Misjon i forandring

Aayan ble født i en hinduistisk familie, i Himalaya, nord i India på grensen til Nepal. Etter en vanskelig hendelse hjemme i landsbyen, rømte han som ung mann til Nederland sammen med Sabnam, en jevnaldrende kvinne fra landsbyen sin. Sabnam hadde kristen bakgrunn, uten at troen betydde noe særlig for henne.

Livet i Europa ble krevende. De hadde vansker med å finne et skikkelig sted å bo, og dårlig betalte strøjobber gjorde at de ikke klarte å etablere seg ordentlig. Etter en tid tok Sabnam kontakt med en kirke i byen de bodde, hvor troen fikk nytt liv. Aayan hang etter hvert med, og der tok han sine første trosskritt. Sakte, men sikkert, ble hverdagen enklere for det unge paret.

Ønsket om å lære mer om sin kristne tro vokste, sammen med en lengsel etter å fortelle andre om Jesus. En av lederne i menigheten anbefalte Ungdom i Oppdrag, og noen måneder senere kom Aayan og Sabnam til Norge som studenter på Disippeltreningsskole (DTS), Ungdom i Oppdrags bibelskole.

Etter endt DTS ble det unge paret værende i Norge for å jobbe med Ungdom i Oppdrag, og i løpet av kort tid opplevde Aayan et kall til Bhutan. Var det slik at Gud kalte Sabnam og Aayan tilbake til Himalaya, for å jobbe i Bhutan, et land som i realiteten er tilnærmet hermetisk lukket for kristen virksomhet? Tankene om Bhutan forsvant ikke, men å flytte dit virket umulig, særlig etter at deres første barn ble født. Hvem kunne de jobbe med? Hvordan skulle de få visum? Og hvem ville betale for en ung familie fra en indisk fjellandsby?

En dag leste Aayan om en kirke i Tyskland som hadde engasjert seg blant bhutanerne som bodde i nærområdet. En gnist ble tent. Hadde Gud likevel snakket om Bhutan? De tok kontakt med kirken, reiste på besøk og ble ønsket varmt velkommen. Ikke lenge etterpå tok de et misjonsforberedende kurs og flyttet deretter til Tyskland, for å ta del i menighetens kirkeplanting blant bhutanerne.

Nå har Aayan og Sabnam bodd i Tyskland i flere år. De har fått seg både jobb og leilighet, og store deler av deres fritid går med til å formidle hvem Jesus er til bhutanere og hjelpe unge bhutanere som har komme til tro på Jesus.

Historien om Sabnam og Aayan er ikke uvanlig. Faktisk er den et ganske typisk eksempel på hvordan misjon ser ut i dag. Vi kaller dette gjerne «Den fjerde æra i protestantisk misjon».

Mens William Carey (1761 – 1834) og Hudson Taylor (1832 – 1905) gjerne blir forbundet med de to første «bølgene» av protestantisk misjonshistorie, startet tredje æra protestantisk misjon etter andre verdenskrig, med personer som India-misjonæren Donald McGavran (1897 – 1990) som snakket om et kontekstualisert evangelium, Cameron Townsend (1896 – 1982) som startet Wycliffe Bibeloversettere og dermed fokuserte på at Bibelen på oversettes til alle språk og Ralph Winter (1924 – 2009) som fokuserte på de små og glemte folkeslagene.

Felles for alle disse tre epokene av protestantisk misjon, er at misjonærene reiste «fra Vesten til resten», altså misjonærene kom fra Europa og Nord-Amerika og reiste til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mot slutten av 1900-tallet forflyttet den globale kirkes tyngdepunkt seg fra «Nord» til «Sør», noe som i stor grad preger dagens globale misjonsarbeid.

Den største endringen i dagens globale misjonsvirkelighet er at misjonærer reiser i dag fra «alle» land til «alle» land. Dette betyr at «alle» land er blitt misjonssendeland, mens alle land samtidig er blitt misjonsmottakere. Mongolia, som i realiteten var uten en eneste kirke før 1990, er landet i verden som i dag sender ut flest misjonærer per antall aktive kristne.

Misjon er i forandring, og dermed har misjonærrollen også forandret seg. Hva betyr dette for Norges rolle som misjonssendeland? Jeg mener denne omstillingen ikke betyr at færre misjonærer bør sendes fra Norge, men det bør derimot forandre måten vi sender misjonærer og hvilken rolle misjonærene fra Norge skal ha.

På trykk i Dagen, 31. mai 2018

Et overaskende comeback?

Jeff Fountain, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag Europa, skriver denne uken følgende om det han kaller for “et overaskende comeback”:

 

Two swallows don’t make a summer, says a Dutch proverb. Yet two recent Dutch books do perhaps signal a significant climate change concerning Christianity in Europe.

One is written by the publisher of the successful spirituality magazine Happinez. As mentioned in an earlier weeklyword, Inez van Ooord argues in her book Rebible that ‘we have cuddled buddhas and trees for too long and that now it is time to rediscover our Christian roots’. For our true identity needs to be found in our roots, says van Oord. Which doesn’t mean returning to the stultifying legalism of yesterday’s church, she argues, but rather drawing fresh inspiration from the ancient wells of scripture.

That this new sound comes from a leading spokesperson for the New Age movement is surprising enough. But a second and more broad-ranging book published just this month comes from the pen of a former editor of a national left-wing newspaper who now believes Dutch society threw out the baby with the bathwater some four or five decades ago.

In her book Ongelofelijk (Unbelievable), Yvonne Zonderop describes her sense of liberation as a young woman after leaving the Catholic church in disgust, along with other members of her family – and her generation. During the sixties and seventies, faith disappeared behind the front door, she writes. Secular became the norm. Freedom, individualism and autonomy became the celebrated values.

Robbed

Yet, Zonderop now realises, this personal liberation has had great social consequences. Something important has been lost. Her generation has raised a whole new generation without Christian roots, which for centuries had nurtured and formed western culture and morality. A common foundation for society has been eroded. Who knows what the Exodus meant? she asks. Who can explain the biblical scenarios Rembrandt painted? And who realises that without Christianity we most probably would not have a democratic constitutional state?

After decades, Zonderop has come to see that her generation had robbed themselves of the cultural context in which they had grown up.  Yet now it is becoming obvious that the alternatives to religion for offering meaning and values are few and far between. Millions of Dutch people continue to waver between faith and unbelief. In politics, the Christian heritage keeps resurfacing, she observes, because it is the source of our culture, democracy and ethics.

She quotes a doctoral candidate from the University of Amsterdam who researched individualisation as the motto for Dutch education after World War Two. Observing that babyboomers valued individuality, he concluded: ‘but, woe to you if you did not wear jeans or did not criticise religion!’

Which recalls for Zonderop the comic scene from Monty Python’s Life of Brian in which the Messiah figure tells his crowd of followers that they are all individualists, they are all different; to which the crowd responds by chanting in unison: ‘Yes, we’re all different!’ Then one lone voice pipes up: ‘I’m not.’

Pioneers

Zonderop now views the ideal of individual freedom as having held Dutch society in a strong grip, of which the collective departure from the church is just one example. But freedom has now become a devil’s dilemma: when you make a mistake, you’re on your own. Today’s youth, she argues, seek the support circle of friends to fall back on. Social capital is more important to them than individual freedom. Religion can become a source of meaning for them again.

The loss of togetherness is more broadly felt in society these days, writes Zonderop. People miss the social cohesion formerly offered by trade unions and churches. They miss the ‘vertical dimension’, where someone higher than you is looking after your welfare, whether that be a group leader or God.

The book’s subtitle, About the surprising comeback of religion, refers to the closing chapters which describe a number of new expressions of church in the Netherlands and particularly Amsterdam today. A wave of pioneers is appearing, both within and  outside the church, confirming rumours of the death of Christianity as having been greatly exaggerated.

Zonderop ends her book with a surprising citation from a Muslim German-Iranian art critic connecting the loss of the spiritual dimension with the rise of populism.

In his intriguing book, Wonder Beyond Belief: On Christianity, Navid Kermani observes: It is completely understandable that many Europeans are afraid for Islam and seek security in the familiar. If you no longer know your own culture, you can’t be open to other cultures. It is a great shortcoming if you don’t know what Pentecost is. German literature of the 19th century can’t be understood if you don’t see the Christian allusions. Many writers of that time were ministers sons. The while German literature and music are saturated with Biblical references.

If we don’t know that legacy, we don’t know ourselves. And then we become susceptible for racism, xenophobia and nationalism.

 

Du kan abonnoere på Jeff Fountains artikler ved å klikke på denne linken:

 

Verdens viktigste arbeid

 

Jeg føler meg super-heldig. Hvorfor? Fordi jeg lever akkurat nå. La meg forklare.

Men først må jeg ta en liten omvei.

 

Visste du at det finnes cirka 7000 språk i verden?

I år 1800 var Bibelen (eller deler av Bibelen) oversatt til bare 94 språk. Men så skjedde det noe; kirkene i Europa begynte nemlig å sende ut misjonærer på måter som ikke hadde skjedd før. Noen av disse bestemte seg for å oversette Bibelen. I år 1900 hadde Bibelen (eller deler av Bibelen) blitt oversatt til 540 språk.

Utover 1900-tallet skulle takten øke ytterligere. En 21-åring fra USA skulle spille en sentral rolle.

I 1917 reiste en ung student fra USA til Guatemala for å distribuere bibler på spansk. Cameron Townsend var 21 år. Han bosatte seg blant cakchiquelene, et av urfolkene i landet. En dag møtte han en mann som spurte om Cameron hadde en bibel på hans eget språk – ikke bare på spansk. Den unge misjonæren måtte bare beklage og si at det hadde han ikke. «Hvis guden din er så stor, hvorfor kan han ikke snakke mitt språk?», spurte indianeren. Dette spørsmålet skulle endret livet til den unge misjonæren. Han brukte de neste 14 årene på å utvikle et skriftspråk for cakchiquelene, starte skoler og oversette Bibelen. I 1931 ble Det nye testamentet utgitt på cakchiquel.

Cameron oppdaget hvor viktig det var at mennesker kunne lese Bibelen på sitt hjertespråk. Du kan bare tenke deg selv; hva om Bibelen kun var tilgjengelig på engelsk eller tysk? Hva ville det gjort med troen din og gudsbildet ditt?

Cameron ønsket å dele kunnskapen sin med andre og han arrangerte et sommerkurs i 1934. Det kom to studenter. Året etter kom det fem. Men fra 1936 begynte arbeidet å vokse raskt og en organisasjon tok form. Han kalte den for Wycliffe. I løpet av noen tiår skulle dette bli en verdensomspennende misjonsorganisasjon med fokus på bibeloversettelse.

Men det var ikke bare Cameron som fokuserte på bibeloversettelse. Mens Bibelen eller bibeldeler var oversatt til 540 språk i 1900, hadde tallet steget til 1207 språk i 1950. Og takten økte. Men den økte ikke raskt nok. Mot slutten av 90-tallet samlet ledere i Wycliffe og andre misjonsorganisasjoner seg for å snakke om hvor lang tid det ville ta før alle verdens språk hadde en bibel. De fant ut at med dagens tempo ville man ikke bli ferdig før i år 2115. Det ville med andre ord ta 150 år før alle språk i verden fikk en bibeldel på sitt språk. 150 år! Det måtte de gjøre noe med.

Wycliffe begynte de å legge planer. Andre misjonsorganisasjoner ble etter hvert med (blant annet Ungdom i Oppdrag, som jeg arbeider i). Sammen ble de enige om en modig visjon og lanserte denne høsten 1999: Alle språk i verden – der det er behov – skal ha et påbegynt bibeloversettelsesarbeid innen år 2025.

Hvordan er situasjonen nå? I år 2000 passerte man 2500 språk. I 2015 ble 3000 språk passert. Da manglet cirka 4000 språk en bibeldel. Den siste rapporten jeg leste viste at 3004 språk har fått Bibelen eller en bibeldel oversatt, mens oversettelsesarbeid er påbegynt i ytterligere 2422 språk. «Bare» 1671 språk gjenstår. Dersom takten opprettholdes, vil vi klare målet før 2025.

Skjønner du nå hvorfor jeg er begeistret?

I år 2033 skal vi feire at det er 2000 år siden Jesu oppstandelse. Hvilken gave skal vi gi Jesus? Ville ikke den beste gaven være at alle språk i verden har et påbegynt oversettelsesarbeid av Bibelen og at de aller, aller fleste språk i verden har enten hele Bibelen, Det nye testamentet eller noen bibeldeler oversatt til sitt språk?

Nå forstår du hvorfor jeg føler meg så utrolig heldig? Tenk at jeg kanskje får leve den dagen da  Bibelen kan leses på praktisk talt alle språk i hele verden.

 

Menighet eller misjonsorganisasjon?

 

«Så du jobber for Ungdom i Oppdrag?» Jeg husker hvordan kirkelederen fra Øst-Europa satte to spisse øyne i meg. Sammen skulle vi undervise på en konferanse for menighetsplanting blant muslimer. Både toneleie og kroppsspråk kommuniserte ganske tydelig reservasjon.

Litt senere på dagen møttes vi over en kopp kaffe. I mellomtiden hadde han undervist om menighetens misjonsrolle. «The local Church is the Hope of the World», sa han og siterte Bill Hybels. Eller Charles Spurgeon, som har sagt mer eller mindre det samme. «Jesus opprettet ikke en misjonsorganisasjon. Han bygger sin kirke», sa han. Jeg tolket ham dithen at organisasjoner som Ungdom i Oppdrag egentlig ikke har bibelsk legitimitet. Jeg forstod godt hva han mente. Dette var ikke første gangen jeg hørte lignende perspektiv. Det ble mange kopper kaffe den ettermiddagen. Og en god prat.

Det er to spor som preger kirkehistorien. Det ene sporet finner sitt uttrykk i den lokale kirken. I Det nye testamentets brevlitteratur ser vi at apostlene arbeidet med å organisere fruktene av sitt misjonsarbeid til lokale menigheter. For å beskrive de nye lokale kirkene brukte de begrepene ekklesia, som betyr å være kalt ut og koinonia, som betyr fellesskap. Senere har både de historiske- og de protestantiske kirkene fulgt dette sporet. Jesus sier selv at han vil bygge sin kirke (ekklesia) på apostlenes grunnvoll og dødsrikets porter skal ikke få makt over den (Matt 16,18).

Det andre sporet i kirkehistorien er de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene, som strukturelt ofte har operert uavhengig av de lokale kirkene. I den protestantiske historien ble de første misjonsorganisasjonene etablert på 1700-tallet, i kjølvannet av William Careys arbeid i India. I de historiske kirkene er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på det samme. Disse organisasjonene forstår seg som del av den universelle kirke, men opererer i liten egrad under den lokale kirkes autoritet. «I kirken, men ikke under kirken», sa Ludvig Hope, generalen i Kinamisjonen. Hans kirkesyn preget i stor grad den norske lekmannsbevegelse, og dermed også mange av de norske misjonsorganisasjonene i forrige århundre. Men også dette sporet går tilbake til apostlenes tid. Paulus ble for eksempel utsendt av kirken i Antiokia, uten at han var underlagt deres autoritet. Han opererte i små, mobile kirkeplantingsteam som etablerte lokale kirker der de ankom, og opererte på utsiden av strukturene som fantes i de lokale kirkene. Kirkene som de etablerte, ble derimot så raskt som mulig underlagt lokalt lederskap.

Disse to sporene har ofte fungert i gjensidig avhengighet. Mens kirken gjerne har hatt et lokalt arbeidsfelt med fokus på forkynnelse, evangelisering, opplæring og diakoni, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer.

Dr. Ralph Winter (1924-2009), grunnleggeren av US Center for World Mission, og en av de mest innflytelsesrike misjonslederne i det forrige århundre, kalte disse to sporene for «sodalitet» og «modalitet». Modalitet uttrykker den lokale kirken, mens sodalitet betegner misjonsorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner og kristne hjelpeorganisasjoner. Winter hevdet at forutsetningen for at kirkens misjonsarbeid skal ekspandere, er at begge sporene anerkjenner hverandres ulike roller og legitimitet.

Vil vi se at disse to sporene i større og større grad operere sammen? Vil denne synergien være med å gi større kraft til verdensmisjon? Jeg håper det. Og jeg håper samspillet mellom disse to ulike sporene vil gjøre at Guds rike vokser, både i Norge og blant folkeslagene.

Vi lager barn

Til jul fikk jeg en bok av min kone; Vi lager barn, utgitt på Frekk Forlag. Den handler ikke om det du tror.

Forfatter Eivor Ande180254rsen Oftestad trekker lange linjer. Det begynner med den nesten 400 år gamle historien om adelskvinnen Else Grubbe, hennes ekteskap, graviditet og barseldød. Denne historien forklarer noe av samtidens teologiske – og dermed litt av samfunnets – forståelse av kvinnens rolle, familien, forplantning, menneskesyn og gudsbilde.

I forordet skriver Oftestad at hun forstår fortolkningen og tilretteleggingen av reproduksjon som en linse vi kan betrakte historien gjennom. Gjennom hennes lange linse skildres nærbilder av mennesker, aktuelle synspunkt, og samfunnsdebatt gjennom 500 år.

På pedagogisk vis forklarer hun hvordan både gudsbildet og dermed menneskesynet har endret seg i Norge siden reformasjonen. Noen av historiene som fortelles er hjerteskjærende. De som tror at “alt var bedre før” bør lese denne boken. Alt var nemlig ikke bedre før.

Men Oftestad ser ikke bare bakover i tid. På bokens siste sider forsøker forfatteren å trekke linjer til tider som skal komme. Hun nevner filosofen Friedrich Nietzsches og hans formulering om “Guds død”: “Allikevel har vi levd som om Gud finnes – inntil nå”, sier Oftestad. “Det er først nå virkningen av “Guds død” begynner å gjøre seg gjeldende”, fortsetter hun.

Oftestad er ikke konkluderende når hun ser fremover i tid. Men hun stiller gode spørsmål. Dog, for min egen del, jeg kunne ikke unngå tenke på Dostojevskijs og hans tese om at “om Gud er død er alt tillatt”.

Jeg håper mange vil lese denne boken. Den er et viktig dokument om både gudsbilde og menneskesyn.

Tanker om 17. mai

Alv Magnus, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag, har skrevet noen refleksjoner om 17. mai som jeg tenkte det var verdt å dele. God lesning:

118198

Foto: Tarjei Gilje, Dagen

17. mai for 71 år siden talte kong Haakon til det norske folk fra London. Han åpnet med å si: «Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk».

 

Så fortsatte han: «Vi må aldri glemme å takke vår Herre for hans nådige styrelse helt til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelse for land og folk… Vi takker ham fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i europakrigen.» Det sto 365 000 tyske soldater under våpen i Norge ved kapitulasjonen 8. mai 1945. Han avsluttet slik: «Gud bevare Norge!»

Litt senere på dagen holdt kronprins Olav en radiotale til folket fra slottet i Oslo etter at han hadde bivånet barnetoget  fra slottsbalkongen, der han sa: «En gripes av en uendelig stor takknemlighet til Gud som har latt oss få oppleve denne dagen med dens minner og dens løfter for fremtiden». Kronprinsen fortsetter så med å si: «Det fortelles at da representanten Georg Sverdrup var på vei til Riksforsamlingen på Eidsvold i vårdagene 1814, så sa skyskaren til ham; hva du gjør, så husk at Gud står attåt. I dag ser vi tydelig at han har stått attåt både den gang da han lot oss få vår frie forfatning og nu i disse hårde krigsårene når han atter gav oss menn og kvinner som modig og tro kunne stå frem og være villige til hvis det ble krevet å ofre liv for land og folk.» Så avslutte han med bønnen om at Gud måtte bevare Kongen og la til: «Må Gud velsigne Norge og dere alle!»

Det slår meg, nå 71 år senere, at kong Haakon og Kronprins Olav på en naturlig og ukunstlet måte talte om Guds styrelse med den største selvfølgelighet. De forsto begge at den allmektige Gud styrte historien og nasjonens gang. De hadde begge den Bibelske forståelsen av hvem Gud er. Derfor var det viktig for dem å vise folket nødvendigheten av å takke ham for hans nådige styrelse.

Kronprinsen refererte til nasjonalsangen der Bjørnson oppfordrer den norske mann om å takke Gud; alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.

Vår rett og vår frihet kommer fra Gud. Han har nasjonens skjebne i sin hånd. Han er den ultimate autoritet. Den øverste styrer. Ham må vi underordne oss, ham må vi bønnfalle, ham er det vi må takke, for det er han som gav oss friheten og freden tilbake.

Kongen tenkte slik. Kronprinsen, som norsk forsvarssjef under krigen, forsto det også slik. Og de skjemtes ikke for å si det i klartekst til hele folket. Har vi den samme forståelse i dag?

Vi kunne spørre: På hvilken måte var Gud attåt den gang i 1814 og i forbindelse med okkupasjonsårene, slik kronprins Olav hevdet at han var?

Med troens øye kan vi si at den vekkelse som fulgte Hans Nielsen Hauge var en forutsetning for en nasjonal selvstendighetsbevegelse som munnet ut i Europas frieste forfatning i 1814. Med ham våknet folkeånden i Norge, sa Grundtvig. Tusenvis av mennesker i alle strøk av landet var kommet til en personlig tilegnet tro, hadde begynt å tenke selvstendig og ble gjennom brev, besøk og bøker bevisst at de tilhørte en nasjonal reisning. En bønnens atmosfære bredte seg og folk ropte til Gud om hjelp gjennom nødsårene som Napoleons krigene hadde skapt. Ikke uten grunn kaller historikeren Karsten Alnæs boka om 1814 for Miraklenes År. Jo, Gud sto attåt og hjalp oss.

Hva med okkupasjonen under Nazi Tyskland?

Til tross for en naiv og udugelig utenriksminister som ikke informerte sin egen regjering da telegrammene strømmet inn om en tysk krigsflåte på vei nordover fra Kiel, hadde Gud noen med sunn dømmekraft og beslutningsevne på plass.

Hvor ille det var illustreres ved at statsminister Johan Nygaardsvold den 6. april henvender seg til opposisjonslederen, høyremann og Stortingspresident Carl Joachim Hambro, om å forhøre seg hos utenriksministeren om det er noe viktig som står på spill: «Han snakker jo ikke med oss, men han forteller av og til deg noe», hadde Nygaardsvold sagt. Men heller ikke Stortingspresidenten nådde fram.

Søndag ettermiddag den 7. april ble Koht konfrontert med nye alarmerende meldinger. Koht sa bare: «I grunnen er det ikke noe å gjøre. Om meldingen er uriktig, er det best ikke å bringe den videre. Om den er sann, kan vi ikke gjøre noe for å stanse den tyske flåten likevel». Men Birger Eriksen på Oscarsborg festning som nærmet seg pensjonsalderen, tok grep. Uten å få noen retningslinjer fra Oslo, kommanderte han ild fra de to 27cm kanonene Moses og Aron klokken 04.21 den 9. april om morgenen. Han hadde fått en annen pensjonert offiser som kjente det hemmelige torpedobatteriet på Oscarsborg til å komme ut tidligere på kvelden.

Kaptein Andersen på Oberst Eriksens kommando fyrte av to undervannstorpedoer mot krysseren Blücher med over 2000 soldater om bord. Blücher tok slagside og sank en kilometer lenger inn fjorden. I Oslo tok Hambro initiativet og en time senere klokken 08:00 rullet et ekstratog ut fra Østbanestasjonen med kongehuset, Storting og regjering om bord med kurs for Hamar. Disse to reddet våre myndigheter fra å falle i tyskernes hender.

Men hva bidro til at lærerne og prestene sto overmakten imot og nektet å la seg bruke i nazifisering av befolkningen? Hadde det noe med vekkelsen som kom via Oxfordgruppens virksomhet fem år før?

Det begynte i Ringsaker kommune på Høsbjør hotell, da Hambro inviterte 120 venner til et møte med den lutherske presten Frank Buchman og et internasjonalt team. I løpet av få dager vokste forsamlingen til det tidobbelte. Både biskoper og prester og andre mennesker med innflytelse i samtiden fikk et avgjørende møte med Gud der og i månedene som fulgte i Oslo, Bergen og Trondhjem.

Biskop Berggrav var der. Da krigen begynte tok han kontakt med professor Hallesby og sammen dannet de Kristen Samråd som koordinerte kirkens motstand mot okkupasjonsmakten.

Gud bryr seg om Norge. Det hviler et kall over oss som nasjon. Vi er et utvalgt folk. Guds utvelgelse er et mysterium. Men det er også et privilegium.

Gud vil noe med Norge. I de senere år har det kommet mange Guds menn og kvinner til oss fra andre land med budskap om at Gud vil bruke vår nasjon til å velsigne andre folk og nasjoner. Vi har siden Hans Nielsen Hauges tid vært en nasjon som har bragt mye velsignelse til andre folk både gjennom utvandring og misjon.

Til tross for frafall og lunkenhet, vil Gud gripe inn. Vi har en nådetid gitt oss av Gud.

For 2600 år siden ba Gud profeten Jeremia rope ut disse ord mot nord: «Vend tilbake Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. Vend tilbake frafalne barn! Sier Herren. For jeg er deres herre.» (Jer 3,12-14)

Gud brydde seg og bryr seg om Israel. Men Jeremia nådde ikke frem med sitt kall til Israel. De omvendte seg ikke. Nasjonen ble hærtatt. Folket drevet i landflyktighet. 70 år av fornedrelse og forvisning fulgte.

Vi som Guds folk sitter med nøkkelen til vår nasjons fremtid. Vi kan ikke regne med andre. Vi kan ikke se hen til myndighetene. Regjeringen har svært begrenset makt. Det er Gud som rår. Og han ser hen til sitt folk. Vil vi som kaller oss med hans navn være å regne med?

Er det noen bedre måte for oss å feire denne frihetsdagen på enn å kalle på ham som har makt til å trygge lagnaden for land og folk? Er det noen bedre måte å vise vår erkjennelse av at det er Herren som borger for vår frihet og fremtid på, enn å vende oss bort fra ugudelighet og å be om miskunn fra hans hånd. Hva vil skje med vårt land? I dag nyter vi av frihet og fred. La oss takke og be! Ha en velsignet 17. mai!

Alv Johan Magnus

Historien som rystet oss og viser vei

Den dagen Trine Lise Aasheim skulle fortelle sin rystende historie for oss i Ungdom i Oppdrag, ble en av de mest krevende – og fine – dagene mine som leder.

For noen år siden inviterte jeg Trine Lise Aasheim til Grimerud Gård, Ungdom i Oppdrags hovedsenter. En håndfull ledere på Grimerud var sammen med meg. Nå skulle vi for første gang høre hennes historie om psykisk sammenbrudd etter hennes år i Ungdom i Oppdrag fra 1975 til sommeren 1982. Jeg var veldig spent.

Som leder var det mitt lodd å lede samtalen. Spenningen gjorde at jeg skalv på hendene. Dette var ikke første gang jeg skulle­ høre historien. Alv Magnus, som ledet Ungdom i Oppdrag fra 1986 til 2009, hadde fortalt den til meg. Frikirkens etiske råd hadde i 2008 invitert ham og noen andre tidligere UiO-ledere til et møte hvor hun skulle dele sin historie. Jeg snakket med Alv Magnus dagen etterpå. Han var rystet over at bevegelsen som han selv hadde gitt seg til, hadde voldt et menneske så stor smerte.

Nå skulle hun fortelle sin historie til noen av dagens ledere i Ungdom i Oppdrag. Jeg hadde invitert Trine Lise fordi jeg ville at noen av dagens ledere skulle få vite. Og lære. Da hun var ferdig med å fortelle, snakket vi sammen om hva kunne vi gjøre for at dette ikke skulle skje igjen. Hvordan bygger vi sunn kultur? Trine Lise hjalp oss, gav råd og innspill.

Dette ble en av de mest krevende dagene mine som leder i Ungdom i Oppdrag. Men det ble og en av de fineste dagene. Samtalen gav meg nemlig håp.

Trine Lise Aasheim fortalte sin historie om krenkelser og håp i gårsdagens Vårt land. Dette er ikke bare en trist fortelling. Den er også noe mer; den handler om oppreisning, helhet, tilgivelse og håp. I løpet av de siste årene har jeg snakket med henne med ujevne mellomrom og de siste ukene har vi snakket oftere. Disse samtalene har jeg lært mye av. Først og fremst om håp, ærlighet og viktigheten av ikke å gi opp. Og hvordan vi som ledere virker på andre mennesker.

I veggen. Da jeg arbeidet som misjonær, dunket jeg hodet mot veggen og følte å ha kommet til veis ende. Jeg var sint på Gud og jeg var sint på min kone fordi hun var syk, og at vi derfor måtte ta en lengre pause som misjonærer. Jeg var overbevist om at Gud var avhengig av meg for å utføre det han ville. Hjemme i Norge gikk jeg i skogen og ropte til Gud og truet ham. Men Gud var helt stille. Det var som om han var borte. «Jeg slutter, Gud!» gjentok jeg flere ganger, og trodde truslene ville «hjelpe» Gud til å løse situasjonen vi var kommet i. Men det var helt stille. Det føltes som om jeg snakket til luften.

Etter en stund hørte jeg en ­indre stemme. Det var to ord: «Bare slutt!».

Var det Gud? Jeg vet ikke. Uansett, i løpet av den perioden lærte jeg at Gud strengt tatt ikke er avhengig av meg for at hans vilje skal skje og at han er mer interessert i meg enn hva jeg kan gjøre for ham. I tillegg fikk selvbildet mitt en skikkelig realitetsorientering. Jeg sluttet ikke. Den nyvunne friheten denne prosessen gav meg, gjorde at jeg kunne senke skuldrene og fortsette.

Teologi og organisasjonskultur. Jeg tror organisasjonskultur formes av teologi. Er det rom for lidelse i vår teologi? Kan vi stille spørsmål om Gud som vi ikke evner å besvare? Hva om vi opplever Gud som taus?

Dersom vi som ledere ikke ­evner å forstå lidelse som en inte­grert del av våre liv, er det vanskelig å anerkjenne andre menneskers troskamp og eksistensielle spørsmål. Når vi kan akseptere at Gud i perioder faktisk kan være taus – gjerne av årsaker vi ikke forstår – da kan vi lettere skape en kultur som anerkjenner menneskers ulike kriser. En teologi eller et gudsbilde som ikke har rom for dette, vil heller ikke gi rom for menneskelig svakhet.

Når vi forstår at Gud er mer interessert i meg enn hva jeg kan gjøre for ham, kan vi arbeide med hvilepuls og med forståelsen av at han dypest sett selv er ansvarlig for sin misjon. Som vår Himmelske Far kaller han oss til å bli medarbeidere i det han allerede gjør. Da trenger jeg ikke manipulere hverken Gud eller mennesker for at min vilje skal skje.

Massiv respons. Lørdag 2. april trykket Vårt Land en kronikk hvor jeg skrev om hvordan vi kan skape en sunn kultur hvor unge mennesker kan brenne – uten å brenne seg eller brenne ut. Jeg skrev også at jeg kjenner personer som har negative erfaringer fra sin tid i Ungdom i Oppdrag.

Den dagen kronikken stod på trykk, ramlet det inn meldinger. De kom fra kjente og ukjente, UiO-ere og tidligere UiO-ere, meningsfeller og mennesker som ikke nødvendigvis assosierer seg med Ungdom i Oppdrag. Jeg har aldri før i mitt liv fått så mange takk. Jeg mistet raskt tellingen. En medarbeider i Ungdom i Oppdrag sa sågar at nå følte hun det trygt å arbeide i UiO.

Samtidig fikk jeg ikke bare positive tilbakemeldinger etter min kronikk. Jeg mottok og et par triste e-poster fra personer som har opplevd overlast i Ungdom i Oppdrag. Jeg er takknemlig for disse tilbakemeldingene. Ved å få vite, kan vi følge opp enkeltpersoner som har følt seg brukt og krenket.

Kollapset. En person beskrev seg som en av dem som brant – og som brant seg. For noen år siden hadde denne personen 
arbeidet på et UiO-team i en norsk småby. Oppdraget var blitt så altoppslukende at mat og søvn ble bortprioritert. Det skulle nemlig komme vekkelse til stedet. Denne vekkelsen skulle så spre seg til hele Norge og videre til Europa. Etter nesten to år kollapset kroppen. Det tok to og et halvt år å reise seg.

Min første reaksjon var å skrive: «Kan du tilgi oss?» Heldigvis fikk jeg tenkt meg om før jeg sendte svaret. Jeg slettet setningen om tilgivelse. Jeg kunne ikke be om dette. I hvert fall ikke nå. Et enkelt og ærlig spørsmål om tilgivelse kan av og til oppleves som et krav. Og et krav om til­givelse kan oppleves som nok en byrde på allerede slitne skuldre. «Det var vondt å lese dette. Det er ikke slik det skal være i Ungdom i Oppdrag», skrev jeg i stedet.

Forum. På lederplan i Ungdom i Oppdrag har vi en stund snakket om hvordan vi skal nå fram til mennesker som i løpet av sin tid i organisasjonen fikk vonde opplevelser. Debatten etter serien «Frelst» på VGTV har bevisstgjort oss mer. De mange tilbakemeldingene etter min kronikk i Vårt Land har gitt oss enda et dytt.

Vi skal nå kartlegge hvordan vi kan komme i kontakt med tidligere medarbeidere som arbeidet i spesifikke situasjoner, prosjekt og team der vi har mistanke om at noen kan ha blitt påført byrder eller erfaringer som har voldt skade. Dette skal vi gjøre ved å forsøke å komme i kontakt med mennesker via e-post og etablere grupper på sosiale medier. Vi har selvsagt ikke oversikt over alt som har skjedd, og jeg ønsker å si at dersom det skulle være noen som sitter med vonde opplevelser og som vi ikke får tak i, inviterer jeg dem til å ta direkte kontakt med oss.

Mitt ansvar. Som ledere kan vi oppleve at enkeltpersoner i våre sammenhenger gjør ting som er ødeleggende for andre, uten at vi er klar over det. Vårt lederansvar er å etablere trygge rammer, gode strukturer og bygge kulturer som hindrer maktmisbruk. Slik kan vi forhindre at mennesker påføres vonde opplevelser. Men dersom det likevel skjer, må vi ha gode rutiner for hvordan den krenkede skal møtes, samt retningslinjer for hvordan vi skal opptre overfor den som krenket.

 

Far, forlat dem!

Jeff Fountain, leder for Schumann Center, og tidligere leder for Ungdom i Oppdrag Europa, skrev i dag en artikkel i lys av terrorangrepet i Brussel. Etter beste evne har jeg oversatt artikkelen til norsk. God lesning:

 

Domenico_Ghirlandaio_-_St_Jerome_in_his_study

St. Jerome (347 – 420). Bildet er hentet fra www.wikimedia.org

27. mars for tjue år siden ble syv munker kidnappet av islamistiske terrorister i klosteret sitt i Algerie. De ble holdt som gisler i to måneder, før terroristene 24. mai 1996 proklamerte at de hadde kuttet strupen av sine fanger.

For 1600 år siden formulerte kirkefader Jerome sin klagesang etter 20 år med daglig blodsutgytelser i det som vi i dag kaller Europa; grusomheter som gotere, hunere, vandaler og andre barbarer stod bak. «Hvor mange Gud, av dine tjenerinner og jomfruer – dydig og edle kvinner – har blitt ødelagt av disse udyrene! Biskoper har blitt fanget, prester og de i lavere rang er drept. Kirker har blitt revet ned, hester blir festet til altrene og relikvier fra martyrer er gravd opp. Sorg og frykt florerer. Død vises i utallige former og fasonger.»

I løpet av påskens første dager, florerte sorg og frykt på nok en gang i Europa, mens døden igjen viste seg i utallige former og fasonger i Brussels gater.

 

Testamentet

I den franske storfilmen Of Gods and Men fra 2010, fortelles historien om Fader Christian og hans munkebrødre og deres møte med akutte trusler fra terrorister i Algerie. Munkene fremstod ikke som modige helter, og følte seg som småfugler på en gren, sa Fader Christian til en av de lokale muslimske lederne, mens de fortsatt vurderte flukt. De lokale lederne, som ønsket sterkt at munkene skulle bli, responderte følgende: «Nei, vi er fuglene. Dere er grenene». Ved stemmegivning avgjorde munkene å forbli i klosteret.

I frykt for det verste, etterlot Christian seg et brev hos sin familie, som «kun skal åpnes i tilfelle min død». Der hadde han skrevet følgende:

«Hvis det en dag skal skje – og det kan være i dag – at jeg blir et offer for terrorismen som nå truer alle utlendinger som bor i Algerie, så ønsker jeg at mine venner, min kirke og min familie skal huske at livet mitt var gitt til Gud og dette landet. Jeg ber dere akseptere at Herren over alt liv, ikke er fremmed for denne brutale muligheten. Jeg ber om forbønn; for hvordan skal jeg bli funnet verdig til dette offeret? Jeg ber om å forståelse for at en slik død er like voldelig som de andre drapene som har funnet sted, også de som er glemt på grunn av likegyldighet eller anonymitet.

Mitt liv er ikke mer verd enn andres. Men heller ikke mindre verd. Uansett, det har ingen barnlig uskyld. Jeg har levd lenge nok til å vite at jeg og kjenner ondskapen som vinner frem i verden, også om den blindt skulle ramme meg. Jeg skulle ønske, når timen kommer, å få mulighet til å be Gud om nåde, både for meg selv og mine medmennesker, og samtidig evne av hjertet å tilgi de som vil slakte meg.

ofgodsandmen

Of Gods and Men er en prisbelønt fransk film fra 2010. Jeg så den for et par år siden. Den forteller historien om munkfellesskapet som ble ofre for islamistisk terror.

Det er viktig for meg å kunne uttrykke at jeg ikke ønsker meg en slik død. Uansett, jeg ønsker heller ikke at dette folket som jeg elsker ukritisk skal bli anklaget for min død. Det ville, kanskje, være for mye å bli anerkjent som martyr i møte med en algerier, uansett hvem han måtte være, særlig når han handler i henhold til det han mener er det sanne religion. Jeg kjenner godt den type Islam som islamistene forfekter. Det er for enkelt å kjøpe seg god samvittighet ved å hevde at dette bare er ekstremistiske fundamentalistiske ideologier. Husk at Algerie og Islam er noe annet; de har både kropp og sjel …

Jeg takker Gud for livet mitt, som er overgitt til både ham og mennesker, han som synes å ha ønsket det helt og fullt, både på grunn av og på tross av gleden. Også du, min venn i dette siste øyeblikk, hvem skulle ikke være ukjent med hva du har gjort. Jeg ønsker og at du skal få denne takken – og dette adieu – og anbefale deg fremfor Gud og hans ansikt, som jeg ser i ditt.

Og må vi en dag møtes – som «glade røvere» – i paradis, hvis Gud ønsker det, vår begges Far.

Amen.»

Våre forfedre

Når jeg reflekterer over St. Jeromes klagesang i lys av terrorangrepene i Brussel, lurer jeg på om han noen gang evnet å forestille seg at disse terroristene han nevner en dag skulle omfavne historien om Jesus og overgi seg selv til å bringe dette budskapet til jordens ender. Disse «morderne og voldtektsforbryterne» ble for mange av oss våre egne europeiske forfedre.

Tør vi tenke tanken og be slike bønner for disse som utførte terrorhandlingene i påsken? Kan vi skrive et slikt testament?

Påsken har nok en gang minnet oss om at evangeliet handler om døden og oppstandelsen; tilgivelse og forvandling.

Jeff Fountain

Hva vi lærte av Egil Grandhagen

I begynnelsen av januar arrangerte Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud. En av talerne var tidligere Generalsekretær i NLM, Egil Grandhagen. Dette er hva vi lærte.

Joakim Magnus som leder Ungdom i Oppdrag Oslo i samtale med Egil Grandhagen under Ungdom i Oppdrags arbeidersamling på Grimerud i januar. Foto: Tarjei Gilje, Dagen

I vår protestantiske misjonshistorie kalles William Carey (1761 – 1834) misjonens far. Dette er en sannhet med modifikasjoner. I vår protestantiske historieskriving hopper vi gjerne bukk over misjonsarbeidet til katolikkene og kelterne. Hvor mange har for eksempel hørt om Brendan Sjøfareren, den keltiske munken som reiste til Amerika med evangeliet, tusen år før Christofer Columbus «oppdaget» Amerika? Det som for oss er enda mer ukjent, er innsatsen klosterbevegelsene i Øst gjorde for å bringe historien om Jesus til Kina, Mongolia, Iran og Irak.

På tross av forfølgelse, bredte kirken for tusen år seg østover og vant mennesker for evangeliet i områder som var preget av animisme, islam, taoisme og zoroastrisme. Deres oppgave var ikke lett. Motstanden var stor. Men som Grandhagen formulerte det; misjonærene lot seg ikke stoppe.

Hva var hemmeligheten? Grandhagen pekte på tre prinsipper.

For det første var misjonsbevegelsen drevet frem av klostrene – en bevegelse som stod utenfor den etablerte kirkes struktur, hvor rytmer for åndelig liv var viktig i deres personlige liv. Fysisk arbeid var en integrert del av hverdagen, sammen med bønn og fordypning i Bibelen. Den personlige erfaringen av Guds nærvær og inngripen var vesentlig, selv om dette aldri var løsrevet fra Bibelen. Livet var organisert i perioder, hvor deler av tiden var «ute», mens andre perioder var «inne». Arbeidet var ikke preget av sterk organisering, men skjedde organisk.

For det andre etablerte kirken i Øst en teologisk skole som trente ledere, misjonærer og kirkeledere. Også her stod fordypning, rytme og personlig vekst sentralt, og skolen var inspirert av både hellenistisk og jødisk tenkning. Slik ble utdanningsinstitusjonen en multiplikator for misjon, hvor målet ikke primært var akademisk kompetanse, men praktisk tilegnelse av Guds ord som studentene kunne leve ut i sitt arbeid med å utbre evangeliet.

For det tredje var klosterbevegelsen i Øst og dens misjonsarbeid ledet av gudfryktige mennesker. Selve kirken kunne være preget av både maktsyke og arrogante ledere, men lederne i klosterbevegelsen i stor grad var personer som levde med Jesus og var bærere av åndelig kraft.

Vi ser også at Østkirken ikke hadde en entydig kristen tittel for misjonærer. Utgangspunktet for deres arbeid var apostlene og deres mandat var å bringe evangeliet til folkeslagene. Misjonsarbeidet var båret av klostrene – ikke av kirkens lederskap. Kirkens ledere var opptatt av relasjonen til myndighetene og ofte av konflikthåndtering, mens misjonsarbeidet var «de brennende hjerters sak» som ikke var del av «det etablerte systemet». Likevel, i det en ny forsamling ble etablert, tok kirken ansvar og inkorporerte de nye kirkene inn i sin struktur.

I Grandhagens budskap ser vi spor fra det som finnes implisitt i Apostlenes Gjerninger, hvor man på den ene siden hadde lokalkirkens arbeid som var ansvarlig for sakramentene og opplæring av de troende, mens man på den andre siden hadde omreisende kirkeplantingsteam som plantet lokale kirker der evangeliet ennå ikke hadde slått rot. Forenklet sagt kan vi si at apostelen Peters struktur (modality) og Apostelen Paulus’ struktur (sodality) går som to parallelle spor gjennom Apostlenes gjerninger og videre inn i kirkehistorien. «Modality» er den lokale kirkes arbeid, mens «sodality» handler om å utbre kirkens budskap til områder der evangeliet ennå ikke har blitt proklamert.

Gjennom klosterbevegelsens virke i Øst finner vi inspirasjon til å gjøre som Paulus, han som satte sin ære i å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent (Rom 15,20).

 

Les redaktør i Dagen, Tarjei Giljes kommentar her

Byens ondskap

Vår misjonstradisjon har utviklet en solid «teologi for sendelse» som oppsummeres i misjonsbefalingen: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). Men burde vi ikke også basere vårt misjonsarbeid på en «teologi for steder»?

Hva sier Bibelen om verdens byer? Formidler Bibelen et budskap om Guds hensikt og hjerte for byer?

Ordet by nevnes i over 1000 vers i Bibelen. Den første byen som nevnes i Bibelen er Henok, byen som Kain bygde (1. Mos 4,17). Den franske filosofen, sosiologen og teologen Jacques Ellul (1912-1994) skriver i boken The Meaning of the City (1970), at Kain bygde Henok på fire fundamenter: Ulydighet mot Gud, stolthet, mordet på sin bror Abel og mistillit til Gud. Slik fremfører Ellul en teologi som kommuniserer et negativt bilde på byen.

I fremveksten av byene i USA skjedde det noe dramatisk i 1944. Da begynte nemlig maskinell innhøsting av bomull. Dette fratok mange afroamerikanere arbeidet på bomullsmarkene i sørstatene. Arbeidsledigheten sted og mange tidligere plantasjearbeidere begynte å trekke til byene. Frem til da hadde byene vært sentrert rundt bankene, kirkene og fabrikkene, mens byene var inndelt i etniske segmenter, slik som de italienske, irske og skandinaviske bydelene. De ulike etniske gruppene hadde sine egne kirker, butikker og gater. Felles for alle var at de var etterkommere etter kristne, hvite europeere. I etterkrigsårene begynte så byene å fylles opp av afroamerikanere som sakte men sikkert flyttet fra landsbygda til byene. Dette gjorde at mange av europeisk herkomst flyttet fra byene og ut til de nye forstedene.

I løpet av noen tiår endret mange av byene i USA karakter. Det ble hevdet at «negrene» var kriminelle mennesker som voldtok og drepte. Resultatet var at også mange kristne forlot byene og flyttet ut til forstedene. Midt i dette presenterte Ellul en teologi om byene som bekreftet frykten mange kristne følte.

Også i Norge vil mange kristne tenke det samme om byene. Hva tenker vi for eksempel om Indre Oslo Øst?

Finnes det et alternativt syn på byene i Bibelen enn det Ellul presenterer? Ja, jeg mener det. Selv om Ellul på sett og vis har rett om den første byens opphav, bør vi kanskje først og fremst fokusere på hva Gud sier om Ninive, den store byen med alle menneskene som han bryr seg om (Jona 4,11)? Eller Jeremias ord til de bortførte jødene i Babylon, som får i oppgave å arbeide for byens fremgang og fred (Jeremia 29,5-7)? Sier ikke dette noe om Guds tanker for byer? Eller Paulus’ misjonsstrategi, hvor han bevisst gikk til de store byene som Efesus, Korint, Athen og Roma for å forkynne evangeliet? I Bibelen ser vi Guds hjerte for byene. Den beskriver også en strategisk misjonal tilnærming.

Den amerikanske forkynneren Dwight Moody (1837-1899) sa følgende: «Ved å nå byene med evangeliet kan vi nå hele nasjonen. Dersom vi mislykkes, vil byene bli kloakkhull som infiserer hele nasjonen». Moody kommuniserte en «urban misjonsstrategi» 100 år før byene endret karakter i etterkrigsårene. Floyd McClung (tidligere internasjonal leder i Ungdom i Oppdrag) sier følgende om byer: «Byene har blitt den dominerende påvirkningskraften i verden. Trender, ideologier og mote fødes i byens gjærende gryter, med strømmer som påvirker hele generasjoner.»

Bibelens første kapitler handler om en hage. Bibelens siste kapitler handler om en multikulturell storby. I følge Åp 7,9 skal den bestå av en skare som er så stor at den ikke kan telles, av alle folkeslag, språk, nasjoner og folk. Byen kalles Det nye Jerusalem.

I tillegg til en «teologi for sendelse», trenger vi også å utvikle en «teologi for byer».

 

Mye av innholdet er hentet fra Tim Svaboda, leder for Ungdom i Oppdrag Urban Ministries