Når vi sender personer til farlige land

For noen år siden satt jeg med en voksende klump i magen. Det var misjonærinnvielse, og jeg skulle legge hendene på en nordmann som var på flyttefot til et land som er mest kjent for selvmordsbombere og krig.

Dagene som fulgte, gjorde ikke klumpen mindre. Den vokste. Og den er der fremdeles.

Tidligere i år reiste en av mine kolleger til nettopp dette landet for å besøke våre utsendinger. På Gardermoen måtte han gjennom passkontrollen. «Ingen reiser dit», sa politimannen bak skranken lakonisk. «Det er farlig».

Ja, det er farlig. Det er virkelig farlig. For tre år siden ble en av våre bygninger i hovedstaden bombet av en terrorgruppe. Ingen kom heldigvis til skade. Bilbomben gikk nemlig av for tidlig. Sent på kvelden, samme dag, banket det på døren til en lokal UIO-medarbeider. En bekjent stod utenfor. «Du var bilbombens mål», sa han. Den lokale UIO-medarbeideren, som var i begynnelsen av trettiårene, hadde selv kommet til tro på Jesus noen år i forveien, og var dermed et «legitimt» mål for terroristenes bomber. Nå fikk han vite at han stod øverst på terroristenes drapsliste. I hu og hast pakket han sine eiendeler i noen kofferter. Dagen etter hadde han reist til et naboland, sammen min sin kone og to små barn.

Noen uker senere snakket jeg med mannen på Skype. Han hadde funnet seg husvære og kommet i kontakt med noen kristne. Jeg inviterte ham til Norge for å jobbe i Ungdom i Oppdrag. «Med din erfaring og kompetanse kan du bli en viktig ressurs for flyktninger her i landet», sa jeg. Vi kunne bistå med alt han trengte av hjelp. «Jeg skal tenke på saken», sa han.

Ikke lang tid etterpå fikk jeg en e-post. «Takk for tilbudet, men nei takk. Det er så store behov her jeg nå er. Jeg ikke kan reise til Norge», sa han. I mailen fortalte han om de åpne dørene for evangeliet, hvor han allerede hadde fått lede flere flyktninger til Jesus. «Dessuten håper jeg å flytte hjem om noen år, når det har roet seg litt ned», skrev han videre.

Tidligere i høst var jeg med på nok en misjonærutsendelse. Klumpen i magen kom til tilbake. Ytterligere en nordmann skulle sendes til det samme landet. «Er dette forsvarlig?» spurte jeg meg selv. Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i løpet av de siste par ukene. Og jeg har kommet frem til følgende:

Nei, det er ikke «forsvarlig», sett fra et typisk norsk perspektiv. De reiser nemlig ut med fare for eget liv. Likevel velger vi å være utsendere.

Hvorfor sender vi ut mennesker til farlige land – land som nesten ingen andre vil reise til? Først og fremst fordi at de som reiser har kjent Guds kall og Guds hjerte for mennesker som lider. For det andre er dette voksne mennesker som har gått gjennom en lang, personlig prosess. Dette er ikke et enkelt valg som tas i et emosjonelt øyeblikk på et karismatisk møte. Det er derimot et resultat av solide overveininger og god planlegging, en prosess som gjerne har tatt mange år. For det tredje tar de ikke med seg barn til slike land, og våre utsendinger til slike land er som regel ugifte. Deres familie i Norge er også innforstått med valget som er gjort, selv om det er svært krevende.

Og til slutt; disse utsendingene står i en 2000 år lang tradisjon. Kirken har nemlig til alle tider sendt personer til utrygge områder av verden for å formidle noe av Guds godhet. Dette har sin basis i Kristi egen sendelse til vår verden. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere», sier Jesus i Johannes 20,21. Hvordan ble Jesus sendt? Hymnen, som Paulus siterer i sitt brev til Filipperne, sier at Jesus ble sendt for å tjene menneskeheten og gi sitt liv. I innledningen til hymnen sier Paulus: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5).

Vi er kalt til å gjøre det Jesus gjorde, og Jesus sender oss på samme måte som han selv ble sendt.

Når mennesker hører om Jesus for første gang

På midten av nittitallet flyttet et ungt ektepar fra Norge til et asiatisk land, utsendt som misjonærer fra Ungdom i Oppdrag. De skulle jobbe i et folkeslag der ingen hadde hørt om Jesus.

I dette folket er det vanlig å tilbe gudene på fjelltoppene. Ikke lenge etter ankomst, fikk ekteparet et løfte fra Gud om at en dag skulle mennesker fra folket stå på de samme fjelltoppene og tilbe Jesus.

Med ungdommelige pågangsmot, iblandet en liten dose naivitet, gjøv de løs på oppgaven. De etablerte seg i en fjellandsby sammen med barna sine og et lite team. Ganske snart, forventet de, skulle mennesker komme til tro på Jesus, slik at dette folkeslaget ikke lengre skulle figurere på listene over verdens minst nådde folkeslag.

Lite visste de om hva fremtiden skulle bringe.

Det gikk fem år. Det gikk ti år. Og det nærmet seg 20 år. Ikke én eneste person hadde kommet til tro på Jesus. Det manglet ikke på bønn for folkeslaget. Det manglet ikke på formidling av evangeliet, eller formidlingsevner. Ekteparet hadde i tillegg blitt godt integrert i lokalsamfunnet. Men ingen mennesker responderte på evangeliet.

Etter 20 år og én måned skjedde det noe. En mann fortalte at han hadde bestemt seg. Han hadde forstått evangeliet, ønsket nå å følge Jesus og ville la seg døpe. Ikke lenge etter fulgte det en til, og så en til. I løpet av en hektisk høst, hadde en håndfull mennesker kommet til tro. Etter nyttår fortsatte det. Ikke mange, men noen få, her og der, ofte familiemedlemmer av de som allerede hadde kommet til tro. De nye kristne begynte å samle seg i grupper og studerte Bibelen sammen. Evangeliet spredte seg sakte, men sikkert, fra person til person. Og snart skrev de lovsanger til Jesus på sitt lokale språk.

Veksten har fortsatt, selv om vekstkurven ikke er veldig bratt. Sannsynligvis har færre enn 100 personer latt seg døpe. Men det som skjer er likevel historisk; for første gang stiger nemlig lovsang opp til Jesus på folkeslagets eget språk. Og på eget initiativ har lokale kristne nå begynt å reise til fjelltoppene for å synge til Jesus. Denne lovsangen skal fortsette inn i himmelen, slik evangelisten Johannes så det da han var fanget på øya Patmos; mennesker «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9).

Løftet de fikk for over 20 år siden har gått i oppfyllelse; nå tilbes Jesus fra fjelltoppene.

Det er snart 25 år siden det unge ekteparet flyttet til Asia. I løpet av disse årene har de måtte lære seg «tålmodets lekse», som Trygve Bjerkrheim uttrykte det. De har også lært mange andre ting.

Det er ett spørsmål som slår meg: Hvorfor gav ikke ekteparet opp? 20 år uten synlige resultater er lenge. Hvorfor reiste de ikke hjem?

Selv forteller de om tøffe år der ute og hvor vanskelig det var å komme hjem til Norge, uten å ha resultater å fortelle om. Selvfølgelig var det fristende å gi opp. Men de ble værende. Det var misjonskallet som bar dem igjennom utfordringene.

De er ikke ungdommer lengre, men de er fortsatt i oppdrag. For etter 25 år som utsendinger, har de ikke tenkt å slutte. Barna har flyttet til Norge, mens foreldrene fortsetter arbeidet de begynte for snart en mannsalder siden. Oppdraget er nemlig ikke fullført.

Hva kan vi lære av denne historien? Mye.

Det er lett å kritisere den tradisjonelle kallsforkynnelsen. Vi kjenner også eksempler der kallsforkynnelsen er blitt brukt til å manipulere. En ensidig kallsforkynnelse har også gjort at kallet av og til har gått på bekostning av familie, barn og helse. Dette må vi lære av og ikke begå samme feil. Men feilene må likevel ikke føre til at vi slutter å kalle mennesker til misjon.

Kanskje er vår feil at vi i for liten grad forkynner kall, i frykt for å nettopp tråkke feil?

Trass utfordringer knyttet til misjonskallet, vil jeg frimodig fortsette å formidle misjonskallet til både unge og gamle. Misjonsbefalingen er nemlig Jesu imperativ til sin kirke. Og livshistorien til dette ekteparet forteller meg viktigheten av kallet; det er nemlig dette som ofte bærer oss gjennom når det røyner på.

Jeg tror vi skal ta med oss tre ting til himmelen

– Bibelen sier ikke så mye om hvordan himmelen er, men nok til å forstå at det blir utrolig bra der!

Jeg har ikke tenkt meg til himmelen helt ennå. I det siste har jeg likevel fundert over hva jeg skal ta med meg til dit.

Ok, jeg vet dette er litt sært, men uansett, her får du høre hva jeg tenker.

Bibelen sier ikke så mye om hvordan himmelen er. Men den sier nok til å forstå at det blir utrolig bra der! Og så forteller Bibelen ting om himmelen som jeg lurer på om er bokstavelig eller om det bare er symbolsk? For eksempel at gatene skal være laget av gull? Og at løvene og lammene skal spise gress sammen?

Jeg tror vi mennesker skal ta med oss tre ting til himmelen (kanskje er det flere ting også, ting som jeg ikke har tenkt på):

1. Etnisk identitet: For det første skal jeg ta med meg min etniske identitet. Jeg er norsk. Og i himmelen skal jeg også være norsk, og jeg skal snakke norsk der. Pakistanerne skal være pakistanere i himmelen, og de skal snakke sitt språk. Serberne skal snakke serbisk. Svenskene svensk. Gasserne gassisk. Huden min kommer til å være lys og jeg tror håret mitt vil være blondt (tror jeg da). De fra Somalia vil ha svart hår, mørk hud og snakke sitt språk. Og her kommer det beste: Vi kommer til å forstå hverandre!
2. Lovsang: Lovsangen er det andre vi skal ta med oss til himmelen. Når vi lovsynger på jorden, blander den seg med tilbedelsen i himmelen. I Bibelen virker det som om at de synger lovsanger går 24/7 der oppe. Så med andre ord, lovsangen på jorden er nesten som en øvelse, og den skal vi ta med oss til himmelen og fortsette der.
3. Mennesker: Mennesker er det tredje vi skal ta med oss til himmelen. Dette er familie, venner, naboer og alle andre som tror på Jesus. Kanskje vil noen være i himmelen fordi du fortalte dem om Jesus?

Det er med andre ord (minst) tre ting vi skal ta med oss til himmelen. Din etniske identitet, lovsang og mennesker.

Men hva med misjon da? Er ikke misjon det viktigste? Nei, vi skal ikke ta med oss misjonsarbeidet vårt til himmelen. Hvorfor? Det er fordi misjon ikke er et mål. Det er vår tilbedelse av Jesus som er målet.

Misjon er middelet vi bruker for å oppnå dette, for gjennom misjon får flere mennesker fra ulike etniske folkeslag bli kjent med Jesus og deretter muligheten til å tilbe ham evig, på alle verdens språk, med alle tenkelige kulturelle uttrykk og instrumenter.

Dersom ett språk ikke er representert i himmelen, da vil det være et stort tomrom. Og derfor finnes misjon: For at Jesus skal bli evig tilbedt på alle verdens språk. Av så mange mennesker som mulig.

Hvor mange mennesker og folkeslag vil du være med å ta med deg til himmelen, slik at lovsangen skal bli mest mulig komplett?

Skrevet til itro.no

Appell på NLMs Generalforsamling

Nylig fikk jeg det privilegium å holde en appell på Norsk Luthersk Misjonssambands Generalforsamling. Her er det jeg sa:

Mange mennesker stod samlet, tett i tett, på bryggen i Kristiansand. Jeg ser for meg at solen skinte fra skyfri himmel, akkurat som om Gud smilte over folkemengden. De var der for å ta farvel med to unge kvinner, Norges to første misjonærer til Kina. Det var september 1884.

Historien begynner i 1860. I Kristiansand. Da ble ei jente født, som fikk navnet Anna. Hun vokste opp i fattige kår og fikk sannsynligvis begrenset skolegang. Som 19-åring hørte hun en engelsk forkynner tale om Kina. Evangelist Radcliffe var kommet til Kristiansand for å holde møter. Mens hun lyttet til denne engelskmannen, kjente hun hvordan misjonskallet til Kina vokste frem. Ikke lenge etter begynte hun å jobbe som hushjelp hos en av Kristiansands velstående familier, familien Rasmussen. Snart snakket Anna om sitt misjonskall med husfruen, Elisabeth Rasmussen.

På denne tiden var Norge var Norge et fattig land i utkanten av Europa. Kvinner hadde ikke stemmerett og vi hadde fått religionsfrihet, kun 40 år tidligere. Vi hadde ikke selvråderett og var underlagt kongen i Sverige. At en fattig tjenestejente skulle bli Norges første misjonær til Kina virket nærmest umulig. Da Anna snakket med fru Rasmussen om dette, var det ikke vanskelig for fru Rasmussen å peke på alle argumentene for hvorfor dette var en dårlig ide.

Men fru Rasmussen peker ikke på et umulig. Hun løfter frem det mulige.

«Ja!», sier hun. «Men du kan ikke reise alene. Jesus sendte ut sine disipler to og to. Be derfor Høstens Herre drive ut en person du kan reise sammen med til Kina».

Og Anna Jakobsen begynte å be. Og snart skulle hun få bønnesvar.

På samme tid kommer Sofie Reuter til Kristiansand. Hun var fra Sarpsborg, født samme år som Anna og hadde fått jobb som guvernante hos Rasmussens. Sofie fikk snart tilgang til bladet China’s Millions, som fru Rasmussen abonnerte på, misjonsbladet på engelsk fra organisasjonen China Inland Mission i England. Historiene i bladet berørte hjertet hennes. I 1883 kom den svensk-amerikanske evangelisten Fredrik Fransson på besøk til Kristiansand og Sofie opplevde Gud kalle henne til Kina.

Slik fikk Anna bønnesvaret sitt.

Nå står vi på kaien i Kristiansand. Det er september 1884. Båten til England er klar til avgang. Der skal de to unge kvinnene gå på et evangelistkurs, lære seg bedre engelsk og begynne å studere kinesisk.

Historien forteller at herr Rasmussen legger en brun konvolutt i hendene på Anna. Hun åpner den og ser en sum penger så stor som hun aldri før har sett. I et par sekunder lukker hun øynene, ser ned og ber en stille bønn til Gud. Så lukker hun konvolutten og gir den tilbake til herr Rasmussen. «Gi pengene til min mor, hun trenger de mer enn meg. Gud skal forsørge mine behov», sier hun.

Så reiser de til England. Etter litt over et år i England, ankommer de Kina, 6. januar 1886. Sofie Reuter gifter seg med en kjent britisk misjonær, får et barn, men dør av en sykdom, fem år etter ankomst til Kina, 31 år gammel. Anna Jakobsen reiser til det indre av Kina og pionerer arbeid der evangeliet aldri før har blitt forkynt. Hun gifter seg med en kinesisk evangelist, og blir kastet ut av China Inland Mission på grunn av sitt tverrkulturelle ekteskap. I 1900 ankommer de Norge, etter en dramatisk reise ut av Kina, på flukt fra bokseropprørere. Den lille familien reiser tilbake til Kina i 1902 og fortsetter arbeidet sitt, helt til Anna dør i 1911, 51 år gammel.

Dette var de to første norske misjonærene fra Norge til Kina. De skulle bane vei for mange, mange misjonærer fra Norge. Og i dette kjølvannet ble NLM etablert i Bergen i 1891, av kvinner.

For fire år siden satt jeg i et møte med ti kirkeledere fra Kina, sammen med noen andre internasjonale misjonsledere. Kineserne var ledere for fem nettverk av uregistrerte kirker, og hevdet selv å ha mellom 50 og 60 millioner medlemmer i sine fem «familier», som de kalte det. Sammen skulle vi snakke om hvordan de kinesiske kirkene kunne sende ut flere kinesiske misjonærer til andre land. Jeg var invitert fra Norge til å ta del i samtalen. Første dagen, da jeg introduserte meg, og sa jeg var fra Norge, løftet et par av de kinesiske kirkelederne hodet. En av de tok ordet, og sa at hennes oldemor ble en kristen på grunn av norske misjonærer.

«Takket være misjonærer fra Norge, finnes det titusenvis av kristne, bare i mitt område. Dere ga oss evangeliet», sa han. «Tusen takk!».

Denne takken er det NLM som skal ha.

Anna og Sofie var de to første. I deres fotspor fulgte mange. På mange måter var Anna og Sofie prototypene for de som skulle reise til Kina de neste 60 årene, helt til Kina ble stengt for misjonsarbeid. Hvem var de? Hvorfor reiste de? De var unge. Ikke alltid med lang utdannelse, oftest uten formell teologisk kompetanse. Noen var lærere, sykepleiere og noen få var leger. Men de reiste med en sterk kallsbevissthet og personlig overgivelse. For mange ble avskjeden med venner og familie i Norge den siste gangen de så hjemlandet sitt. Muligheten for å dø i Kina av tropesykdommer de ikke hadde medisiner mot, var nemlig reell. De reiste uten det som vi i dag vil kalle for økonomisk sikkerhet.

Men disse kvinnene, og mennene, var med å legge til rette for verdenshistoriens kanskje størst kirkevekst, hvor kanskje så mange som 100 millioner mennesker nå tror på Jesus.

Jeg har lyst til å komme med en profetisk hilsen til dere i NLM, fra en som ikke arbeider i NLM, fra et utsideperspektiv.

I NLMs historie ser vi et DNA som handler om å gjøre nye ting på nye måter, om radikalitet, om kallsbevissthet, tro på unge mennesker, dristighet og tro til Gud. Og da Kina ble stengt for misjon etter andre verdenskrig, så snudde organisasjonen seg rundt og etablerte nye misjonsfelt på andre kontinenter. Dette viser organisasjonens evne til å gjøre nye ting på nye måter.

Hvorfor fortsatte NLM å vokse? Jeg tror der var fordi organisasjonen hadde visjonære ledere som tenkte ekspansjon, samtidig som de formidlet det personlige kallet til tjeneste. En fulgte Guds kall, også der det virket umulig. Uredd gjorde NLM nye ting på nye måter, det var radikalt, og man trodde på unge mennesker og satset stort. De stolte på Guds kall og at Gud skulle forsørge – også økonomisk.

Kallet fra Gud lå i ryggmargen. Verden for Kristus! Dette ligger latent i genene til NLM. Dette er organisasjonens DNA, om du vil.

Røttene og historien forteller meg at NLM har et kall til å være apostolisk. Dette er å gå dit ingen før har vært med evangeliet om Jesus.

Nå kjenner jeg en nød til å formidle Guds kall til NLM: At NLM må fortsette å gå nye steder, være radikale, gjøre nye ting på nye måter og leve ut pionerånden. Motsatsen til dette er konformitet, bedagelighet og frykt. Dette må aldri få prege oss.

Paulus skriver til menigheten i Roma, at hans ære er å forkynne evangeliet kun der Kristi navn ikke er kjent. (Rom 15,20). Må dette være NLMs kall og ambisjon: Å gå der ingen før har vært med evangeliet, gjøre det som ingen før har gjort – i tro til at det er Gud som kaller, både i Norge og blant de minst nådde folkeslagene.

Nå skal nye generasjoner høre misjonskallet. Nye generasjoner som skal sendes. Nye generasjoner som etter hvert skal lede. Jeg ber om at pionerånden må fortsette, frykten overvinnes og at evangeliet går til nye. Slik kan vi om 20 år og 50 år lese historier om folkeslag som har blitt nådd med evangeliet. Fordi NLM sier med Paulus; Vår ære er å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent.

I Lukas 15 leser vi historien om den bortkomne sønnen. La oss gjøre et tankeeksperiment: Hva om faren hadde flere bortkomne sønner og døtre? Hva om den ene bare var en av mange? Ville faren gått til festen, eller ville han stått i porten og speidet, gått på gatene for å lete etter de andre som var fortapt?

Lignelsen om den bortkomne sønn i Lukas 15 handler om uro. Kinamisjonær Asbjørn Aavik kaller det hellig uro. Jeg ser for meg en far som går og speider, og venter på at sønnen skal komme hjem. Alle foreldre vet hva jeg snakker om, det et uroen for barnet som er langt borte og som kanskje aldri kommer hjem. Dette er Guds uro for en verden som lever borte fra ham. Gud vil dele sin hellig uro med oss.

Hvis faren hadde flere bortkomne sønner og døtre, ville han vært på festen eller ville han vårt på gaten? Svaret finner i en annen lignelse, i samme kapittel hos Lukas, i lignelsen om de 99 sauene og den ene. Her forlater gjeteren de 99 for å finne den ene.

Må NLM alltid preges av den hellige uro, eller som Paulus skriver det i 2. kor 5,14, tvunget av Kristi kjærlighet.

Til slutt vil jeg komme med en praktisk oppfordring. Jesus lærte oss ikke å be så mange bønner, men av bønnene han lærte oss, finner vi en i Lukas 10,2. Den begynner med at han ser folkemengden og synes inderlig synd på dem, fordi de er som sauer uten hyrde. Så sier han; Høsten er moden, arbeiderne få. Be derfor Høstens Herre drive arbeidere ut til sin høst. Vil du være med å be denne bønnen? Da vil jeg anbefale deg at du setter alarmklokken på telefonen din til å ringe to minutter over ti, hver da. Så ber du Lukas 10, 2.

Og kanskje blir du selv bønnesvaret til din egen bønn, og lar Høstens Herre sende deg?

Misjon i forandring

Aayan ble født i en hinduistisk familie, i Himalaya, nord i India på grensen til Nepal. Etter en vanskelig hendelse hjemme i landsbyen, rømte han som ung mann til Nederland sammen med Sabnam, en jevnaldrende kvinne fra landsbyen sin. Sabnam hadde kristen bakgrunn, uten at troen betydde noe særlig for henne.

Livet i Europa ble krevende. De hadde vansker med å finne et skikkelig sted å bo, og dårlig betalte strøjobber gjorde at de ikke klarte å etablere seg ordentlig. Etter en tid tok Sabnam kontakt med en kirke i byen de bodde, hvor troen fikk nytt liv. Aayan hang etter hvert med, og der tok han sine første trosskritt. Sakte, men sikkert, ble hverdagen enklere for det unge paret.

Ønsket om å lære mer om sin kristne tro vokste, sammen med en lengsel etter å fortelle andre om Jesus. En av lederne i menigheten anbefalte Ungdom i Oppdrag, og noen måneder senere kom Aayan og Sabnam til Norge som studenter på Disippeltreningsskole (DTS), Ungdom i Oppdrags bibelskole.

Etter endt DTS ble det unge paret værende i Norge for å jobbe med Ungdom i Oppdrag, og i løpet av kort tid opplevde Aayan et kall til Bhutan. Var det slik at Gud kalte Sabnam og Aayan tilbake til Himalaya, for å jobbe i Bhutan, et land som i realiteten er tilnærmet hermetisk lukket for kristen virksomhet? Tankene om Bhutan forsvant ikke, men å flytte dit virket umulig, særlig etter at deres første barn ble født. Hvem kunne de jobbe med? Hvordan skulle de få visum? Og hvem ville betale for en ung familie fra en indisk fjellandsby?

En dag leste Aayan om en kirke i Tyskland som hadde engasjert seg blant bhutanerne som bodde i nærområdet. En gnist ble tent. Hadde Gud likevel snakket om Bhutan? De tok kontakt med kirken, reiste på besøk og ble ønsket varmt velkommen. Ikke lenge etterpå tok de et misjonsforberedende kurs og flyttet deretter til Tyskland, for å ta del i menighetens kirkeplanting blant bhutanerne.

Nå har Aayan og Sabnam bodd i Tyskland i flere år. De har fått seg både jobb og leilighet, og store deler av deres fritid går med til å formidle hvem Jesus er til bhutanere og hjelpe unge bhutanere som har komme til tro på Jesus.

Historien om Sabnam og Aayan er ikke uvanlig. Faktisk er den et ganske typisk eksempel på hvordan misjon ser ut i dag. Vi kaller dette gjerne «Den fjerde æra i protestantisk misjon».

Mens William Carey (1761 – 1834) og Hudson Taylor (1832 – 1905) gjerne blir forbundet med de to første «bølgene» av protestantisk misjonshistorie, startet tredje æra protestantisk misjon etter andre verdenskrig, med personer som India-misjonæren Donald McGavran (1897 – 1990) som snakket om et kontekstualisert evangelium, Cameron Townsend (1896 – 1982) som startet Wycliffe Bibeloversettere og dermed fokuserte på at Bibelen på oversettes til alle språk og Ralph Winter (1924 – 2009) som fokuserte på de små og glemte folkeslagene.

Felles for alle disse tre epokene av protestantisk misjon, er at misjonærene reiste «fra Vesten til resten», altså misjonærene kom fra Europa og Nord-Amerika og reiste til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mot slutten av 1900-tallet forflyttet den globale kirkes tyngdepunkt seg fra «Nord» til «Sør», noe som i stor grad preger dagens globale misjonsarbeid.

Den største endringen i dagens globale misjonsvirkelighet er at misjonærer reiser i dag fra «alle» land til «alle» land. Dette betyr at «alle» land er blitt misjonssendeland, mens alle land samtidig er blitt misjonsmottakere. Mongolia, som i realiteten var uten en eneste kirke før 1990, er landet i verden som i dag sender ut flest misjonærer per antall aktive kristne.

Misjon er i forandring, og dermed har misjonærrollen også forandret seg. Hva betyr dette for Norges rolle som misjonssendeland? Jeg mener denne omstillingen ikke betyr at færre misjonærer bør sendes fra Norge, men det bør derimot forandre måten vi sender misjonærer og hvilken rolle misjonærene fra Norge skal ha.

På trykk i Dagen, 31. mai 2018

Send more money!

Siden 1990 har antall norske misjonærer til andre land blitt cirka halvert. Flere sier at dette er helt greit, siden misjonærer i dag jobber annerledes enn før. Istedenfor å sende norske misjonærer bør vi heller sende mer penger.

Ja, vi skal sende mer penger! Men det er samtidig et stort problem med å tenke at dette er det eneste vi skal gjøre. For det første finnes det over 1000 folkegrupper i verden som er helt uberørt av evangeliet. Dette betyr at det er ingen kirke der, ingen kristne der, ingen bibel, ingen misjonærer… det er ingen som gjør noe for at menneskene i disse folkeslagene skal kunne høre om Jesus. Om ingen forteller disse om Jesus, vil de leve et helt liv uten å noen gang få høre at Gud er god og at Jesus allerede har forsont seg selv med alle menneskene i hele verden.

Ja, vi skal sende mer penger. Men problemet er at det i over 1000 folkegrupper, så finnes det ingen å sende penger til.

Derfor trenger vi å sende mer enn penger. Vi må også sende mennesker.

Alle mennesker har rett til å høre evangeliet, og så er det opp til hver enkelt å finne ut av hva de vil gjøre med det de har hørt. Men for at alle skal høre, må mennesker krysse grenser, lære språk, forstå kultur og bosette seg blant disse folkeslagene der Jesu navn aldri før har blitt nevnt.

I dag reiser misjonærer fra nær sagt alle land til alle land. Evangeliet går frem raskere enn noen gang. Også Norge må ta del i dette arbeidet. Da kan vi ikke bare sende penger. Vi må også sende mennesker.

For å lese mer om folkegruppene som aldri har blitt berørt av budskapet om Jesus, kan du besøke www.finishingthetask.com eller  https://joshuaproject.net

Skrevet for www.itro.no 

Hva har jødefolket med misjon å gjøre?

 

Jeg jobber i Ungdom i Oppdrag fordi jeg har misjonskall. Målet med misjon er at alle folkeslag skal være representert foran Guds trone, hvor de tilber Jesus på sitt eget språk og med sine egne kulturelle uttrykk.

Foto: chabad.org

Hva har jødefolket med misjon å gjøre? Mye. For å forstå dette, må vi gå til historien om da Gud kalte Abraham. Abraham ble utvalgt fordi Gud ønsket å bruke ham til å gjøre sitt navn kjent blant alle folkeslag. Dette kommer frem i konklusjonen av Guds kallelse av Abraham; «I deg skal alle slekter på jorden velsignes». (1 Mos 12,3).

Gud gjentar sine løfter til Abraham flere ganger, men også til hans sønn Isak og hans barnebarn Jakob. Guds ønske om å velsigne alle jordens folkeslag går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente. Vi ser det for eksempel i Salmenes bok: «Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» (Salm 96,3). Vi ser det i Kong Salomos innvielsesbønn for templet i Jerusalem: «Det kan også hende at fremmede … kommer og ber, … da må du høre dem fra himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne … » (2 Krøn 6,32-33). Vi ser det som et resultat av Daniels virke i Babylon, hvor Kong Dareios proklamerer: «Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike … skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid.» (Dan 6,27). Vi ser det gjennom profeten Jona, som forkynner for menneskene i Ninive, og at Gud holder sin dom tilbake og frelser menneskene, etter at de har omvendt seg.

Målet med Guds pakt med Abraham var altså frelse for alle mennesker. Med denne pakten fulgte det med mange løfter til jødefolket. Vi tror ikke disse løftene er opphevet. De gjelder fremdeles, både «for jøde og greker», og ble oppfylt i Jesu frelsesverk, noe Jesus selv bekrefter: «…for frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22).

I opprettelsen av sin pakt med Abraham, ber Gud patriarken om å telle stjernene. Det skulle vise seg å være en umulig oppgave, da stjernene er så mange at de ikke kan telles. Så mange skal Abrahams etterkommere bli, sier Gud. Hebreerbrevets forfatter sier at Abraham døde uten å se dette løftet bli oppfylt (Hebr 11,13). Men Bibelen forteller at løftet skal oppfylles! Evangelisten Johannes får et syn av dette, da han satt som fange på øya Patmos: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran troen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene.» (Joh Åp 7,9).

Kanskje prøvde Abraham å telle stjernene? Kanskje prøvde Johannes å telle menneskene han så? Også han måtte gi opp. Istedenfor sier den aldrende Johannes at menneskeskaren er så stor at de umulig kan telles. Men han ser at alle folkeslag er representert.

Johannes’ syn er oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Men det er også noe mer; det er oppfyllelsen av pakten Gud etablerte med Abraham og jødefolket. Slik henger Guds løfter til jødefolket sammen med misjon. Å snakke om misjon uten å forstå Guds løfter til Abraham og jødefolket, er som å kjøre bil uten hjul.

For løftene, som ikke kan svikte, de står evig fast.

30 dagers bønn for muslimer

I april 1992 møttes Ungdom i Oppdrags internasjonale ledere i Midtøsten. Det ble startskuddet for en av vår tids største globale bønnekampanjer.

Det første bønne-hefte som ble utgitt i 1993.

Under samlingen opplevde de at Gud minnet dem om å kalle så mange kristne som mulig til å se muslimene gjennom Guds øyne og be for den muslimske verden. Det ble startskuddet for bønnekampanjen “30 dagers bønn for verdens muslimer”. Siden 1993 har kampanjen gått, hvert eneste år, gjennom muslimenes fastemåned Ramadan, hvor flere millioner mennesker har være med å be.

“30 dagers bønn for verdens muslimer” utgir hvert år et bønnehefte, hvor en kan få hjelp til å be for muslimer, hver dag, gjennom Ramadan – muslimenes fastemåned. Når vi som kristne hører om Ramadan i media, eller ser hvordan våre muslimske venner faster, så minner det oss på å be for muslimene.

16. mai går startskuddet for årets bønneaksjon. Heftet som skal brukes i år, er nå gått i trykken og du kan bestille det på www.30dagersbonn.no Der kan du også laste det ned digitalt som en PDF.

Som kristne er vi kalt til å be for menneskene rundt oss. Jeg vil anbefale så mange som mulig å bli med på årets aksjon. Du kan bruke heftet alene, i din bibelgruppe eller i din menighet.

Nedgang i antall norske misjonærer

For en nerd som meg, er det alltid et høydepunkt når Norme og Digni legger sin årlige statistikk over norske misjonsorganisasjoners arbeid.

Folkebevegelse: Årets rapport forteller om et brennende engasjement, stor bredde og at norsk misjon er en levende folkebevegelse! Medlemsorganiasjonene i Norme og Digni omsetter for nesten syv milliarder kroner i året, har over 9200 ansatte og samler årlig inn 1,5 milliarder kroner, mens 300 000 og 350 000 personer er aktive i organisasjonenes arbeid. Ikke mange bevegelser i Norge kan vise til samme omfang.

Massivt: Når vi tenker på alle enkeltpersoner som blir berørt gjennom arbeidet som drives, både i Norge og utlandet, er dette massivt.

Alvor: Likevel er det et aspekt i rapporten som gnager i meg. Dette gjelder antall norske misjonærer til andre land. Den sier at det i 2016 var 529 utsendte misjonærer fra Norge, en nedgang både i forhold til 2015 og 2014. Årets nedgang er isolert sett ikke alvorlig. I 2013 skrev jeg følgende om samme tema.

Forklaringer til nedgang: Dersom man sammenligner dagens antall misjonærer fra Norge med antallet i 1990, er nedgangen likevel ganske betydelig, kanskje så mange som 300 misjonærer. Forklaringene til nedgangen er både gode og mange, hvor hovedårsaken er at misjonærrollen har endret seg og at misjonærer nå i større grad enn før jobber i partnerskap med lokale kirker. Dette er en riktig analyse.

Gnagende følelse: Likevel sitter jeg med en gnagende følelse. Er strategiske årsaker den egentlige grunnen til nedgangen? Eller finnes det dypereliggende forklaringer? Er den reelle årsaken til nedgangen i antall norske misjonærer egentlig et uttrykk for den åndelige situasjonen landet vårt befinner seg i?

En større krise: Og er det et uttrykk for en enda større krise at vi forklarer årsaken til misjonærnedgangen med strategi, istedenfor at vi roper til Gud om hjelp? Mitt perspektiv er at så lenge det finnes tusenvis av folkegrupper i verden uten et kristent vitnesbyrd kan vi ikke slå oss til ro med at antall norske misjonærer går ned!

 

Har alle kristne misjonskall?

 

 

Har alle kristne misjonskall? Det kan jo virke slik siden misjonsbefalingen ble gitt til alle disiplene.

Det er ikke slik at alle kristne skal reise ut som misjonær. Heller ikke alle kristne på apostlenes tid var misjonærer. Men alle som har Jesus som Herre, er kalt til å ha et misjonsengasjement. Jesus vil nemlig at alle skal være engasjert.

Hva betyr dette i praksis? Her er noen praktiske tips til hva du kan gjøre:

  • Noen må sende pengerDu kan for eksempel gi penger (selv om du ikke tjener så mye) eller samle inn penger til en misjonsorganisasjon eller en misjonær.
  • Noen må be for misjonærene og be for menneskene som bor i en by eller et folkeslag hvor det ikke finnes misjonærer. Noen må også be om at Gud skal kalle flere mennesker til å bli misjonærer (Luk 10,2). Du kan for eksempel be fast for en misjonær eller for et folkeslag der det ikke finnes kirker. Du finner masse informasjon om unådde folkeslag hvordan du kan be på www.joshuaproject.net
  • Noen må hjelpe misjonærene praktisk. Å sende noen ut er ikke bare å legge hendene på en misjonær og så glemme at han eller hun eksisterer. Du kan for eksempel sende oppmuntrende meldinger på Facebook eller Snap til en misjonær du kjenner. Eller kanskje skulle du bruke en sommerferie eller en vinterferie til å besøke en misjonær for å hjelpe til praktisk, hvis han eller hun trenger hjelp? I
  • Norge bor det mennesker som ikke har hørt om Jesus. Dette er gjerne innvandrere fra andre land. Du kan for eksempel fortelle en person om Jesus, eller bli venner med en muslim?
  • Noen må fortelle andre om behovet for misjonærer. Dette kan du gjøre, selv om du ikke er misjonær selv. Du kan for eksempel dele artikler og videoer på Facebook, invitere en taler til Skolelaget, koret ditt eller ungdomsgruppa di for å fortelle om misjon? Eller så kan du kanskje selv holde en andakt om misjon?

På denne måten kan du være med å bidra, selv om du selv ikke reiser ut som misjonær. Bestem deg for å gjøre minst en ting på listen over, en ting som du har lyst til og som du tror du kan få til.

Ikke alle har nemlig misjonskall, men med å gjøre minst en av disse tingene kan du være med å bidra i misjonsarbeidet. Alle kristne er nemlig kalt til å være engasjert!

Dette er en artikkel som er skrevet til www.itro.no