Send more money!

Siden 1990 har antall norske misjonærer til andre land blitt cirka halvert. Flere sier at dette er helt greit, siden misjonærer i dag jobber annerledes enn før. Istedenfor å sende norske misjonærer bør vi heller sende mer penger.

Ja, vi skal sende mer penger! Men det er samtidig et stort problem med å tenke at dette er det eneste vi skal gjøre. For det første finnes det over 1000 folkegrupper i verden som er helt uberørt av evangeliet. Dette betyr at det er ingen kirke der, ingen kristne der, ingen bibel, ingen misjonærer… det er ingen som gjør noe for at menneskene i disse folkeslagene skal kunne høre om Jesus. Om ingen forteller disse om Jesus, vil de leve et helt liv uten å noen gang få høre at Gud er god og at Jesus allerede har forsont seg selv med alle menneskene i hele verden.

Ja, vi skal sende mer penger. Men problemet er at det i over 1000 folkegrupper, så finnes det ingen å sende penger til.

Derfor trenger vi å sende mer enn penger. Vi må også sende mennesker.

Alle mennesker har rett til å høre evangeliet, og så er det opp til hver enkelt å finne ut av hva de vil gjøre med det de har hørt. Men for at alle skal høre, må mennesker krysse grenser, lære språk, forstå kultur og bosette seg blant disse folkeslagene der Jesu navn aldri før har blitt nevnt.

I dag reiser misjonærer fra nær sagt alle land til alle land. Evangeliet går frem raskere enn noen gang. Også Norge må ta del i dette arbeidet. Da kan vi ikke bare sende penger. Vi må også sende mennesker.

For å lese mer om folkegruppene som aldri har blitt berørt av budskapet om Jesus, kan du besøke www.finishingthetask.com eller  https://joshuaproject.net

Skrevet for www.itro.no 

Hva har jødefolket med misjon å gjøre?

 

Jeg jobber i Ungdom i Oppdrag fordi jeg har misjonskall. Målet med misjon er at alle folkeslag skal være representert foran Guds trone, hvor de tilber Jesus på sitt eget språk og med sine egne kulturelle uttrykk.

Foto: chabad.org

Hva har jødefolket med misjon å gjøre? Mye. For å forstå dette, må vi gå til historien om da Gud kalte Abraham. Abraham ble utvalgt fordi Gud ønsket å bruke ham til å gjøre sitt navn kjent blant alle folkeslag. Dette kommer frem i konklusjonen av Guds kallelse av Abraham; «I deg skal alle slekter på jorden velsignes». (1 Mos 12,3).

Gud gjentar sine løfter til Abraham flere ganger, men også til hans sønn Isak og hans barnebarn Jakob. Guds ønske om å velsigne alle jordens folkeslag går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente. Vi ser det for eksempel i Salmenes bok: «Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» (Salm 96,3). Vi ser det i Kong Salomos innvielsesbønn for templet i Jerusalem: «Det kan også hende at fremmede … kommer og ber, … da må du høre dem fra himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne … » (2 Krøn 6,32-33). Vi ser det som et resultat av Daniels virke i Babylon, hvor Kong Dareios proklamerer: «Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike … skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid.» (Dan 6,27). Vi ser det gjennom profeten Jona, som forkynner for menneskene i Ninive, og at Gud holder sin dom tilbake og frelser menneskene, etter at de har omvendt seg.

Målet med Guds pakt med Abraham var altså frelse for alle mennesker. Med denne pakten fulgte det med mange løfter til jødefolket. Vi tror ikke disse løftene er opphevet. De gjelder fremdeles, både «for jøde og greker», og ble oppfylt i Jesu frelsesverk, noe Jesus selv bekrefter: «…for frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22).

I opprettelsen av sin pakt med Abraham, ber Gud patriarken om å telle stjernene. Det skulle vise seg å være en umulig oppgave, da stjernene er så mange at de ikke kan telles. Så mange skal Abrahams etterkommere bli, sier Gud. Hebreerbrevets forfatter sier at Abraham døde uten å se dette løftet bli oppfylt (Hebr 11,13). Men Bibelen forteller at løftet skal oppfylles! Evangelisten Johannes får et syn av dette, da han satt som fange på øya Patmos: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran troen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene.» (Joh Åp 7,9).

Kanskje prøvde Abraham å telle stjernene? Kanskje prøvde Johannes å telle menneskene han så? Også han måtte gi opp. Istedenfor sier den aldrende Johannes at menneskeskaren er så stor at de umulig kan telles. Men han ser at alle folkeslag er representert.

Johannes’ syn er oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Men det er også noe mer; det er oppfyllelsen av pakten Gud etablerte med Abraham og jødefolket. Slik henger Guds løfter til jødefolket sammen med misjon. Å snakke om misjon uten å forstå Guds løfter til Abraham og jødefolket, er som å kjøre bil uten hjul.

For løftene, som ikke kan svikte, de står evig fast.

30 dagers bønn for muslimer

I april 1992 møttes Ungdom i Oppdrags internasjonale ledere i Midtøsten. Det ble startskuddet for en av vår tids største globale bønnekampanjer.

Det første bønne-hefte som ble utgitt i 1993.

Under samlingen opplevde de at Gud minnet dem om å kalle så mange kristne som mulig til å se muslimene gjennom Guds øyne og be for den muslimske verden. Det ble startskuddet for bønnekampanjen “30 dagers bønn for verdens muslimer”. Siden 1993 har kampanjen gått, hvert eneste år, gjennom muslimenes fastemåned Ramadan, hvor flere millioner mennesker har være med å be.

“30 dagers bønn for verdens muslimer” utgir hvert år et bønnehefte, hvor en kan få hjelp til å be for muslimer, hver dag, gjennom Ramadan – muslimenes fastemåned. Når vi som kristne hører om Ramadan i media, eller ser hvordan våre muslimske venner faster, så minner det oss på å be for muslimene.

16. mai går startskuddet for årets bønneaksjon. Heftet som skal brukes i år, er nå gått i trykken og du kan bestille det på www.30dagersbonn.no Der kan du også laste det ned digitalt som en PDF.

Som kristne er vi kalt til å be for menneskene rundt oss. Jeg vil anbefale så mange som mulig å bli med på årets aksjon. Du kan bruke heftet alene, i din bibelgruppe eller i din menighet.

Nedgang i antall norske misjonærer

For en nerd som meg, er det alltid et høydepunkt når Norme og Digni legger sin årlige statistikk over norske misjonsorganisasjoners arbeid.

Folkebevegelse: Årets rapport forteller om et brennende engasjement, stor bredde og at norsk misjon er en levende folkebevegelse! Medlemsorganiasjonene i Norme og Digni omsetter for nesten syv milliarder kroner i året, har over 9200 ansatte og samler årlig inn 1,5 milliarder kroner, mens 300 000 og 350 000 personer er aktive i organisasjonenes arbeid. Ikke mange bevegelser i Norge kan vise til samme omfang.

Massivt: Når vi tenker på alle enkeltpersoner som blir berørt gjennom arbeidet som drives, både i Norge og utlandet, er dette massivt.

Alvor: Likevel er det et aspekt i rapporten som gnager i meg. Dette gjelder antall norske misjonærer til andre land. Den sier at det i 2016 var 529 utsendte misjonærer fra Norge, en nedgang både i forhold til 2015 og 2014. Årets nedgang er isolert sett ikke alvorlig. I 2013 skrev jeg følgende om samme tema.

Forklaringer til nedgang: Dersom man sammenligner dagens antall misjonærer fra Norge med antallet i 1990, er nedgangen likevel ganske betydelig, kanskje så mange som 300 misjonærer. Forklaringene til nedgangen er både gode og mange, hvor hovedårsaken er at misjonærrollen har endret seg og at misjonærer nå i større grad enn før jobber i partnerskap med lokale kirker. Dette er en riktig analyse.

Gnagende følelse: Likevel sitter jeg med en gnagende følelse. Er strategiske årsaker den egentlige grunnen til nedgangen? Eller finnes det dypereliggende forklaringer? Er den reelle årsaken til nedgangen i antall norske misjonærer egentlig et uttrykk for den åndelige situasjonen landet vårt befinner seg i?

En større krise: Og er det et uttrykk for en enda større krise at vi forklarer årsaken til misjonærnedgangen med strategi, istedenfor at vi roper til Gud om hjelp? Mitt perspektiv er at så lenge det finnes tusenvis av folkegrupper i verden uten et kristent vitnesbyrd kan vi ikke slå oss til ro med at antall norske misjonærer går ned!

 

Har alle kristne misjonskall?

 

 

Har alle kristne misjonskall? Det kan jo virke slik siden misjonsbefalingen ble gitt til alle disiplene.

Det er ikke slik at alle kristne skal reise ut som misjonær. Heller ikke alle kristne på apostlenes tid var misjonærer. Men alle som har Jesus som Herre, er kalt til å ha et misjonsengasjement. Jesus vil nemlig at alle skal være engasjert.

Hva betyr dette i praksis? Her er noen praktiske tips til hva du kan gjøre:

  • Noen må sende pengerDu kan for eksempel gi penger (selv om du ikke tjener så mye) eller samle inn penger til en misjonsorganisasjon eller en misjonær.
  • Noen må be for misjonærene og be for menneskene som bor i en by eller et folkeslag hvor det ikke finnes misjonærer. Noen må også be om at Gud skal kalle flere mennesker til å bli misjonærer (Luk 10,2). Du kan for eksempel be fast for en misjonær eller for et folkeslag der det ikke finnes kirker. Du finner masse informasjon om unådde folkeslag hvordan du kan be på www.joshuaproject.net
  • Noen må hjelpe misjonærene praktisk. Å sende noen ut er ikke bare å legge hendene på en misjonær og så glemme at han eller hun eksisterer. Du kan for eksempel sende oppmuntrende meldinger på Facebook eller Snap til en misjonær du kjenner. Eller kanskje skulle du bruke en sommerferie eller en vinterferie til å besøke en misjonær for å hjelpe til praktisk, hvis han eller hun trenger hjelp? I
  • Norge bor det mennesker som ikke har hørt om Jesus. Dette er gjerne innvandrere fra andre land. Du kan for eksempel fortelle en person om Jesus, eller bli venner med en muslim?
  • Noen må fortelle andre om behovet for misjonærer. Dette kan du gjøre, selv om du ikke er misjonær selv. Du kan for eksempel dele artikler og videoer på Facebook, invitere en taler til Skolelaget, koret ditt eller ungdomsgruppa di for å fortelle om misjon? Eller så kan du kanskje selv holde en andakt om misjon?

På denne måten kan du være med å bidra, selv om du selv ikke reiser ut som misjonær. Bestem deg for å gjøre minst en ting på listen over, en ting som du har lyst til og som du tror du kan få til.

Ikke alle har nemlig misjonskall, men med å gjøre minst en av disse tingene kan du være med å bidra i misjonsarbeidet. Alle kristne er nemlig kalt til å være engasjert!

Dette er en artikkel som er skrevet til www.itro.no 

 

Gud har tre favoritter

 

Gjennom hele Det gamle testamentet snakker Gud særlig om tre grupper. De fremstår nærmest som hans favoritter. Noen ganger omtaler han det som en gudstjeneste i seg selv å ivareta rettighetene til disse. Dette er foreldreløse, enker og innvandrere. Jesus og apostlene bekrefter dette mønsteret i Det nye testamentet.

Under utvandringen fra Egypt til Israel ble jødenes nasjonalidentitet formet og etablert. En sentral del av dette var Moseloven som Gud ga israelsfolket i ørkenen. Senere var det profetenes oppgave å holde folket ansvarlig for deres evne til å etterleve Moseloven. Da Jesus skulle oppsummere Moseloven og profetenes budskap, konstaterer han følgende: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand’. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv’. På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Mat 22,37-40).

De foreldreløse vokste opp uten en familie som kunne forsørge. Derfor var det storsamfunnets rolle å ta vare på disse og sikre deres fremtid. Enkene var i samme situasjon siden de hadde mistet sin inntekt, og det var samfunnets ansvar å sørge for at heller ikke disse falt utenfor og måtte tigge eller prostituere seg for å overleve. Den tredje gruppen var mennesker av en annen etnisk opprinnelse. Disse var enten innvandrere fra andre land, etterkommere etter de som hadde flyktet fra Egypt sammen med jødefolket, eller overlevende fra folkene som bodde i Israel, da jødefolket inntok landet.

Det er som om Gud bruker disse tre gruppene som jødefolkets moralske kompass; evner de å tenke på andre enn seg selv? Klarer de å være inkluderende? Viser de barmhjertighet?

I Moseloven sier Gud: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.» (3 Mos 19, 33). Etter at Israel er etablert som nasjon og senere får konger, fortsetter Gud sin tale om de foreldreløse, enker og innflyttere. Flere ganger refser profetene israelsfolket fordi de ikke evner å ivareta disse menneskene. Profeten Jesaja kaller omsorgen for disse som «den rette faste» (Jes. 58). Noen hundre år etter Jesaja plukker Jesus opp tråden. «­Disse mine minste», kaller han dem, og sier at det vi gjør mot en av disse, gjør vi mot Mesteren selv. (Matt 25).

Emanuel Minos (1925-2014) er en av vårt lands mest kjente evangelister. I 1968 hadde han møter i Valdres, og ble da oppsøkt av en kvinne på 90 år som fortale om sine fremtidssyn. Hun beskrev ting som da virket umulige og utenkelige. Ett av bildene gjaldt en stor folkevandring. Den 90 år gamle kvinnen fortalte at mennesker fra fattige land kom til å strømme til Norge. «Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen», sa kvinnen. I følge Minos gråt den gamle kvinnen og sa: «Jeg får ikke se det, men du får se det».

Evner vi å holde «den rette faste»? Mange kristne gjør mye for å møte innvandrere med godhet. Men dessverre finnes det også kristne som snakker om flyktninger på måter som jeg ikke tror gleder Gud. På samme måte som profetene brukte israelsfolkets evne til barmhjertighet som et mål på deres gudsfrykt, holder Guds ord oss på samme måte ansvarlig i dag. Jakob sier at vår tro skal måles med våre gjerninger (Jak 1,19-27).

Det greske ordet philoxenia brukes for gjestfrihet i Det nye testamentet. Direkte oversatt betyr dette «kjærlighet til fremmede». Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det» (Hebr 13,2).

Frykt er aldri en kristen respons. En kristen respons er å vise godhet mot fremmede og vår tids «enker» og «foreldreløse».

Verdens viktigste arbeid

 

Jeg føler meg super-heldig. Hvorfor? Fordi jeg lever akkurat nå. La meg forklare.

Men først må jeg ta en liten omvei.

 

Visste du at det finnes cirka 7000 språk i verden?

I år 1800 var Bibelen (eller deler av Bibelen) oversatt til bare 94 språk. Men så skjedde det noe; kirkene i Europa begynte nemlig å sende ut misjonærer på måter som ikke hadde skjedd før. Noen av disse bestemte seg for å oversette Bibelen. I år 1900 hadde Bibelen (eller deler av Bibelen) blitt oversatt til 540 språk.

Utover 1900-tallet skulle takten øke ytterligere. En 21-åring fra USA skulle spille en sentral rolle.

I 1917 reiste en ung student fra USA til Guatemala for å distribuere bibler på spansk. Cameron Townsend var 21 år. Han bosatte seg blant cakchiquelene, et av urfolkene i landet. En dag møtte han en mann som spurte om Cameron hadde en bibel på hans eget språk – ikke bare på spansk. Den unge misjonæren måtte bare beklage og si at det hadde han ikke. «Hvis guden din er så stor, hvorfor kan han ikke snakke mitt språk?», spurte indianeren. Dette spørsmålet skulle endret livet til den unge misjonæren. Han brukte de neste 14 årene på å utvikle et skriftspråk for cakchiquelene, starte skoler og oversette Bibelen. I 1931 ble Det nye testamentet utgitt på cakchiquel.

Cameron oppdaget hvor viktig det var at mennesker kunne lese Bibelen på sitt hjertespråk. Du kan bare tenke deg selv; hva om Bibelen kun var tilgjengelig på engelsk eller tysk? Hva ville det gjort med troen din og gudsbildet ditt?

Cameron ønsket å dele kunnskapen sin med andre og han arrangerte et sommerkurs i 1934. Det kom to studenter. Året etter kom det fem. Men fra 1936 begynte arbeidet å vokse raskt og en organisasjon tok form. Han kalte den for Wycliffe. I løpet av noen tiår skulle dette bli en verdensomspennende misjonsorganisasjon med fokus på bibeloversettelse.

Men det var ikke bare Cameron som fokuserte på bibeloversettelse. Mens Bibelen eller bibeldeler var oversatt til 540 språk i 1900, hadde tallet steget til 1207 språk i 1950. Og takten økte. Men den økte ikke raskt nok. Mot slutten av 90-tallet samlet ledere i Wycliffe og andre misjonsorganisasjoner seg for å snakke om hvor lang tid det ville ta før alle verdens språk hadde en bibel. De fant ut at med dagens tempo ville man ikke bli ferdig før i år 2115. Det ville med andre ord ta 150 år før alle språk i verden fikk en bibeldel på sitt språk. 150 år! Det måtte de gjøre noe med.

Wycliffe begynte de å legge planer. Andre misjonsorganisasjoner ble etter hvert med (blant annet Ungdom i Oppdrag, som jeg arbeider i). Sammen ble de enige om en modig visjon og lanserte denne høsten 1999: Alle språk i verden – der det er behov – skal ha et påbegynt bibeloversettelsesarbeid innen år 2025.

Hvordan er situasjonen nå? I år 2000 passerte man 2500 språk. I 2015 ble 3000 språk passert. Da manglet cirka 4000 språk en bibeldel. Den siste rapporten jeg leste viste at 3004 språk har fått Bibelen eller en bibeldel oversatt, mens oversettelsesarbeid er påbegynt i ytterligere 2422 språk. «Bare» 1671 språk gjenstår. Dersom takten opprettholdes, vil vi klare målet før 2025.

Skjønner du nå hvorfor jeg er begeistret?

I år 2033 skal vi feire at det er 2000 år siden Jesu oppstandelse. Hvilken gave skal vi gi Jesus? Ville ikke den beste gaven være at alle språk i verden har et påbegynt oversettelsesarbeid av Bibelen og at de aller, aller fleste språk i verden har enten hele Bibelen, Det nye testamentet eller noen bibeldeler oversatt til sitt språk?

Nå forstår du hvorfor jeg føler meg så utrolig heldig? Tenk at jeg kanskje får leve den dagen da  Bibelen kan leses på praktisk talt alle språk i hele verden.

 

Mer verd enn hele verden

I dag møtte jeg en helt på flyplassen. Og jeg lærte noe viktig.

I dag møtte jeg en helt på Oslo lufthavn. Hun var på vei til Grønland. Det ble en kort prat. Men i løpet av de korte minuttene lærte jeg noe viktig.

Hanne har jobbet i Ungdom i Oppdrag lengre enn meg. Jeg husker henne fra da jeg var 21 og helt fersk i UIO. I dag er hun på vei til Grønland, til østkysten av Grønland, for å være helt presis. I mange år har hun brukt mange penger av egen lomme for å reise til denne delen av verden, hvor det kun bor 3500 mennesker. Menneskene der snakker en dialekt som er ganske annerledes enn de som bor på vestkysten, der flesteparten av menneskene på Grønland bor. Mange ganger har jeg sett og hørt Hanne dele hjertet sitt for menneskene i denne delen av verden. Ofte med tårer han hun snakket om både sin kjærlighet og Guds kjærlighet til menneskene der.

“Disse menneskene er verdt alle kronene jeg har brukt”, sa hun.

Det er helt sant. Et enkelt menneske er mer verd enn hele verden.

Gud har en annen økonomi enn oss. Det lærte jeg i dag.

Menighet eller misjonsorganisasjon?

 

«Så du jobber for Ungdom i Oppdrag?» Jeg husker hvordan kirkelederen fra Øst-Europa satte to spisse øyne i meg. Sammen skulle vi undervise på en konferanse for menighetsplanting blant muslimer. Både toneleie og kroppsspråk kommuniserte ganske tydelig reservasjon.

Litt senere på dagen møttes vi over en kopp kaffe. I mellomtiden hadde han undervist om menighetens misjonsrolle. «The local Church is the Hope of the World», sa han og siterte Bill Hybels. Eller Charles Spurgeon, som har sagt mer eller mindre det samme. «Jesus opprettet ikke en misjonsorganisasjon. Han bygger sin kirke», sa han. Jeg tolket ham dithen at organisasjoner som Ungdom i Oppdrag egentlig ikke har bibelsk legitimitet. Jeg forstod godt hva han mente. Dette var ikke første gangen jeg hørte lignende perspektiv. Det ble mange kopper kaffe den ettermiddagen. Og en god prat.

Det er to spor som preger kirkehistorien. Det ene sporet finner sitt uttrykk i den lokale kirken. I Det nye testamentets brevlitteratur ser vi at apostlene arbeidet med å organisere fruktene av sitt misjonsarbeid til lokale menigheter. For å beskrive de nye lokale kirkene brukte de begrepene ekklesia, som betyr å være kalt ut og koinonia, som betyr fellesskap. Senere har både de historiske- og de protestantiske kirkene fulgt dette sporet. Jesus sier selv at han vil bygge sin kirke (ekklesia) på apostlenes grunnvoll og dødsrikets porter skal ikke få makt over den (Matt 16,18).

Det andre sporet i kirkehistorien er de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene, som strukturelt ofte har operert uavhengig av de lokale kirkene. I den protestantiske historien ble de første misjonsorganisasjonene etablert på 1700-tallet, i kjølvannet av William Careys arbeid i India. I de historiske kirkene er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på det samme. Disse organisasjonene forstår seg som del av den universelle kirke, men opererer i liten egrad under den lokale kirkes autoritet. «I kirken, men ikke under kirken», sa Ludvig Hope, generalen i Kinamisjonen. Hans kirkesyn preget i stor grad den norske lekmannsbevegelse, og dermed også mange av de norske misjonsorganisasjonene i forrige århundre. Men også dette sporet går tilbake til apostlenes tid. Paulus ble for eksempel utsendt av kirken i Antiokia, uten at han var underlagt deres autoritet. Han opererte i små, mobile kirkeplantingsteam som etablerte lokale kirker der de ankom, og opererte på utsiden av strukturene som fantes i de lokale kirkene. Kirkene som de etablerte, ble derimot så raskt som mulig underlagt lokalt lederskap.

Disse to sporene har ofte fungert i gjensidig avhengighet. Mens kirken gjerne har hatt et lokalt arbeidsfelt med fokus på forkynnelse, evangelisering, opplæring og diakoni, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer.

Dr. Ralph Winter (1924-2009), grunnleggeren av US Center for World Mission, og en av de mest innflytelsesrike misjonslederne i det forrige århundre, kalte disse to sporene for «sodalitet» og «modalitet». Modalitet uttrykker den lokale kirken, mens sodalitet betegner misjonsorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner og kristne hjelpeorganisasjoner. Winter hevdet at forutsetningen for at kirkens misjonsarbeid skal ekspandere, er at begge sporene anerkjenner hverandres ulike roller og legitimitet.

Vil vi se at disse to sporene i større og større grad operere sammen? Vil denne synergien være med å gi større kraft til verdensmisjon? Jeg håper det. Og jeg håper samspillet mellom disse to ulike sporene vil gjøre at Guds rike vokser, både i Norge og blant folkeslagene.

Gud har ikke kontroll

«Slapp av, Gud har kontroll!» Dette refrenget hører jeg til stadighet. Vi lever nemlig i urolige tider. Og i slike tider kan utsagn som dette få oss til å slappe av.

Dessverre er jeg redd for at utsagnet ikke medfører riktighet. Jo, selvsagt, Gud har all makt og han er allmektig. Derfor kan han gjøre hva han vil – når han vil. Men utsagnet er likevel ikke rett.

«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud», sier Paulus i Romerne 8,28. Dette verset sier ikke at alt som skjer er Guds vilje. Det sier ikke at Gud har kontroll. Det sier bare at Gud kan gjøre noe godt ut av det onde som skjer. Dessverre kan dette verset føre til en slags skjebnetro på Gud som ikke samsvarer med Bibelens gudsbilde

Det er nemlig ikke slik at Gud har en finger med i alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud har en plan med alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud kontrollerer alt som skjer.

Gudsbildet som tegnes i Bibelen forteller oss at Gud ikke styrer og kontrollerer oss som marionetter. En slik tanke kan få oss til å handle ansvarsløst og i neste omgang frarøve oss mennesker for skyld og ansvar for våre feilgrep. I tillegg devaluerer en slik tanke menneskets frie vilje, hvor vi tilegner Gud en slags vetomulighet over våre liv. I neste omgang kan det få oss til å møte lidelse med passivitet og i siste instans gi Gud ansvaret for menneskeskapt lidelse, krig og sykdom.

I Bibelen ser vi at Gud har gitt mennesket både fri vilje og ansvar for egne handlinger. Selv om Gud er allmektig, vil han ikke bruke sin makt over menneskene. Og det er ikke bare mennesket som er skapt med fri vilje. Han har gitt hele skaperverket frihet. Det er nemlig dette som er kjærlighet. Det kan finnes nemlig ikke tvang i kjærlighet. Forutsetningen for kjærlighet er frihet. Og med denne friheten kommer også ansvaret for å gjøre – eller ikke gjøre – det Gud vil.

Det er ikke en kristen tanke å be Gud intervenere og samtidig forbli i bønnerommet og vente på at Gud skal gjøre noe ekstraordinært. Vi skal vi be og deretter bevege oss ut av bønnerommet og handle på våre egne bønner. Å tro på Gud er ikke som å tro på magi. Gud arbeider nemlig gjennom våre hender og ord – ikke gjennom våre åndelige øvelser hvor vi må manipulere ham til å gjøre det vi vil.

Gud lover ikke i sitt ord å beskytte oss fra ondskap, lidelse eller sykdom. Men han lover å være med oss gjennom det onde som skjer og som vil skje. Som løsning på lidelsen valgte Gud selv å bli menneske – inkarnasjonen – selve mysteriet i vår tro. Dette er radikal kjærlighet. På samme måte som Gud Far sendte seg selv som Gud Sønn til jord, sender han oss. Dette sier han selv i Johannes 20:21: «Slik som Faderen sendte meg, sender jeg dere».

Sannheten er at Gud ikke har kontroll over oss. Han har skapt oss med fri vilje. Og han har kalt oss til å være hans ambassadører – redskap som skal skape fred mellom mennesker og fred mellom mennesker og Gud.