Vi lager barn

Til jul fikk jeg en bok av min kone; Vi lager barn, utgitt på Frekk Forlag. Den handler ikke om det du tror.

Forfatter Eivor Ande180254rsen Oftestad trekker lange linjer. Det begynner med den nesten 400 år gamle historien om adelskvinnen Else Grubbe, hennes ekteskap, graviditet og barseldød. Denne historien forklarer noe av samtidens teologiske – og dermed litt av samfunnets – forståelse av kvinnens rolle, familien, forplantning, menneskesyn og gudsbilde.

I forordet skriver Oftestad at hun forstår fortolkningen og tilretteleggingen av reproduksjon som en linse vi kan betrakte historien gjennom. Gjennom hennes lange linse skildres nærbilder av mennesker, aktuelle synspunkt, og samfunnsdebatt gjennom 500 år.

På pedagogisk vis forklarer hun hvordan både gudsbildet og dermed menneskesynet har endret seg i Norge siden reformasjonen. Noen av historiene som fortelles er hjerteskjærende. De som tror at “alt var bedre før” bør lese denne boken. Alt var nemlig ikke bedre før.

Men Oftestad ser ikke bare bakover i tid. På bokens siste sider forsøker forfatteren å trekke linjer til tider som skal komme. Hun nevner filosofen Friedrich Nietzsches og hans formulering om “Guds død”: “Allikevel har vi levd som om Gud finnes – inntil nå”, sier Oftestad. “Det er først nå virkningen av “Guds død” begynner å gjøre seg gjeldende”, fortsetter hun.

Oftestad er ikke konkluderende når hun ser fremover i tid. Men hun stiller gode spørsmål. Dog, for min egen del, jeg kunne ikke unngå tenke på Dostojevskijs og hans tese om at “om Gud er død er alt tillatt”.

Jeg håper mange vil lese denne boken. Den er et viktig dokument om både gudsbilde og menneskesyn.

Jeg har lest en fantastisk historie

Det har gått to timer siden jeg åpnet boken. Nå har jeg akkurat lukket den. Og jeg vet ikke helt hva jeg skal si, tenke eller føle. Jeg er bare overveldet.

Kristne helter - Gladys Aylward - Trykk på bildet for å lukke

I sommer gav Proklamedia ut en liten bok om den engelske misjonærer Gladys Aylward. Dette er første bok i en serie om «kristne helter» som forlaget skal utgi i årene som kommer. Jeg har akkurat lagt boken fra meg etter å ha lest den uten å stoppe. Dette er rett og slett en fantastisk bok!

Som liten gutt så jeg filmen om Gladys Aylward, hvor Ingrid Bergmann spilte hovedrollen. Før jeg åpnet boken, hadde jeg bare noen vage minner fra filmen, og visste ikke mye mer om denne misjonæren enn at hun arbeidet i Kina under Andre verdenskrig og tok vare på mange foreldreløse barn.

Nå vet jeg mer.

Boken forteller historien om Gladys Aylward (1902 – 1970), en britisk kvinne som flyttet til Kina på trettitallet og som etterlot seg dype spor i menneskene hun traff. Dette er en fortelling om hvordan misjon kan gi mennesker verdighet, håp, hensikt og identitet. Det var nettopp dette Gladys Aylward gav kineserne hun møtte.
Livshistorien hennes byr på spenning  – lik den de beste Hollywood­-filmer kan gjøre – og selv om denne lille boken bare gir oss et enkelt overblikk av hennes liv, er den svært god og rørende.

27 år gammel får Gladys Aylward misjonærkall til Kina. Hun begynner på et misjonærforberedende kurs, men får etter hvert beskjed om at hun ikke kvalifiserer som misjonærer, fordi hun ikke oppnådde gode nok karakterer i teologi. Knust av denne beskjeden, bestemmer hun seg for å finne sin egen vei, og reiser på egenhånd og for egen regning.

Med tog fra England til Vladivostok, reiser hun videre med båt til Japan og videre til Kina, før hun fortsetter ukesvis innover til det indre av Kina. Der møter hun endelig den eldre misjonærkvinnen hun skal arbeide sammen med. Livet hennes er i fare flere ganger på reisen, og med nød og neppe ankommer hun fjellandsbyen hun skal arbeide i. Og historien er bare akkurat begynt…

Vi trenger helter som vi kan se opp til. Gladys er en slik helt, selv om nesten ingen av oss kan erfare å gjøre det samme som henne. Likevel kan vi strekke oss etter det samme som hun gjorde, nemlig at mennesker skal få møte Jesus, få håp og verdighet, og finne hensikt med livet.

Anbefales!

Du kan kjøpe boken hos proklamedia

Rosetreet

Å lese misjonærbiografier fra Kina tilhører en av mine nerdesider. Jeg har mange slike bøker i bokhyllen hjemme i stua. Jeg vet ikke helt hvorfor, men kanskje har det med at jeg som barn hørte mange av historiene fra Kina på bedehuset hjemme, hvor jeg satt i timevis og hørte på predikanter fra fjern og nær. Jeg setter veldig pris på disse bøkene, og jeg er overbevist om at vi har mye å lære fra disse trosheltene som forlot alt for å følge kallet til «Kinas millioner».

Som barn hadde vi hengende et bilde på veggen hjemme i kjellerstuen. Det var et portrettbilde i sorthvitt av en ung kvinne. Hun var flott å se på, og hadde langt, mørkt hår som var rullet sammen i en bylt på hodet. Bildet hadde min far fått i gave fra sin mor, som hadde arvet det fra sin mor. Denne kvinnen het Amanda Engesland og kom fra Vatnestrøm i Iveland kommune i Aust-Agder, en times kjøring nord for Kristiansand.

Amanda Engesland var bestevenninne med min oldemor, og hun reiste til Kina som misjonær som 24-åring. Etter seks år i Kina døde hun av tuberkolose på en kinesisk elvebåt, etter lengre tids sykeleie. I biografien Rosetreet fra 2002, av Erik Kjebekk, utgitt på Lunde Forlag, fortelles hennes historie. Kildematerialet er ikke veldig bredt, og baseres stort sett på brev hun sendte hjem, samt noen artikler hun skrev i Kineseren, bladet til Kinamisjonen. Biografien er likevel lesverdig og spennende, og gir et godt inntrykk av hva som fikk unge mennesker til å forlate alt det kjente og reise til fjerne himmelstrøk.

Amanda lærer seg språket, og får så vidt begynt tjenesten sin før hun blir syk. Sykdomsperioden hennes var tøff og vanskelig. Gjennom brevene og det hun skrev, kan vi forstå noe av hva hun tenkte etter at hun ble syk. Likevel, man kan undre seg hva denne unge kvinnen følte, etterhvert som hun forstod at hun ikke kom til å overleve. Hun hadde ofret det kjente og kjære hjemme, og reist ut i det ukjente, inn i det som hun opplevde var Guds kall for hennes liv.

På sykesengen skrev Amanda en novelle som hun gav navnet rosetreet. Novellen viser oss at Amanda var dyktig og stilsikker i sin skriving. Denne historien forteller mye om hva Amanda tenkte om sitt eget liv, sin relasjon til Jesus og hensikten med reisen til Kina. I brev hun skrev hjem til Norge, ser vi at hun ofte snakker om rosen, og bruker dette som en metafor på Jesus. Kanskje var hun inspirert av julesalmen Det hev ei rosa sprunge, som bruker samme metafor om Gudesønnen som fødes menneskesønn?

I denne novellen er hun derimot selv rosetreet, og gartneren er Jesus:

Det var bare et alminnelig rosetre – grønne blader, kvasse torner og røde roser hadde det – just som andre tre. Men det hadde sin egen historie. Det fortalte den bare en gang. Det var da det hadde nådd sitt livs mål: å stå med duftende roser i en sykestue – og hviske trøsteord til en trett der inne. – Det var ikke så lett å få den syke i tale; men det lukkes til slutt, og så kom historien.

– Jeg var ikke alltid et vakkert rosetre som nå. – En gang stod jeg i hard stenet jordbunn. Ingen la merke til meg. Jeg var så bitte liten og stygg. Jeg bar ingen roser. Jeg ville så gjerne, men jeg kunne ikke. Når det regnet, fikk jeg vann, og i godvær fikk jeg sol, men roser? Nei, de var og ble borte. Jeg hadde det vondt. Jeg led. Jeg så andre rosetre stå blomstrende og glade. Når menneskene gikk forbi, så smilte de ved å se alle rosene deres, men hvis de så meg, ble de redde og snudde seg vekk. Jeg var så tornet og tørr. Å, Gud, hvorfor? sukket jeg ofte. Jeg er jo et rosetre, jeg også. – Hvorfor har jeg ingen roser? Er bare torner min lodd? Skal det bli slik alltid? Tårene dryppet.

En dag kom gartneren. Han stod og så på meg. – Å, sa han, du trenger nok kniven du! Han flyttet meg lenger inn i hagen og en ny tid begynte. – Mon ikke rosene nå vil komme? tenkte jeg. Nye håp fikk makt. Men så kom gartneren med kniven. – Å, som han skar! Ikke en kvist her og der bare. Det var som alt gikk. Jeg syntes jeg var bare sår. Natten som før hadde vært min hvile, ble nå min største lidelse. Da fikk tankene fritt råderom, og sårene verket og brant. Jeg sukket, bar og gråt – ikke tårer, men blod. Gartneren så nok til meg imellom og sa stundom et trøstens ord om at rosene ville komme. Men hvordan kunne det bli roser nå, nå da alle krefter gikk med til å lide? La meg heller dø, var min bønn – la min smerte få ende.

Jeg døde ikke. Å leve og blomstra var jo min oppgave.

Dagen gikk, nettene med. Jeg begynte å lære noe som jeg aldri hadde lært før – å bøyes og å vente.

Hadde jeg bare lært denne kunsten hurtig, hadde det ikke vært så hårdt, men jeg lærte litt en dag og måtte begynne på nytt neste dag. På den måten gikk det. – Jeg var ofte fortvilelsen nær.

Så var det en morgen etter en lang trøstesløs natt. Jeg orket ikke å lukke øynene opp og se meg om, men jeg følte at det var sang og liv overalt. Jeg kjente solens varme hånd, hørte de andre trær våkne og skyndte seg å få sine doggdråper tørket i solen. Jo, de var i full stas, de, da gartneren kom! Han ville smile til dem og være så glad for de skjønne roser. Jo, de gav han noe igjen for strevet, de! Men jeg? Gud hvor livet er tungt: Nå skal jeg kanskje bli kastet ut med tornene etter alt!

Så kom gartneren. Jeg ventet på min dom, men hva var det han sa? Var det meg han talte til? ”Hallo, lille venn, ikke våken nok til å se din første roseknopp, hva?” Jeg kastet et stjålent blikk nedover, og vet du hva? Der jeg hadde fått det dypeste stikk av kniven, hang en yndig liten knopp. Mitt hjerte hamret. Min lykkedag var kommet. – Jeg har roser. Mitt blikk møtte gartnerens. Jeg vet ikke hvem av oss som strålte mest. Men jeg takket for kniven. Etter den dagen ble sårene hurtig legt. En knipp sprang ut her og en der, og snart stod jeg full av roser.

Så ble jeg satt hit. Jeg var glad ved å komme- – Mine roser de er for deg. Det er min lykke å få gi deg dem, og når du nå har hørt min historie, vil du gledes enda mer over rosene.

Så vet du det vil gå med deg også. Når gartneren er ferdig, vil sårene leges, og du vil blomstre. Det er ikke slik som du har tenkt før, at tornene skal blomstre for deg. Du skal helt fram til livets rikeste liv: å tåle den kvasse kniven på tornene dine, og la de andre få rosene. Da stråler lysglansen fra de evige høyder over livet. – Du ønsker ikke å dø da. – Selv om det er hardt stundom . Du vil leve, leve så lenge der fins livskraft i deg til å bære roser. Ja, livet vil nok gå. Det vil fortæres. Ikke av tornestikk eller sår av kniven – men ved å bære roser.

Endelig kommer boken min

Nå utgis endelig boken min. I midten av neste uke kommer den på lager, og allerede er det flere som har forhåndsbestilt den.

Dersom du bestiller den før onsdag i neste uke, får du den fraktfritt tilsendt i posten. Det kan du gjøre her.

For noen dager siden laget Paul Andreas Aasen en promovideo for boken:

Bokomtale: “Endelig mandag”

Arne Skagen er en person jeg ser opp til: Han er fra Bergen, han lever det han preker og hver gang jeg prater med ham, inspirerer han meg. Nå har han skrevet boken Endelig Mandag.

Jeg har vært så heldig å få lese manuskriptet til Endelig Mandag. Boken kommer i butikkene i juni, men allerede nå vil jeg anbefale deg å feste sikkerhetsbeltet og gjøre deg klar! Denne boken vil nemlig utfordre deg langt inn i ryggmargen. Av og til når jeg leser bøker om evangelisering får jeg dårlig samvittighet. Boken til Arne Skagen gir meg ikke dårlig samvittighet. Den gir meg tro, håp og inspirasjon.

Bestill Endelig Mandag nå, og få den portofritt tilsendt

Arne er en mann som lever det han preker. Derfor skriver han med autoritet. Det vet jeg, fordi jeg kjenner ham.  Boken er full av historier fra hverdagslivet. Boken bekrefter det Jesus sier til disiplene i Johannes 4, nemlig at høsten ikke er om fire måneder, men den er nå. I enkelte kristne kretser er vi mer opptatt av å vente på vekkelse, og mens vi venter, sperrer vi oss inne i kirkebyggene våre og venter på at mennesker skal komme til oss. Selvsagt tror jeg på vekkelse, og selvsagt håper jeg kirkebyggene skal bli fulle av folk. Men mønsteret Arne tegner for oss, handler ikke om å sitte i kirkebenken og passivt vente. Hans hovedtese er at fordi høsten er klar, trenger vi  å lære “høstspråket”, og “høste inn” mennesker som er klare til å gi sine liv til Jesus.

Jeg tror en av hovedgrunnene til at vi ikke ser flere mennesker ta imot Jesus i dag, er at vi egentlig ikke har tro på budskapet vårt. Vi tror ikke mennesker er interessert. Samtidig er vi litt forlegne på vegne av vår tro. Med sine historier avliver Arne alt dette. Hans historier gir meg tro, og Arne skammer seg ikke over evangeliet. Dette smitter over på meg.

Men best av alt, Arne Skagen gjør evangelisering til noe naturlig, noe som alle kan være med på, uten at vi trenger å være supermennesker. Jeg håper alle kristne i Norge kan lese denne boken. Den er lettlest, full av historier, og gir deg tro på at nordmenn i Norge – uten kristen bakgrunn – blir frelst.

Dersom du bestiller den nå, får du den portofritt tilsendt: http://www.proklamedia.no/index.php?main_page=product_info&cPath=22_30&products_id=442

Bokomtale: “Tro inntil døden”

Jeg har akkurat lest en bok som nylig har kommet ut. Den heter “Tro inntil døden”, og er skrevet av Wolfgang Häde fra Tyskland. Boken omhandler hans svoger, Necati Aydin, som ble drept for sin kristne tro og evangeliseringsarbeid i Tyrkia, april 2007. Prokla Media har utgitt boken i samarbeid med Åpne Dører.

For det første må jeg si at det ikke yter boken rettferdighet å skulle omtale den som en hvilken som helst annen bok. Forfatteren har på ingen måter skrevet et litterært storverk, og boken gir seg heller ikke ut for å være det. Boken er rett og slett en enkel historie om livet til den tyrkiske pastoren Necati Aydin som døde knapt 35 år gammel, etter å ha blitt stukket ned med kniv. Fordi den er en personlig fortelling, som et vitnesbyrd, må vi omtale boken for det den er.

Forfatter Wolfgang Häde har jobbet som pastor i Tyrkia, og var med å etablere en menighet i landet. Han er gift med tyrkiske Janet. I boken forteller han kronologisk om livet til sin svoger, om hans barndom, omvendelse og kristne arbeid. Språket er lett, uten at det på noen måte er glitrende. Historien fortelles svært nøkternt, og forfatteren tegner på ingen måter et glansbilde av avdøde Necati. Dette gjør boken troverdig.

Häde gir oss et godt og realistisk innblikk i kristne konvertitters hverdag i Tyrkia, samt at den forteller noe om den evangeliske kirkes situasjon i dagens Tyrkia. Jeg blir personlig berørt av det jeg leste. Kanskje berøres jeg emosjonelt fordi jeg så mange ganger har besøkt Tyrkia, kjenner menigheter som omtales, husker godt flere hendelser som beskrives i boken, og antar at vi har flere felles kjente. Boken er svært lettlest, og gjøres unna på et par formiddagstimer. Den minner oss om at Gud ikke har lovet oss et liv uten lidelse, men at lidelse er en integrert del av det kristne livet. Boken vekket meg igjen til å be for mennesker som lider urett og blir forfulgt for sin tro.

Boken faller ikke i grøften som andre lignende bøker gjør, nemlig å stigmatisere muslimer, eller å nøre opp under hat og fiendskap til muslimer. Den omtaler muslimer på en respektfull måte, og for min del gjorde den at jeg ble mer glad i muslimer. Jeg håper mange vil lese boken!  Bestill den på Prokla Media sine nettsider www.proklamedia.no eller hos en  bokhandel nær deg.

På Youtube finner du et klipp fra en tyrkisk nyhetssending som omtaler begravelsen til Necati, og et klipp fra hans kones tale i begravelsen (tekstet på engelsk): http://www.youtube.com/watch?v=OIa_lurITHw

“Med hele hjertet”:

Flott bok om hjerter i brann

For noen uker siden besøkte jeg min gode venn Arne Christian Konradsen på hans kontor i Oslo. Han jobber som forlagsredaktør i Luther Forlag. Han kjenner min litt nerdete side – min forkjærlighet for misjonsbiografier, gjerne av den eldre typen, og gjerne fra Kina. I flere måneder hadde han snakket om en ny bok som skulle komme ut på Luther Forlag. Denne boken forteller historien til tre generasjoner misjonærer fra Frikirken. “Med hele hjertet – En families kjærlighet til det kinesiske folk 1928 – 2011” er ført i pennen av Per Eriksen, pastor i Fredrikstad Frikirke. Endelig fikk jeg boken jeg hadde gledet meg til å lese.

Før jeg skriver om denne boken, ønsker jeg å gi cred til Arne Christian i Luther, som våger å utgi bøker om Norges misjonshelter. Han har i løpet av de siste årene initiert flere slike biografier.

I går formiddag åpnet jeg boken for første gang. I natt lukket jeg den, etter å ha pløyet meg gjennom 335 sider, mellom bleieskift, oppvask, Skal vi Danse på TV2 og kjøring/henting av barn. Selv om jeg stuptrøtt ikke la hodet ned på puten før ut i de sene nattetimer, fikk jeg ikke sove. Tankene mine var i Kina og Taiwan. De surret rundt Tidemann og Margaret Johansen, bokens hovedpersoner i første del. De reiste til Kina som misjonærer i 1928, og kom hjem i 1949. Deretter bar turen til Taiwan, hvor de jobbet frem til åttitallet. Deres sønn og svigerdatter, Johan og Kari Johansen er hovedpersoner i bokens andre del. De tjenestegjorde også på Taiwan, mens historien til Nora og Per-Gunnar Gimse er viet mest plass i bokens siste del. Nora er barnebarn til Tidemann Johansen. I senga lå jeg og tenkte på ulike hendelser, bokens persongalleri og kallet jeg selv har til misjon, mens jeg ba om at Høstens Herre måtte fortsette å drive ut høstarbeidere fra Norge til sin verdensvide høst.

Per Eriksen har skrevet en god biografi. Den rørte meg. Den inspirerte meg. Den gjorde meg igjen stolt av norsk misjonsinnsats. Den minnet meg om å gi misjonskallet videre til unge mennesker i Norge. Boken er lettlest. Språket er drivende, og Per Eriksen unngår å havne i klisjeenes vold. Den er i stor grad skrevet i samme tradisjon som mange andre misjonærbiografier jeg har lest.

Den himmelske mann, Broder Yun, har uttalt at 25 % av Kinas kristne kan spore sine røtter tilbake til norsk misjonsinnsats. Dette tallet kan selvsagt ikke etterprøves, og jeg antar at tallet baseres på mer eller mindre (u)kvalifisert gjetting. Om bare tiendedelen av Broder Yuns tall er riktig, altså 2,5 %, snakker vi likevel om et par millioner mennesker, halvparten av Norges befolkning. Disse menneskene som reiste til Kina som misjonærer i perioden 1875 til 1947, har etterlatt seg en fantastisk arv. De var bevisste sitt kall, og ofret mye. Mange manglet formell, teologisk utdannelse, men de var svært dyktige. De var unge, gjerne helt ned i 22 år. De kom ofte fra fattige kår, og reiste gjerne til fattigere kår. Særlig de første årene reiste de med en forståelse om at de muligens kom til å dø i løpet av kort tid av tropiske sykdommer det ikke fantes medisiner mot.

De tre generasjonene som er omtalt i Per Eriksens bok, står i denne rike tradisjonen av norsk misjon. Hvis jeg likevel har noe å utsette på Eriksens bok, synes jeg det blir for mye kronologisk oppramsing av virket til hovedpersonene. Dette gjelder kanskje særlig i bokens første del. Det blir litt for mye av denne typen: “Så reiste de dit. Så reiste de hit. Der ble 13 personer døpt. Neste vår ble 11 personer døpt. Så reiste de tilbake dit.” Fordi jeg er mer enn gjennomsnittet interessert, blir slike ting spennende for meg, men kanskje kan det hende andre faller av i svingene. Jeg sitter også med inntrykket av at jeg ikke blir skikkelig kjent med personene Tidemann og Margaret. Eriksen har hatt god tilgang til personlige dagboknotater. Jeg skulle gjerne visst mer hva de tenkte, hva de følte, hvordan de opplevde utfordringene de sto i. Særlig gjelder dette dødsfallet til deres første datter, da hun var 10 uker. Vi blir bedre kjent med hans sønn og svigerdatter, Johan og Kari, men heller ikke her kommer jeg skikkelig under huden deres. Også her blir det for mye oppramsing av hendelser. Som de fleste misjonærer opplevde nok også disse kamper, tvil og konflikter. Det blir rett og slett litt for rosenrødt. Kallstanken fremheves på forbilledlig vis, men hva tenkte disse egentlig rundt prisen for kallet, særlig i perioden Tidemann Johansen reiste alene til Taiwan, mens kona og barna var i Norge?

Den andre jeg savner i boken er å vite mer om bakgrunnen for de strategiske valgene misjonærene tok. I hvilken grad var de preget av Hudson Taylors tanker omkring kontekstualisering? Hva tenkte de om misjonsteologi? Kulturtilpasning? Til dette vies ingen plass for refleksjon. Dette siste er for meg kanskje bokens største svakhet.

På tross av mine to innvendinger; dette er en svært god og detaljrik misjonsbiografi som jeg håper mange vil ta seg til å lese. Oppfordringen er herved gitt: Løp og kjøp!