Lederskifter i kristen-Norge

Flere kristne organisasjoner og større menigheter har de siste årene gjennomført lederskifter. Vi står også overfor noen lederskifter i 2015. Det er alltid spennende å se hvordan organisasjoner velge ledere, hvem som tar jobbene og hvordan organisasjonene preges av lederskifter.

Lederskifter er noe av det mest krevende som finnes. Faller ting sammen? Fortsetter ting som før? Eller kommer det ny vekst? Også Ungdom i Oppdrag gjennomførte lederskifte for noen år siden. I januar 2009 avsluttet Alv Magnus sitt oppdrag som leder for Ungdom i Oppdrag, et lederoppdrag som varte i nesten 25 år. Da lederskiftet skjedde, forstod vi at dette markerte mer enn at Ungdom i Oppdrags lederstol skulle bytte bruker. I realiteten ville dette medføre et bredere generasjonsskifte på lederplan i UIO.

Nå er det gått seks år siden jeg overtok Alv Magnus’ rolle. Kanskje det mest gledelige har vært at vi har lykkes med å gjennomføre et bredt generasjonsskifte, hvor flere yngre ledere nå har funnet sin plass, samtidig som at organisasjonen vokser og nye arbeidsgrener utvikles.

Det siste året har jeg reflektert over om vi i for stor grad har tilpasset oss en modell fra businessverden, hvor vi som kristne ledere operer på samme premisser som «i verden»? Prinsippene fra Det nye testamentet viser oss at lederskap handler om åndelige fedre, eldstetanken, kall, disippelskap og relasjonell overføring av verdier og karakter, mer enn bare en profesjonell tilnærming med fokus på evner og kompetanse.

For at lederskifter skal være gode, tror jeg det er nyttig at tidligere ledere ikke bare pensjoneres eller tilbys et lite kontor nederst i gangen med et skilt på døren som sier «seniorkonsulent». Sikrer vi overføring av kall, arv og verdier i lederskiftene? I hvilken grad spiller tidligere ledere fremdeles en rolle i organisasjoner og kirkeliv, selv om de ikke bærer linjeansvar? Mange steder skjer dette uformelt, men hva om vi i større grad kan formalisere dette for å sikre videreføring av organisasjonens eller kirkens åndelig arv og kall? Jeg besitter ikke noe fasit på disse spørsmålene, men jeg tror vi vil gjøre oss nytte av å utvikle modeller hvor ulike generasjoner kan stå sammen i lederskap, med ulike oppgaver og ansvar.

Det har vist seg at det ikke alltid er like lett å rekruttere mennesker til lederansvar, hverken i menigheter eller organisasjoner. Jeg tror en av årsakene er at yngre mennesker tenker annerledes om kallstanken enn før, hvor dette forstås bredere enn å gjelde bare tjenesten. Som kristne tjener vi flere ulike kall, både til familie, forvaltning, relasjoner og personlig gudsliv. Den kristne tjenesten blir slik bare ett av flere kall, hvor yngre ledere gjerne vil leve integrert i disse ulike kallene. Samtidig ønsker yngre ledere i større grad enn før å arbeide i team, hvor man deler på lederansvar. Og det er nettopp i dette siste jeg tror vi trenger å legge til rette for at generasjoner kan lede sammen. Dette gjør at byrden ikke blir for stor, samtidig som at kompetanse, erfaring og arv videreføres, både relasjonelt og formelt.

I dag starter Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud Gård. 412 personer er forhåndspåmeldt, noe som gjør årets arbeidermøte til tidenes største. Ett av områdene vi skal berøre handler om hvordan vi kan la Bibelens prinsipper være bærende for vårt arbeid i årene som kommer. En del av dette handler nettopp om lederskap og generasjoner sammen.

Misjonærproblemet

I den kristne dagspresse leser vi om utfordringer misjonsorganisasjonene i Norge har med å rekruttere misjonærer. Dette er ikke en ny utfordring.

I april 1900 ble en stor internasjonal misjonskonferanse arrangert i New York. En av de inviterte gjestetalerne var Andrew Murray, en respektert pastor, kirkeleder og misjons- og statsmann fra Sør-Afrika. På grunn av boerkrigen som pågikk, kunne ikke Murray forlate hjemlandet. D. L. Moody ba ham likevel inntrengende om å komme, uten at det hjalp. I forkant hadde Murray fått tilsendt papirer som forberedelse til konferansen. Da han gikk gjennom dem, kom han til den konklusjonen at kjerneproblemet i forhold til datidens misjonærsituasjon ikke var blitt berørt. På bakgrunn av dette skrev han i 1901 boken «The Key to the Missionary Problem». Etter hans mening hadde ikke alvoret over synden ved å overse misjonsbefalingen fått nok oppmerksomhet.

«Hvordan skal Kirken (…) stille seg selv, med hvert medlem og all sin styrke, til sin Herres tjeneste for det arbeidet han har forutbestemt for henne og er avhengig av at hun gjør?» spør han i boken. 

I boken sin legger Murray gjentatte ganger vekt på at misjonens problem er et individuelt ansvar – for alle kristne. I misjonsspørsmålet peker han på det underliggende og grunnleggende behovet for åndelig vekkelse:

«Det er et behov for en stor vekkelse av åndelig liv, av ekte, lidenskapelig overgivelse til vår Herre Jesus, av hel innvielse til hans tjeneste. Det er bare i en kirke der denne vekkelsen har begynt, at det kan være håp om radikal endring for flertallet av våre kristne i forhold til misjonsarbeid. Det var nødvendig at Kristus kom fra himmelen for å frelse mennesker ut av verden: Det trengs ikke noe mindre enn Ånden fra himmelen i Kristi disipler for å sette dem fri fra verdens ånd og gjøre dem villig til å ofre alt for å vinne verden for Kristus. Det trengs den samme Ånd – den Ånd som Gud gav sin Sønn til verden ved – for å gjenopplive hans kirke til å vinne verden for sin Sønn.»

Slik setter han misjonsengasjementet i sammenheng med åndelig liv og vekkelse i kirken. Der det ikke er åndelig liv, der får heller ikke kallsforkynnelsen til misjon rom. Dersom Guds folk ikke kjenner på nød for sin egen frelse og eget behov for Kristus, hvordan kan man da være opptatt av  andre menneskers frelse?

Misjonærproblemet er også et ledelsesproblem, sier Murray. Det handler om prester og pastorers forkynnelse:

«Enhver pastor kan bare oppfylle sitt kall dersom han forstår at hele verden er hans flokk. En pastor for den minste menighet har mulighet til å influere verden. De kirkene som ikke gir eller ber for de unådde, har pastorer som ikke følger Kristi befaling».

I 1910 ble den berømte misjonskonferansen i Edinburgh avholdt. Igjen responderte Murray, nå 83 år gammel. Denne gangen var tittelen Kirkens tilstand (1911). Han understreket det avgjørende behovet for vekkelse, og utfordret:

«Vi trenger en hellighetsvekkelse hvor livslang innvielse av hele mennesket til tjeneste for Kristus skal være forkynt som mulighet. La oss gi oss til Gud så han kan bruke oss. Gud både kan og er ivrig etter å gjøre noe for oss som vi ikke tidligere har kjent til. Gi deg selv som et hellig offer til Gud for den store oppgaven det er å søke vekkelse for hans kirke, og gjennom henne – evangelisering av verden.»

Jeg tror Murrays refleksjoner er gyldige i dag. Misjonærproblemet i dag er ikke først og fremst et strategisk problem eller økonomisk problem. Det er en åndelig utfordring vi som Kirke i Norge må møte i bønn og forkynnelse.

 

Artikkel til Dagen, 22.10.2014

«Prestemangelen er akutt kritisk»

«Prestemangelen er akutt kritisk». Ordene tilhører den nye biskopen i Nord-Hålogaland, Olav Øygard. Han har helt rett. Les artikkelen her.

Det er ikke bare i Den norske kirke og i Nord-Norge at prestemangelen er kritisk. Det samme gjelder også deler av frikirkeligheten, om ikke så akutt som enkelte steder i Den norske kirke. Særlig gjelder dette mindre forsamlinger utenfor de store byene.

Hva er årsakene til dette? Jeg sitter ikke på fasiten. Hadde jeg gjort det, ville jeg gjort noe med det. Men la meg likevel få tenke litt høyt:

Strukturelle problemer: Jeg lurer på om strukturene til både Den norske kirke og deler av den etablerte frikirkeligheten er med å skremme bort yngre, potensielle prester og pastorer, hvor strukturene er tilpasset et annet landskap enn dagens. La meg gi et eksempel: Unge mennesker vil gjerne jobbe i team gjerne hvor de kan lære av andre. De fleste prestejobbene og pastorjobbene er dessverre one-man-show, uten noe særlig coaching og mentoring. Dette tiltrekker ikke unge mennesker.

Åndeliggjøring av form: Form og liturgi gjør at mennesker føler trygghet. Dette er viktig. Men av og til kan dette være med å fremmedgjøre gudstjenesten for andre enn «den innerste kjerne». Når noen da forsøker å endre på ting, så kan man møtes med argumenter som tildekkes av et åndelig ytre. Slik gjøres former og rytmer «hellige». Få ting kan oppleves mer demotiverende enn dette.

Dårlig konflikthåndtering: Kirker og menigheter har sjeldent gode tradisjoner for konflikthåndtering. I kristne kretser kan det være lettere å snakke om hverandre enn til hverandre. Menneskelige ulikheter og konflikter kan også åndeliggjøres, uten at det er noe grunn til dette. For ofte mangler man nødvendig kompetanse i konfliktmegling, eller at de som skal megle er «bundet» av personlige relasjoner til en av partene i konflikten.

«Heller ikke Jesus kunne klart jobben»: For litt siden leste jeg en liste over forventninger en mindre frikirkelig menighet hadde til pastoren de søkte etter. Han skulle være god på både administrasjon, sjelesorg, forkynnelse, vaktmestertjenester og barnearbeid, samt være utadvent, komme i kontakt med nye mennesker og ha evne til å inspirere. Jeg tviler på om Jesus hadde fått den jobben der, tenkte jeg da jeg leste arbeidsbeskrivelsen. Du måtte nemlig være sjeldent multibegavet for å fylle forventningene menigheten hadde. Helst skulle han hatt 28 timer i døgnet, og i hvert fall ikke være gift! En slik pastorstilling var nemlig potensielt familieødeleggende.

Dypere årsaker: Så langt har jeg pekt på menneskelige, kulturelle og strukturelle årsaker til prestemangelen. Dette er viktig nok. Men finnes det også dypereliggende årsaker? Jeg tror det. Å være prest eller pastor er et kallsyrke. Forkynnelsen trenger å kalle mennesker til slik tjeneste. Dessverre synes det meg at forkynnelsens mål i dag primært handler om å hjelpe mennesker, hvor troen blir en krykke eller et middel til et bedre liv. Dette er viktig nok, men langt fra tilstrekkelig. Forkynnelsen må også inkludere kallet til å legge ned sitt eget liv og følge Jesus.

Åndelig liv: Mangelen på prester og pastorer sier noe om vår åndelige tilstand – om mangel på åndelig liv og kallsforkynnelse i norsk kristenhet generelt.

Vår utfordring: Jeg ønsker ikke å svartmale. Det er veldig mye positivt som skjer, både i Den norske kirke og i frikirkeligheten. Men Biskop Øygard har satt fingeren på noe veldig viktig. Som kristne ledere er det vår utfordring å møte disse utfordringene på riktig måte.

Back to Jerusalem

For en uke siden var jeg sammen med ti kirkeledere fra Kina. Det ble et av de mest spennende og utfordrende møtene jeg noensinne har vært med på.

For to år siden møtte jeg David (ikke hans virkelige navn), en av lederne for et nettverk av uregistrerte kirker i Kina. Han delte sin drøm med meg om hvordan Kinas kirker skulle sende ut misjonærer fra Kina i løpet av de neste tiårene. Denne bevegelsen har fått navnet «Back to Jerusalem». Dette er ingen ny visjon, men noe som mange kinesiske kirker har omfavnet i flere år. David sa at de ønsker hjelp fra Youth With a Mission (YWAM) til å trene og sende sine misjonærer.

I juni 2013 var Loren Cunningham, grunnlegger av YWAM, i Norge. Vi snakket mye sammen om denne utfordringen som flere av Kinas uregistrerte nettverk av kirker hadde gitt YWAM. Loren kom til Norge rett fra et møte i Thailand, hvor flere tusen kinesiske kirkeledere hadde vært samlet for å se på muligheten for å sende ut kinesiske misjonærer. Loren fortalte meg at neste steg var å samle ledere for flere større nettverk på Hawaii, til en uke med strategiske samtaler om hvordan YWAM kan hjelpe disse nettverkene av menigheter.

Denne samlingen fant sted i forrige uke, og jeg fikk lov å være med. Her deltok ti ledere fra ulike nettverk av uregistrerte kirker. De hevdet at det er 120 millioner kristne i Kina, og disse lederne mente selv at de representerte 40 % av alle kristne i Kina.

Noe av det første som skjedde var at kirkelederne erkjente at de ikke hadde lyktes med sin Back to Jerusalem-visjon. Selv om noen hundre misjonærer var blitt sendt ut, var det ikke snakk om noen misjonsbevegelse. Mens de tidligere hadde trodd at de skulle klare å bære denne visjonen alene, erkjente de nå at de trengte hjelp.

De pekte på følgende syv hovedutfordringer:

  1. Mangel på misjonærutdanning
  2. Problemer med innreise til andre land
  3. Manglende økonomisk bærekraft
  4. De kinesiske kirkene forstår ikke hvordan de i praksis skal «sende»
  5. Manglende forståelse for kultur, språk og kontekstualisering
  6. De behøver å utvikle rutiner for risikoanalyse, sikkerhet og krisehåndtering
  7. De kinesiske kirkene trenger å lære flere ulike modeller for misjon

 

Sammen brukte vi fem dager på å snakke om hvordan YWAM kan hjelpe. I tillegg begynte vi å tegne opp en overordnet plan for hvordan en million (!) kinesiske misjonærer kunne bli sendt ut i perioden 2015 – 2055, og hvilken vekstkurve som behøves for at dette skal bli realitet.

En million kinesiske misjonærer sprenger alle grenser i mitt hode. Det overgår alt av hva jeg noensinne har tenkt er mulig. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk… Men etter hvert som dagene gikk, kjente jeg en voksende opplevelse av at dette kunne bli realitet.

Loren Cunningham hadde på forhånd fortalt hvorfor disse kirkelederne nå ser til YWAM. Han sa at vi er kanskje den av de største internasjonale misjonsorganisasjonene som har en struktur som ligner mest på de kinesiske uregistrerte menighetene: Vi er desentraliserte, organiske og ligner en bevegelse mer enn en organisasjon. Vi opererer som oftest i små team og har funnet bærekraftige, økonomiske modeller som gjør at mange kan bli engasjert. I tillegg er vi tverrkirkelige og jobber i nesten alle verdens land.

Mens jeg satt i samtalene, fikk jeg sakte men sikkert tro for at målene disse kirkelederne tegnet opp kunne bli realitet. Et viktig spørsmål handler om hvordan Ungdom i Oppdrag Norge skal være med på dette. Jeg kan ikke besvare dette spørsmålet ennå… men jeg vet at vi skal være med.

I juni møtes flere av Ungdom i Oppdrags ledere i Nord-Europa for å se på videre muligheter. Da skal vi snakke om muligheter for å trene fremtidige kinesiske misjonærer, og så kommer fremtiden til å vise hvordan dette vil se ut.

Misjon som hindrer misjon

En gang ble jeg invitert til å preke i en by, sentralt i Romania, hvor jeg før ikke hadde vært. Allerede fem hundre meter fra kirken, la jeg merke til hvor flott den var. Bygningen var stor, hvit og hadde form som en typisk langformet norsk statskirke, bygd for 150 år siden. Inne var det sitteplasser til 400 mennesker, en nydelig altertavle, et meget godt lydanlegg og en flott talerstol av pleksiglass. Veggene var dekket av fliser og marmor, mens det på gulvet var tykk parkett. Her var det ikke spart på noe.

«Takk til våre norske brødre!» Pastoren var tydelig veldig stolt over både å ha en nordmann på besøk og av sitt eget bygg som var bygd med norske midler. Han smilte fra øre til øre, mens han gjentok hvor glad han var for pengene fra Norge som hadde finansiert dette bygget.

I Romania ble det i perioden 1990-2000 plantet i gjennomsnitt en ny evangelisk menighet hver uke. Antall evangeliske kristne steg i samme tiår med 100.000. Etter år 2000 flatet denne veksten ut, og i dag er kirkeveksten i Romania liten. Jeg har ofte fått spørsmål om hva som var årsaken til denne veksten på nittitallet. Istedenfor å peke på årsaker til vekst, nevner jeg av og til faktorer som gjør at veksten flatet ut. I den forbindelse forteller jeg ofte historien om denne vakre kirken jeg besøkte. Jeg tror nemlig slike prosjekter på sikt kanskje kan hindre evangeliets framgang.

Hva skjedde med menigheten i denne byen, etter at bygningen var ferdig? Realiteten er at menigheten sluttet å plante nye menigheter. Hvorfor? Fordi at fra nå av, skulle alle nye kirkebygg ha samme standard. Terskelen til å begynne et nytt prosjekt ble så alt for høy. Fordi de selv ikke har muligheter til å bygge nye kirkebygg av samme standard, var terskelen nå mye høyere for nye kirkeplantinger i andre landsbyer og bydeler. Istedenfor ble de sittende i kirken sin og vente på de snille onklene fra vesten som skulle komme med penger. Dette er en historie som er typisk for mange misjonsland. Våre penger kan føre til passive kirkeledere og pastorer. Som vestlige misjonærer har vi lett for å bygge strukturer som hindrer multiplisering av nye menigheter.

Misjonær bør så langt det er mulig benytte metoder som lokale kan kopiere. Hvis ikke, vil arbeidet være avhengig av meg og mine økonomiske midler. Alt jeg gjør, må derfor kunne modelleres til andre som igjen kan være modeller for andre. Dersom jeg gjør ting som andre ikke kan lære videre, har jeg mislykkes som misjonær. Veldig ofte er dette relatert til penger.

Dessverre har jeg sett at penger fra velmenende vestlige kan hindre vekst i Romania. Mange kirker har opprettet en struktur som er avhengig av midler fra utlandet for å kunne fungere. Da er systemet i seg selv et hinder for ekspansjon.

Derfor tror jeg at veksten av rumenske menigheter i Romania kunne vært høyere, dersom vi utlendinger hadde vært litt mer forsiktige. I større grad kunne vi puffet rumenerne til å gi selv, selv å bygge sine egne bygg etter en standard som er vanlig i Romania. Ganske sikkert ville ikke vekstkurven vært så bratt som tidlig på nittitallet, men jeg er ganske sikker på at vi på lang sikt kunne hente ut et potensial som langt overgår dagens nivå.

Penger fra vesten kan fungere som sukker. Når ungene mine er trøtte, og jeg må holde de våkne, gir jeg ham av og til sukker. De får energisjokk, løper rundt som en strikkmotor i en halvtime, før de slokner helt. Dessverre har penger i en del situasjoner fungert som sukker. Det fungerer fint og godt, mennesker blir glade og det gir resultater. Gjerne kjappe resultater som er kjekke å skrive om i brev og magasiner. Dessverre kan dette hindre langsiktig vekst.

Paulus skriver til sin disippel Timoteus: Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, overgi det til trofaste mennesker, som også er i stand til å lære andre. 2. Tim 2:2 Slik må vi skape en struktur hvor multiplikasjon er en del av kirkeplantingsbevegelsens DNA.

Dette er en artikkel jeg skrev for noen år siden, som en refleksjon på kirkeplanting i Romania, og ble først publisert i Dagen.

Jeg lever på gamle minner

Denne helgen har jeg lest historien fra 4. mosebok 13 og 14, om de tolv speiderne som fikk i oppdrag å speide ut landet som israelittene skulle innta. Ti kom tilbake, redde og usikre, og spredde rykter om hvor farlige folket som bodde i landet var. De konkluderte med at de måtte velge en ny leder og vende tilbake til Egypt. Kaleb og Josva så annerledes på saken. De anbefalte å innta landet, og var villige til å ta risiko.

Jeg har levd et liv hvor jeg har tatt flere risikofylte avgjørelser. Ofte har jeg tatt sjanser som enkelte vil kategorisere som ufornuftig eller dumme. Men likevel har jeg gjort det. Jeg har reist i ukjente farvann, tatt på meg oppgaver som er for store for meg, lovet ting jeg ikke har visst om jeg kunne holde… Alt fordi jeg har kjent Gud har ledet meg til det, basert på indre tro og overbevisning.

Etterhvert som vi blir eldre, skjer det noe i vår måte å operere på. Mens vi i tenårene og ofte utover i tyveårene baserer valg på idealisme, blir vi etter hvert som tiden går mer og mer realistisk. Slik møtes ideene og realismen. Det kan være en krevende prosess å oppdage at verden ikke er sort-hvitt, slik vi en gang trodde. Det som tidligere gav enkle svar på kompliserte spørsmål, stemmer likevel ikke helt. I denne prosessen ser vi at bildet og livet er større enn vi tidligere trodde. Det er lett å bli kynisk og kalkulerende når idealismen og realismen møtes, og vi begynner å basere livene våre på realisme istedenfor idealisme.

Da jeg leste historien om Kaleb og Josva, tenkte jeg på hvordan jeg ville vært. Hva om jeg var en av de tolv speiderne? Da jeg var yngre, ville jeg helt sikkert vært som Kaleb og Josva, villig til å gå for det umulige. Dersom jeg i dag skulle speidet landet, ville jeg vært blant de ti? De som brukte realisme, kynisme og kalkulerende innsikt som basis for sin konklusjon? Har jeg blitt preget av realismen mer enn idealismen, og latt mine erfaringer være fundament for konklusjonene? Jeg håper ikke.

Etter at jeg har lest historien om Kaleb og Josva, har jeg evaluert historiene jeg ofte forteller yngre mennesker. Hvor gamle er disse historiene? Svaret slo meg med tyngde… historiene om miraklene jeg har opplevd stammer hovedsakelig fra noen år tilbake. Jeg måtte spørre meg selv: Når tok jeg sist risiko? Når var siste gang jeg tok valg som gjorde at jeg var avhengig av at Gud grep inn?

Mine tidligere risikoer er for i går. Jeg kan ikke leve på disse i dag. Da jeg leste historien måtte jeg omvende meg til Gud og overgi meg på nytt til å gjøre alt han ber meg om for å nå nasjonene med evangeliet. En av heltene mine i Bibelen er nettopp Kaleb. Nå trenger jeg nye historier å fortelle. Jeg vil være som Kaleb. Jeg vil ikke slutte å ta risiko. Jeg vil ikke leve på gamle lydighetshandlinger. Jeg vil gjøre det jeg kan for de som lider og ikke kjenner Jesus.

Kaleb var godt oppe i årene. Det er ikke jeg. Men likevel erklærte Kaleb at «min styrke er som den var før, gi meg nå dette fjellet!» Han speidet ut landet og kom tilbake med gode rapporter. Han fulgte oppdraget han mente Gud hadde gitt ham. Alle sine krefter skulle bli brukt for å innta det lovede land som Gud hadde talt om. Han trodde Gud, på tross av kjempene som bodde der.

Det er fire ting som jeg lærte fra å lese denne historien på nytt:

  1. Kaleb hørte fra Gud og gikk helhjertet for det han trodde på
  2. Kaleb fikk mer enn han ba om
  3. Kaleb ble ikke lovet et enkelt liv
  4. Kaleb baserte ikke sin beslutning på menneskelige modeller eller strategier

 

Hva er min neste historie? Jeg ber Gud om å få lov til å ta nye risikoer som kan bli ferske erfaringer om lydighet og tro til Gud. Og så vil jeg at min livserfaring ikke skal føre til at mitt liv blir basert på realisme alene, men på at jeg skal være et menneske som hører fra Gud og handler på det, selv om det kan virke umulig.

Refleksjoner fra Island

48 timer er ikke lenge. Likevel, i løpet av våre to døgn på Island har jeg opplevd mye.

Ungdom i Oppdrag har en lang og rik historie på Island. I går kveld møtte en pensjonert prest på Sagaøya som fortalte meg hvordan Ungdom i Oppdrag Island ble etablert i 1976 og hvordan det ble nedlagt nesten 20 år senere. Det var både en oppmuntrende og trist historie. Det var oppmuntrende å høre om hundrevis av unge islendere involvert i Ungdom i Oppdrag i løpet av disse årene. Mange kristne ledere på Island i dag, fikk møte Jesus gjennom denne ungdomsbevegelsen som preget Island for 30 år siden. Samtidig var det trist å høre om hvordan arbeidet ble lagt ned.

For fem år siden flyttet et team fra Nederland hit for å reetablere et Ungdom i Oppdrag-arbeid. De har i løpet av disse årene fått gjort mange gode ting, blant annet kjørt flere DTS-er, tjenestegjort i menigheter og tatt imot mange team fra hele verden som har betydd mye for mange tenåringer. Men de har dessverre ikke lyktes med å rekruttere islendere til å jobbe i UIO, og når teamet planlegger å avslutte sin tjeneste her i 2014, er det ikke en tydelig plan for videreføring av arbeidet.

Et av målene våre for besøk var å bli kjent med øya, puste litt islandsk luft og se på mulighetene for om vi kunne være behjelpelig med å overta stafettpinnen fra nederlenderne. Ennå er det alt for tidlig å si noe om hvordan dette eventuelt kan se ut, men vi har i hvert fall fått håp om at det kan skje.

Det viktigste vi kan gjøre i dagene og månedene som kommer, er å be bønnen Jesus lærte oss å be; nemlig om at Høstens Herre må drive arbeidere ut (Luk 10,2). For at vi skal lykkes, trengs det at unge mennesker blir kalt av Gud til å flytte hjemmefra og slå røtter her på Sagaøya.

På samme måte som resten av Europa, preges også Island av at kirken mister fotfeste blant unge mennesker. Samtidig fikk vi også se hvordan unge mennesker uten kristen bakgrunn, møter Jesus. Mandag kveld deltok vi på en samling med 160-180 ungdommer, hvor evangeliet ble forkynt og mange mennesker søkte forbønn. Dette er et tverrkirkelig arbeid som har pågått i et par år, og samler hver mandag et stort antall mennesker til forkynnelse, lovsang og fellesskap. Mange av ungdommene som kom, har ikke bare røyket Prince Mild, for å si det slik…

Vi lærte også at Island aldri har hatt en skikkelig misjonsbevegelse, selv om flere enkeltpersoner har reist ut som misjonærer fra øya. Kan vi være med å be om at Høsten Herre kan drive ut en bølge unge misjonærer til unådde folkeslag fra Island? Salme 2 oppmuntrer oss å be Gud om å gi oss folkeslagene som arv. Hvilke folkeslag er Islands arv? Jeg vet ikke, men jeg vet at Høstens Herre vil gi kirken på Island en arv blant folkeslagene, dersom de ber ham.

«Multipliser alt med ti!»

«Tenk deg at arbeidet du leder blir ti ganger så stort. Legg til en null på alle tallene dine; budsjetter, medarbeidere, skoler, misjonærer.»

Tenke nytt: Stephe Mayers, leder for Ungdom i Oppdrag Europa, utfordret meg denne uken til å tenke utenfor boksen. I mitt stille sinn begynte jeg å se for meg at Ungdom i Oppdrag Norge hadde 2700 medarbeidere, 80 sentre, 1300 DTS-studenter i året, over 1000 langtidsmisjonærer og 7-8000 personer utsendt på kortidsmisjon hvert år. Ingenting tilsier at dette kommer til å skje med det første, men likevel, tanken på ti-gangen stimulerte nye tanker. Stephe’s hensikt var å hjelpe oss å tenke større, tenke nytt og heve blikket vårt utover. Og han lyktes.

Riga: Jeg møtte Stephe på Ungdom i Oppdrag Europas ledersamling denne uken. Den ble avholdt i Riga, og 150 deltagere fra over 30 land var med. Det ble en opptur. Tema var «Growth and Multiplication», og dette gikk som en rød tråd gjennom hele den fem dager lange samlingen.

Lang liste: UIO Europa har opplevd vekst i løpet av de siste årene. På ledersamlingen ble listen over europeiske byer hvor det i dag etableres nye arbeid, presentert. Jeg ble imponert over hvor lang listen er, og vi i UIO Norge er involvert på 10-12 av disse stedene. Etter at jeg kom hjem, har jeg fortsatt å tenke på dette, og tankene har surret mer eller mindre kontinuerlig rundt i hodet mitt siden jeg kom hjem.

Bærekraft: Å starte et nytt arbeid er i seg selv ikke så vanskelig. Det fordrer et team som er overgitt til hverandre, til en felles visjon og at de har en tydelig strategi som de følger. Derimot er det krevende å etablere et arbeid som er bærekraftig. Og bærekraft bør være målet for alle nye UIO-arbeid som nå etableres.

Hva gir et pionerarbeid bærekraft? La meg peke på noen elementer:
Multiplikasjon: Et arbeid er ikke bærekraftig før man har lykkes med å multiplisere seg selv, både på andre steder eller av nye tjenester der man er.
Neste generasjon: Vi trenger å se at arbeidet fortsetter å vokse, selv etter at pionerene har gått inn i nye roller.
Lokalt uttrykk: Det nyetablerte arbeidet trenger å bli gjenkjent av andre lokale kristne som «en av dem». Før dette skjer, oppfattes vi bare som en fremmed fugl i landskapet som kan forsvinne like fort som vi kommer.
Økonomi: Det er helt nødvendig at et nyetablert arbeid blir uavhengig økonomisk, og har egne økonomiske muskler.
Tidsperspektiv: Skal man lykkes med å bygge noe som varer, trenger vi å være overgitt til en oppgave, ikke til en tidsperiode. Vi overvurderer ofte hva vi kan gjøre på to år, men like gjerne kan vi undervurdere hva vi kan gjøre på ti år.
Enkel modell: Vi trenger å bygge enkle og billige modeller som lett kan kopieres. Dersom modellene våre blir for kompliserte, er de vanskelig å drifte, samt krevende å multiplisere.
Juridisk rammeverk: Vi trenger å etablere gode juridiske enheter. Dette vil holde oss ansvarlige overfor landets myndigheter, samt gi oss lokal identitet som andre kan forholde seg til.

SOPL: For å lykkes med å vokse på en bærekraftig måte, trenger pionerene våre både god opplæring og strukturer som sørger for god oppfølging. Derfor har vi etablert School of Pioneering and Leadership på Grimerud. Neste skole starter 15. september 2013, og kurset varer i tre måneder. Vi fokuserer primært på prinsipper istedenfor metoder, og mål istedenfor strategier. Vi ønsker  at studentene først og fremst skal lære seg å tenke riktig, slik at de kan bygge bærekraftige prinsipper inn i sine pionerarbeid. Vil du lære mer om skolen, kan du gå hit. Fra forrige kurs, er stab og studenter nå med å etablere nye arbeid i syv ulike land i Europa.

Sannhet: «The best is yet to come» er en klisje som ofte gjentas. I tilfellet Ungdom i Oppdrag Europa, tror jeg dette er sant. Jeg tror «the future is bright!».

Noe Gud ser etter

Dette er lederartikkelen min til siste utgave av Mot Målet som i disse dager lander i omtrent 10.000 postkasser rundt om i landet.

 

Noe Gud ser etter

Tre minutter: For noen år siden ringte telefonen på kontoret mitt. En pensjonert herremann fra Oslo ville gjerne snakke med meg. Jeg hadde akkurat blitt leder for Ungdom i Oppdrag, og stemmen i telefonen sa han ville låne øret mitt i tre minutter.

Trofasthet: Personen som ringte kunne gjerne fått 30 minutter, hadde han bedt om det. Når han ringer lytter jeg med interesse. Nå hadde han blitt minnet på noe han mente var viktig for meg. Vi snakker ikke ofte sammen, men samtalene våre legger som regel fundamentet for flere bibeltimer. Denne gangen hadde han bare en liten ting han ville si, og dette var viktig. Jeg tømte hodet mitt for tanker og grep fatt i pennen.
­ Trofasthet er kanskje den karakteregenskapen Gud, mest av alt, setter pris på.
Det tok litt tid før jeg forstod hva han mente.
­ Pass på at du ikke bare gir rom for mennesker som er flinke på talestolen, de med karisma og talegaver. Skal du bygge for fremtiden, må du bygge på trofaste mennesker.

Berømmelse: Samtalen tok bare tre minutter. Men siden den gang har den ligget langt fremme i hjernebarken min. Han mente at Gud mest av alt ser etter trofaste mennesker. Mennesker som ikke gir opp. Mennesker som kan stå i et arbeid i mange år, selv om tjenesten ikke gir oppmerksomhet, popularitet eller berømmelse. Jeg tror pensjonisten fra Oslo hadde rett. Han mente populærkulturen har smittet over på våre kristne sammenhenger, hvor rask berømmelse og suksess preger tiden vi lever i.

Flyktighet og følelser: I Guds rike er det ingen snarveier, men vi lever i en flyktig tid, hvor det letes etter veier til raske resultater. Utålmodig tripper vi utenfor mikrobølgeovnen, og irriterer oss over at det tar hele 90 sekunder å varme opp middagen. Jeg hører om familieterapeuter som råder ektepar til å skille seg, fordi følelsene er borte, eller at «kjærligheten forsvant». Valg tas basert på hva som gir rask avkastning og følelser. Kanskje skulle vi heller bli flinkere til å ta bestemmelser, basert på det Bibelen forteller oss om hva som er sant, edelt og rett?

Ild og vann: Mens jeg skriver dette, sitter jeg i Romania, hvor jeg har besøkt to Ungdom i Oppdrag-senter. Her har jeg møtt både pastorer, ledere og stab. Mange av disse personene har gått gjennom både «ild og vann». Men de har kommet gjennom, dog ikke uten sår, smerte og arr. Disse menneskene er ukjente for de fleste, men de er kjent av Gud. Deres følelser har mange ganger ropt ut at de burde gi opp, og begynne med noe annet. Heldigvis har de ikke latt seg styre av følelsene sine. Istedenfor å la oss styre av følelser, burde vi kanskje bli flinkere til å styre følelsene våre?

Løvemat: Jeg snakker av og til med unge mennesker om kall til å bli misjonær, forkynner eller lovsangsleder. Dette oppmuntrer meg, men jeg har i det siste begynt å fortelle om alle lederne i Bibelen som måtte gå gjennom både «ødemarken» og «dalen». I Bibelen møter vi Josef som satt både i brønnen og i fengsel, Moses som var 40 år i ørkenen, kong David som lovløs gjemte seg i en hule, Daniel som skulle bli løvemat, Paulus som brukte mange år i Arabia og Jesus som selv fastet 40 dager i ørkenen, før han begynte sin offentlige tjeneste. Det er i slike tider vi ser hva som bor i et menneskes karakter, og det er i disse periodene et menneskes karakter blir bygget, formet og testet.

Avkastning: To bønneemner har fylt meg de siste dagene. For det første har jeg bedt Gud om å åpne øynene til mine trofaste venner i Romania, slik at de kan få en forsmak på «den evige avkastningen» for arbeidet sitt. For det andre har jeg bedt om at Gud skal fortsette å reise opp slike helter i sitt rike.

Lønn: Trofasthet er kanskje ikke det som i vår tid først og fremst løftes frem som en dyd. Men jeg tror dette er en egenskap Gud vil belønne rikt når vi en dag skal stå foran tronen i himmelen.

Mer om kristen enhet

I går skrev jeg noen linjer om kristen enhet. Her kommer flere tanker.

Enighet: Først av alt har jeg lyst til å si noe om hva enhet ikke er, nemlig enighet. Vel, dette er en sannhet med modifikasjoner. Det trengs nemlig et visst nivå av enighet for at man kan ha kristen enhet. Det kan være krevende å definere tydelig hvor grensen for enighet går, men jeg bruker ofte å skille mellom perifere sannheter og sentrale sannheter i kristen tro. Vi kan være uenige i perifere sannheter, mens vi trenger å ha enighet om sentrale sannheter, for å ha åndelig enhet. Hva som er perifert og hva som er sentralt, vil det nok herske ulike syn rundt, men jeg tenker at sentrale grunnsannheter inkluderer blant annet Guds karakter og natur, treenigheten, Guds evige frelsesplan, troen på Bibelens autoritet, misjonens imperativ, Jesu eksklusivitet etc. Perifere sannheter kan for eksempel handle om nattverdssyn, tradisjon, spiritualitet, dåp, ulik forståelse av Jesu gjenkomst etc.

Symfoni: Jesus sier i Matteus 18:19 at Dersom to av dere her på jorden blir enige om å be om noe, hva det enn er, skal de få det av min Far i himmelen. Ordet for enige som her er brukt, er det greske ordet symfonia. Et symfoniorkester består av ulike instrumenter som er laget av ulike materialer. De har alle ulik klang, lyd og funksjon. I tillegg spilles de på av mennesker med ulik personlighet og temperament. Det er disse ulikhetene som gir grunn for de fantastiske klangene vi kan høre når et stort symfoniorkester spiller sammen. Tenk hvor kjedelig det ville vært å lytte til 50 førstefiolinister som spilte samme stemme av Bryllupet på Troldhaugen av Edvard Grieg? Det er nettopp ulikhetene i orkesteret som skaper dynamikk og spenning i musikken.

Uniformisme: På samme måte er det i Guds rike. Det er ulikheten mellom mennesker og kristne som gjør at vi kan være ett. Dersom vi alle var like, både i personlighet, kultur, tradisjon og meninger, ville vi ikke kunne snakket om enhet. Da ville vi heller hatt uniformisme. Der det er uniformisme, trengs ingen enhet.

Backe opp: Samtidig er det viktig å snakke om en slags form for emosjonell enhet. Dette er at kristne fra ulike sammenhenger og tradisjoner kan stå sammen og backe hverandre opp, selv om man har ulike kall, fokus og visjoner. Når kristne velsigner hverandre og ber for hverandre, uten at man har direkte fordel av dette selv, forløses Guds velsignelse over den som velsigner.

Guds familie: Men når alt kommer til alt, handler kristen enhet om en dyp åndelig enhet, som har sin grunn i Jesu forsoningsverk på korset. I hans frelsesverk, er vi alle kristne gjort til ett med ham, og blitt del av samme familie, kirke, og vi skal sammen tilbringe evigheten med Jesus.

Omfavne: Armando Benner, en jødisk venn av meg, sier ofte at Bibelen ikke snakker om å integrere ulikheter. Derimot er vi kallt til å omfavne ulikheter. Det tror jeg er sant. Bare slik kan vi demonstrere enhet i mangfold.