En påskehistorie om Moder Teresa

Da Moder Teresa mottok Nobels Fredspris i 1979 spurte en journalist henne om Kirken i Albania. Hun var selv født i dagens Makedonia i 1910, men var av albansk herkomst. Som 18 eller 19-åring flyttet hun til India som misjonær.

Albanias diktator, Enver Hoxha (1908 – 1985), hadde utropt dette lille landet på Balkan som en ateistisk stat og sosialismens fyrtårn. Alle kirkebygg var enten jevnet med jorden eller omgjort til lagerbygg og det var ingen aktive kristne i landet.

På spørsmålet fra journalisten under pressekonferansen i Oslo, svarte den vevre damen først at hun ber om at vår Herre vil gi sin fred i våre hjerter. Så fortsatte hun: «Den albanske kirke går nå gjennom sin Langfredag, men vår tror lærer oss at Kristi liv ikke sluttet på Langfredag. Det fortsatte til korset og ble fullbyrdet ved oppstandelsen. Vårt albanske folk skulle legge dette på sine hjerter.»

Og med det formidlet hun en dyp, kristen sannhet; veien til livet går via døden. Dette er vårt håp. «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt», sa Jesus om seg selv (Joh.12,24)

Det gjaldt Jesus. Men det samme gjelder oss. Slik som Jesus etterlot oss et eksempel, kalles også vi til å dø fra vår egen egoisme, grådighet, og ta opp vårt kors og følge etter ham.

I påsken kan vi gå til det tomme korset og motta liv. 

Samtidig kaller Jesu eksempel oss til å bære vårt eget kors og oppgi det vi selv har for Jesu skyld.

I Romania 21 år senere

Det var en merkelig reise, min første tur til Romania, sommeren 1994. Nå er jeg her igjen på besøk, 21 år etterpå.

Vi var åtte personer som reiste til Romania, sommeren 1994, på et evangeliseringsteam i regi av Ungdom i Oppdrag. Vårt mål var å fortelle mennesker om Jesus. Egentlig skulle vi til byen Cluj, vest i Romania. Men ved ankomst fikk vi vite at den lokale kirken ikke kunne ta imot oss likevel. En person gav oss en adresse i Constanta ved Svartehavskysten, 12 – 15 timers biltur unna.

Vi ankom Constanta sent på kvelden og bestemte oss for å overnattet langs veien, rett utenfor byen. På morgenen kjørte vi inn i byen. På en liten restaurant kjøpte vi noen tørre smørbrød til frokost av en oversminket servitrise. Jeg tenkte hennes høye hæler kompenserte for den manglende lengden på miniskjørtet. Alt var litt for overdrevet. Førsteinntrykket var heller dårlig. Men etter to fantastiske uker reiste vi hjem. Jeg var overbevist om at vi skulle tilbake. Noen av de vi møtte da er mennesker som er mine venner i dag.

Mye har skjedd siden vårt første besøk i Romania. Byen er forandret. Da hadde landet nesten 23 millioner innbyggere. Nå er det kanskje rett i underkant av 19 millioner. Landet har vært gjennom krise etter krise. Kirkene har vokst, rumenske misjonærer er sendt ut i misjon. Noen har blitt rikere. Noen er blitt fattigere. De aller fleste leter etter muligheter for å reise til andre land i Europa for å skaffe jobb. Jeg hører historier om menn som har forlatt kone og barn i Constanta for i desperasjon å finne jobb i Spania, England eller Italia. Noen måneder – eller år – senere kommer de hjem, med samme sum penger som da de dro. Kontrastene er blitt større, ja nesten kvalmende.

I 1998 flyttet Åsne og jeg hit. Vi skulle etablere ulike humanitære prosjekter, hjelpe til med å starte kirker i regi av pinsevennene i området. Ut av dette ble også Ungdom i Oppdrag Constanta etablert. Vi lærte oss rumensk og fikk mange gode venner. Læringskurven var bratt og etter fem fantastiske år i byen flyttet vi hjem. I de påfølgende fire årene reiste til Romania en gang i måneden for å følge opp Ungdom i Oppdrags arbeid i landet.

Når dette skrives, 21 år etter vårt første besøk, sitter jeg hjemme hos Traian og Elena i Constanta. De er ledere for en pinsemenighet i byen som vi fikk hjelpe til å etablere høsten 2001. Nå er jeg her for å være med å innsette nye ledere for UIO Constanta. Arbeidet har vokst betraktelig siden den spede begynnelsen for 17 år siden. Rune og Irene Sæther fra Hommersåk utenfor Sandnes har ledet arbeidet de siste ti årene. De har bygget med bærekraft, øver innflytelse i byen, hjelper fattige og har satt spor etter seg.

At vår første tur i 1994 skulle lede til det vi ser i dag, er både surrealistisk, litt rørende, men mest av alt svært gledelig.

Overflødig misjon?

Misjon har endret seg mye i løpet av de siste tiårene. I tidligere generasjoner gikk strømmen av misjonærer fra «Vesten til resten». Nå sendes misjonærer fra «alle til alle». Land som tidligere var mottakere av misjonærer, sender i dag ut like mange misjonærer som de tradisjonelle sendelandene. Den digitale revolusjonen, migrasjon, kunnskap og globalisering har endret måten vi gjør misjon.

Økt grad av partnerskap mellom «nord» og «sør» er kanskje den største endringen de siste tiårene. Dette har ført til at den tradisjonelle misjonærrollen naturlig har forandret seg. Disse skiftene har gjort det lettere å drive misjon. Den økte takten i bibeloversettelsesarbeid er bare en synlig indikasjon på dette. Alle migrantmenighetene i Norge er et annet eksempel, hvor kanskje så mange som flere tusen muslimer i Norge har blitt døpt de siste tiårene. Jeg tror likestilte partnerskap mellom «sør» og «nord» er helt nødvendig for at misjonsbefalingen skal oppfylles.

Jeg blir urolig av noen uttalelser jeg hører i kjølevannet av disse endringene. Et eksempel på et slikt utsagn er at det i dag er mindre behov for vestlige misjonærer enn tidligere. Det hevdes at vår rolle som vestlig kirke bør være å sende penger og opptre som rådgivere til lokale kirker og innfødte misjonærer. Slik kan kirkene i «sør» utføre misjonsarbeidet selv.

Er misjonærer fra Norge og Vesten blitt overflødige? Mitt svar på dette er et ubetinget nei. Så lenge det finnes folkeslag uten et eneste kristent vitnesbyrd kan vi ikke slutte å sende misjonærer. I dag trengs det mange nye misjonærer, både fra Norge – men også fra alle verdens land. Samtidig som at evangeliet går frem som aldri før, er det også slik at på grunn av befolkningsveksten i verden, har antall mennesker som ikke har hørt evangeliet i nevneverdig grad ikke gått ned de siste årene.

Selv om mye forandrer seg, er det noen ting som ikke endrer seg. Skal evangeliets budskap spres til nye steder, mennesker og folkeslag, fordrer dette som tidligere at mennesker krysser grenser. Det er fremdeles ingen snarveier til at nye folkeslag skal preges av evangeliet. Misjonærer må fortsatt bruke tid på å lære språk, bygge relasjoner og tillit og forstå kulturen. Særlig tydelig blir dette når vi vet at nærmere 60 prosent av verdens befolkning fortsatt ikke har tilgang på Internett.

Dagens utfordring er at det kanskje finnes så mange som 2000 folkegrupper der det ennå ikke er spor av evangeliet. 2,2 milliarder mennesker bor i 250 av verdens minst nådde folkegrupper. Det betyr i praksis ingen kirker, ingen misjonærer, ingen bibel eller bibeloversetter, ingen kristne og dermed heller ingen å sende penger til. Disse folkeslagene er totalt uberørt av evangeliet. De vil forbli ekskludert fra evangeliet så lenge ingen forkynner evangeliet der. Så lenge dette er situasjonen må vi fortsette å kalle unge og gamle til livslangt misjonsengasjement.

Som kristne kan vi ikke slutte med å formidle misjonsbefalingens imperativ; gjør alle folkeslag til disipler! Den praktiske implikasjonen er kanskje litt annerledes enn før, men hovedoppgaven er den samme, nemlig at mennesker er villige til å krysse kulturelle grenser – også fra Norge – med evangeliet om Guds rike.

Den kanadiske pastoren og forfatteren O. J. Smith (1889 – 1986) proklamerte følgende: «Hvorfor skal noen høre evangeliet to ganger, når det finnes de som aldri har hørt det én gang?»

 

Lederartikkel til Mot Målet #1 2015

Lederskifter i kristen-Norge

Flere kristne organisasjoner og større menigheter har de siste årene gjennomført lederskifter. Vi står også overfor noen lederskifter i 2015. Det er alltid spennende å se hvordan organisasjoner velge ledere, hvem som tar jobbene og hvordan organisasjonene preges av lederskifter.

Lederskifter er noe av det mest krevende som finnes. Faller ting sammen? Fortsetter ting som før? Eller kommer det ny vekst? Også Ungdom i Oppdrag gjennomførte lederskifte for noen år siden. I januar 2009 avsluttet Alv Magnus sitt oppdrag som leder for Ungdom i Oppdrag, et lederoppdrag som varte i nesten 25 år. Da lederskiftet skjedde, forstod vi at dette markerte mer enn at Ungdom i Oppdrags lederstol skulle bytte bruker. I realiteten ville dette medføre et bredere generasjonsskifte på lederplan i UIO.

Nå er det gått seks år siden jeg overtok Alv Magnus’ rolle. Kanskje det mest gledelige har vært at vi har lykkes med å gjennomføre et bredt generasjonsskifte, hvor flere yngre ledere nå har funnet sin plass, samtidig som at organisasjonen vokser og nye arbeidsgrener utvikles.

Det siste året har jeg reflektert over om vi i for stor grad har tilpasset oss en modell fra businessverden, hvor vi som kristne ledere operer på samme premisser som «i verden»? Prinsippene fra Det nye testamentet viser oss at lederskap handler om åndelige fedre, eldstetanken, kall, disippelskap og relasjonell overføring av verdier og karakter, mer enn bare en profesjonell tilnærming med fokus på evner og kompetanse.

For at lederskifter skal være gode, tror jeg det er nyttig at tidligere ledere ikke bare pensjoneres eller tilbys et lite kontor nederst i gangen med et skilt på døren som sier «seniorkonsulent». Sikrer vi overføring av kall, arv og verdier i lederskiftene? I hvilken grad spiller tidligere ledere fremdeles en rolle i organisasjoner og kirkeliv, selv om de ikke bærer linjeansvar? Mange steder skjer dette uformelt, men hva om vi i større grad kan formalisere dette for å sikre videreføring av organisasjonens eller kirkens åndelig arv og kall? Jeg besitter ikke noe fasit på disse spørsmålene, men jeg tror vi vil gjøre oss nytte av å utvikle modeller hvor ulike generasjoner kan stå sammen i lederskap, med ulike oppgaver og ansvar.

Det har vist seg at det ikke alltid er like lett å rekruttere mennesker til lederansvar, hverken i menigheter eller organisasjoner. Jeg tror en av årsakene er at yngre mennesker tenker annerledes om kallstanken enn før, hvor dette forstås bredere enn å gjelde bare tjenesten. Som kristne tjener vi flere ulike kall, både til familie, forvaltning, relasjoner og personlig gudsliv. Den kristne tjenesten blir slik bare ett av flere kall, hvor yngre ledere gjerne vil leve integrert i disse ulike kallene. Samtidig ønsker yngre ledere i større grad enn før å arbeide i team, hvor man deler på lederansvar. Og det er nettopp i dette siste jeg tror vi trenger å legge til rette for at generasjoner kan lede sammen. Dette gjør at byrden ikke blir for stor, samtidig som at kompetanse, erfaring og arv videreføres, både relasjonelt og formelt.

I dag starter Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud Gård. 412 personer er forhåndspåmeldt, noe som gjør årets arbeidermøte til tidenes største. Ett av områdene vi skal berøre handler om hvordan vi kan la Bibelens prinsipper være bærende for vårt arbeid i årene som kommer. En del av dette handler nettopp om lederskap og generasjoner sammen.

Kritikk på sviktende grunnlag

I løpet av oktober har Ungdom i Oppdrag i samarbeid med lokale kirker, forsamlinger og organisasjoner tilbudt en Bibel til alle husstander i Finnmark. 23. oktober spanderte Vårt Land syv sider på denne kampanjen. Spørsmålene som i en av artiklene stilles teolog Asle Eikrem, viser at avisen har misforstått hensikten med aksjonen.

Eikrem fremstår i Vårt Land kritisk til aksjonen og hevder den har større effekt for de nærmere 500 bibeldistributørene enn for de tusener av mennesker som har mottatt en Bibel. I tillegg til at Eikrem er skeptisk til en slik form for evangelieformidling, etterlyser han også langsiktig og lokalt forankret eierskap.

Dersom man leser journalist Alf Gjøsunds intervju med amanuensis Eikrem, skulle man tro at aksjonen ikke hadde lokalt eierskap, at målet var evangelisering og at dette var et stunt uten et langsiktig siktemål. Alt dette er galt.

Målet med aksjonen har primært vært å aktualisere og skape nysgjerrighet omkring innholdet i Bibelen. Gjennom dette ønsker vi at mennesker som ikke er bibellesere kan bli kjent med de verdiene og historiene som har preget Norge i 1000 år. I selve Bibelen vi har delt ut, er det bl.a. inkludert informasjon om Bibelen og kristen tro, en bibelleseplan og en innledning som vil hjelpe mennesker til å begynne å lese. Slik har vi gjort det lettere for mennesker som ikke er kjent med Bibelen til å begynne å lese.

Vi har og ønsket å sette fokus på hvordan Bibelen har preget samfunnet vårt, og da særlig i forbindelse med Grunnlovsjubileet. Tankesmien Skaperkrafts bok «Gud i Grunnloven», har for eksempel blitt solgt på ulike arrangementer flere steder i Finnmark.

Sammen med Bibelen har vi delt ut en stor brosjyre med artikler fra Tankesmien Skaperkraft, informasjon om Bibelens tilblivelse, intervju med Biskop Kjølås og en enkel oversikt om hvor en kan finne hva i Bibelen. Denne brosjyren ble også sendt ut i forkant av aksjonen til alle husstander i fylket. Både nasjonale mediekanaler og lokale aviser, radio og TV har i lang tid snakket om denne aksjonen. Slik visste mange i Finnmark om aksjonen før den startet.

Det ble etablert lokale komiteer i 17 av fylkets 19 kommuner. Omkring halvparten av bibeldistributørene kom fra Finnmark. Slik har aksjonen både et langsiktig perspektiv og en lokal forankring. I mange av Finnmarks kommuner har det blitt arrangert ulike events, slik som panelsamtaler og seminarer om Bibelens samfunnsmessige påvirkning hvor ulike samfunnsaktører har deltatt, folkemøter om Bibelen i flere av fylkets byer og tettsteder, barnemøter og mye mer. I etterkant av bibelutdelingen arrangeres det nå flere steder Alfakurs og lavterskelgudstjenester for de som ønsker å lære mer om Bibelen og den kristne tro.

Eikrems største problem er likevel ikke det han sier, men først og fremst spørsmålene som stilles. Journalistikkens rolle er å gi rom til alternative og speilende røster. Problemet i dette tilfellet er at Vårt Land sammenligner epler og pærer. Vårt Lands journalist Alf Gjøsund kan umulig ha satt seg nøye inn i saken. Fordi spørsmålene ikke er relevante i forhold til aksjonens siktemål, fører dette til at Eikrem kritiserer aksjonen på sviktende grunnlag. Og dermed mister Vårt Land dessverre sin legitime rolle med å gi rom til kritiske stemmer. Kritikk er alltid nødvendig og sunt. Men forutsetningen for at den skal være nyttig er at den skjer på saklig grunnlag.

 

På trykk i dagens Vårt Land, 29.10.2014 som en respons på denne artikkelen

Misjonærproblemet

I den kristne dagspresse leser vi om utfordringer misjonsorganisasjonene i Norge har med å rekruttere misjonærer. Dette er ikke en ny utfordring.

I april 1900 ble en stor internasjonal misjonskonferanse arrangert i New York. En av de inviterte gjestetalerne var Andrew Murray, en respektert pastor, kirkeleder og misjons- og statsmann fra Sør-Afrika. På grunn av boerkrigen som pågikk, kunne ikke Murray forlate hjemlandet. D. L. Moody ba ham likevel inntrengende om å komme, uten at det hjalp. I forkant hadde Murray fått tilsendt papirer som forberedelse til konferansen. Da han gikk gjennom dem, kom han til den konklusjonen at kjerneproblemet i forhold til datidens misjonærsituasjon ikke var blitt berørt. På bakgrunn av dette skrev han i 1901 boken «The Key to the Missionary Problem». Etter hans mening hadde ikke alvoret over synden ved å overse misjonsbefalingen fått nok oppmerksomhet.

«Hvordan skal Kirken (…) stille seg selv, med hvert medlem og all sin styrke, til sin Herres tjeneste for det arbeidet han har forutbestemt for henne og er avhengig av at hun gjør?» spør han i boken. 

I boken sin legger Murray gjentatte ganger vekt på at misjonens problem er et individuelt ansvar – for alle kristne. I misjonsspørsmålet peker han på det underliggende og grunnleggende behovet for åndelig vekkelse:

«Det er et behov for en stor vekkelse av åndelig liv, av ekte, lidenskapelig overgivelse til vår Herre Jesus, av hel innvielse til hans tjeneste. Det er bare i en kirke der denne vekkelsen har begynt, at det kan være håp om radikal endring for flertallet av våre kristne i forhold til misjonsarbeid. Det var nødvendig at Kristus kom fra himmelen for å frelse mennesker ut av verden: Det trengs ikke noe mindre enn Ånden fra himmelen i Kristi disipler for å sette dem fri fra verdens ånd og gjøre dem villig til å ofre alt for å vinne verden for Kristus. Det trengs den samme Ånd – den Ånd som Gud gav sin Sønn til verden ved – for å gjenopplive hans kirke til å vinne verden for sin Sønn.»

Slik setter han misjonsengasjementet i sammenheng med åndelig liv og vekkelse i kirken. Der det ikke er åndelig liv, der får heller ikke kallsforkynnelsen til misjon rom. Dersom Guds folk ikke kjenner på nød for sin egen frelse og eget behov for Kristus, hvordan kan man da være opptatt av  andre menneskers frelse?

Misjonærproblemet er også et ledelsesproblem, sier Murray. Det handler om prester og pastorers forkynnelse:

«Enhver pastor kan bare oppfylle sitt kall dersom han forstår at hele verden er hans flokk. En pastor for den minste menighet har mulighet til å influere verden. De kirkene som ikke gir eller ber for de unådde, har pastorer som ikke følger Kristi befaling».

I 1910 ble den berømte misjonskonferansen i Edinburgh avholdt. Igjen responderte Murray, nå 83 år gammel. Denne gangen var tittelen Kirkens tilstand (1911). Han understreket det avgjørende behovet for vekkelse, og utfordret:

«Vi trenger en hellighetsvekkelse hvor livslang innvielse av hele mennesket til tjeneste for Kristus skal være forkynt som mulighet. La oss gi oss til Gud så han kan bruke oss. Gud både kan og er ivrig etter å gjøre noe for oss som vi ikke tidligere har kjent til. Gi deg selv som et hellig offer til Gud for den store oppgaven det er å søke vekkelse for hans kirke, og gjennom henne – evangelisering av verden.»

Jeg tror Murrays refleksjoner er gyldige i dag. Misjonærproblemet i dag er ikke først og fremst et strategisk problem eller økonomisk problem. Det er en åndelig utfordring vi som Kirke i Norge må møte i bønn og forkynnelse.

 

Artikkel til Dagen, 22.10.2014

«Prestemangelen er akutt kritisk»

«Prestemangelen er akutt kritisk». Ordene tilhører den nye biskopen i Nord-Hålogaland, Olav Øygard. Han har helt rett. Les artikkelen her.

Det er ikke bare i Den norske kirke og i Nord-Norge at prestemangelen er kritisk. Det samme gjelder også deler av frikirkeligheten, om ikke så akutt som enkelte steder i Den norske kirke. Særlig gjelder dette mindre forsamlinger utenfor de store byene.

Hva er årsakene til dette? Jeg sitter ikke på fasiten. Hadde jeg gjort det, ville jeg gjort noe med det. Men la meg likevel få tenke litt høyt:

Strukturelle problemer: Jeg lurer på om strukturene til både Den norske kirke og deler av den etablerte frikirkeligheten er med å skremme bort yngre, potensielle prester og pastorer, hvor strukturene er tilpasset et annet landskap enn dagens. La meg gi et eksempel: Unge mennesker vil gjerne jobbe i team gjerne hvor de kan lære av andre. De fleste prestejobbene og pastorjobbene er dessverre one-man-show, uten noe særlig coaching og mentoring. Dette tiltrekker ikke unge mennesker.

Åndeliggjøring av form: Form og liturgi gjør at mennesker føler trygghet. Dette er viktig. Men av og til kan dette være med å fremmedgjøre gudstjenesten for andre enn «den innerste kjerne». Når noen da forsøker å endre på ting, så kan man møtes med argumenter som tildekkes av et åndelig ytre. Slik gjøres former og rytmer «hellige». Få ting kan oppleves mer demotiverende enn dette.

Dårlig konflikthåndtering: Kirker og menigheter har sjeldent gode tradisjoner for konflikthåndtering. I kristne kretser kan det være lettere å snakke om hverandre enn til hverandre. Menneskelige ulikheter og konflikter kan også åndeliggjøres, uten at det er noe grunn til dette. For ofte mangler man nødvendig kompetanse i konfliktmegling, eller at de som skal megle er «bundet» av personlige relasjoner til en av partene i konflikten.

«Heller ikke Jesus kunne klart jobben»: For litt siden leste jeg en liste over forventninger en mindre frikirkelig menighet hadde til pastoren de søkte etter. Han skulle være god på både administrasjon, sjelesorg, forkynnelse, vaktmestertjenester og barnearbeid, samt være utadvent, komme i kontakt med nye mennesker og ha evne til å inspirere. Jeg tviler på om Jesus hadde fått den jobben der, tenkte jeg da jeg leste arbeidsbeskrivelsen. Du måtte nemlig være sjeldent multibegavet for å fylle forventningene menigheten hadde. Helst skulle han hatt 28 timer i døgnet, og i hvert fall ikke være gift! En slik pastorstilling var nemlig potensielt familieødeleggende.

Dypere årsaker: Så langt har jeg pekt på menneskelige, kulturelle og strukturelle årsaker til prestemangelen. Dette er viktig nok. Men finnes det også dypereliggende årsaker? Jeg tror det. Å være prest eller pastor er et kallsyrke. Forkynnelsen trenger å kalle mennesker til slik tjeneste. Dessverre synes det meg at forkynnelsens mål i dag primært handler om å hjelpe mennesker, hvor troen blir en krykke eller et middel til et bedre liv. Dette er viktig nok, men langt fra tilstrekkelig. Forkynnelsen må også inkludere kallet til å legge ned sitt eget liv og følge Jesus.

Åndelig liv: Mangelen på prester og pastorer sier noe om vår åndelige tilstand – om mangel på åndelig liv og kallsforkynnelse i norsk kristenhet generelt.

Vår utfordring: Jeg ønsker ikke å svartmale. Det er veldig mye positivt som skjer, både i Den norske kirke og i frikirkeligheten. Men Biskop Øygard har satt fingeren på noe veldig viktig. Som kristne ledere er det vår utfordring å møte disse utfordringene på riktig måte.

Bibelen til alle i Finnmark

For snart ett år siden var hovedlederne i Ungdom i Oppdrag samlet for å diskutere en utfordring vi hadde fått fra vår misjonsorganisasjons internasjonale grunnlegger, Loren Cunningham. I flere år hadde han båret på en visjon om at alle hjem i hele verden skal få en Bibel i løpet av 2020-tallet. Han fortalte om hvordan dette hadde blitt påbegynt i enkelte land i verden, og nå hadde han utfordret han oss i Ungdom i Oppdrag om å initiere dette i Norge, som første land i Europa.

På møtet begynte vi så smått å regne på kostnader, snakke om praktisk gjennomføring, innsamling av penger og om resultatet sto i stil med innsatsen. En viktig del av samtalen var også om hvor i Norge vi eventuelt skulle begynne. Vi ble enige om å la saken ligge i noen uker, før vi bestemte oss. Noen uker senere fikk jeg en telefon. Kay Morten Aarskog, leder for Ungdom i Oppdrags arbeid på Borgen i Storfjord kommune i Troms, var på tråden. Han hadde snakket med Hilde, sin kone, og noen av de andre lederne på Borgen. De hadde bestemt seg og var villig til å ta utfordringen og se på mulighetene for at vi skulle begynne Bibelen Til Alle-prosjektet i Finnmark.

Jeg husker smilet mitt ble bredere og bredere etter hvert som jeg snakket med Kay. For å sikre meg at han hadde tenkt nøye gjennom konsekvensene, stilte jeg alle de vanskelige spørsmålene jeg kunne komme på. Kay har snakketøyet i orden, og besvarte alle mine innvendinger på en overbevisende måte. Jeg sa at vi trengte å be over dette i et par dager, før vi endelig bestemte oss. Men i hjertet mitt visste jeg at dette var riktig. Jeg trengte ikke vurdere saken mer. Kay var klar for å bære dette.

På Ungdom i Oppdrags årlige arbeidermøte i januar 2014, uttalte vi for første gang at vi hadde bestemt oss for å arbeide mot å kunne dele ut en Bibel til alle husstander i Finnmark i løpet av noen uker i oktober 2014. Vi visste ikke nøyaktig hvor mye dette ville koste, men vi antok en prislapp på nærmere to millioner kroner. Kay hadde allerede luftet ideen med noen kirkeledere i Finnmark som alle var begeistret for denne muligheten. Med disse tilbakemeldingene begynte vi å forberede oss.

Siden januar 2014 har vi jobbet jevnt og trutt med dette prosjektet, og vi ser nå at vi etter all sannsynlighet kommer til å lykkes. Hovedårsaken til dette er at kristne i nær sagt alle fylkets kommuner har vært villige til å ta del i denne visjonen. I 17 av fylkets 19 kommuner er det etablert lokale komiteer som skal ta ansvar for mye av den praktiske gjennomføringen av bibelutdelingen. 260 mennesker har meldt seg på for å gå dør til dør. Vi har fått samlet inn cirka 2/3 av pengene vi trenger, og mangler nå «bare» 600.000 kroner for at alle utgiftene skal betales.

Målet med denne aksjonen er dypest sett ikke å dele ut Bibler. Viktigere er det at vi setter Bibelen på dagsorden og inspirerer mennesker som ikke leser den til vanlig til å bli kjent med den. Slik kan de selv ta stilling til dens innhold. For noen dager siden skrev en ung jente skrev en kommentar på en nettside at hun skulle ønske vi heller kunne dele ut en bok som kunne lære henne om livet. Denne unge kvinnens uttalelse forteller meg om behovet for at mennesker blir kjent med Bibelen. For det er jo nettopp dette Bibelen er; den hjelper oss til å leve våre liv i henhold til Skaperens intensjon.

Nå ber vi om at aksjonen skal føre til at Bibelen blir satt på dagsorden i Finnmark, at Bibelen skal aktualiseres og at flere skal bli kjent med hovedpersonen i Bibelen, nemlig Jesus.

Kan situasjonen snu?

Motløshet: I dag opplever vi at kristne verdier i Norge er på vikende front. Samtidig har antall aktive kristne i landet gått ned i løpet av de siste tiårene. På mange mindre steder i landet står et ukjent antall frikirker og bedehus i fare for å bli nedlagt. Også Den norske kirke sliter tungt på flere områder. Det er lett å bli motløs i en slik situasjon, der det kan virke som om Guds rike taper terreng, skanse etter skanse.

Kjennetegn: La meg peke på noen fellestrekk jeg mener å gjenkjenne i dagens Norge: Selv om storsamfunnet i stor grad avviser den organiserte kristentroen, så betyr ikke dette at gudstroen er borte. Undersøkelser viser at majoriteten av Norges befolkning tror på Gud, ja mange tror også på Jesus.  Litt forenklet sagt kan vi si at folk flest tror på Gud – men de tror ikke på kirken. Alternativ åndelighet brer om seg. Både TV, ukeblader og dagspresse forteller om et utall alternative fenomener og kjendisers tro på det overnaturlige. Islams inntreden i Norge har gjort at mange nordmenn føler et press på å avklare sin egen religiøse identitet. «Hva er jeg?», «Hva tror jeg på?» er spørsmål mange stiller seg i møte med tydelige muslimer. Vi ser også at mange reagerer mot troen på Jesus som eneste frelsesvei og Bibelen som et moralsk fundament for våre liv. Dagens etikk er bygd på følgende dogme: «Du kan gjøre og leve som du føler, bare det ikke skader andre eller tvinger andre til å gjøre det samme.» Sannhet er dermed relativt og den styres innenfra istedenfor fra en objektiv størrelse utenfra.

Historisk parallell: Dette er ikke første gangen kirken opplever nedgang eller at samfunnet vender seg bort fra kristne verdier. Dette har skjedd før. Norge opplevde det samme i etterkant av reformasjonen, frem mot Hauge-vekkelsen på begynnelsen av 1800-tallet. Også Den katolske kirke i Europa opplevde det samme flere ganger før reformasjonen. Kirken og troen har overlevd større kriser enn den vi ser i dag. Finnes det fellesfaktorer fra tidligere tider som har vært med og «snu trenden»? Hva er i så fall dette? Jeg mener å kunne se at det i krisetider alltid har vært en «liten rest», ofte organisert i kommuniteter. I den katolske verden har klosterbevegelsens kommuniteter ofte representert en motkultur til det bestående i krisetider. Under Haugevekkelsene var «vennefellesskapet» slike kommuniteter. Slike fellesskap har vært nødvendige korrektur til både kirke og samfunn. Hva kjennetegner disse kommunitetene? De har bestått av en minoritet og representert en tydelig motkultur. Ofte har de operert organisk, med fokus på relasjon og tydelig visjon for forvandling. Noen mennesker har og betalt en høy personlig pris i form av stigmatisering og kanskje også forfølgelse. Kommunitetene også har gitt et rammeverk for å kunne gå «dypere» enn hva majoritetskirken har lagt til rette for, både i bønn, bibelstudier og i sine fellesskap.

Snur trenden? Selv om Kirken i Norge har opplevd tilbakegang de siste tiårene, er det tegn som tyder på at vi kanskje har nådd bunnen, uten at noen kan vite dette sikkert. La meg peke på noen eksempler som tyder på det: Det finnes cirka 100 migrantmenigheter i Oslo alene. Tallet på landsplan er nærmere 300. I Oslo går kanskje like mange innvandrere til kirke som til moské. Det blir plantet nye menigheter i Norge, og mye på at dette kan stige i årene som kommer. Postmodernismen gir oss på flere områder et bedre rammeverk til å forkynne evangeliet til unge mennesker enn det modernismen gjorde. Det finnes en åndelig åpenhet blant unge mennesker i dag som er større enn før. Dog, unge mennesker er ikke bare åpne for kristen tro, de er åpen for all slags åndelighet. Vokser kirken best når den utsettes for press? I sitt vesen kan det virke som om den vokser mest der den er minoritet. Tradisjonelle folkebevegelser som lekmannsbevegelsene på bedehusene går gjennom radikale strukturendringer som kan føre til en oppblomstring og revitalisering.

Forvandling: Hvordan kan vi leve som forvandlede og forvandlende kommuniteter som er lys og salt i Norge? Dersom vi kan klare å besvare dette spørsmålet og implementere svaret i praktisk kristentro, tror jeg vi igjen kan erfare at Kirken vokser i Norge og at landet på nytt preges med kristne verdier.

 

Lederartikkel i Mot Målet, Juni 2014

Er vi alle misjonærer?

For litt siden underviste jeg om misjon på en bibelskole. Vi brukte første time til å se på kulturmandatet i 1. Mosebok 1,28 og hvordan dette legger et fundament for resten av Bibelen – via misjonsbefalingen – til Johannes Åpenbaring. I min naivitet antok jeg at alle i klassen forstod misjon på samme måte som meg. Jeg forstod raskt at jeg tok feil, da en av studentene spurte meg hvordan jeg definerer misjon. Det ble begynnelsen til en lang og god samtale i klassen. Alle, med unntak av en, anså seg selv om som misjonærer, selv om de alle var norske bibelskolestudenter i Norge. «I følge Johannes 20,21 er vi alle utsendt til verden», argumenterte en av studentene for hvorfor han burde tituleres misjonær.

Selvfølgelig hadde studenten på et vis rett. Alle kristne er Kristi Ambassadører til denne verden – Guds medarbeidere som skal formidle evangeliet til alle mennesker. Men slik jeg forstår begrepet misjon, betyr ikke dette at alle kristne er misjonærer.

Misjonsbegrepet er blitt litt uklart. Linjene mellom kristent arbeid blant de som har samme postnummer som oss selv, og de som bor blant folkeslag som er unådd eller totalt uberørt av evangeliet, er blitt litt utydelig. Ikke alle er kalt til å være tverrkulturelle misjonærer. Men alle er vi kalt til å formidle Guds godhet til mennesker rundt oss, enten det er gjennom diakonalt arbeid, evangeliseringsarbeid eller som utsendinger på de ulike samfunnsområdene. Hvorfor ikke bare benevne all kristen virksomhet som misjon?

Er jeg pirkete? Ja, kanskje det. Men dette er viktig for meg. Årsaken er enkel. På samme vis som vi benytter ulike begreper for å beskrive ulike kristne tjenester, så mener jeg vi også trenger et eget begrep som beskriver en person som er utsendt til en annen kulturell kontekst enn sin egen. Ingen vil være enige i at all kristen virksomhet er evangelisering, selv om vi alle er kalt til å være vitner. Ingen vil være enige i at all kristen virksomhet er diakoni, selv om vi alle er kalt til å elske vår neste. Selv om vi alle er utsendt til verden, så er heller ikke alle misjonærer.

Jeg er ikke enig i utsagn som sier at «hvis du følger Jesus, så er du en misjonær», eller «du kan være misjonær der du der». Bare fordi du er en kristen, gjør ikke dette deg til misjonær. Samtidig er ikke kristent arbeid «ute» viktigere eller mer åndelig enn kristent arbeid «hjemme». Det handler bare om ulike roller og kall.

For å skape distinksjon mellom ulike kristne tjenester, og fordi den tverrkulturelle røde tråden går gjennom hele Bibelen er så tydelig, ønsker jeg at misjonærbegrepet skal være forbeholdt de som er utsendt til annen kulturell kontekst enn sin egen. Jeg redd for at dersom all kristen virksomhet blir definert som misjon, så vil dette påvirke fokuset vårt. Dersom alt blir misjon, vil vi da lettere glemme de over to milliarder menneskene som bor på steder i verden der de ikke har muligheten til å høre evangeliet, eller der det ikke finnes en lokal kirke?

Publisert i Dagen, 11. juni 2014