Menighet eller misjonsorganisasjon?

 

«Så du jobber for Ungdom i Oppdrag?» Jeg husker hvordan kirkelederen fra Øst-Europa satte to spisse øyne i meg. Sammen skulle vi undervise på en konferanse for menighetsplanting blant muslimer. Både toneleie og kroppsspråk kommuniserte ganske tydelig reservasjon.

Litt senere på dagen møttes vi over en kopp kaffe. I mellomtiden hadde han undervist om menighetens misjonsrolle. «The local Church is the Hope of the World», sa han og siterte Bill Hybels. Eller Charles Spurgeon, som har sagt mer eller mindre det samme. «Jesus opprettet ikke en misjonsorganisasjon. Han bygger sin kirke», sa han. Jeg tolket ham dithen at organisasjoner som Ungdom i Oppdrag egentlig ikke har bibelsk legitimitet. Jeg forstod godt hva han mente. Dette var ikke første gangen jeg hørte lignende perspektiv. Det ble mange kopper kaffe den ettermiddagen. Og en god prat.

Det er to spor som preger kirkehistorien. Det ene sporet finner sitt uttrykk i den lokale kirken. I Det nye testamentets brevlitteratur ser vi at apostlene arbeidet med å organisere fruktene av sitt misjonsarbeid til lokale menigheter. For å beskrive de nye lokale kirkene brukte de begrepene ekklesia, som betyr å være kalt ut og koinonia, som betyr fellesskap. Senere har både de historiske- og de protestantiske kirkene fulgt dette sporet. Jesus sier selv at han vil bygge sin kirke (ekklesia) på apostlenes grunnvoll og dødsrikets porter skal ikke få makt over den (Matt 16,18).

Det andre sporet i kirkehistorien er de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene, som strukturelt ofte har operert uavhengig av de lokale kirkene. I den protestantiske historien ble de første misjonsorganisasjonene etablert på 1700-tallet, i kjølvannet av William Careys arbeid i India. I de historiske kirkene er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på det samme. Disse organisasjonene forstår seg som del av den universelle kirke, men opererer i liten egrad under den lokale kirkes autoritet. «I kirken, men ikke under kirken», sa Ludvig Hope, generalen i Kinamisjonen. Hans kirkesyn preget i stor grad den norske lekmannsbevegelse, og dermed også mange av de norske misjonsorganisasjonene i forrige århundre. Men også dette sporet går tilbake til apostlenes tid. Paulus ble for eksempel utsendt av kirken i Antiokia, uten at han var underlagt deres autoritet. Han opererte i små, mobile kirkeplantingsteam som etablerte lokale kirker der de ankom, og opererte på utsiden av strukturene som fantes i de lokale kirkene. Kirkene som de etablerte, ble derimot så raskt som mulig underlagt lokalt lederskap.

Disse to sporene har ofte fungert i gjensidig avhengighet. Mens kirken gjerne har hatt et lokalt arbeidsfelt med fokus på forkynnelse, evangelisering, opplæring og diakoni, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer.

Dr. Ralph Winter (1924-2009), grunnleggeren av US Center for World Mission, og en av de mest innflytelsesrike misjonslederne i det forrige århundre, kalte disse to sporene for «sodalitet» og «modalitet». Modalitet uttrykker den lokale kirken, mens sodalitet betegner misjonsorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner og kristne hjelpeorganisasjoner. Winter hevdet at forutsetningen for at kirkens misjonsarbeid skal ekspandere, er at begge sporene anerkjenner hverandres ulike roller og legitimitet.

Vil vi se at disse to sporene i større og større grad operere sammen? Vil denne synergien være med å gi større kraft til verdensmisjon? Jeg håper det. Og jeg håper samspillet mellom disse to ulike sporene vil gjøre at Guds rike vokser, både i Norge og blant folkeslagene.

Generasjoner sammen

 

I følge sosiologene tilhører jeg Generasjon X. Det er vi som er født mellom 1965 og begynnelsen av åttitallet. Vi er ironiske, kritiske og selvrealiserende. Og vi er den første generasjonen hvor de fleste tok høyere utdanning. Foreldrene våre tilhører de såkalte babyboomerne, de som ble født etter andre verdenskrig. Mine barn tilhører millenniumsgenerasjonen. Det er de som ble født samtidig med Internett og er vokst opp med sosiale medier som sin viktigste informasjonskanal og relasjonelle møteplass.

Hver generasjon har sine helter, sine måter å dyrke heltene på og faktorer som skaper helter. Og selv om mange ting er likt generasjonene imellom, er og noe ulikt.

Det kan nærmest virke som om det er genetisk betinget; for det er som regel den yngste generasjonen som står bak innovasjon og nytenkning. De kan være kritiske til det etablerte og leter intuitivt etter nye måter å gjøre nye ting på. Slik blir den yngste generasjonen som spissen på en pil som drar resten av pilen med seg og trenger inn i målet den skytes mot.

Men om en pilspiss legges i buen og slippes fra den stramme strengen, vil den ikke nå særlig langt. Uten skaft og styrefjær faller den bare til bakken. Styrefjæren sørger for riktig retning, mens skaftet sørger for skyv, kraft og tyngde. Dette er de to andre generasjonene.

Det er den eldste generasjonens ansvar å sørge for at de to yngre generasjonene ikke frakobles. Det er ikke alltid lett, særlig ikke når ting gjøres annerledes enn før. Men dersom de to eldste generasjonen ikke gir rom for unge mennesker til å skape, være kreative og gjøre nye ting på nye måter, da vil de løsrive seg fra de eldste. Slik vil de ende opp uten evne til å styre.

Fordi vi alle er skapt i Guds bilde, tenker jeg at hver enkelt generasjon speiler noe av hvem Gud er. Og når generasjonene kobles sammen vil summen si mer om hvem Gud er – enn om vi skulle holde generasjonene adskilt. I Bibelen presenterer Gud seg som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Kanskje gjør han dette for å understreke at han er generasjonenes Gud?

Når alle tre generasjonene kan fungere sammen, da vil det oppstå bærekraft til å forvandle. Jeg tror det var slik Gud ville det skulle være. En generasjon alene kan si noe om hvem Gud er. Men det er ikke før generasjonene kobles sammen, at totalen speiler Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Lederartikkel i Mot Målet #4 – 2016

“Min drøm er å fly”

For første gang arrangerte Mission Adventures misjonstur med ungdommer fra Litauen. Her er en liten historie fra noe som skjedde i august:

I sommer reiste en barnehjemsgutt på 17 år fra Litauen på misjonstur for første gang i sitt liv. Sammen med teamet sitt på seks personer, arbeidet de i en liten småby, hvor de prøvde å gjøre Jesus synlig for menneskene der.

Kvelden før de skulle reise hjem, satt det lille teamet og snakket om drømmene sine og hva de trodde Gud ville med livene deres.

«Min drøm er å fly», sa barnehjemsgutten. «Det er min største drøm». Så bad de sammen om at Gud skulle vise ungdommene sin plan for deres liv, og at  drømmer en dag kunne bli virkelighet.

Dagen etter var det tid for hjemreise. Plutselig kom det kjørende en stor, svart bil. En eldre mann i dress steg ut av den. Ungdommene lurte på hva han ville. Han hadde med seg en avis. «Er dere den gruppen som omtales i avisen?» spurte han Karolina, som ledet gruppen. Noen dager i forveien hadde nemlig lokalavisen skrevet en artikkel om ungdommene som var på besøk.

«Jeg ønsker å gi dere noe tilbake», sa mannen i sort dress. «Jeg har et privatfly. Som takk for det dere har gjort mot oss og byen vår, vil jeg gjerne ta dere med på en flytur».

Dette var første gangen barnehjemsgutten på 17 fikk fly. En barnehjemsgutt som reiste på misjonstur for første gang i sitt liv.

Dette er bare en av mange historier fra sommerens misjonsturer med Mission Adventures og Ungdom i Oppdrag. Les mer om Mission Adventures her.

Innvendinger mot korttidsmisjon

 

For noen uker siden publiserte avisen Vårt Land en serie artikler om unge volontører som i korte perioder arbeider på barnehjem i utviklingsland.

Dette fenomenet er på ingen måter nytt, men omfanget har vokst betraktelig de siste årene, hvor flere aktører i Norge formidler slike reiser. Turene blir markedsført med setninger som «… du bidrar til at noen får det litt bedre».  Dette treffer midt i «tidsånden» hvor mange unge mennesker ønsker å «bety en forskjell».

Menneskerettighetsforskerne Linda Richter og Amy Norma konkluderer ifølge Vårt Land med at barnehjemsbarn tar skade av slikt kortvarig, frivillig arbeid. De har studert praksisen hvor mennesker over kortere perioder gis oppgaver på barnehjem i utviklingsland. Flere av de største, norske bistandsaktørene var ifølge Vårt Land enige i denne kritikken. Mange av deres argumenter mot såkalt bistandsturisme er gode, selv om jeg personlig mener bildet er mer sammensatt enn slik Richter og Norma konkluderer.

Da jeg leste artiklene i Vårt Land, stilte jeg meg følgende spørsmål: Kan kritikken som rammer såkalt bistandsturisme også benyttes overfor korttidsmisjon? Etter å ha arbeidet i Ungdom i Oppdrag i over 20 år, som Norges kanskje største «formidler» av korttidsmisjonærer, tenker jeg tja, det kommer helt an på.

Jeg har personlig sett og erfart hvordan korttidsmisjonærer i noen få tilfeller har gjort mer skade for et lokalt og sårbart misjonsarbeid enn vært til hjelp. Langt oftere har jeg sett hvordan korttidsmisjon har vært til støtte og utvikling og på lang sikt betydd en stor forskjell.

I Ungdom i Oppdrag sier vi at korttidsmisjon ofte fører til langtids misjonsengasjement. De aller fleste av våre langtidsmisjonærer har tidligere vært på misjonsturer i regi av Ungdom i Oppdrag, gjerne i løpet av en sommer eller som en del av en praksisperiode på en av våre Disippeltreningsskoler. Vi ser også hvordan ungdomsgrupper, som sammen reiser på en 14-dagers misjonstur gjennom Mission Adventures, får erfaringer som bidrar til vekst og fornyelse «hjemme».

Men her er det viktig å holde tunga rett i munnen: Vi kan aldri bruke fattige mennesker eller mennesker som bor i unådde folkeslag som objekter for våre egne mål om selvrealisering eller som middel for å gi oss en bedre CV. Da devaluerer vi menneskeverdet og gjør mennesker til et middel for vår egen vekst. Det er dypt ukristelig. Dersom dette blir våre primære mål for å drive korttidsmisjon, da bør våre alarmklokkene ringe.

Korttidsmisjon kan også være skadelig for den lokale sammenhengen som besøkes, for eksempel gjennom usunne bindinger økonomisk, hvor bærekraft og utvikling brytes ned. Det kan og i enkelte tilfeller føre til at ungdommelig overmot og mangel på kulturell kompetanse gjør mer skade enn gagn for evangelieformidlingen lokalt. Samtidig bør vi og reflektere etisk: Er det rett at norske ungdommer betaler flere tusen kroner for å besøke et annet land i stor nød, når samme pengesummer så opplagt kunne blitt bedre «forvaltet»?

Det finnes innvendinger mot korttidsmisjon. Likevel mener jeg bestemt at korttidsmisjon er viktig. Forutsetningen er at det skjer i riktig kontekst. For det første mener jeg korttidsmisjon bør skje i rammen av langtidsmisjon. For det andre bør det være del av en lokal strategi, hvor korttidsmisjonærene faktisk utgjør en forskjell og utfører oppgaver som ellers ikke ville blitt løst lokalt. Og for det tredje bør det skje på et jevnbyrdig nivå mellom korttidsmisjonærer og lokale partnere.

Da kan en bieffekt være at norske ungdommer får et misjonskall og at misjonsreisen gir opplevelser som gjør at livene til de norske ungdommene forandres. Men dette kan aldri bli hovedmålet.

Min erfaring er at korttidsmisjon fører til langtidsengasjement i misjon, rike og langsiktige relasjoner mellom mennesker oppstår og evangeliet går frem. Men på samme måte som langtidsmisjon fordrer kompetanse, gjør korttidsmisjon det samme.

I brann for saken

Jeg tok på meg konfirmasjonsdressen. Det var ­andre gang jeg brukte den. Jeg var blitt 17 år. Nå satt jeg i et hjørne­ på ærverdige Alexandra hotell i Molde og forsøkte å gjøre meg usynlig. Det var ikke så ­enkelt. Jeg passet nemlig ikke inn.

Statoil skulle arrangere et møte om det planlagte gasskraftverket i Møre og Romsdal. Representanter fra regjeringsapparatet, næringsliv, media og direktøren i Statoil var tilstede. Jeg hadde sneket meg inn fordi jeg ikke hadde mottatt innbydelse. Snart skulle alle få høre at Natur og Ungdom var tilstede.

Idet direktøren i Statoil skulle­ holde tale, sprang jeg frem til talerstolen, grep mikrofonen og forkynte mitt budskap:

«Dette gasskraftverket vil ødelegge jorden!», ropte jeg ut over forsamlingen mens NRK-­mannen med TV-kameraet sprang frem mot meg og filmet.

Hodet i veggen. Det var slik vi holdt på, enten det var demonstrasjoner mot avfallslager på Dovrefjell eller bygging av nye veier. Jo mer støy en kunne lage i media, desto mer anerkjennelse fikk man.

Litt senere endte mitt liv som miljøkriger. Jeg hadde møtt ­Jesus og begynte å brenne for noe enda viktigere. «Vi utfører verdens viktigste arbeid – Ungdom i Oppdrag», stod det på klistremerket i Bibelen min.

Jeg har alltid trodd på ideer. ­Eller visjoner. Men en gang jeg var midt i 20-årene skjedde det noe. Jeg vet ikke helt når eller hvor. Men jeg husker jeg var opptatt med å utføre verdens viktigste arbeid som misjonær, utsendt av Ungdom i Oppdrag.

Plutselig stanget jeg hodet mot veggen. Det var da jeg forstod at det eksisterte en avstand mellom virkeligheten jeg levde i og visjonen som jeg trodde på og som jeg hadde gitt livet mitt til. Heldigvis hadde jeg noen rundt meg som hjalp meg tette gapet mellom ­visjon og virkelighet. Noen unge mennesker vil forandre verden, enten de er med i Natur og Ungdom eller AUF. Eller Ungdom i Oppdrag. Man brenner og man brenner intenst. Noen brenner dessverre ut. I Rut Helen Gjæverts selvportretterende dokumentarserie som har blitt vist på VGTV, forteller hun sin historie som revolusjonær Jesus-aktivist.

Den handler om en ung kvinne som brant, og som brant seg.

Tung bør. Denne artikkelen handler om Ungdom i Oppdrag og glasshuset jeg sitter i. For jeg vet det finnes noen mennesker som har vært engasjert i Ungdom i Oppdrag som har følt seg brukt og fått byrder på sine skuldre som var for tunge å bære.

Jeg har snakket med noen av disse – også i nyere tid. De har opplevd at gapet mellom visjon og virkelighet ble for stort og at de ikke evnet å bygge broen. Det var heller ingen som hjalp dem å tette gapet. Andre ble satt til oppgaver de manglet kompetanse til å utføre. «Noen må jo gjøre det og Herren utruster den han kaller», ble det kanskje sagt.

Selv om dette for så vidt er sant, kan det også bli usant dersom ingen evner å gi verktøyene som er nødvendig for å løse oppgaven. Enkelte har reist avsted, gjerne for kortere tid, og opplevde situasjoner de ikke hadde forutsetninger for å takle. Dette er jeg lei meg for. Slik skal det ikke være.

Ansvar. Som ledere bærer vi ansvar for unge mennesker. Ikke bare vi i Ungdom i Oppdrag, men alle som leder ungdomsorganisasjoner. Jeg har møtt brente­ mennesker som i løpet av en heftig ungdomstid brukte all sin fritid i politiske ungdomspartier eller en ideell ungdomsorganisasjon.

Jeg har også snakket med unge mennesker som har «rømt» fra tilsynelatende trygge og anerkjente kristelige institusjoner i Norge, der de ikke fikk hjelp til å bygge bro mellom troen sin og virkeligheten de opplevde.

Istedenfor at troen ble styrket, ble den revet ned.

Mitt bidrag. Ingen ønsker at dette skal skje. Likevel skjer det. Er da løsningen å slutte å gjøre det vi gjør? Jeg tror ikke det. Istedenfor må stille oss spørsmålet:

Hvordan kan vi lage trygge rammer for unge mennesker som brenner? Hvordan kan vi bygge en kultur hvor det er greit å være seg selv, svak og ærlig? En kultur der det er OK å stille kritiske spørsmål.

I Ungdom i Oppdrag har vi jobbet mye med disse spørsmålene. Vi har ikke alle svarene. Men vi har lært noe.

Som ledere er kanskje vårt viktigste bidrag å være tilgjengelig og bygge en autentisk ­ærlighetskultur som formidler helheten av det å være menneske­ – ikke et dualistisk menneskebilde hvor ånden er viktigere enn sjelen.

Sunn kultur. Rent praktisk har vi gradvis innført medarbeidersamtaler, regelmessige psyko­sosiale arbeidsmiljøundersøkelser, obligatorisk debrifing for feltarbeidere og korttidsmisjonærer, etablert rutiner for krisehånd­tering og utviklet kompetansehevende kursing av ledere og mellomledere.

På tross av strukturelle mekanismer, har vi også lært at limet i vår organisasjon er gode relasjoner og en sunn kultur.

Jeg håper mange kristne ­ledere ser Frelst på VGTV. Selv om noe er irrelevant, målbærer den likevel viktige lærdommer for oss som arbeider med unge mennesker. Den kan hjelpe oss å forstå bedre.

Kanskje er dette det viktigste bidraget Rut Helen Gjævert gir oss som leder kristne ungdomsorganisasjoner?

Frelst. Gjæverts dokumentar må ikke gjøre oss redde for å brenne for viktige saker. Jeg ønsker at flere unge mennesker skal leve for det de tror på. Uten brennende, unge mennesker ville ikke Ungdom i Oppdrag eksistert. Eller Natur og Ungdom for den del.

Hvordan kan vi gi rom til flere som William Wilberforce – den unge mannen som på slutten av 1700-tallet bestemte seg for å arbeide for å forby slaveriet i Det britiske imperium? Og som til slutt lyktes, etter en lang og hard kamp.

William Pitt, tidenes yngste statsminister i England, skal visstnok en gang ha sagt til Wilberforce da de snakket om avskaffelsen av slaveriet: «Vi er for unge til å forstå at det er umulig. La oss gjøre det!»

Jeg tror på mennesker som brenner. Men det må aldri bli slik at saken er viktigere enn mennesket som utfører oppdraget.

Da feiler vi stort.

Først publisert i Vårt Land, 2. april 2016

Hvorfor ber vi Jesus komme når han allerede er hos oss?

«Kjære Jesus, må du komme og være her, midt iblant oss». Slik ber noen. Men har ikke Jesus lovet å være tilstede der to eller tre er samlet i hans navn? Ber vi ikke da om noe vi allerede har?

 

I teologien lærer vi at Gud er allestedsnærværende. Han fyller alt i alle overalt. Samtidig. Det finnes ikke et sted på jorden hvor Gud ikke er. Derfor har jeg av og til vært litt småirritert på alle disse bønnene om at Gud måtte komme nær. Han er jo nær! Hvorfor skal vi be om noe som vi allerede har?

For noen dager siden leste jeg Andre mosebok. Der oppdaget jeg en sannhet som jeg hadde «glemt»: Vi kan be Jesus komme, selv om han allerede er her.

At Gud er allestedsnærværende er ikke neste måte å forstå Guds nærvær på. Når Gud møter Moses i den brennende busken, sier han følgende: «Jeg har sett mitt folks nød i Egypt og har hørt skrikene deres (…) Jeg kjenner deres smerte. Jeg har steget ned for å fir dem ut av hendene på egypterne…» (2 Mos 3,7-8).

Gud har steget ned. Betyr det at Gud ikke var der, siden han steg ned? I så fall er ikke Gud allestedsnærværende. Jo, Gud var i ørkenen før ilden begynne å brenne i busken. Dette er nemlig ett av de tilsynelatende mange paradoksene i Bibelen: Gud som allerede er der har steget ned. Dette kalles Guds manifesterte nærvær.

Senere i Andre mosebok ser vi det samme skje, hvor to ulike former for Guds nærvær beskrives:

Moses er på Sinai-fjellet for å motta de to steintavlene, loven og budene. En sky dekker fjellet og Herrens herlighet hviler over det. Etter syv dager roper Gud på Moses fra skyen. Israelsfolket som stod nedenfor, ser Herrens herlighet som en fortærende il på fjelltoppen. Moses går inn i skyen og blir der i førti dager. Der taler Gud med Moses, og forteller ham hvordan blant annet tabernaklet skal bygges (2 Mos 24,12-18)

Her skjer det samme som da Moses så den brennende busken; Den allestedsnærværende Gud stiger ned og manifesterer sitt nærvær og herlighet. Fra hebraisk oversettes ordet Kabowd med herlighet. Dette kan også bety tyngde. Folket så denne «tyngden» som en fortærende ild, noe som beskriver litt av hva Guds manifesterte nærvær er. Faller man under Guds «tyngde» vil ingen kunne bli stående.

På fjellet gir Gud beskjed om et tabernaklet som skal bygges. Moses får detaljerte beskrivelser. Gud forteller også hvorfor de skal bygge dette teltet: «… jeg vil bo midt iblant dem» (2 Mos 25,8). Her gis en annen beskrivelse av Guds manifesterte nærvær, hvor Gud tar bolig blant sitt folk. Shakan betyr å bo, ta bolig, hvile eller være – noe annet enn kabowd, selv om det uttrykke noe av det samme, nemlig Guds manifesterte nærvær.

At Gud er overalt – og stiger ned – er et mønster som vi finner gjennom hele Bibelen. Det skjedde med profeten Elias. Det skjedde julenatt på Betlehemsmarkene, det skjedde på pinsedag. Og det har fortsatt gjennom kirkehistorien, hvor Gud i sin godhet manifesterer sitt nærvær hos oss, i oss og gjennom oss.

Derfor er dette en god bønn å be; Gud kom og vær oss nær!

Hva vi lærte av Egil Grandhagen

I begynnelsen av januar arrangerte Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud. En av talerne var tidligere Generalsekretær i NLM, Egil Grandhagen. Dette er hva vi lærte.

Joakim Magnus som leder Ungdom i Oppdrag Oslo i samtale med Egil Grandhagen under Ungdom i Oppdrags arbeidersamling på Grimerud i januar. Foto: Tarjei Gilje, Dagen

I vår protestantiske misjonshistorie kalles William Carey (1761 – 1834) misjonens far. Dette er en sannhet med modifikasjoner. I vår protestantiske historieskriving hopper vi gjerne bukk over misjonsarbeidet til katolikkene og kelterne. Hvor mange har for eksempel hørt om Brendan Sjøfareren, den keltiske munken som reiste til Amerika med evangeliet, tusen år før Christofer Columbus «oppdaget» Amerika? Det som for oss er enda mer ukjent, er innsatsen klosterbevegelsene i Øst gjorde for å bringe historien om Jesus til Kina, Mongolia, Iran og Irak.

På tross av forfølgelse, bredte kirken for tusen år seg østover og vant mennesker for evangeliet i områder som var preget av animisme, islam, taoisme og zoroastrisme. Deres oppgave var ikke lett. Motstanden var stor. Men som Grandhagen formulerte det; misjonærene lot seg ikke stoppe.

Hva var hemmeligheten? Grandhagen pekte på tre prinsipper.

For det første var misjonsbevegelsen drevet frem av klostrene – en bevegelse som stod utenfor den etablerte kirkes struktur, hvor rytmer for åndelig liv var viktig i deres personlige liv. Fysisk arbeid var en integrert del av hverdagen, sammen med bønn og fordypning i Bibelen. Den personlige erfaringen av Guds nærvær og inngripen var vesentlig, selv om dette aldri var løsrevet fra Bibelen. Livet var organisert i perioder, hvor deler av tiden var «ute», mens andre perioder var «inne». Arbeidet var ikke preget av sterk organisering, men skjedde organisk.

For det andre etablerte kirken i Øst en teologisk skole som trente ledere, misjonærer og kirkeledere. Også her stod fordypning, rytme og personlig vekst sentralt, og skolen var inspirert av både hellenistisk og jødisk tenkning. Slik ble utdanningsinstitusjonen en multiplikator for misjon, hvor målet ikke primært var akademisk kompetanse, men praktisk tilegnelse av Guds ord som studentene kunne leve ut i sitt arbeid med å utbre evangeliet.

For det tredje var klosterbevegelsen i Øst og dens misjonsarbeid ledet av gudfryktige mennesker. Selve kirken kunne være preget av både maktsyke og arrogante ledere, men lederne i klosterbevegelsen i stor grad var personer som levde med Jesus og var bærere av åndelig kraft.

Vi ser også at Østkirken ikke hadde en entydig kristen tittel for misjonærer. Utgangspunktet for deres arbeid var apostlene og deres mandat var å bringe evangeliet til folkeslagene. Misjonsarbeidet var båret av klostrene – ikke av kirkens lederskap. Kirkens ledere var opptatt av relasjonen til myndighetene og ofte av konflikthåndtering, mens misjonsarbeidet var «de brennende hjerters sak» som ikke var del av «det etablerte systemet». Likevel, i det en ny forsamling ble etablert, tok kirken ansvar og inkorporerte de nye kirkene inn i sin struktur.

I Grandhagens budskap ser vi spor fra det som finnes implisitt i Apostlenes Gjerninger, hvor man på den ene siden hadde lokalkirkens arbeid som var ansvarlig for sakramentene og opplæring av de troende, mens man på den andre siden hadde omreisende kirkeplantingsteam som plantet lokale kirker der evangeliet ennå ikke hadde slått rot. Forenklet sagt kan vi si at apostelen Peters struktur (modality) og Apostelen Paulus’ struktur (sodality) går som to parallelle spor gjennom Apostlenes gjerninger og videre inn i kirkehistorien. «Modality» er den lokale kirkes arbeid, mens «sodality» handler om å utbre kirkens budskap til områder der evangeliet ennå ikke har blitt proklamert.

Gjennom klosterbevegelsens virke i Øst finner vi inspirasjon til å gjøre som Paulus, han som satte sin ære i å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent (Rom 15,20).

 

Les redaktør i Dagen, Tarjei Giljes kommentar her

Da jeg glemte et barn på kjøpesenteret

Det er periodevis slitsomt å være fembarnsfar. I hvert fall når kona er ute på reise. Før jul for et par år siden sendte hun meg en lang SMS fra en eller annen fjordarm på Vestlandet, som innehold en detaljert liste over alle jeg skulle kjøpe julegave til og hva som skulle handles. Halvveis ned i SMS-en begynte jeg å kaldsvette. Da jeg hadde lest ferdig var lammelsen komplett.

InstagramCapture_e5218fde-228b-43b1-a676-86ed6f126f86

Her er hele hurven på tur, en gang kona var med. Nå er det bare å gjette… hvem var det som forsvant?

Samme kveld ble ungene beordret inn i bilen og vi kjørte de 15 minuttene til nærmeste kjøpesenter. Selv om det sluddet tett, var det mye folk ute, dog ikke alene med fem unger på slep. Jeg forsøkte å holde humøret oppe, og fordelte oppgavene mellom meg selv og de to største ungene. Selv tok jeg de tre minste med meg.

I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i handling. Enda mindre er jeg glad i kjøpesentre. Et overpynta kjøpesenter i julemodus er i grunn det verste. Det jeg tenkte skulle ta en time tok betydelig lengre tid. Da alle gavene endelig lå ferdig innpakket i alle handleposene, samlet jeg lettet og glad troppene ved utgangen og sammen småløp vi bort til bilen. Inne i bilen sank jeg ned i setet, skrev «ferdig» i en SMS til kona og vred om nøkkelen i bilen. Da ropte plutselig en av ungene. «Pappa! Vent! Vi mangler en». Jeg snudde meg rundt. Ja så sannelig. Det var bare fire barn i bilen.

Hva gjør man i en sådan stakket stund? Panikk? Heldigvis dukket ungen raskt opp. Det ordnet seg. Men samtidig, på vei hjem, begynte tankene å fly. Jeg ble fristet. «Å, så deilig», tenkte jeg i et brøkdel av et sekund. «Fire unger betyr 25 prosent av min tid på hver. Fem unger betyr 20 prosent investering. Kvalitet er jo viktigere enn kvantitet.»

Ingen normale foreldre vurderer kvalitet fremfor kvantitet når man tenker på sine egne barn.

Men dessverre møter jeg kristne som tror at Gud mener kvalitet er viktigere enn kvantitet i møte med mennesker han har skapt og gitt sitt liv for. Jeg har for eksempel hørt følgende utsagn, etter en Gudstjeneste med få besøkende: «Vi får tro at Gud hadde en mening med at ikke flere kom». Andre ganger kan jeg høre «Vi får tro at de som skulle komme kom» eller «Det er jo den ene som teller». En bibelskolelærer sa en gang til meg at han var glad de ikke hadde flere studenter, for da kunne han investere skikkelig i de som hadde kommet. Det var en liten bibelskole.

Jeg lurer på om dette er unnskyldninger vi bruker for å forklare eller forsvare hvorfor så få kommer på møtene. Er det Guds vilje at bare seks personer kom når det er plass til 207 i møtesalen?

Bibelen bruker ofte kvantitative størrelser for å beskrive Guds hensikt: «Han vil at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1. Tim 2,4) eller «For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt» (Joh 15,8) eller historien om talentene hvor målet var at tjenerne skulle skaffe størst mulig avkastning av pengesummen de var satt til å forvalte (Matt 25,14-30).

Kvantitet er tydeligvis viktig for Gud. Når Guds mål er at alle folkeslag skal disippelgjøres (Matt 28,19) og at evangeliet skal forkynnes for alt Gud har skapt (Mark 16,15), kan vi da tillate oss å tenke annerledes enn Gud?

Kvantitet og kvalitet er to ulike størrelser som ikke kan settes opp mot hverandre. Begge deler er like viktige og begge deler bør være et mål for oss. La oss være som Ole Brumm som ønsker seg begge deler. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvalitet. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvantitet.

«Gud vil ikke miste en eneste en. Han alle vil adle og eie», sang vi på bedehuset som barn. Strofen handler om kvantitet. Neste linje handler om kvalitet: «For ham er hver sjel som en perlesten hvis verd bare himlen kan veie.»

Dersom vi virkelig tror det er sant at Gud ikke vil miste en eneste en, da burde fokus på kvantitet få større plass, også hos oss som sender ut misjonærer. Fordi verdien på et menneske sier noe om dets kvalitet.

Dette vet alle som er foreldre.

Publisert i Dagen, 7. oktober 2015

Presidenten er din gud

Norske aviser skrev nylig at Nord-Koreas militære leder hadde sovnet i presidentens nærvær. Derfor prioriterte Kim Jung-un å skyte ham med antiluftskyts fremfor å reise til Russland og delta på 70-årsmarkeringen av frigjøringen fra nazistene. Dette er bare en av mange bisarre nyheter som fortelles fra verdens mest stengte land. I forrige uke besøkte jeg landet.

Ikke lukket

Mitt engasjement for Nord-Korea startet da jeg møtte «Kim». Han er opprinnelig fra Sør-Korea. Som barn lærte han å hate landet i Nord. Da han leste Johannes evangeluim kapittel 3, vers 16, som sier at Gud elsker verden, trodde han det betydde hele verden, minus Nord-Korea.

Som 22-åring forstod han at Gud elsker Nord-Korea like mye som Sør-Korea. Det ble et vendepunkt som førte til at han tre år senere reiste dit. Etter flere besøk konkluderer han:

«Nord-Korea er slett ikke lukket. Man må bare bruke riktige kanaler», sier han.

Mange kristne

Landets hovedstad, Pyongyang, opplevde en vekkelse i 1907, og byen ble kjent som «Østens Jerusalem». Frem til landet ble delt i to i 1945, bodde 70 prosent av de kristne nord i landet, og hele 17 prosent av landets befolkning var kristne.

Da landet ble delt, flyttet nesten alle de kristne til Sør-Korea – bare 5 prosent av de kristne ble værende. Siden den gang har de vært utsatt for sterk forfølgelse, hvor et ukjent antall har blitt drept fordi de er kristne.

Skuespill-kirker

Det finnes fire offisielle kirker i Pyongyang, og for et par uker siden deltok jeg på gudstjeneste i en av disse. Guiden vår fortalte om landets trosfrihet og at alle som ville kunne få bibler. De måtte bare selv oppsøke kirken.

I kirken var det ingen barn, ungdommer eller tilsynelatende fattige. Alle var pent kledd, kirkekoret sang kjente sanger fra 1800-tallet og gudstjenesten kunne minne om en hvilken som helst annen gudstjeneste i en tradisjonell, norsk frikirke.

Mange mener at gudstjenestene er et skuespill for å portrettere en religionsfrihet som ikke finnes. «Kim» er ikke helt enig. Han har selv talt i to av landets kirker.

«Bare Gud vet hva som bor i hjertet til de som går i de nordkoreanske kirkene», sier han.

Gude-president

Nord-Koreas virkelighetsforståelse handler kort fortalt om «Den evige president», Kim Il-sung, som kastet japanerne ut av landet i 1945, og dannet et kommunistisk styre basert på sin Juche-ideologi. Sønnene etter Il-sung (nå er det Kim Jung-il) spiller nærmest guddommelige roller. USA er fienden som forsøkte å ødelegge revolusjonen.

«Juche er min religion», sa guiden.

«Og presidenten er din gud», tenkte jeg.

Det slår meg hvordan Nord-Korea har klart å skape en historie som rammer inn denne virkelighetsforståelsen. USA har styrker på den koreanske halvøy, og gjør sør og nord til fiender – gjenforening er umulig.

Korea velsigner verden

Som kristne kan vi velsigne Nord-Korea på tre måter.

1. Vi kan reise på besøk og bli kjent med mennesker og be for landet.

2. Vi kan bidra humanitært.

3. Vi kan starte forretningsvirksomhet, og med det skape arbeidsplasser og bygge ned murene mellom Nord-Korea og resten av verden.

For det er dét «Kim» drømmer om, foruten en gjenforening mellom sør og nord.

«Jeg tror Gud ønsker mer enn dette. Jeg håper et forenet Korea kan bli til en velsignelse for resten av verden», sier han.

 

Først publisert på www.tr024.no

En påskehistorie om Moder Teresa

Da Moder Teresa mottok Nobels Fredspris i 1979 spurte en journalist henne om Kirken i Albania. Hun var selv født i dagens Makedonia i 1910, men var av albansk herkomst. Som 18 eller 19-åring flyttet hun til India som misjonær.

Albanias diktator, Enver Hoxha (1908 – 1985), hadde utropt dette lille landet på Balkan som en ateistisk stat og sosialismens fyrtårn. Alle kirkebygg var enten jevnet med jorden eller omgjort til lagerbygg og det var ingen aktive kristne i landet.

På spørsmålet fra journalisten under pressekonferansen i Oslo, svarte den vevre damen først at hun ber om at vår Herre vil gi sin fred i våre hjerter. Så fortsatte hun: «Den albanske kirke går nå gjennom sin Langfredag, men vår tror lærer oss at Kristi liv ikke sluttet på Langfredag. Det fortsatte til korset og ble fullbyrdet ved oppstandelsen. Vårt albanske folk skulle legge dette på sine hjerter.»

Og med det formidlet hun en dyp, kristen sannhet; veien til livet går via døden. Dette er vårt håp. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt», sa Jesus om seg selv (Joh.12,24)

Det gjaldt Jesus. Men det samme gjelder oss. Slik som Jesus etterlot oss et eksempel, kalles også vi til å dø fra vår egen egoisme, grådighet, og ta opp vårt kors og følge etter ham.

I påsken kan vi gå til det tomme korset og motta liv. 

Samtidig kaller Jesu eksempel oss til å bære vårt eget kors og oppgi det vi selv har for Jesu skyld.