akkurat lest en bok som nylig har kommet ut. Den heter “Tro inntil døden”, og er skrevet av Wolfgang Häde fra Tyskland. Boken omhandler hans svoger, Necati Aydin, som ble drept for sin kristne tro og evangeliseringsarbeid i Tyrkia, april 2007. Prokla Media har utgitt boken i samarbeid med Åpne Dører.

For det første må jeg si at det ikke yter boken rettferdighet å skulle omtale den som en hvilken som helst annen bok. Forfatteren har på ingen måter skrevet et litterært storverk, og boken gir seg heller ikke ut for å være det. Boken er rett og slett en enkel historie om livet til den tyrkiske pastoren Necati Aydin som døde knapt 35 år gammel, etter å ha blitt stukket ned med kniv. Fordi den er en personlig fortelling, som et vitnesbyrd, må vi omtale boken for det den er.

Forfatter Wolfgang Häde har jobbet som pastor i Tyrkia, og var med å etablere en menighet i landet. Han er gift med tyrkiske Janet. I boken forteller han kronologisk om livet til sin svoger, om hans barndom, omvendelse og kristne arbeid. Språket er lett, uten at det på noen måte er glitrende. Historien fortelles svært nøkternt, og forfatteren tegner på ingen måter et glansbilde av avdøde Necati. Dette gjør boken troverdig.

Häde gir oss et godt og realistisk innblikk i kristne konvertitters hverdag i Tyrkia, samt at den forteller noe om den evangeliske kirkes situasjon i dagens Tyrkia. Jeg blir personlig berørt av det jeg leste. Kanskje berøres jeg emosjonelt fordi jeg så mange ganger har besøkt Tyrkia, kjenner menigheter som omtales, husker godt flere hendelser som beskrives i boken, og antar at vi har flere felles kjente. Boken er svært lettlest, og gjøres unna på et par formiddagstimer. Den minner oss om at Gud ikke har lovet oss et liv uten lidelse, men at lidelse er en integrert del av det kristne livet. Boken vekket meg igjen til å be for mennesker som lider urett og blir forfulgt for sin tro.

Boken faller ikke i grøften som andre lignende bøker gjør, nemlig å stigmatisere muslimer, eller å nøre opp under hat og fiendskap til muslimer. Den omtaler muslimer på en respektfull måte, og for min del gjorde den at jeg ble mer glad i muslimer. Jeg håper mange vil lese boken!  Bestill den på Prokla Media sine nettsider www.proklamedia.no eller hos en  bokhandel nær deg.

På Youtube finner du et klipp fra en tyrkisk nyhetssending som omtaler begravelsen til Necati, og et klipp fra hans kones tale i begravelsen (tekstet på engelsk): http://www.youtube.com/watch?v=OIa_lurITHw

Nok en smakebit fra boken jeg skriver

For to dager siden la jeg ut noen linjer fra boken jeg nå skriver på. I følge disposisjonen vil boken få ti kapitler, og jeg er nå straks ferdig med råutkast til de seks første kapitlene.

I ett av kapitlene skal jeg blant annet forsøke å systematisk gå gjennom de fem misjonsbefalingene i Det nye testamentet. En av disse er i Lukas 24:47. Her er deler av førsteutkastet til tekst om denne bibelteksten. Igjen, teksten er ikke redigert eller korrekturlest, og er klippet rett ut fra en sammenheng i dette førsteutkastet. Derfor er det ikke sikkert alt henger helt på greip… Du får ta teksten for det den er, og ikke noe mer:-)

Andreas

 

 

Å være vitner om Jesu oppstandelse – Lukas 24:47

Lukas gir oss to misjonsbefalinger. En finner vi i hans evangeliefortelling, mens den andre finner vi i Apostlenes gjerninger. I hans evangelium er misjonsbefalingen helt på slutten av boken, mens i Apostlenes gjerninger er dette åpningen av fortellingen. Slik blir misjonsbefalingen den naturlige bro mellom de to bøkene han skrev til sin venn Teofilos.

Også i denne misjonsbefalingen er Jesu oppstandelse selve fundamentet. Sammen med faktum at alt er skapt til ham og ved ham, gjør at han er herre over livet og døden. Dette gir ham myndighet til å gi sine disipler befaling om at de skal formidle evangeliet til alle jordens folkeslag.

Interessant er det at også Lukas, slik som Matteus og Markus, påpeker at disiplene har vanskelig for å tro på Jesus. Selv etter at han avkrefter at han er et spøkelse, har de vanskelig for å tro. Han ber deretter om mat, ikke fordi Jesus trengte dette fordi han var sulten, men han ville kanskje spise, slik at disiplene faktisk kunne se at han ikke var et spøkelse, men fullt legemlig oppstått fra de døde. (Lukas 24: 36-43)

Deretter begynner Jesus å undervise disiplene fra Det gamle testamentet, og repetere ting han hadde sagt i løpet av de tre årene de vandret sammen i Israel. Han referer til det sentrale fra Det gamle testamentet, og peker på to ting. For det første skal Messias lide og oppstå fra de døde. For det andre skal disiplene forkynne omvendelse og tilgivelse i Jesu navn til alle jordens folkeslag, og de får beskjed om at oppdraget skal påbegynnes i Jerusalem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem (Luk. 24:46-47). Jesus bekrefter med andre ord at evangeliet er en integrert del av Det gamle testamentet, og at Guds hjerte for alle folkeslag også formidles der. Igjen er det fokus på folkeslagene, ikke på enkeltmenneskene, noe som bekrefter mønsteret fra Det gamle testamentet om at Jesus ser jorden på to nivåer, både enkeltpersoner og folkeslagene.

Ved å si at disiplene skal være vitner, forstår de at dette er noe som gjelder dem: … og dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.» (Luk. 24:48-49)

I noen sammenhenger hører jeg en type misjonsforkynnelse som skaper et kunstig skille mellom å være og å gjøre. Kanskje i frykt for å legge byrder på sine tilhørere, og i redsel for å skape en gjerningsbasert kristentro, snakker man om viktigheten av å være tilstede. Å være kan på denne måten bli satt i opposisjon mot det å gjøre. Ved å være, skal mennesker få oppleve Guds Ånd og Guds nærvær gjennom den blotte tilstedeværelse av kristne mennesker og deres gode gjerninger på skoler, arbeidsplassen og nabolaget.

Dessverre er det ikke denne formen for misjon Lukas snakker om. Jesus sier ikke man skal ­være tilstede, men han sier at man skal være et vitne. Begrepet som brukes om vitne, er på gresk martys, og dette er det samme begrepet som brukes om et vitne i en rettsak. Et vitne i en rettsak må faktisk bruke ord. Hvis ikke, vil hans vitneutsagn ha liten eller ingen troverdighet. Vitnet kan ikke komme til rettsaken, og tro at hans blotte nærvær vil tale til fordel for saken han skal vitne for. Selvsagt kan gode gjerninger, integritet og kjærlighet være med å peke på Jesus, men til syvende og sist er det ordene om Jesu lidelse, død, oppstandelse, omvendelse og tilgivelse av synd, som skaper tro i menneskenes liv. Paulus sier at troen kommer av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi ord. (Rom. 10:17) Troen kommer ikke først og fremst av å være tilstede, men den kommer av at noen velger å være vitner, og forutsetningen for å være vitner, er å bruke ord.

Mange siterer Frans av Assisi’ berømte ord: «Forkynn evangeliet, om nødvendig med ord.» Dessverre kan dette utsagnet bli misbrukt, og disse ordene blir tatt til inntekt for å ikke bruke ord i vår forkynnelse. Man tror at kirkens nærvær og gode gjerninger er nok til at mennesker skal få se hvem Gud er. Dette er i beste fall en misforståelse av en av kirkehistoriens største helter.

Frans av Assisi var svært rik, og hadde arvet sin fars forretning. Som ung mann måtte han i militæret, hvor derpå ble tatt til krigsfange, ble syk og fengslet. Etter en stund ble han satt fri, og i sin rekonvalesensperiode fikk han et møte med Gud, hvor Frans hørte Herren tale tre ord til ham: «Gjenoppbygg min kirke!» Dette førte til at Frans solgte alt han eide og gav dette til de fattige. Han gikk rundt og gjorde godt, samtidig som han forkynte evangeliet. Frans’ utsagn om å benytte ord til å forkynne, dersom det er nødvendig, skal ikke brukes som en unnskyldning til «åndelig latskap» eller til å illegitimere tydelig, kristen forkynnelse. Dette utsagnet må derimot forstås som et kall til å leve i Frans’ sine fotspor. Bare slik kan dette utsagnet forstås rett, ikke som en unnskyldning til å ikke formidle evangeliet til våre venner, kollegaer og naboer.

Lukas skriver om den første martyren, Stefanus. Han var en av de syv diakonene, og ble den første personen som ble drept for sin tros skyld. Mennesker som dør for sin tros skyld kalles martyrer, nettopp det samme ordet som brukes på gresk om å være et vitne. Lukas bruker hele Apgj 7 til å referere talen Stefanus holdt i minuttene før han ble mat for steinene jødene kastet mot ham, og som gjorde at han til slutt mistet livet. Stefanus var et vitne, og han brukte ord for å formidle hvem Jesus var. Men i tillegg hadde han også gjort seg bemerket med sine gode gjerninger og tilstedeværelse, siden han var blitt valgt ut til å være diakon.

Å være står ikke i motsetning til å gjøre. De trenger å komplementeres i praktisk kristenliv, hvor målet er at alle folkeslag skal få høre evangeliet.

Den siste delen av denne misjonsbefalingen handler om Den hellige ånd. Jesus ber disiplene forbli i byen inntil han får sendt dem det han har lovet, slik at de skal bli utrustet med kraft fra det høye. (Luk 24:49)

 

Smakebit fra boken jeg skriver

Som jeg nevnte i forrige blogginnlegg, bruker jeg et par timer hver dag til å skrive på en ny bok. Siden jeg har fått noen tilbakemeldinger og spørsmål rundt boken, tenkte jeg at det var ok å legge ut en smakebit, eller en teaser, om du vil. Formålet med boken er å kronologisk gå gjennom Bibelen, og med et særlig fokus på Det gamle testamentet, for å vise Guds hjerte for alle folkeslag. Guds misjon finnes på alle Bibelens sider, og fundamentet for misjon blir dermed mye bredere enn bare det vi finner i Misjonsbefalingen.

Avsnittet jeg har klippet inn under, er selvsagt tatt ut fra en sammenheng, midt i et kapittel, og kanskje gir ikke alt  umiddelbar mening, men jeg håper likevel du kan ta deg tid til å lese det.

God fornøyelse! 

Andreas.

PS. Teksten er ikke “vasket”, så om du finner noen formuleringen som ikke helt sitter, får du smile litt for deg selv, og heller bare lese videre:-)

 

Daniel i løvehulen og Daniels tre venner

De to historiene om Daniel i løvehulen og om hans tre venner, Sjadrak, Mesak og Abed-Nego som blir kastet i ildovnen, er begge historier vi både finner i barnebibler og hører på søndagsskolen. Dessverre opplever jeg for ofte at mange avslutter historiene før konklusjonen kommer. Man leser historiene med bare «ett øye». Å lese med «ett øye», betyr at man kun ser Guds løfter til seg selv, og ikke evner å se Guds hensikt for alle menneskene.

Begge historiene handler tilsynelatende om fire mennesker som stoler på Gud, og nekter å tilbe andre guder. For dette blir både Daniel, og de tre vennene hans, kastet i henholdsvis løvehulen eller i flammehavet. Poenget med historien, som en «kattekristen» vil peke på, er at Gud beskytter sine barn, så lenge de stoler på ham og ber til ham. Men er dette hele historien? I så fall får vi et stort teologisk problem. Hva da med alle de som ikke ble beskyttet? Hva med alle de andre som dør i krig, eller kristne som blir drept for sin tros skyld, som også stoler på Gud og ber til Gud? Hvorfor ble ikke de reddet? Dersom vi leser historien med begge våre øyne, eller som en «hundekristen» ville gjort, ser vi at poenget først og fremst ikke er at Gud reddet livet til Daniel og de tre vennene. La oss se litt nærmere på begge historiene:

I den ene historien, hvor Daniel kastes i løvehulen, er Dareios nettopp blitt konge, og Daniel utpekes som en av tre ministre i landet. De to andre ministrene, samt landets 120 guvernører, er misunnelige på jøden Daniel fordi kong Dareios planlegger å gi ham en posisjon som vil gjøre ham mektigere enn de to andre ministrene. De andre overbeviser kong Dareios om å innføre en ny lov som sier at i løpet av de neste 30 dagene, har ingen har lov å tilbe andre guder enn kongen selv. Daniel, som tilber Gud etter jødenes skikker, vil ikke rette seg etter dette påbudet. Resultatet er at han blir kastet i løvehulen for å drepes.

Vi ser av teksten at kongen ikke hadde sett for seg denne konsekvensen da loven ble innført, og gjorde det han kunne for å hindre at Daniel ble drept. Da han ser at det er ingen vei utenom, utbryter han: «Måtte din Gud, som du fortsatt dyrker, berge deg!» (Dan 6:17). Kongen er våken gjennom hele natten, og ved soloppgang drar kongen til løvehulen, hvor han finner Daniel i live. Daniel gir æren for dette til Gud.

Som regel stopper vi å fortelle denne historien her, og så fryder vi oss over at Gud beskytter sine barn. Men ved å stoppe historien her, opplever jeg at vi tilnærmer oss Gud som en stammegud. Husk at en stammegud er en avgrenset gud, som er «vår» gud, men ikke «deres» gud. I denne historien blir dessverre Gud fort omgjort til en stammegud som er for sine barn og beskytter sine barn. Men Gud åpenbarer seg i Bibelen som alles Gud, og bare i denne konteksten er han vår Gud. Han vil at alle mennesker skal kjenne ham, og dette ønsket er bakgrunnen for konklusjonen i denne historien.

Hva er konklusjonen? Gud hadde en større hensikt enn alene å redde Daniel. Selv om dette er sentralt og viktig i historien, har dette likevel også et større siktemål.

Etter at Daniel kom opp av løvehulen, skriver Kong Dareios følgende til folk, nasjoner og tungemål over hele jorden: «Rikelig fred! Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike, så langt mitt velde når, skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid. Hans kongerike går ikke til grunne, hans velde er uten ende. Han berger og redder, han gjør tegn og under i himmelen og på jorden. Han berget Daniel fra løvenes klør.» (Daniel 6:26-28)

Gud, som skaper og forsoner, ønsker at alle folkeslag skal kjenne ham og tilbe ham. Resultatet av at han berget Daniel fra løvehulen, var at folk og folkeslag over hele verden fikk høre om Gud og om hans karakter. Dareios proklamerer nemlig sannheter om hvem Gud er: Levende, evig, hans rike går ikke til grunne, evig velde, en som frelser og redder, og gjør tegn på jorden. I tillegg sier Dareios at alle mennesker skal tilbe Daniels Gud.

Måten Dareios beskriver Gud, er ikke en beskrivelse som vil passe med en «stammegud». Derimot brukes ord som er himmelens og jordens skaper verdig.

Dersom vi leser denne historien med «ett øye», får vi med oss bare halvparten. Vi trenger å lese den meg «to øyne». Da ser vi Guds evige hensikter, nemlig at alle folkeslag skal kjenne ham og tilbe ham.

Den andre historien fra Daniels bok er lik den første. Her blir Daniels tre venner, Sjadrak, Mesak og Abed-Nego kastet i ildovnen fordi de ikke vil bøye seg for Nebukadnesars 30 meters høye statue av gull. På samme måten som Daniel, blir de også reddet av en engel. Interessant er det at da de tre blir ført frem for Nebukadnesar, så sier de at Gud er mektig til å redde dem, men selv om han ikke velger å gjøre det, så vil de likevel ikke bøye seg for statuen (Daniel 3:18). Men på samme måte som Daniel, blir også Sjadrak, Mesak og Abed-Nego reddet.

Også her er det mange som faller for fristelsen ved å lese historien med «ett øye», og konkludere med at Gud bevarer sine barn, og beskytter mot ulykker. Igjen, dette er bare halve poenget. Hovedpoenget er at Kong Nebukadnesar ærer Gud, og bestemmer at det er forbudt å håne ham. Igjen ser vi at Gud er en Gud som ikke bare er «vår» gud. Han er alles Gud, og han ønsker å kommunisere til alle mennesker hvem han er. Til dette bruker han Sjadrak, Mesak og Abed-Nego.

Dessverre faller vi lett for fristelsen til å tenke for smått om hvem Gud er. Vi ber og tilber ham som om han er vår «stammegud». Vi ser alle løftene som han har gitt oss, men vi makter ikke å se Guds større hensikt med alle folkeslag.

Særlig i dagens individuelle kultur, hvor selvrealisering kanskje er den viktigste ingrediensen for å oppnå «lykke», er det lett å bruke Gud som et middel for å oppnå «lykke». Hans velsignelser, bønnesvar, nærvær i våre liv, suksess og rikdom er noe mange lett søker etter. Slik gjør vi Gud til en «stammegud» som brukes for at vi skal oppnå våre ønsker med våre liv, og vi søker ikke Gud selv. På denne måten gjør vi oss selv til sentrum av tilværelsen, og veien til å opphøye seg selv og sine behov og dermed gjøre seg selv til gud, er ikke lang. Gud er ikke et middel. Gud er målet med tilværelsen.

 

“Med hele hjertet”:

Flott bok om hjerter i brann

For noen uker siden besøkte jeg min gode venn Arne Christian Konradsen på hans kontor i Oslo. Han jobber som forlagsredaktør i Luther Forlag. Han kjenner min litt nerdete side – min forkjærlighet for misjonsbiografier, gjerne av den eldre typen, og gjerne fra Kina. I flere måneder hadde han snakket om en ny bok som skulle komme ut på Luther Forlag. Denne boken forteller historien til tre generasjoner misjonærer fra Frikirken. “Med hele hjertet – En families kjærlighet til det kinesiske folk 1928 – 2011” er ført i pennen av Per Eriksen, pastor i Fredrikstad Frikirke. Endelig fikk jeg boken jeg hadde gledet meg til å lese.

Før jeg skriver om denne boken, ønsker jeg å gi cred til Arne Christian i Luther, som våger å utgi bøker om Norges misjonshelter. Han har i løpet av de siste årene initiert flere slike biografier.

I går formiddag åpnet jeg boken for første gang. I natt lukket jeg den, etter å ha pløyet meg gjennom 335 sider, mellom bleieskift, oppvask, Skal vi Danse på TV2 og kjøring/henting av barn. Selv om jeg stuptrøtt ikke la hodet ned på puten før ut i de sene nattetimer, fikk jeg ikke sove. Tankene mine var i Kina og Taiwan. De surret rundt Tidemann og Margaret Johansen, bokens hovedpersoner i første del. De reiste til Kina som misjonærer i 1928, og kom hjem i 1949. Deretter bar turen til Taiwan, hvor de jobbet frem til åttitallet. Deres sønn og svigerdatter, Johan og Kari Johansen er hovedpersoner i bokens andre del. De tjenestegjorde også på Taiwan, mens historien til Nora og Per-Gunnar Gimse er viet mest plass i bokens siste del. Nora er barnebarn til Tidemann Johansen. I senga lå jeg og tenkte på ulike hendelser, bokens persongalleri og kallet jeg selv har til misjon, mens jeg ba om at Høstens Herre måtte fortsette å drive ut høstarbeidere fra Norge til sin verdensvide høst.

Per Eriksen har skrevet en god biografi. Den rørte meg. Den inspirerte meg. Den gjorde meg igjen stolt av norsk misjonsinnsats. Den minnet meg om å gi misjonskallet videre til unge mennesker i Norge. Boken er lettlest. Språket er drivende, og Per Eriksen unngår å havne i klisjeenes vold. Den er i stor grad skrevet i samme tradisjon som mange andre misjonærbiografier jeg har lest.

Den himmelske mann, Broder Yun, har uttalt at 25 % av Kinas kristne kan spore sine røtter tilbake til norsk misjonsinnsats. Dette tallet kan selvsagt ikke etterprøves, og jeg antar at tallet baseres på mer eller mindre (u)kvalifisert gjetting. Om bare tiendedelen av Broder Yuns tall er riktig, altså 2,5 %, snakker vi likevel om et par millioner mennesker, halvparten av Norges befolkning. Disse menneskene som reiste til Kina som misjonærer i perioden 1875 til 1947, har etterlatt seg en fantastisk arv. De var bevisste sitt kall, og ofret mye. Mange manglet formell, teologisk utdannelse, men de var svært dyktige. De var unge, gjerne helt ned i 22 år. De kom ofte fra fattige kår, og reiste gjerne til fattigere kår. Særlig de første årene reiste de med en forståelse om at de muligens kom til å dø i løpet av kort tid av tropiske sykdommer det ikke fantes medisiner mot.

De tre generasjonene som er omtalt i Per Eriksens bok, står i denne rike tradisjonen av norsk misjon. Hvis jeg likevel har noe å utsette på Eriksens bok, synes jeg det blir for mye kronologisk oppramsing av virket til hovedpersonene. Dette gjelder kanskje særlig i bokens første del. Det blir litt for mye av denne typen: “Så reiste de dit. Så reiste de hit. Der ble 13 personer døpt. Neste vår ble 11 personer døpt. Så reiste de tilbake dit.” Fordi jeg er mer enn gjennomsnittet interessert, blir slike ting spennende for meg, men kanskje kan det hende andre faller av i svingene. Jeg sitter også med inntrykket av at jeg ikke blir skikkelig kjent med personene Tidemann og Margaret. Eriksen har hatt god tilgang til personlige dagboknotater. Jeg skulle gjerne visst mer hva de tenkte, hva de følte, hvordan de opplevde utfordringene de sto i. Særlig gjelder dette dødsfallet til deres første datter, da hun var 10 uker. Vi blir bedre kjent med hans sønn og svigerdatter, Johan og Kari, men heller ikke her kommer jeg skikkelig under huden deres. Også her blir det for mye oppramsing av hendelser. Som de fleste misjonærer opplevde nok også disse kamper, tvil og konflikter. Det blir rett og slett litt for rosenrødt. Kallstanken fremheves på forbilledlig vis, men hva tenkte disse egentlig rundt prisen for kallet, særlig i perioden Tidemann Johansen reiste alene til Taiwan, mens kona og barna var i Norge?

Den andre jeg savner i boken er å vite mer om bakgrunnen for de strategiske valgene misjonærene tok. I hvilken grad var de preget av Hudson Taylors tanker omkring kontekstualisering? Hva tenkte de om misjonsteologi? Kulturtilpasning? Til dette vies ingen plass for refleksjon. Dette siste er for meg kanskje bokens største svakhet.

På tross av mine to innvendinger; dette er en svært god og detaljrik misjonsbiografi som jeg håper mange vil ta seg til å lese. Oppfordringen er herved gitt: Løp og kjøp!