Verdens viktigste arbeid

 

Jeg føler meg super-heldig. Hvorfor? Fordi jeg lever akkurat nå. La meg forklare.

Men først må jeg ta en liten omvei.

 

Visste du at det finnes cirka 7000 språk i verden?

I år 1800 var Bibelen (eller deler av Bibelen) oversatt til bare 94 språk. Men så skjedde det noe; kirkene i Europa begynte nemlig å sende ut misjonærer på måter som ikke hadde skjedd før. Noen av disse bestemte seg for å oversette Bibelen. I år 1900 hadde Bibelen (eller deler av Bibelen) blitt oversatt til 540 språk.

Utover 1900-tallet skulle takten øke ytterligere. En 21-åring fra USA skulle spille en sentral rolle.

I 1917 reiste en ung student fra USA til Guatemala for å distribuere bibler på spansk. Cameron Townsend var 21 år. Han bosatte seg blant cakchiquelene, et av urfolkene i landet. En dag møtte han en mann som spurte om Cameron hadde en bibel på hans eget språk – ikke bare på spansk. Den unge misjonæren måtte bare beklage og si at det hadde han ikke. «Hvis guden din er så stor, hvorfor kan han ikke snakke mitt språk?», spurte indianeren. Dette spørsmålet skulle endret livet til den unge misjonæren. Han brukte de neste 14 årene på å utvikle et skriftspråk for cakchiquelene, starte skoler og oversette Bibelen. I 1931 ble Det nye testamentet utgitt på cakchiquel.

Cameron oppdaget hvor viktig det var at mennesker kunne lese Bibelen på sitt hjertespråk. Du kan bare tenke deg selv; hva om Bibelen kun var tilgjengelig på engelsk eller tysk? Hva ville det gjort med troen din og gudsbildet ditt?

Cameron ønsket å dele kunnskapen sin med andre og han arrangerte et sommerkurs i 1934. Det kom to studenter. Året etter kom det fem. Men fra 1936 begynte arbeidet å vokse raskt og en organisasjon tok form. Han kalte den for Wycliffe. I løpet av noen tiår skulle dette bli en verdensomspennende misjonsorganisasjon med fokus på bibeloversettelse.

Men det var ikke bare Cameron som fokuserte på bibeloversettelse. Mens Bibelen eller bibeldeler var oversatt til 540 språk i 1900, hadde tallet steget til 1207 språk i 1950. Og takten økte. Men den økte ikke raskt nok. Mot slutten av 90-tallet samlet ledere i Wycliffe og andre misjonsorganisasjoner seg for å snakke om hvor lang tid det ville ta før alle verdens språk hadde en bibel. De fant ut at med dagens tempo ville man ikke bli ferdig før i år 2115. Det ville med andre ord ta 150 år før alle språk i verden fikk en bibeldel på sitt språk. 150 år! Det måtte de gjøre noe med.

Wycliffe begynte de å legge planer. Andre misjonsorganisasjoner ble etter hvert med (blant annet Ungdom i Oppdrag, som jeg arbeider i). Sammen ble de enige om en modig visjon og lanserte denne høsten 1999: Alle språk i verden – der det er behov – skal ha et påbegynt bibeloversettelsesarbeid innen år 2025.

Hvordan er situasjonen nå? I år 2000 passerte man 2500 språk. I 2015 ble 3000 språk passert. Da manglet cirka 4000 språk en bibeldel. Den siste rapporten jeg leste viste at 3004 språk har fått Bibelen eller en bibeldel oversatt, mens oversettelsesarbeid er påbegynt i ytterligere 2422 språk. «Bare» 1671 språk gjenstår. Dersom takten opprettholdes, vil vi klare målet før 2025.

Skjønner du nå hvorfor jeg er begeistret?

I år 2033 skal vi feire at det er 2000 år siden Jesu oppstandelse. Hvilken gave skal vi gi Jesus? Ville ikke den beste gaven være at alle språk i verden har et påbegynt oversettelsesarbeid av Bibelen og at de aller, aller fleste språk i verden har enten hele Bibelen, Det nye testamentet eller noen bibeldeler oversatt til sitt språk?

Nå forstår du hvorfor jeg føler meg så utrolig heldig? Tenk at jeg kanskje får leve den dagen da  Bibelen kan leses på praktisk talt alle språk i hele verden.

 

Mer verd enn hele verden

I dag møtte jeg en helt på flyplassen. Og jeg lærte noe viktig.

I dag møtte jeg en helt på Oslo lufthavn. Hun var på vei til Grønland. Det ble en kort prat. Men i løpet av de korte minuttene lærte jeg noe viktig.

Hanne har jobbet i Ungdom i Oppdrag lengre enn meg. Jeg husker henne fra da jeg var 21 og helt fersk i UIO. I dag er hun på vei til Grønland, til østkysten av Grønland, for å være helt presis. I mange år har hun brukt mange penger av egen lomme for å reise til denne delen av verden, hvor det kun bor 3500 mennesker. Menneskene der snakker en dialekt som er ganske annerledes enn de som bor på vestkysten, der flesteparten av menneskene på Grønland bor. Mange ganger har jeg sett og hørt Hanne dele hjertet sitt for menneskene i denne delen av verden. Ofte med tårer han hun snakket om både sin kjærlighet og Guds kjærlighet til menneskene der.

“Disse menneskene er verdt alle kronene jeg har brukt”, sa hun.

Det er helt sant. Et enkelt menneske er mer verd enn hele verden.

Gud har en annen økonomi enn oss. Det lærte jeg i dag.

Menighet eller misjonsorganisasjon?

 

«Så du jobber for Ungdom i Oppdrag?» Jeg husker hvordan kirkelederen fra Øst-Europa satte to spisse øyne i meg. Sammen skulle vi undervise på en konferanse for menighetsplanting blant muslimer. Både toneleie og kroppsspråk kommuniserte ganske tydelig reservasjon.

Litt senere på dagen møttes vi over en kopp kaffe. I mellomtiden hadde han undervist om menighetens misjonsrolle. «The local Church is the Hope of the World», sa han og siterte Bill Hybels. Eller Charles Spurgeon, som har sagt mer eller mindre det samme. «Jesus opprettet ikke en misjonsorganisasjon. Han bygger sin kirke», sa han. Jeg tolket ham dithen at organisasjoner som Ungdom i Oppdrag egentlig ikke har bibelsk legitimitet. Jeg forstod godt hva han mente. Dette var ikke første gangen jeg hørte lignende perspektiv. Det ble mange kopper kaffe den ettermiddagen. Og en god prat.

Det er to spor som preger kirkehistorien. Det ene sporet finner sitt uttrykk i den lokale kirken. I Det nye testamentets brevlitteratur ser vi at apostlene arbeidet med å organisere fruktene av sitt misjonsarbeid til lokale menigheter. For å beskrive de nye lokale kirkene brukte de begrepene ekklesia, som betyr å være kalt ut og koinonia, som betyr fellesskap. Senere har både de historiske- og de protestantiske kirkene fulgt dette sporet. Jesus sier selv at han vil bygge sin kirke (ekklesia) på apostlenes grunnvoll og dødsrikets porter skal ikke få makt over den (Matt 16,18).

Det andre sporet i kirkehistorien er de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene, som strukturelt ofte har operert uavhengig av de lokale kirkene. I den protestantiske historien ble de første misjonsorganisasjonene etablert på 1700-tallet, i kjølvannet av William Careys arbeid i India. I de historiske kirkene er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på det samme. Disse organisasjonene forstår seg som del av den universelle kirke, men opererer i liten egrad under den lokale kirkes autoritet. «I kirken, men ikke under kirken», sa Ludvig Hope, generalen i Kinamisjonen. Hans kirkesyn preget i stor grad den norske lekmannsbevegelse, og dermed også mange av de norske misjonsorganisasjonene i forrige århundre. Men også dette sporet går tilbake til apostlenes tid. Paulus ble for eksempel utsendt av kirken i Antiokia, uten at han var underlagt deres autoritet. Han opererte i små, mobile kirkeplantingsteam som etablerte lokale kirker der de ankom, og opererte på utsiden av strukturene som fantes i de lokale kirkene. Kirkene som de etablerte, ble derimot så raskt som mulig underlagt lokalt lederskap.

Disse to sporene har ofte fungert i gjensidig avhengighet. Mens kirken gjerne har hatt et lokalt arbeidsfelt med fokus på forkynnelse, evangelisering, opplæring og diakoni, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer.

Dr. Ralph Winter (1924-2009), grunnleggeren av US Center for World Mission, og en av de mest innflytelsesrike misjonslederne i det forrige århundre, kalte disse to sporene for «sodalitet» og «modalitet». Modalitet uttrykker den lokale kirken, mens sodalitet betegner misjonsorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner og kristne hjelpeorganisasjoner. Winter hevdet at forutsetningen for at kirkens misjonsarbeid skal ekspandere, er at begge sporene anerkjenner hverandres ulike roller og legitimitet.

Vil vi se at disse to sporene i større og større grad operere sammen? Vil denne synergien være med å gi større kraft til verdensmisjon? Jeg håper det. Og jeg håper samspillet mellom disse to ulike sporene vil gjøre at Guds rike vokser, både i Norge og blant folkeslagene.

Gud har ikke kontroll

«Slapp av, Gud har kontroll!» Dette refrenget hører jeg til stadighet. Vi lever nemlig i urolige tider. Og i slike tider kan utsagn som dette få oss til å slappe av.

Dessverre er jeg redd for at utsagnet ikke medfører riktighet. Jo, selvsagt, Gud har all makt og han er allmektig. Derfor kan han gjøre hva han vil – når han vil. Men utsagnet er likevel ikke rett.

«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud», sier Paulus i Romerne 8,28. Dette verset sier ikke at alt som skjer er Guds vilje. Det sier ikke at Gud har kontroll. Det sier bare at Gud kan gjøre noe godt ut av det onde som skjer. Dessverre kan dette verset føre til en slags skjebnetro på Gud som ikke samsvarer med Bibelens gudsbilde

Det er nemlig ikke slik at Gud har en finger med i alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud har en plan med alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud kontrollerer alt som skjer.

Gudsbildet som tegnes i Bibelen forteller oss at Gud ikke styrer og kontrollerer oss som marionetter. En slik tanke kan få oss til å handle ansvarsløst og i neste omgang frarøve oss mennesker for skyld og ansvar for våre feilgrep. I tillegg devaluerer en slik tanke menneskets frie vilje, hvor vi tilegner Gud en slags vetomulighet over våre liv. I neste omgang kan det få oss til å møte lidelse med passivitet og i siste instans gi Gud ansvaret for menneskeskapt lidelse, krig og sykdom.

I Bibelen ser vi at Gud har gitt mennesket både fri vilje og ansvar for egne handlinger. Selv om Gud er allmektig, vil han ikke bruke sin makt over menneskene. Og det er ikke bare mennesket som er skapt med fri vilje. Han har gitt hele skaperverket frihet. Det er nemlig dette som er kjærlighet. Det kan finnes nemlig ikke tvang i kjærlighet. Forutsetningen for kjærlighet er frihet. Og med denne friheten kommer også ansvaret for å gjøre – eller ikke gjøre – det Gud vil.

Det er ikke en kristen tanke å be Gud intervenere og samtidig forbli i bønnerommet og vente på at Gud skal gjøre noe ekstraordinært. Vi skal vi be og deretter bevege oss ut av bønnerommet og handle på våre egne bønner. Å tro på Gud er ikke som å tro på magi. Gud arbeider nemlig gjennom våre hender og ord – ikke gjennom våre åndelige øvelser hvor vi må manipulere ham til å gjøre det vi vil.

Gud lover ikke i sitt ord å beskytte oss fra ondskap, lidelse eller sykdom. Men han lover å være med oss gjennom det onde som skjer og som vil skje. Som løsning på lidelsen valgte Gud selv å bli menneske – inkarnasjonen – selve mysteriet i vår tro. Dette er radikal kjærlighet. På samme måte som Gud Far sendte seg selv som Gud Sønn til jord, sender han oss. Dette sier han selv i Johannes 20:21: «Slik som Faderen sendte meg, sender jeg dere».

Sannheten er at Gud ikke har kontroll over oss. Han har skapt oss med fri vilje. Og han har kalt oss til å være hans ambassadører – redskap som skal skape fred mellom mennesker og fred mellom mennesker og Gud.

Generasjoner sammen

 

I følge sosiologene tilhører jeg Generasjon X. Det er vi som er født mellom 1965 og begynnelsen av åttitallet. Vi er ironiske, kritiske og selvrealiserende. Og vi er den første generasjonen hvor de fleste tok høyere utdanning. Foreldrene våre tilhører de såkalte babyboomerne, de som ble født etter andre verdenskrig. Mine barn tilhører millenniumsgenerasjonen. Det er de som ble født samtidig med Internett og er vokst opp med sosiale medier som sin viktigste informasjonskanal og relasjonelle møteplass.

Hver generasjon har sine helter, sine måter å dyrke heltene på og faktorer som skaper helter. Og selv om mange ting er likt generasjonene imellom, er og noe ulikt.

Det kan nærmest virke som om det er genetisk betinget; for det er som regel den yngste generasjonen som står bak innovasjon og nytenkning. De kan være kritiske til det etablerte og leter intuitivt etter nye måter å gjøre nye ting på. Slik blir den yngste generasjonen som spissen på en pil som drar resten av pilen med seg og trenger inn i målet den skytes mot.

Men om en pilspiss legges i buen og slippes fra den stramme strengen, vil den ikke nå særlig langt. Uten skaft og styrefjær faller den bare til bakken. Styrefjæren sørger for riktig retning, mens skaftet sørger for skyv, kraft og tyngde. Dette er de to andre generasjonene.

Det er den eldste generasjonens ansvar å sørge for at de to yngre generasjonene ikke frakobles. Det er ikke alltid lett, særlig ikke når ting gjøres annerledes enn før. Men dersom de to eldste generasjonen ikke gir rom for unge mennesker til å skape, være kreative og gjøre nye ting på nye måter, da vil de løsrive seg fra de eldste. Slik vil de ende opp uten evne til å styre.

Fordi vi alle er skapt i Guds bilde, tenker jeg at hver enkelt generasjon speiler noe av hvem Gud er. Og når generasjonene kobles sammen vil summen si mer om hvem Gud er – enn om vi skulle holde generasjonene adskilt. I Bibelen presenterer Gud seg som Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Kanskje gjør han dette for å understreke at han er generasjonenes Gud?

Når alle tre generasjonene kan fungere sammen, da vil det oppstå bærekraft til å forvandle. Jeg tror det var slik Gud ville det skulle være. En generasjon alene kan si noe om hvem Gud er. Men det er ikke før generasjonene kobles sammen, at totalen speiler Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Lederartikkel i Mot Målet #4 – 2016

I forrige uke fikk jeg en åpenbaring

I forrige uke oppdaget jeg noe jeg visste. En gammel sannhet slo inn i meg med full tyngde.

For noen år siden, skrev jeg en bok om Guds hjerte for alle folkeslag. Guds evige hensikt het den. For et par uker siden fikk jeg stolt beskjed om at det er mindre enn ti bøker igjen av opplaget. Her er en videosnutt jeg laget for å reklamere for den. Boken handler om Guds hjerte for alle folkeslag. Det var denne sannheten jeg gjenoppdaget i forrige uke.

I forrige uke var jeg i Trondheim for å undervise på Gå Ut-senteret, Normisjons bibel- og misjonsskole. Det var en veldig positiv opplevelse. Tema var misjon i Det gamle testamentet. Ok, jeg vet det… det er litt nerdete… og jeg innrømmer det så gjerne; materialet fra Det gamle testamentet som omhandler misjon og Guds hjerte for alle folkeslag, de berører meg dypt.

Av og til kan vi kristne behandle Gud som vår stammegud: Han er for oss (og dermed implisitt forstått – han er mot andre). Men Gud er ingen stammegud. Han er mye større. Han er nemlig ikke bare “vår” Gud. Han er alles Gud. Mønsteret blir synlig allerede i de første kapitlene av første Mosebok. Han velsigner Abraham for at alle jordens folkeslag skal velsignes (1 Mos 12,3).

Det er først i Det nye testamentet vi kristne gis misjonsbefalingen, nemlig befalingen om å gjøre alle folkeslag til disipler. Men Guds hensikt er tydelig også i Det gamle testamentet. Litt annerledes enn i Det nye testamentet, ja selvfølgelig, men likefullt; Gud vil bli kjent blant alle jordens folk.

Når jeg undervise dette emnet, bruker jeg ofte (med mine svært begrensede tegneferdigheter) å tegne en tidslinje og forklare de viktigste hendelsene i Det gamle testamentet og slik lage en kontekst for alt som skjer og dermed vise Guds hjerte for alle mennesker.

I forrige uke var det en av elevene, Einar Amlie, som istedenfor å gjøre notater, laget sin egen tegning av tidslinjen min. Jeg synes dette var så bra at jeg spurte han om lov til å legge den ut her. Her kommer den:

skjermbilde-50 skjermbilde-51

Copyright: Einar Amlie

Forfølgelse av kristne i Tyrkia

Jeg skriver dette for å be om forbønn for Tyrkia.

Istanbul den eneste byen i verden som ligger på to kontinenter. Den vestlige delen tilhører Europa. Den korte fergeturen over Bosporos-stredet fører deg til Asia. Denne båtturen symboliserer på mange måter Tyrkias sjel – presset mellom modernisme og tradisjonalisme – mellom vestlige verdier og orientalske livsanskuelser.

Tyrkia har preget nyhetsbildet i det siste. Men i løpet av de siste ukene har vi også mottatt andre nyheter fra Tyrkia som ikke nødvendigvis fortelles på Dagsrevyen eller VG. Det kan virke som om myndighetene nå fester et strammere grep rundt den mikroskopiske evangeliske minoriteten i landet.

De aller fleste av landets innbyggere er muslimer. Bare en bitteliten prosentdel tilhører de historiske kirkene. Kanskje så få som 3500 personer av landets 80 millioner innbyggere tilhører en evangelisk kirke. Mange av disse spør seg nå om flere episoder de siste ukene viser en tendens av økt forfølgelse:

Et ektepar som arbeider som pastorer i en menighet i storbyen Izmir ble for tre uker siden fengslet av politiet. De har bygget opp en forsamling som samler mange kurdere, der noen av menighetens medlemmer tidligere har sympatisert med den kurdiske opprørsbevegelsen PKK. Politiet anklager nå dette ekteparet for fiendtlig aktivitet og de ble fengslet fordi de blir ansett som en trussel mot rikets sikkerhet. Konen ble sluppet fri etter to uker, mens ektemannen fortsatt sitter i fengsel, uten å ha fått mulighet til å snakke med hverken advokat eller representanter fra sitt hjemlands konsulat.

I Antakya ble nylig et menighetsbygg stengt og fysisk forseglet av myndighetene. Årsaken er at det ble avholdt såkalt ulovlig bibelundervisning i bygningen.

Flere utlendinger som har vært aktive i kristent arbeid i landet har i løpet av de siste ukene blitt stoppet på grensen og nektet innreise. Man vet ikke helt hvilke årsaker som ligger bak dette, men det skjer nå så ofte at det kan virke som om det er et mønster og ikke bare tilfeldige handlinger.

Tyrkiske medier har rapportert om flere av disse hendelsene og landets unntakstilstand gir politiet utvidet myndighet til å arrestere mennesker og ransake bygninger. Dette har ført til usikkerhet blant mange av landets kristne.

Jeg skriver dette for å be om forbønn for Tyrkia. Vil du være med å løfte frem dette landet, dets ledere og innbyggere frem for Gud?

“Min drøm er å fly”

For første gang arrangerte Mission Adventures misjonstur med ungdommer fra Litauen. Her er en liten historie fra noe som skjedde i august:

I sommer reiste en barnehjemsgutt på 17 år fra Litauen på misjonstur for første gang i sitt liv. Sammen med teamet sitt på seks personer, arbeidet de i en liten småby, hvor de prøvde å gjøre Jesus synlig for menneskene der.

Kvelden før de skulle reise hjem, satt det lille teamet og snakket om drømmene sine og hva de trodde Gud ville med livene deres.

«Min drøm er å fly», sa barnehjemsgutten. «Det er min største drøm». Så bad de sammen om at Gud skulle vise ungdommene sin plan for deres liv, og at  drømmer en dag kunne bli virkelighet.

Dagen etter var det tid for hjemreise. Plutselig kom det kjørende en stor, svart bil. En eldre mann i dress steg ut av den. Ungdommene lurte på hva han ville. Han hadde med seg en avis. «Er dere den gruppen som omtales i avisen?» spurte han Karolina, som ledet gruppen. Noen dager i forveien hadde nemlig lokalavisen skrevet en artikkel om ungdommene som var på besøk.

«Jeg ønsker å gi dere noe tilbake», sa mannen i sort dress. «Jeg har et privatfly. Som takk for det dere har gjort mot oss og byen vår, vil jeg gjerne ta dere med på en flytur».

Dette var første gangen barnehjemsgutten på 17 fikk fly. En barnehjemsgutt som reiste på misjonstur for første gang i sitt liv.

Dette er bare en av mange historier fra sommerens misjonsturer med Mission Adventures og Ungdom i Oppdrag. Les mer om Mission Adventures her.

Innvendinger mot korttidsmisjon

 

For noen uker siden publiserte avisen Vårt Land en serie artikler om unge volontører som i korte perioder arbeider på barnehjem i utviklingsland.

Dette fenomenet er på ingen måter nytt, men omfanget har vokst betraktelig de siste årene, hvor flere aktører i Norge formidler slike reiser. Turene blir markedsført med setninger som «… du bidrar til at noen får det litt bedre».  Dette treffer midt i «tidsånden» hvor mange unge mennesker ønsker å «bety en forskjell».

Menneskerettighetsforskerne Linda Richter og Amy Norma konkluderer ifølge Vårt Land med at barnehjemsbarn tar skade av slikt kortvarig, frivillig arbeid. De har studert praksisen hvor mennesker over kortere perioder gis oppgaver på barnehjem i utviklingsland. Flere av de største, norske bistandsaktørene var ifølge Vårt Land enige i denne kritikken. Mange av deres argumenter mot såkalt bistandsturisme er gode, selv om jeg personlig mener bildet er mer sammensatt enn slik Richter og Norma konkluderer.

Da jeg leste artiklene i Vårt Land, stilte jeg meg følgende spørsmål: Kan kritikken som rammer såkalt bistandsturisme også benyttes overfor korttidsmisjon? Etter å ha arbeidet i Ungdom i Oppdrag i over 20 år, som Norges kanskje største «formidler» av korttidsmisjonærer, tenker jeg tja, det kommer helt an på.

Jeg har personlig sett og erfart hvordan korttidsmisjonærer i noen få tilfeller har gjort mer skade for et lokalt og sårbart misjonsarbeid enn vært til hjelp. Langt oftere har jeg sett hvordan korttidsmisjon har vært til støtte og utvikling og på lang sikt betydd en stor forskjell.

I Ungdom i Oppdrag sier vi at korttidsmisjon ofte fører til langtids misjonsengasjement. De aller fleste av våre langtidsmisjonærer har tidligere vært på misjonsturer i regi av Ungdom i Oppdrag, gjerne i løpet av en sommer eller som en del av en praksisperiode på en av våre Disippeltreningsskoler. Vi ser også hvordan ungdomsgrupper, som sammen reiser på en 14-dagers misjonstur gjennom Mission Adventures, får erfaringer som bidrar til vekst og fornyelse «hjemme».

Men her er det viktig å holde tunga rett i munnen: Vi kan aldri bruke fattige mennesker eller mennesker som bor i unådde folkeslag som objekter for våre egne mål om selvrealisering eller som middel for å gi oss en bedre CV. Da devaluerer vi menneskeverdet og gjør mennesker til et middel for vår egen vekst. Det er dypt ukristelig. Dersom dette blir våre primære mål for å drive korttidsmisjon, da bør våre alarmklokkene ringe.

Korttidsmisjon kan også være skadelig for den lokale sammenhengen som besøkes, for eksempel gjennom usunne bindinger økonomisk, hvor bærekraft og utvikling brytes ned. Det kan og i enkelte tilfeller føre til at ungdommelig overmot og mangel på kulturell kompetanse gjør mer skade enn gagn for evangelieformidlingen lokalt. Samtidig bør vi og reflektere etisk: Er det rett at norske ungdommer betaler flere tusen kroner for å besøke et annet land i stor nød, når samme pengesummer så opplagt kunne blitt bedre «forvaltet»?

Det finnes innvendinger mot korttidsmisjon. Likevel mener jeg bestemt at korttidsmisjon er viktig. Forutsetningen er at det skjer i riktig kontekst. For det første mener jeg korttidsmisjon bør skje i rammen av langtidsmisjon. For det andre bør det være del av en lokal strategi, hvor korttidsmisjonærene faktisk utgjør en forskjell og utfører oppgaver som ellers ikke ville blitt løst lokalt. Og for det tredje bør det skje på et jevnbyrdig nivå mellom korttidsmisjonærer og lokale partnere.

Da kan en bieffekt være at norske ungdommer får et misjonskall og at misjonsreisen gir opplevelser som gjør at livene til de norske ungdommene forandres. Men dette kan aldri bli hovedmålet.

Min erfaring er at korttidsmisjon fører til langtidsengasjement i misjon, rike og langsiktige relasjoner mellom mennesker oppstår og evangeliet går frem. Men på samme måte som langtidsmisjon fordrer kompetanse, gjør korttidsmisjon det samme.

Er Ungdom i Oppdrag den største misjonsorganisasjonen i Norge?

Avisen Dagen har slått fast at Ungdom i Oppdrag er Norges største misjonsorganisasjon – dersom man teller antall langtidsmisjonærer. Har de rett? Ja og nei. La meg forklare.

I begynnelsen av juni hadde vi opptelling av antall langtidsutsendinger fra Ungdom i Oppdrag. Så langt vi kunne se, var tallet 139 personer. I følge Dagen har Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) 135 misjonærer. Enkel logikk vil da tilsi at UIO er størst.

Så enkelt er det ikke.

Hva med for eksempel Troens Bevis, som knapt nok har utsendinger fra Norge? De har en annen strategisk tilnærming. Likevel berører arbeidet fra Sarons Dal mange, mange mennesker over hele verden. Jeg har ikke oversikt over omfanget, men organisasjonen som i år feirer 50 år, har berørt mange millioner mennesker.

I Norge er NLM betydelig større enn UIO. Dette handler selvsagt om historie, strategi og arbeidsmåter. Men skal man telle antall mennesker i Norge, spiller UIO i en helt annen divisjon enn NLM – divisjoner langt lavere. Antall kroner kan heller ikke sammenlignes. Så vidt jeg vet har NLM over en milliard kroner i omsetting. Vi i UIO har “skarve” 80 millioner kroner.

Hva så med antallet 139? I Dagen forsøkte jeg å kommunisere at måten vi teller på gjør at tallet ikke nødvendigvis er 139. For det første er noen av disse 139 nasjonale medarbeidere som er gift med norske utsendinger. Andre er såkalt «kontaktmisjonærer» – utsendinger som kun har en relasjonell tilknytning til UIO Norge. Noen av disse er utsendt av organisasjoner som PYM. Andre igjen er utlendinger som har kommet til Norge for å bli trent i misjon og som så er utsendt som kontaktmisjonærer. Dersom vi tar bort de som tilhører gruppene som er beskrevet overfor, kommer vi til i underkant av 100 langtidsutsendinger. Og dermed er ikke UIO «Norges største misjonsorganisasjon».

Det som likevel er gledelig er at Ungdom i Oppdrag øker antall misjonærer! Og det er et ubestridt faktum. Her kan du for eksempel lese om nordmenn på vei til Island