Om “brente barn”: Oppskriften på en usunn organisasjon

I kjølvannet av det offentlige ordskiftet om «brente barn», har jeg ofte snakket med mennesker i ulike kristne sammenhenger om maktmisbruk. Slike samtaler medfører læring og bevisstgjøring. Det er viktig samtalen fortsetter.

Jeg mener vi bør skjelne mellom to ulike rammer for maktmisbruk. Én ting er når det skjer som følge av enkeltlederes feil. Dette skal ikke skje, men det skjer dessverre likevel. Noe annet er det derimot når en organisasjonskultur eller teologi legger til rette for maktmisbruk. I den videre samtalen må vi evne å skille mellom dette.

Å hevde at teologi og organisasjonskultur ikke kan legge til rette for maktmisbruk, er som å stikke hodet i sanden. Hvordan dette ser ut i lavkirkelige- og høykirkelige kretser har prinsipielle likhetstrekk med når det oppstår i karismatiske sammenhenger; ledere bruker teologi, struktur og posisjon for å utøve makt på usunne måter. Da er det ikke lenger snakk om enkelttilfeller hvor enkeltledere misbruker sin posisjon. Vi snakker om en organisasjonskultur som legger til rette for det.

Hvilke ingredienser må til for at en organisasjonskultur kan skape grobunn for maktmisbruk? Svaret er alltid sammensatt, men her er fire faktorer:

  1. Alle organisasjoner fortjener dyktige ledere. Men når vi blander dyktighet med utrygghet, hvor lederen ikke tolerer at andre er flinkere enn ham, kan det være fare på ferde. Hos en utrygg leder vil for eksempel uenighet og kritikk være en trussel. En trygg leder vil ikke legge lokk på uenighet. I en sunn organisasjon vil en viss grad av uenighet og konstruktiv kritikk medføre friksjon som skaper positiv energi, og denne energien fører til bevegelse.
  2. Lojale medarbeidere er alltid et privilegium for både leder og organisasjon. Men lojalitet må aldri gå på bekostning av sannhet. Det er fare på ferde når lojalitet trumfer sannhet. Dette kan gi seg utslag i at medarbeidere ikke ønsker å varsle om løgn, uredelighet eller maktmisbruk fordi lojaliteten til lederen eller organisasjonens rykte blir viktigere. I en slik kultur kan medarbeidere se mellom fingrene for lederens opplagte karakterbrister, fordi selve «saken» er viktigst.
  3. Vi bruker gjerne teologi for å begrunne våre praksiser. Men når teologien er på ville veier kan det bære galt av sted, for eksempel når man gjør enkelthendelser fra Det gamle testamentet normgivende for oss i dag. I noen karismatiske kretser brukes for eksempel den unge David som forbilde, da han hadde mulighet til å ta livet av Kong Saul. «Måtte Herren fri meg fra å gjøre noe slikt mot min herre, mot Herrens salvede, og legge hånd på ham. For Herrens salvede er han», svarte David sine medsammensvorne som ønsket han skulle gjøre ende på tyrannens liv. Davids uvilje mot å drepe kongen kan omgjøres til et prinsipp, som sier at lederen ikke skal kritiseres eller utfordres, selv om han tar feil. Og dermed har man etablert en teologi som beskytter lederen. I andre kretser kan en ordningsteologi skape samme dynamikk, hvor en prest får en opphøyd posisjon fordi han eller hun er i en vigslet stilling.
  4. Det er lett å la seg begeistre av «seiersrapporter». Men hvordan forholder vi oss til historier der det ikke gikk så bra? Om den kaotiske misjonsturen, da Gud ikke helbredet eller historien om misjonæren som kom hjem på grunn av konflikt? Vi trenger ærlighetskultur. En organisasjonskultur som ikke gir rom til å fortelle også de vanskelige historiene, kan fort skape et skeivt bilde av livet og ikke gi rom for menneskelig svakhet. En sunn kultur tar vare på hele mennesket, gir rom for tvil og forteller også de vanskelige historiene – ikke bare seiershistoriene.

Når man blander disse fire ingrediensene; utrygge ledere, misforstått lojalitet, teologi som beskytter ledere, samt liten grad av ærlighetskultur, da har vi oppskriften på en usunn organisasjon som kan legge til rette for maktmisbruk.

Så til slutt: For oss som forkynner misjonsbefalingens imperativ, er det viktig at den offentlige samtaler om “brente barn” ikke får oss til å miste frimodigheten. Jeg vil at Ungdom i Oppdrag skal være en organisasjon som kaller mennesker til tjeneste og forsakelse. Slik kan evangeliet prege mennesker, samfunnssfærer, etniske grupper og geografiske områder. Min utfordring er å gjøre dette på en måte som ivaretar hele mennesket og ikke krenke enkeltpersoners frihet eller integritet. Og det er jeg overbevist om er mulig.

Generasjoner sammen

 

I følge sosiologene tilhører jeg Generasjon X. Det er vi som er født mellom 1965 og begynnelsen av åttitallet. Vi er ironiske, kritiske og selvrealiserende. Og vi er den første generasjonen hvor de fleste tok høyere utdanning. Foreldrene våre tilhører de såkalte babyboomerne, de som ble født etter andre verdenskrig. Mine barn tilhører millenniumsgenerasjonen. Det er de som ble født samtidig med Internett og er vokst opp med sosiale medier som sin viktigste informasjonskanal og relasjonelle møteplass.

Hver generasjon har sine helter, sine måter å dyrke heltene på og faktorer som skaper helter. Og selv om mange ting er likt generasjonene imellom, er og noe ulikt.

Det kan nærmest virke som om det er genetisk betinget; for det er som regel den yngste generasjonen som står bak innovasjon og nytenkning. De kan være kritiske til det etablerte og leter intuitivt etter nye måter å gjøre nye ting på. Slik blir den yngste generasjonen som spissen på en pil som drar resten av pilen med seg og trenger inn i målet den skytes mot.

Men om en pilspiss legges i buen og slippes fra den stramme strengen, vil den ikke nå særlig langt. Uten skaft og styrefjær faller den bare til bakken. Styrefjæren sørger for riktig retning, mens skaftet sørger for skyv, kraft og tyngde. Dette er de to andre generasjonene.

Det er den eldste generasjonens ansvar å sørge for at de to yngre generasjonene ikke frakobles. Det er ikke alltid lett, særlig ikke når ting gjøres annerledes enn før. Men dersom de to eldste generasjonen ikke gir rom for unge mennesker til å skape, være kreative og gjøre nye ting på nye måter, da vil de løsrive seg fra de eldste. Slik vil de ende opp uten evne til å styre.

Fordi vi alle er skapt i Guds bilde, tenker jeg at hver enkelt generasjon speiler noe av hvem Gud er. Og når generasjonene kobles sammen vil summen si mer om hvem Gud er – enn om vi skulle holde generasjonene adskilt. I Bibelen presenterer Gud seg som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Kanskje gjør han dette for å understreke at han er generasjonenes Gud?

Når alle tre generasjonene kan fungere sammen, da vil det oppstå bærekraft til å forvandle. Jeg tror det var slik Gud ville det skulle være. En generasjon alene kan si noe om hvem Gud er. Men det er ikke før generasjonene kobles sammen, at totalen speiler Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Lederartikkel i Mot Målet #4 – 2016

Når misjonær-spagaten blir stor

Man kan gå i spagat hvis gapet blir for stort. Og dersom avstanden mellom visjon og virkelighet kan spagaten bli for bred. Det er smertefullt.

Jeg tror mange vordende misjonærer har romantiske forestillinger om hvordan misjonstjenesten skal bli. Det viser seg dessverre at drømmene sjeldent stemmer med realiteten. Da oppstår et gap mellom visjon og virkelighet.

Hvordan kan vi tette dette gapet? La meg fortelle litt om hva vi i Ungdom i Oppdrag har lært.

Selvbilde. Hva tenker misjonæren om seg selv i møte med Gud? Har vi utvalgt oss selv, eller er det Gud som har utvalgt oss? Er Gud gartneren i hagen, mens vi er planten? Da flyttes dypest sett ansvaret for arbeidet fra oss selv til Gud. Slik kan vi senke skuldrene og slippe å stresse etter å oppnå resultater, manipulere mennesker rundt oss eller slite oss ut. Vi skal gjøre det vi kan, og så må Gud gjøre resten.

Urealistiske forventninger er ødeleggende og kan ende i en frontkollisjon. Alternativt kan man stikke hodet i sanden og late som om virkeligheten ikke eksisterer. Det er sjeldent en god ide. Vi må ikke fristes til å overvurdere hva man utrette i løpet av et par år som misjonær – samtidig som vi heller ikke bør undervurdere hva som kan skje i løpet av ti år.

Gudsbilde. Gud bruker metaforen «far» for å beskrive sin relasjon til oss. Dersom mine barn kun er opptatt av hva de kan gjøre for meg, blir relasjonen til barna mine usunne.

Jeg tror misjonærer lett kan bli for opptatte av alt de skal gjøre for Gud. Det er jo tross alt derfor de har blitt misjonærer; de skal utføre et oppdrag. Men hva om dette er sekundært for Gud? Hvordan kan tanken om at Gud er mer interessert i meg enn jobben min prege gudsbildet mitt?

Misjonærbilde. Alt går ikke alltid som planlagt. Undersøkelser viser at flesteparten av misjonærene som reiser hjem tidligere enn planlagt, gjør dette på grunn av konflikter eller vanskelige arbeidsforhold. Slike konflikter være ødeleggende fordi man ikke forventet det og de kan være vanskelig å håndtere i et lite misjonærteam. Jeg tror vi trenger å være ærlige; misjonærer er ikke bedre mennesker enn andre mennesker. De er minst like sta, egoistiske og krevende å være sammen med som naboen på andre siden av gaten.

Jeg tror og det er viktig at misjonærer har en sunn forståelse av sin egen rolle. Det kan gå galt dersom man tenker at misjonæren er «læreren» som skal fortelle «de innfødte» hvordan alt bør være. Hva om misjonæren heller tenker om seg selv som eleven som skal lære? Slik kan byrden bli lettere å bære og sjansen for maktmisbruk betydelig mindre.

Ærlighet. Ærlighet beste medisin når man kjenner spagaten presser på. Slik kan vi snakke om det og kanskje ta en pause for å la Gud realitetsorientere både visjon, gudsbilde og selvbilde.

Hvis man ikke får hjelp til å tette gapet mellom visjon og virkelighet, blir noen over tid utbrent. Andre blir kynisk. Eller mister troen på misjon.

Jeg håper vi kan organisere misjonsarbeidet vårt slik at det er mulig å brenne – uten å brenne ut.

«Noe var likevel ikke godt»

VGTV: Overskriften er hentet fra en E-post jeg fikk i dag. Den kom fra en person som arbeidet i Ungdom i Oppdrag for mange år siden. Jeg fikk e-posten fordi jeg for litt siden skrev noen refleksjoner i Vårt Land, som et bidrag til samtalen som har foregått i etterkant av Frelst-dokumentaren i VGTV hvor Rut Helen Giævert har fortalt sin historie som revolusjonær Jesusaktivist. I min artikkel i Vårt Land skrev jeg at det finnes noen mennesker som har følt seg brukt i Ungdom i Oppdrag og fått oppgaver som har vært tyngre enn de har klart å bære. Uten å unnskylde hverken meg selv eller UIO, forsøkte jeg å beklage at mennesker har opplevd overlast i UIO.

Overveldende respons: Etter at artikkelen stod på trykk har jeg fått en mengde tilbakemeldinger, ja faktisk så mange at jeg etter et par dager sluttet å telle. Jeg mistet rett og slett oversikten. Det har vært overveldende. De aller fleste er takknemlig. Men det er ikke bare positive tilbakemeldinger, jeg har og fått høre triste historier. Personen jeg siterer i overskriften, beskriver sine år i Ungdom i Oppdrag på følgende måte: «Det varpå mange måter et rikt liv … for vi var som en stor familie». Men noe var altså likevel ikke godt. Det handlet om en usunn kultur, mangel på rom til å stille spørsmål, være svak og ærlig. Selv om e-posten forteller en trist historie, formidler den også håp: «La oss arbeide målrettet for at det skal bli trygt å være et sant og ekte menneske …». I dag er denne personen i prosess med å forsones med sin fortid i UIO.

To tanker: Det er ikke bare i Ungdom i Oppdrag denne samtalen foregår. Jeg kjenner andre kristne ledere som forteller om samtaler i sine sammenhenger, hvor det snakkes om hvordan vi i enda større grad kan evne å skape gode kulturer. Noen har spurt meg hva vi gjør i UIO for å få dette til. Samtidig, mens denne samtalen foregår, håper jeg vi evner å ha to tanker i hodet på en gang. På den ene siden ønsker vi å legge til rette for unge mennesker som vil tjene Jesus, å inspirere flere til å leve for det de tror på og brenne for å formidle historien om Jesus til flere. På den andre siden; dette kan ikke gå på bekostning av menneskers integritet. Vi må samtidig bygge en sunn kultur som har respekt for menneskers private sfære, grenser og personlighet. Det er vårt ansvar som ledere å skape en arena hvor det er lov å være svak og ærlig. Og stille kritiske spørsmål. Dersom det ikke er rom for å stille kritiske spørsmål bør varsellampene lyse.

Ungdom i Oppdrag: Mitt mål er at Ungdom i Oppdrag skal være et sted hvor unge mennesker blir bedre kjent med Bibelen, seg selv og være en plattform hvor de kan formidle troen sin til andre. Samtidig ønsker jeg at vi er en organisasjoner som ser hele mennesket – både ånd, sjel og kropp. Et viktig premiss for samtalen er det faktum at uten brennende unge mennesker ville ikke Ungdom i Oppdrag eksistert. Eller mange andre misjonsorganisasjoner og kirker for den del. Gud har alltid brukt unge mennesker og jeg tror han vil fortsette å bruke unge mennesker, trass menneskers manglende evner og innsikt.

Lederartikkel i Mot Målet #2 2016

Les også En historie om krenkelser og håp

Les også Historien som rystet oss og viser vei

Historien som rystet oss og viser vei

Den dagen Trine Lise Aasheim skulle fortelle sin rystende historie for oss i Ungdom i Oppdrag, ble en av de mest krevende – og fine – dagene mine som leder.

For noen år siden inviterte jeg Trine Lise Aasheim til Grimerud Gård, Ungdom i Oppdrags hovedsenter. En håndfull ledere på Grimerud var sammen med meg. Nå skulle vi for første gang høre hennes historie om psykisk sammenbrudd etter hennes år i Ungdom i Oppdrag fra 1975 til sommeren 1982. Jeg var veldig spent.

Som leder var det mitt lodd å lede samtalen. Spenningen gjorde at jeg skalv på hendene. Dette var ikke første gang jeg skulle­ høre historien. Alv Magnus, som ledet Ungdom i Oppdrag fra 1986 til 2009, hadde fortalt den til meg. Frikirkens etiske råd hadde i 2008 invitert ham og noen andre tidligere UiO-ledere til et møte hvor hun skulle dele sin historie. Jeg snakket med Alv Magnus dagen etterpå. Han var rystet over at bevegelsen som han selv hadde gitt seg til, hadde voldt et menneske så stor smerte.

Nå skulle hun fortelle sin historie til noen av dagens ledere i Ungdom i Oppdrag. Jeg hadde invitert Trine Lise fordi jeg ville at noen av dagens ledere skulle få vite. Og lære. Da hun var ferdig med å fortelle, snakket vi sammen om hva kunne vi gjøre for at dette ikke skulle skje igjen. Hvordan bygger vi sunn kultur? Trine Lise hjalp oss, gav råd og innspill.

Dette ble en av de mest krevende dagene mine som leder i Ungdom i Oppdrag. Men det ble og en av de fineste dagene. Samtalen gav meg nemlig håp.

Trine Lise Aasheim fortalte sin historie om krenkelser og håp i gårsdagens Vårt land. Dette er ikke bare en trist fortelling. Den er også noe mer; den handler om oppreisning, helhet, tilgivelse og håp. I løpet av de siste årene har jeg snakket med henne med ujevne mellomrom og de siste ukene har vi snakket oftere. Disse samtalene har jeg lært mye av. Først og fremst om håp, ærlighet og viktigheten av ikke å gi opp. Og hvordan vi som ledere virker på andre mennesker.

I veggen. Da jeg arbeidet som misjonær, dunket jeg hodet mot veggen og følte å ha kommet til veis ende. Jeg var sint på Gud og jeg var sint på min kone fordi hun var syk, og at vi derfor måtte ta en lengre pause som misjonærer. Jeg var overbevist om at Gud var avhengig av meg for å utføre det han ville. Hjemme i Norge gikk jeg i skogen og ropte til Gud og truet ham. Men Gud var helt stille. Det var som om han var borte. «Jeg slutter, Gud!» gjentok jeg flere ganger, og trodde truslene ville «hjelpe» Gud til å løse situasjonen vi var kommet i. Men det var helt stille. Det føltes som om jeg snakket til luften.

Etter en stund hørte jeg en ­indre stemme. Det var to ord: «Bare slutt!».

Var det Gud? Jeg vet ikke. Uansett, i løpet av den perioden lærte jeg at Gud strengt tatt ikke er avhengig av meg for at hans vilje skal skje og at han er mer interessert i meg enn hva jeg kan gjøre for ham. I tillegg fikk selvbildet mitt en skikkelig realitetsorientering. Jeg sluttet ikke. Den nyvunne friheten denne prosessen gav meg, gjorde at jeg kunne senke skuldrene og fortsette.

Teologi og organisasjonskultur. Jeg tror organisasjonskultur formes av teologi. Er det rom for lidelse i vår teologi? Kan vi stille spørsmål om Gud som vi ikke evner å besvare? Hva om vi opplever Gud som taus?

Dersom vi som ledere ikke ­evner å forstå lidelse som en inte­grert del av våre liv, er det vanskelig å anerkjenne andre menneskers troskamp og eksistensielle spørsmål. Når vi kan akseptere at Gud i perioder faktisk kan være taus – gjerne av årsaker vi ikke forstår – da kan vi lettere skape en kultur som anerkjenner menneskers ulike kriser. En teologi eller et gudsbilde som ikke har rom for dette, vil heller ikke gi rom for menneskelig svakhet.

Når vi forstår at Gud er mer interessert i meg enn hva jeg kan gjøre for ham, kan vi arbeide med hvilepuls og med forståelsen av at han dypest sett selv er ansvarlig for sin misjon. Som vår Himmelske Far kaller han oss til å bli medarbeidere i det han allerede gjør. Da trenger jeg ikke manipulere hverken Gud eller mennesker for at min vilje skal skje.

Massiv respons. Lørdag 2. april trykket Vårt Land en kronikk hvor jeg skrev om hvordan vi kan skape en sunn kultur hvor unge mennesker kan brenne – uten å brenne seg eller brenne ut. Jeg skrev også at jeg kjenner personer som har negative erfaringer fra sin tid i Ungdom i Oppdrag.

Den dagen kronikken stod på trykk, ramlet det inn meldinger. De kom fra kjente og ukjente, UiO-ere og tidligere UiO-ere, meningsfeller og mennesker som ikke nødvendigvis assosierer seg med Ungdom i Oppdrag. Jeg har aldri før i mitt liv fått så mange takk. Jeg mistet raskt tellingen. En medarbeider i Ungdom i Oppdrag sa sågar at nå følte hun det trygt å arbeide i UiO.

Samtidig fikk jeg ikke bare positive tilbakemeldinger etter min kronikk. Jeg mottok og et par triste e-poster fra personer som har opplevd overlast i Ungdom i Oppdrag. Jeg er takknemlig for disse tilbakemeldingene. Ved å få vite, kan vi følge opp enkeltpersoner som har følt seg brukt og krenket.

Kollapset. En person beskrev seg som en av dem som brant – og som brant seg. For noen år siden hadde denne personen 
arbeidet på et UiO-team i en norsk småby. Oppdraget var blitt så altoppslukende at mat og søvn ble bortprioritert. Det skulle nemlig komme vekkelse til stedet. Denne vekkelsen skulle så spre seg til hele Norge og videre til Europa. Etter nesten to år kollapset kroppen. Det tok to og et halvt år å reise seg.

Min første reaksjon var å skrive: «Kan du tilgi oss?» Heldigvis fikk jeg tenkt meg om før jeg sendte svaret. Jeg slettet setningen om tilgivelse. Jeg kunne ikke be om dette. I hvert fall ikke nå. Et enkelt og ærlig spørsmål om tilgivelse kan av og til oppleves som et krav. Og et krav om til­givelse kan oppleves som nok en byrde på allerede slitne skuldre. «Det var vondt å lese dette. Det er ikke slik det skal være i Ungdom i Oppdrag», skrev jeg i stedet.

Forum. På lederplan i Ungdom i Oppdrag har vi en stund snakket om hvordan vi skal nå fram til mennesker som i løpet av sin tid i organisasjonen fikk vonde opplevelser. Debatten etter serien «Frelst» på VGTV har bevisstgjort oss mer. De mange tilbakemeldingene etter min kronikk i Vårt Land har gitt oss enda et dytt.

Vi skal nå kartlegge hvordan vi kan komme i kontakt med tidligere medarbeidere som arbeidet i spesifikke situasjoner, prosjekt og team der vi har mistanke om at noen kan ha blitt påført byrder eller erfaringer som har voldt skade. Dette skal vi gjøre ved å forsøke å komme i kontakt med mennesker via e-post og etablere grupper på sosiale medier. Vi har selvsagt ikke oversikt over alt som har skjedd, og jeg ønsker å si at dersom det skulle være noen som sitter med vonde opplevelser og som vi ikke får tak i, inviterer jeg dem til å ta direkte kontakt med oss.

Mitt ansvar. Som ledere kan vi oppleve at enkeltpersoner i våre sammenhenger gjør ting som er ødeleggende for andre, uten at vi er klar over det. Vårt lederansvar er å etablere trygge rammer, gode strukturer og bygge kulturer som hindrer maktmisbruk. Slik kan vi forhindre at mennesker påføres vonde opplevelser. Men dersom det likevel skjer, må vi ha gode rutiner for hvordan den krenkede skal møtes, samt retningslinjer for hvordan vi skal opptre overfor den som krenket.

 

I brann for saken

Jeg tok på meg konfirmasjonsdressen. Det var ­andre gang jeg brukte den. Jeg var blitt 17 år. Nå satt jeg i et hjørne­ på ærverdige Alexandra hotell i Molde og forsøkte å gjøre meg usynlig. Det var ikke så ­enkelt. Jeg passet nemlig ikke inn.

Statoil skulle arrangere et møte om det planlagte gasskraftverket i Møre og Romsdal. Representanter fra regjeringsapparatet, næringsliv, media og direktøren i Statoil var tilstede. Jeg hadde sneket meg inn fordi jeg ikke hadde mottatt innbydelse. Snart skulle alle få høre at Natur og Ungdom var tilstede.

Idet direktøren i Statoil skulle­ holde tale, sprang jeg frem til talerstolen, grep mikrofonen og forkynte mitt budskap:

«Dette gasskraftverket vil ødelegge jorden!», ropte jeg ut over forsamlingen mens NRK-­mannen med TV-kameraet sprang frem mot meg og filmet.

Hodet i veggen. Det var slik vi holdt på, enten det var demonstrasjoner mot avfallslager på Dovrefjell eller bygging av nye veier. Jo mer støy en kunne lage i media, desto mer anerkjennelse fikk man.

Litt senere endte mitt liv som miljøkriger. Jeg hadde møtt ­Jesus og begynte å brenne for noe enda viktigere. «Vi utfører verdens viktigste arbeid – Ungdom i Oppdrag», stod det på klistremerket i Bibelen min.

Jeg har alltid trodd på ideer. ­Eller visjoner. Men en gang jeg var midt i 20-årene skjedde det noe. Jeg vet ikke helt når eller hvor. Men jeg husker jeg var opptatt med å utføre verdens viktigste arbeid som misjonær, utsendt av Ungdom i Oppdrag.

Plutselig stanget jeg hodet mot veggen. Det var da jeg forstod at det eksisterte en avstand mellom virkeligheten jeg levde i og visjonen som jeg trodde på og som jeg hadde gitt livet mitt til. Heldigvis hadde jeg noen rundt meg som hjalp meg tette gapet mellom ­visjon og virkelighet. Noen unge mennesker vil forandre verden, enten de er med i Natur og Ungdom eller AUF. Eller Ungdom i Oppdrag. Man brenner og man brenner intenst. Noen brenner dessverre ut. I Rut Helen Gjæverts selvportretterende dokumentarserie som har blitt vist på VGTV, forteller hun sin historie som revolusjonær Jesus-aktivist.

Den handler om en ung kvinne som brant, og som brant seg.

Tung bør. Denne artikkelen handler om Ungdom i Oppdrag og glasshuset jeg sitter i. For jeg vet det finnes noen mennesker som har vært engasjert i Ungdom i Oppdrag som har følt seg brukt og fått byrder på sine skuldre som var for tunge å bære.

Jeg har snakket med noen av disse – også i nyere tid. De har opplevd at gapet mellom visjon og virkelighet ble for stort og at de ikke evnet å bygge broen. Det var heller ingen som hjalp dem å tette gapet. Andre ble satt til oppgaver de manglet kompetanse til å utføre. «Noen må jo gjøre det og Herren utruster den han kaller», ble det kanskje sagt.

Selv om dette for så vidt er sant, kan det også bli usant dersom ingen evner å gi verktøyene som er nødvendig for å løse oppgaven. Enkelte har reist avsted, gjerne for kortere tid, og opplevde situasjoner de ikke hadde forutsetninger for å takle. Dette er jeg lei meg for. Slik skal det ikke være.

Ansvar. Som ledere bærer vi ansvar for unge mennesker. Ikke bare vi i Ungdom i Oppdrag, men alle som leder ungdomsorganisasjoner. Jeg har møtt brente­ mennesker som i løpet av en heftig ungdomstid brukte all sin fritid i politiske ungdomspartier eller en ideell ungdomsorganisasjon.

Jeg har også snakket med unge mennesker som har «rømt» fra tilsynelatende trygge og anerkjente kristelige institusjoner i Norge, der de ikke fikk hjelp til å bygge bro mellom troen sin og virkeligheten de opplevde.

Istedenfor at troen ble styrket, ble den revet ned.

Mitt bidrag. Ingen ønsker at dette skal skje. Likevel skjer det. Er da løsningen å slutte å gjøre det vi gjør? Jeg tror ikke det. Istedenfor må stille oss spørsmålet:

Hvordan kan vi lage trygge rammer for unge mennesker som brenner? Hvordan kan vi bygge en kultur hvor det er greit å være seg selv, svak og ærlig? En kultur der det er OK å stille kritiske spørsmål.

I Ungdom i Oppdrag har vi jobbet mye med disse spørsmålene. Vi har ikke alle svarene. Men vi har lært noe.

Som ledere er kanskje vårt viktigste bidrag å være tilgjengelig og bygge en autentisk ­ærlighetskultur som formidler helheten av det å være menneske­ – ikke et dualistisk menneskebilde hvor ånden er viktigere enn sjelen.

Sunn kultur. Rent praktisk har vi gradvis innført medarbeidersamtaler, regelmessige psyko­sosiale arbeidsmiljøundersøkelser, obligatorisk debrifing for feltarbeidere og korttidsmisjonærer, etablert rutiner for krisehånd­tering og utviklet kompetansehevende kursing av ledere og mellomledere.

På tross av strukturelle mekanismer, har vi også lært at limet i vår organisasjon er gode relasjoner og en sunn kultur.

Jeg håper mange kristne ­ledere ser Frelst på VGTV. Selv om noe er irrelevant, målbærer den likevel viktige lærdommer for oss som arbeider med unge mennesker. Den kan hjelpe oss å forstå bedre.

Kanskje er dette det viktigste bidraget Rut Helen Gjævert gir oss som leder kristne ungdomsorganisasjoner?

Frelst. Gjæverts dokumentar må ikke gjøre oss redde for å brenne for viktige saker. Jeg ønsker at flere unge mennesker skal leve for det de tror på. Uten brennende, unge mennesker ville ikke Ungdom i Oppdrag eksistert. Eller Natur og Ungdom for den del.

Hvordan kan vi gi rom til flere som William Wilberforce – den unge mannen som på slutten av 1700-tallet bestemte seg for å arbeide for å forby slaveriet i Det britiske imperium? Og som til slutt lyktes, etter en lang og hard kamp.

William Pitt, tidenes yngste statsminister i England, skal visstnok en gang ha sagt til Wilberforce da de snakket om avskaffelsen av slaveriet: «Vi er for unge til å forstå at det er umulig. La oss gjøre det!»

Jeg tror på mennesker som brenner. Men det må aldri bli slik at saken er viktigere enn mennesket som utfører oppdraget.

Da feiler vi stort.

Først publisert i Vårt Land, 2. april 2016

Hva vi lærte av Egil Grandhagen

I begynnelsen av januar arrangerte Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud. En av talerne var tidligere Generalsekretær i NLM, Egil Grandhagen. Dette er hva vi lærte.

Joakim Magnus som leder Ungdom i Oppdrag Oslo i samtale med Egil Grandhagen under Ungdom i Oppdrags arbeidersamling på Grimerud i januar. Foto: Tarjei Gilje, Dagen

I vår protestantiske misjonshistorie kalles William Carey (1761 – 1834) misjonens far. Dette er en sannhet med modifikasjoner. I vår protestantiske historieskriving hopper vi gjerne bukk over misjonsarbeidet til katolikkene og kelterne. Hvor mange har for eksempel hørt om Brendan Sjøfareren, den keltiske munken som reiste til Amerika med evangeliet, tusen år før Christofer Columbus «oppdaget» Amerika? Det som for oss er enda mer ukjent, er innsatsen klosterbevegelsene i Øst gjorde for å bringe historien om Jesus til Kina, Mongolia, Iran og Irak.

På tross av forfølgelse, bredte kirken for tusen år seg østover og vant mennesker for evangeliet i områder som var preget av animisme, islam, taoisme og zoroastrisme. Deres oppgave var ikke lett. Motstanden var stor. Men som Grandhagen formulerte det; misjonærene lot seg ikke stoppe.

Hva var hemmeligheten? Grandhagen pekte på tre prinsipper.

For det første var misjonsbevegelsen drevet frem av klostrene – en bevegelse som stod utenfor den etablerte kirkes struktur, hvor rytmer for åndelig liv var viktig i deres personlige liv. Fysisk arbeid var en integrert del av hverdagen, sammen med bønn og fordypning i Bibelen. Den personlige erfaringen av Guds nærvær og inngripen var vesentlig, selv om dette aldri var løsrevet fra Bibelen. Livet var organisert i perioder, hvor deler av tiden var «ute», mens andre perioder var «inne». Arbeidet var ikke preget av sterk organisering, men skjedde organisk.

For det andre etablerte kirken i Øst en teologisk skole som trente ledere, misjonærer og kirkeledere. Også her stod fordypning, rytme og personlig vekst sentralt, og skolen var inspirert av både hellenistisk og jødisk tenkning. Slik ble utdanningsinstitusjonen en multiplikator for misjon, hvor målet ikke primært var akademisk kompetanse, men praktisk tilegnelse av Guds ord som studentene kunne leve ut i sitt arbeid med å utbre evangeliet.

For det tredje var klosterbevegelsen i Øst og dens misjonsarbeid ledet av gudfryktige mennesker. Selve kirken kunne være preget av både maktsyke og arrogante ledere, men lederne i klosterbevegelsen i stor grad var personer som levde med Jesus og var bærere av åndelig kraft.

Vi ser også at Østkirken ikke hadde en entydig kristen tittel for misjonærer. Utgangspunktet for deres arbeid var apostlene og deres mandat var å bringe evangeliet til folkeslagene. Misjonsarbeidet var båret av klostrene – ikke av kirkens lederskap. Kirkens ledere var opptatt av relasjonen til myndighetene og ofte av konflikthåndtering, mens misjonsarbeidet var «de brennende hjerters sak» som ikke var del av «det etablerte systemet». Likevel, i det en ny forsamling ble etablert, tok kirken ansvar og inkorporerte de nye kirkene inn i sin struktur.

I Grandhagens budskap ser vi spor fra det som finnes implisitt i Apostlenes Gjerninger, hvor man på den ene siden hadde lokalkirkens arbeid som var ansvarlig for sakramentene og opplæring av de troende, mens man på den andre siden hadde omreisende kirkeplantingsteam som plantet lokale kirker der evangeliet ennå ikke hadde slått rot. Forenklet sagt kan vi si at apostelen Peters struktur (modality) og Apostelen Paulus’ struktur (sodality) går som to parallelle spor gjennom Apostlenes gjerninger og videre inn i kirkehistorien. «Modality» er den lokale kirkes arbeid, mens «sodality» handler om å utbre kirkens budskap til områder der evangeliet ennå ikke har blitt proklamert.

Gjennom klosterbevegelsens virke i Øst finner vi inspirasjon til å gjøre som Paulus, han som satte sin ære i å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent (Rom 15,20).

 

Les redaktør i Dagen, Tarjei Giljes kommentar her

Da jeg glemte et barn på kjøpesenteret

Det er periodevis slitsomt å være fembarnsfar. I hvert fall når kona er ute på reise. Før jul for et par år siden sendte hun meg en lang SMS fra en eller annen fjordarm på Vestlandet, som innehold en detaljert liste over alle jeg skulle kjøpe julegave til og hva som skulle handles. Halvveis ned i SMS-en begynte jeg å kaldsvette. Da jeg hadde lest ferdig var lammelsen komplett.

InstagramCapture_e5218fde-228b-43b1-a676-86ed6f126f86

Her er hele hurven på tur, en gang kona var med. Nå er det bare å gjette… hvem var det som forsvant?

Samme kveld ble ungene beordret inn i bilen og vi kjørte de 15 minuttene til nærmeste kjøpesenter. Selv om det sluddet tett, var det mye folk ute, dog ikke alene med fem unger på slep. Jeg forsøkte å holde humøret oppe, og fordelte oppgavene mellom meg selv og de to største ungene. Selv tok jeg de tre minste med meg.

I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i handling. Enda mindre er jeg glad i kjøpesentre. Et overpynta kjøpesenter i julemodus er i grunn det verste. Det jeg tenkte skulle ta en time tok betydelig lengre tid. Da alle gavene endelig lå ferdig innpakket i alle handleposene, samlet jeg lettet og glad troppene ved utgangen og sammen småløp vi bort til bilen. Inne i bilen sank jeg ned i setet, skrev «ferdig» i en SMS til kona og vred om nøkkelen i bilen. Da ropte plutselig en av ungene. «Pappa! Vent! Vi mangler en». Jeg snudde meg rundt. Ja så sannelig. Det var bare fire barn i bilen.

Hva gjør man i en sådan stakket stund? Panikk? Heldigvis dukket ungen raskt opp. Det ordnet seg. Men samtidig, på vei hjem, begynte tankene å fly. Jeg ble fristet. «Å, så deilig», tenkte jeg i et brøkdel av et sekund. «Fire unger betyr 25 prosent av min tid på hver. Fem unger betyr 20 prosent investering. Kvalitet er jo viktigere enn kvantitet.»

Ingen normale foreldre vurderer kvalitet fremfor kvantitet når man tenker på sine egne barn.

Men dessverre møter jeg kristne som tror at Gud mener kvalitet er viktigere enn kvantitet i møte med mennesker han har skapt og gitt sitt liv for. Jeg har for eksempel hørt følgende utsagn, etter en Gudstjeneste med få besøkende: «Vi får tro at Gud hadde en mening med at ikke flere kom». Andre ganger kan jeg høre «Vi får tro at de som skulle komme kom» eller «Det er jo den ene som teller». En bibelskolelærer sa en gang til meg at han var glad de ikke hadde flere studenter, for da kunne han investere skikkelig i de som hadde kommet. Det var en liten bibelskole.

Jeg lurer på om dette er unnskyldninger vi bruker for å forklare eller forsvare hvorfor så få kommer på møtene. Er det Guds vilje at bare seks personer kom når det er plass til 207 i møtesalen?

Bibelen bruker ofte kvantitative størrelser for å beskrive Guds hensikt: «Han vil at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1. Tim 2,4) eller «For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt» (Joh 15,8) eller historien om talentene hvor målet var at tjenerne skulle skaffe størst mulig avkastning av pengesummen de var satt til å forvalte (Matt 25,14-30).

Kvantitet er tydeligvis viktig for Gud. Når Guds mål er at alle folkeslag skal disippelgjøres (Matt 28,19) og at evangeliet skal forkynnes for alt Gud har skapt (Mark 16,15), kan vi da tillate oss å tenke annerledes enn Gud?

Kvantitet og kvalitet er to ulike størrelser som ikke kan settes opp mot hverandre. Begge deler er like viktige og begge deler bør være et mål for oss. La oss være som Ole Brumm som ønsker seg begge deler. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvalitet. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvantitet.

«Gud vil ikke miste en eneste en. Han alle vil adle og eie», sang vi på bedehuset som barn. Strofen handler om kvantitet. Neste linje handler om kvalitet: «For ham er hver sjel som en perlesten hvis verd bare himlen kan veie.»

Dersom vi virkelig tror det er sant at Gud ikke vil miste en eneste en, da burde fokus på kvantitet få større plass, også hos oss som sender ut misjonærer. Fordi verdien på et menneske sier noe om dets kvalitet.

Dette vet alle som er foreldre.

Publisert i Dagen, 7. oktober 2015

Lederskifter i kristen-Norge

Flere kristne organisasjoner og større menigheter har de siste årene gjennomført lederskifter. Vi står også overfor noen lederskifter i 2015. Det er alltid spennende å se hvordan organisasjoner velge ledere, hvem som tar jobbene og hvordan organisasjonene preges av lederskifter.

Lederskifter er noe av det mest krevende som finnes. Faller ting sammen? Fortsetter ting som før? Eller kommer det ny vekst? Også Ungdom i Oppdrag gjennomførte lederskifte for noen år siden. I januar 2009 avsluttet Alv Magnus sitt oppdrag som leder for Ungdom i Oppdrag, et lederoppdrag som varte i nesten 25 år. Da lederskiftet skjedde, forstod vi at dette markerte mer enn at Ungdom i Oppdrags lederstol skulle bytte bruker. I realiteten ville dette medføre et bredere generasjonsskifte på lederplan i UIO.

Nå er det gått seks år siden jeg overtok Alv Magnus’ rolle. Kanskje det mest gledelige har vært at vi har lykkes med å gjennomføre et bredt generasjonsskifte, hvor flere yngre ledere nå har funnet sin plass, samtidig som at organisasjonen vokser og nye arbeidsgrener utvikles.

Det siste året har jeg reflektert over om vi i for stor grad har tilpasset oss en modell fra businessverden, hvor vi som kristne ledere operer på samme premisser som «i verden»? Prinsippene fra Det nye testamentet viser oss at lederskap handler om åndelige fedre, eldstetanken, kall, disippelskap og relasjonell overføring av verdier og karakter, mer enn bare en profesjonell tilnærming med fokus på evner og kompetanse.

For at lederskifter skal være gode, tror jeg det er nyttig at tidligere ledere ikke bare pensjoneres eller tilbys et lite kontor nederst i gangen med et skilt på døren som sier «seniorkonsulent». Sikrer vi overføring av kall, arv og verdier i lederskiftene? I hvilken grad spiller tidligere ledere fremdeles en rolle i organisasjoner og kirkeliv, selv om de ikke bærer linjeansvar? Mange steder skjer dette uformelt, men hva om vi i større grad kan formalisere dette for å sikre videreføring av organisasjonens eller kirkens åndelig arv og kall? Jeg besitter ikke noe fasit på disse spørsmålene, men jeg tror vi vil gjøre oss nytte av å utvikle modeller hvor ulike generasjoner kan stå sammen i lederskap, med ulike oppgaver og ansvar.

Det har vist seg at det ikke alltid er like lett å rekruttere mennesker til lederansvar, hverken i menigheter eller organisasjoner. Jeg tror en av årsakene er at yngre mennesker tenker annerledes om kallstanken enn før, hvor dette forstås bredere enn å gjelde bare tjenesten. Som kristne tjener vi flere ulike kall, både til familie, forvaltning, relasjoner og personlig gudsliv. Den kristne tjenesten blir slik bare ett av flere kall, hvor yngre ledere gjerne vil leve integrert i disse ulike kallene. Samtidig ønsker yngre ledere i større grad enn før å arbeide i team, hvor man deler på lederansvar. Og det er nettopp i dette siste jeg tror vi trenger å legge til rette for at generasjoner kan lede sammen. Dette gjør at byrden ikke blir for stor, samtidig som at kompetanse, erfaring og arv videreføres, både relasjonelt og formelt.

I dag starter Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud Gård. 412 personer er forhåndspåmeldt, noe som gjør årets arbeidermøte til tidenes største. Ett av områdene vi skal berøre handler om hvordan vi kan la Bibelens prinsipper være bærende for vårt arbeid i årene som kommer. En del av dette handler nettopp om lederskap og generasjoner sammen.

Misjonærproblemet

I den kristne dagspresse leser vi om utfordringer misjonsorganisasjonene i Norge har med å rekruttere misjonærer. Dette er ikke en ny utfordring.

I april 1900 ble en stor internasjonal misjonskonferanse arrangert i New York. En av de inviterte gjestetalerne var Andrew Murray, en respektert pastor, kirkeleder og misjons- og statsmann fra Sør-Afrika. På grunn av boerkrigen som pågikk, kunne ikke Murray forlate hjemlandet. D. L. Moody ba ham likevel inntrengende om å komme, uten at det hjalp. I forkant hadde Murray fått tilsendt papirer som forberedelse til konferansen. Da han gikk gjennom dem, kom han til den konklusjonen at kjerneproblemet i forhold til datidens misjonærsituasjon ikke var blitt berørt. På bakgrunn av dette skrev han i 1901 boken «The Key to the Missionary Problem». Etter hans mening hadde ikke alvoret over synden ved å overse misjonsbefalingen fått nok oppmerksomhet.

«Hvordan skal Kirken (…) stille seg selv, med hvert medlem og all sin styrke, til sin Herres tjeneste for det arbeidet han har forutbestemt for henne og er avhengig av at hun gjør?» spør han i boken. 

I boken sin legger Murray gjentatte ganger vekt på at misjonens problem er et individuelt ansvar – for alle kristne. I misjonsspørsmålet peker han på det underliggende og grunnleggende behovet for åndelig vekkelse:

«Det er et behov for en stor vekkelse av åndelig liv, av ekte, lidenskapelig overgivelse til vår Herre Jesus, av hel innvielse til hans tjeneste. Det er bare i en kirke der denne vekkelsen har begynt, at det kan være håp om radikal endring for flertallet av våre kristne i forhold til misjonsarbeid. Det var nødvendig at Kristus kom fra himmelen for å frelse mennesker ut av verden: Det trengs ikke noe mindre enn Ånden fra himmelen i Kristi disipler for å sette dem fri fra verdens ånd og gjøre dem villig til å ofre alt for å vinne verden for Kristus. Det trengs den samme Ånd – den Ånd som Gud gav sin Sønn til verden ved – for å gjenopplive hans kirke til å vinne verden for sin Sønn.»

Slik setter han misjonsengasjementet i sammenheng med åndelig liv og vekkelse i kirken. Der det ikke er åndelig liv, der får heller ikke kallsforkynnelsen til misjon rom. Dersom Guds folk ikke kjenner på nød for sin egen frelse og eget behov for Kristus, hvordan kan man da være opptatt av  andre menneskers frelse?

Misjonærproblemet er også et ledelsesproblem, sier Murray. Det handler om prester og pastorers forkynnelse:

«Enhver pastor kan bare oppfylle sitt kall dersom han forstår at hele verden er hans flokk. En pastor for den minste menighet har mulighet til å influere verden. De kirkene som ikke gir eller ber for de unådde, har pastorer som ikke følger Kristi befaling».

I 1910 ble den berømte misjonskonferansen i Edinburgh avholdt. Igjen responderte Murray, nå 83 år gammel. Denne gangen var tittelen Kirkens tilstand (1911). Han understreket det avgjørende behovet for vekkelse, og utfordret:

«Vi trenger en hellighetsvekkelse hvor livslang innvielse av hele mennesket til tjeneste for Kristus skal være forkynt som mulighet. La oss gi oss til Gud så han kan bruke oss. Gud både kan og er ivrig etter å gjøre noe for oss som vi ikke tidligere har kjent til. Gi deg selv som et hellig offer til Gud for den store oppgaven det er å søke vekkelse for hans kirke, og gjennom henne – evangelisering av verden.»

Jeg tror Murrays refleksjoner er gyldige i dag. Misjonærproblemet i dag er ikke først og fremst et strategisk problem eller økonomisk problem. Det er en åndelig utfordring vi som Kirke i Norge må møte i bønn og forkynnelse.

 

Artikkel til Dagen, 22.10.2014