Innvendinger mot korttidsmisjon

 

For noen uker siden publiserte avisen Vårt Land en serie artikler om unge volontører som i korte perioder arbeider på barnehjem i utviklingsland.

Dette fenomenet er på ingen måter nytt, men omfanget har vokst betraktelig de siste årene, hvor flere aktører i Norge formidler slike reiser. Turene blir markedsført med setninger som «… du bidrar til at noen får det litt bedre».  Dette treffer midt i «tidsånden» hvor mange unge mennesker ønsker å «bety en forskjell».

Menneskerettighetsforskerne Linda Richter og Amy Norma konkluderer ifølge Vårt Land med at barnehjemsbarn tar skade av slikt kortvarig, frivillig arbeid. De har studert praksisen hvor mennesker over kortere perioder gis oppgaver på barnehjem i utviklingsland. Flere av de største, norske bistandsaktørene var ifølge Vårt Land enige i denne kritikken. Mange av deres argumenter mot såkalt bistandsturisme er gode, selv om jeg personlig mener bildet er mer sammensatt enn slik Richter og Norma konkluderer.

Da jeg leste artiklene i Vårt Land, stilte jeg meg følgende spørsmål: Kan kritikken som rammer såkalt bistandsturisme også benyttes overfor korttidsmisjon? Etter å ha arbeidet i Ungdom i Oppdrag i over 20 år, som Norges kanskje største «formidler» av korttidsmisjonærer, tenker jeg tja, det kommer helt an på.

Jeg har personlig sett og erfart hvordan korttidsmisjonærer i noen få tilfeller har gjort mer skade for et lokalt og sårbart misjonsarbeid enn vært til hjelp. Langt oftere har jeg sett hvordan korttidsmisjon har vært til støtte og utvikling og på lang sikt betydd en stor forskjell.

I Ungdom i Oppdrag sier vi at korttidsmisjon ofte fører til langtids misjonsengasjement. De aller fleste av våre langtidsmisjonærer har tidligere vært på misjonsturer i regi av Ungdom i Oppdrag, gjerne i løpet av en sommer eller som en del av en praksisperiode på en av våre Disippeltreningsskoler. Vi ser også hvordan ungdomsgrupper, som sammen reiser på en 14-dagers misjonstur gjennom Mission Adventures, får erfaringer som bidrar til vekst og fornyelse «hjemme».

Men her er det viktig å holde tunga rett i munnen: Vi kan aldri bruke fattige mennesker eller mennesker som bor i unådde folkeslag som objekter for våre egne mål om selvrealisering eller som middel for å gi oss en bedre CV. Da devaluerer vi menneskeverdet og gjør mennesker til et middel for vår egen vekst. Det er dypt ukristelig. Dersom dette blir våre primære mål for å drive korttidsmisjon, da bør våre alarmklokkene ringe.

Korttidsmisjon kan også være skadelig for den lokale sammenhengen som besøkes, for eksempel gjennom usunne bindinger økonomisk, hvor bærekraft og utvikling brytes ned. Det kan og i enkelte tilfeller føre til at ungdommelig overmot og mangel på kulturell kompetanse gjør mer skade enn gagn for evangelieformidlingen lokalt. Samtidig bør vi og reflektere etisk: Er det rett at norske ungdommer betaler flere tusen kroner for å besøke et annet land i stor nød, når samme pengesummer så opplagt kunne blitt bedre «forvaltet»?

Det finnes innvendinger mot korttidsmisjon. Likevel mener jeg bestemt at korttidsmisjon er viktig. Forutsetningen er at det skjer i riktig kontekst. For det første mener jeg korttidsmisjon bør skje i rammen av langtidsmisjon. For det andre bør det være del av en lokal strategi, hvor korttidsmisjonærene faktisk utgjør en forskjell og utfører oppgaver som ellers ikke ville blitt løst lokalt. Og for det tredje bør det skje på et jevnbyrdig nivå mellom korttidsmisjonærer og lokale partnere.

Da kan en bieffekt være at norske ungdommer får et misjonskall og at misjonsreisen gir opplevelser som gjør at livene til de norske ungdommene forandres. Men dette kan aldri bli hovedmålet.

Min erfaring er at korttidsmisjon fører til langtidsengasjement i misjon, rike og langsiktige relasjoner mellom mennesker oppstår og evangeliet går frem. Men på samme måte som langtidsmisjon fordrer kompetanse, gjør korttidsmisjon det samme.

Er Ungdom i Oppdrag den største misjonsorganisasjonen i Norge?

Avisen Dagen har slått fast at Ungdom i Oppdrag er Norges største misjonsorganisasjon – dersom man teller antall langtidsmisjonærer. Har de rett? Ja og nei. La meg forklare.

I begynnelsen av juni hadde vi opptelling av antall langtidsutsendinger fra Ungdom i Oppdrag. Så langt vi kunne se, var tallet 139 personer. I følge Dagen har Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) 135 misjonærer. Enkel logikk vil da tilsi at UIO er størst.

Så enkelt er det ikke.

Hva med for eksempel Troens Bevis, som knapt nok har utsendinger fra Norge? De har en annen strategisk tilnærming. Likevel berører arbeidet fra Sarons Dal mange, mange mennesker over hele verden. Jeg har ikke oversikt over omfanget, men organisasjonen som i år feirer 50 år, har berørt mange millioner mennesker.

I Norge er NLM betydelig større enn UIO. Dette handler selvsagt om historie, strategi og arbeidsmåter. Men skal man telle antall mennesker i Norge, spiller UIO i en helt annen divisjon enn NLM – divisjoner langt lavere. Antall kroner kan heller ikke sammenlignes. Så vidt jeg vet har NLM over en milliard kroner i omsetting. Vi i UIO har “skarve” 80 millioner kroner.

Hva så med antallet 139? I Dagen forsøkte jeg å kommunisere at måten vi teller på gjør at tallet ikke nødvendigvis er 139. For det første er noen av disse 139 nasjonale medarbeidere som er gift med norske utsendinger. Andre er såkalt «kontaktmisjonærer» – utsendinger som kun har en relasjonell tilknytning til UIO Norge. Noen av disse er utsendt av organisasjoner som PYM. Andre igjen er utlendinger som har kommet til Norge for å bli trent i misjon og som så er utsendt som kontaktmisjonærer. Dersom vi tar bort de som tilhører gruppene som er beskrevet overfor, kommer vi til i underkant av 100 langtidsutsendinger. Og dermed er ikke UIO «Norges største misjonsorganisasjon».

Det som likevel er gledelig er at Ungdom i Oppdrag øker antall misjonærer! Og det er et ubestridt faktum. Her kan du for eksempel lese om nordmenn på vei til Island

Kristne pensjonister og misjon

For halvannen uke siden trykket avisen Dagen en artikkel jeg hadde skrevet om mulig misjonstjeneste for kristne pensjonister.

Ikke lenge etter at artikkelen kom på trykk, fikk jeg den første tilbakemeldingen. Straks kom en til – og så en til. De var alle positive. Og så kom det to eposter – to ganske sinte eposter. Det var tydelig at jeg rørte med noe jeg ikke helt hadde forutsett. Jeg hadde nemlig og skrevet at jeg håpet at noen kristne pensjonister kunne vurdere å flytte til Tyrkia – eller et annet land med mange muslimer – istedenfor Spania.

Jeg mottok mange tilbakemeldinger. De fleste var positive og takknemlige. Men flere syntes derimot at jeg var manipulerende og respektløs. To personer mente endog at min egentlige motivasjon var at pensjonistene skulle dø på misjonsmarken og at Ungdom i Oppdrag skulle arve pengene deres. Det var altså økonomi som drev meg… De kunne vite at jeg ønsket at kristne pensjonister fra Norge skulle dø. De mente jeg er både hjerteløs og hjerterå.

Skjermbilde (8)

Faksimile av Dagen, 27. juni 2016

I løpet av kort tid hadde jeg cirka 4000 visninger, på den “smale” misjonsbloggen min, som på en god dag har 40 visninger.

Så ringte Dagen. Jeg fortalte om tilbakemeldingene jeg hadde fått – blant annet om de sinte epostene. Og dermed havnet jeg på avisens fremside. Dette var visst en større nyhet enn at KrF-leder Knut Arild Hareide hadde deltatt i homobevegelsens Pride-tog.

… og jeg som bare ønsket å utfordre kristne pensjonister å vurdere om de skal involvere seg i misjon… Heldigvis er det og noen (pensjonister?) som har gitt tilbakemeldinger av type “Takk! Dette vil vi vurdere”.

Samtidig ser jeg at noen av de negative tilbakemeldingene er av den litt triste sorten. Jeg kan nemlig ane at flere av de eldre som ikke heier på artikkelen min opplever seg tilsidesatt og parkert på sidelinjen. Slik skal det ikke være. Jeg er og lei meg for at noen opplevde meg sleivete. Det var på ingen måte meningen.

Men jeg angrer ikke på at jeg utfordret mennesker til å engasjere seg i misjonstjeneste. Det kommer jeg til å fortsette med:-)

Kjære norske, kristne pensjonister

Dette er et brev til dere kristne pensjonister som enten har flyttet til Spania, eller som vurderer å flytte til Spania.

 

Kjære norske, kristne pensjonister,

Dere har jobbet et helt liv og avtjent deres samfunnsplikt og borgerplikt på fortreffelig vis. Mange av dere er slitne og er ferdig med både arbeidsliv, regnvær og kulde – og å bære ansvar for mer enn sine egne nærmeste. Mange av dere har vært søndagsskolelærere, ledet utallige møter på bedehuset og sittet i menighetsråd. Tiden for å yte er over. Nå skal dere nyte. Og det ønsker dere å gjøre under solen varme stråler på Spanias kyst. Dette unner jeg dere.

Et helt arbeidsliv er tilbakelagt. Tidsklemma er over og friheten ankommet. Og jeg vet at mange av dere spaniafarere føler dere slitne – ja endog utslitte. Det er kanskje ikke dere utslitte som jeg først og fremst skriver til. Jeg skriver til dere som fortsatt har litt energi på lur, til dere som egentlig har kapasitet til å gjøre mer enn å bare gå på fjellturer, polere bilen med spanske skilter og dra på gruppereiser både her og der.

Kjære alle flotte kristne nordmenn som bor i Spania eller som vurderer å flytte til Spania; dere får ha meg unnskyldt. Jeg mener på ingen måte å gi dere dårlig samvittighet eller kritisere valget dere har gjort. Likevel; la meg få si akkurat det jeg føler og tenker: Jeg skulle ønske noen av dere kunne gjort noe annet enn å bo i Spania. Jeg skulle ønske flere av dere kunne melde dere til tjeneste i misjon.

Dere har livserfaring, kompetanse og evner som vi yngre ikke har. I Guds rike er det bruk for deres talenter, vurderinger og livserfaring! Ikke tenk at dere er oppbrukt og utbrukt. Det er nemlig ikke sant.

Derfor vil jeg foreslå følgende:

Istedenfor å flytte til Spania, vil du vurdere å flytte til Tyrkia? Eller Jordan? Eller Marokko? Eller et annet muslimsk land? Mange av Ungdom i Oppdrags kirkeplantingsteam i den muslimske verden opplever at mennesker kommer til tro på Jesus. Ja, enkelte steder er det mange muslimer som kommer til tro. Du trenger ikke være en superevangelist for å kunne være med i et kirkeplantingsteam i en by i Midtøsten eller Tyrkia. Du trenger å kunne litt engelsk, lære deg noen gloser arabisk, ikke være redd for å bli kjent med nye mennesker og på enkelt vis snakke om troen din med muslimer som er i ferd med å bli kjent med Jesus, gjerne over en kopp te på en fortausrestaurant. Alt dette kan du gjøre med lave skuldre.

Du har grått hår. Du har rynker på haken og kanskje grevinneheng. I mange land er dette ærefulle tegn på modenhet. Det gjør at du får respekt i muslimske kulturer. Og respekten gjør at du blir lyttet til. Hva om du kunne låne stemmen din til Jesus, og la evangeliet formidles relasjonelt og vennskapelig til muslimer som er interessert i å høre hva du har å si? Min erfaring er at de fleste muslimer ønsker å snakke med deg om din tro, i hvert fall så lenge du vil være en venn som og kan lytte til hva dine nye bekjentskaper har å fortelle.

Du kan fortsatt bo i varme strøk. Men istedenfor å gå i den lokale norske kirken hvor dere spiser vafler, så kan du bli del av et internasjonalt team som planter kirker i en by hvor det ikke finnes noe kirkebygg. Istedenfor for å synge fra Norsk salmebok, Sangboken eller fra norske tekster på som vises på kirkeveggen, kan du synge sanger du aldri har hørt før – på tyrkisk eller arabisk – med mennesker som kanskje hørte evangeliet for første gang for to måneder siden. Og de hørte evangeliet fordi de ble kjent med en norsk pensjonist som hadde flyttet inn i nabolaget, en som hadde tid til å drikke te og kunne vise dem hvem Jesus er.

Jo, jeg vet Gud kan bruke dere i Spania. Og jeg vet mange av dere utgjøre en forskjell der dere er. Brevet mitt handler ikke om dette. Dette er bare et enkelt spørsmål om du vil be til Gud og spørre om du heller får lov å flytte til et muslimsk land og bli en del av et kirkeplantingsteam på steder hvor det knapt nok finnes kristne? Det er nemlig slik at høsten er moden og arbeiderne få.

Hver dag leser jeg Lukas 10,2 og ber Herren om at han skal kalle flere arbeidere til sin høst. Det siste året har jeg særlig bedt om at Herren skal kalle norske pensjonister til å reise til Tyrkia. Og Jordan. Og Marokko – for å være med å plante menigheter. Og hvis du opplever Gud sier ja, ta kontakt med meg, så skal jeg hjelpe deg med å finne et passende team i en passende solrik by som og har sandstrand og turmuligheter. Jeg kan og hjelpe deg med å finne et kurs du kan ta som vil lære deg det du trenger for å kunne trives og oppleve at du gjør en god jobb.

Håper å høre fra deg.

Hilsen Andreas

Når misjonær-spagaten blir stor

Man kan gå i spagat hvis gapet blir for stort. Og dersom avstanden mellom visjon og virkelighet kan spagaten bli for bred. Det er smertefullt.

Jeg tror mange vordende misjonærer har romantiske forestillinger om hvordan misjonstjenesten skal bli. Det viser seg dessverre at drømmene sjeldent stemmer med realiteten. Da oppstår et gap mellom visjon og virkelighet.

Hvordan kan vi tette dette gapet? La meg fortelle litt om hva vi i Ungdom i Oppdrag har lært.

Selvbilde. Hva tenker misjonæren om seg selv i møte med Gud? Har vi utvalgt oss selv, eller er det Gud som har utvalgt oss? Er Gud gartneren i hagen, mens vi er planten? Da flyttes dypest sett ansvaret for arbeidet fra oss selv til Gud. Slik kan vi senke skuldrene og slippe å stresse etter å oppnå resultater, manipulere mennesker rundt oss eller slite oss ut. Vi skal gjøre det vi kan, og så må Gud gjøre resten.

Urealistiske forventninger er ødeleggende og kan ende i en frontkollisjon. Alternativt kan man stikke hodet i sanden og late som om virkeligheten ikke eksisterer. Det er sjeldent en god ide. Vi må ikke fristes til å overvurdere hva man utrette i løpet av et par år som misjonær – samtidig som vi heller ikke bør undervurdere hva som kan skje i løpet av ti år.

Gudsbilde. Gud bruker metaforen «far» for å beskrive sin relasjon til oss. Dersom mine barn kun er opptatt av hva de kan gjøre for meg, blir relasjonen til barna mine usunne.

Jeg tror misjonærer lett kan bli for opptatte av alt de skal gjøre for Gud. Det er jo tross alt derfor de har blitt misjonærer; de skal utføre et oppdrag. Men hva om dette er sekundært for Gud? Hvordan kan tanken om at Gud er mer interessert i meg enn jobben min prege gudsbildet mitt?

Misjonærbilde. Alt går ikke alltid som planlagt. Undersøkelser viser at flesteparten av misjonærene som reiser hjem tidligere enn planlagt, gjør dette på grunn av konflikter eller vanskelige arbeidsforhold. Slike konflikter være ødeleggende fordi man ikke forventet det og de kan være vanskelig å håndtere i et lite misjonærteam. Jeg tror vi trenger å være ærlige; misjonærer er ikke bedre mennesker enn andre mennesker. De er minst like sta, egoistiske og krevende å være sammen med som naboen på andre siden av gaten.

Jeg tror og det er viktig at misjonærer har en sunn forståelse av sin egen rolle. Det kan gå galt dersom man tenker at misjonæren er «læreren» som skal fortelle «de innfødte» hvordan alt bør være. Hva om misjonæren heller tenker om seg selv som eleven som skal lære? Slik kan byrden bli lettere å bære og sjansen for maktmisbruk betydelig mindre.

Ærlighet. Ærlighet beste medisin når man kjenner spagaten presser på. Slik kan vi snakke om det og kanskje ta en pause for å la Gud realitetsorientere både visjon, gudsbilde og selvbilde.

Hvis man ikke får hjelp til å tette gapet mellom visjon og virkelighet, blir noen over tid utbrent. Andre blir kynisk. Eller mister troen på misjon.

Jeg håper vi kan organisere misjonsarbeidet vårt slik at det er mulig å brenne – uten å brenne ut.

Må jeg lære språket?

Her om dagen møtte jeg en person som skulle bli misjonær. Men han ville ikke bruke tid på å lære språket. «Alle kan jo engelsk», sa han.

Jeg var uenig med ham, og mente han burde lære arabisk, språket de snakket i landet han skulle flytte til. Han mente det var bortkastet tid å bruke to år på å bli god i arabisk.

Jeg tror han tar feil.

Man kan godt jobbe som misjonær uten å lære et nytt språk. Jeg kjenner misjonærer som ikke kan det lokale språket, selv etter flere år ute. Disse jobber på steder hvor de aller fleste bruker engelsk. Når de i ulike situasjoner har behov for å bruke det lokale språket, brukes tolk. Dette går oftest greit.

Likevel anbefalte jeg fyren å lære arabisk flytende. Hvorfor?

Svaret er Jesus. Jesus var på mange måter en misjonær. Han forlot sitt hjemland (himmelen), flyttet til et nytt land (Israel), ble jøde (bodde i Nasaret og Kapernaum), jobbet i et «vanlig» yrke (snekker) og snakket det lokale språket (arameisk).

Jesus kunne valgt å komme til jorda som 30-åring for deretter å begynne direkte på sin tjeneste. Dette gjorde han ikke. Han valgte å bli født som en jøde, leve som en jøde, bo som en jøde, spise som en jøde, jobbe som en jøde og snakke språket som jødene snakket.

Vi vil jo være som Jesus, vil vi ikke?

Språk og kultur henger nøye sammen. For å være en god misjonær, må man prøve å forstå verdensbildet der man arbeider. Uten å lære språket, vil det være vanskelig å kunne gjøre kulturelle dypdykk som gjør at du forstår hvorfor mennesker tenker som de gjør.

Hva tenker du om innvandrere som har bodd mange år i Norge uten å ha lært norsk? Mange vil tro at de mangler respekt for Norge og norsk kultur, og man stempler til og med de som late og arrogante.

La oss se på saken fra den andre siden av gjerdet; tenk deg en misjonær i Midtøsten som ikke vil bruke tid på å lære arabisk fordi han ikke har tid. Han synes det er like greit å bruke tolk der folk ikke kan engelsk. Hva vil en gjennomsnittlig araber tenke om en slik misjonær?

Å lære det lokale språket handler om respekt, kjærlighet og villighet til å tjene.

En venn av meg sa til meg at dersom jeg skulle bruke to uker i et land, ville han ha brukt to uker på å lære språk.

Hvorfor vi ikke sluttet

Jeg husker godt første gangen da jeg tenkte at Gud kanskje ville at jeg skulle bli misjonær. Jeg var helt i begynnelsen av tenårene. Men ikke før jeg gikk på DTS, noen år senere, bestemte jeg meg. Jeg trodde nemlig Gud kalte meg til å arbeide med misjon resten av livet.

Kall. Overbevisningen gikk så dypt at allerede året jeg fylte 23 pakket det lille vi hadde og flyttet til Romania. Hvorfor skulle vi vente? Vi hadde ikke et særskilt kall til Romania, men vi bestemte oss for å flytte dit for fordi vi hadde relasjoner der og hadde mottatt en invitasjon fra både Ungdom i Oppdrag og flere lokale kirker i byen som senere skulle bli vår nye hjemby.

Hodet i veggen. Vi hadde bodd i Romania i bare ett år. Planen var at vi skulle arbeide som misjonærer i Nicolae Ceaucescus tidligere diktaturstat i mange år. Nå lurte vi på om vi skulle reise hjem. Vår eldste sønn hadde pådratt seg en kronisk sykdom som krevde regelmessige besøk på det lokale sykehuset og vi var midt i det som vi senere forstod var et realt kultursjokk. Vi dunket hodet i veggen.

Hva gjorde at vi ikke sluttet? For oss har det handlet om to ting:

Imperativ. For det første hadde vi erfart at Gud kalte oss til misjon. Dette skjedde gradvis, uten at jeg på en rasjonell måte kan forklare hva som skjedde. Misjonskallet ble formidlet gjennom historier fra andre misjonærer og at misjonsbefalingen ble kommunisert. Som barn husker jeg det var besøk av misjonærer på bedehuset hjemmet. Jeg husker ikke så mye av det de sa, men jeg husker det gjorde inntrykk. Senere i Ungdom i Oppdrag hørte jeg forkynnelse som utfordret meg og som løftet frem misjonsbefalingens imperativ. Slik ble misjonskallet formet, litt etter litt.

Relasjoner. For det andre har alle relasjonene hjulpet oss til å fortsette. Da vi dunket hodet i veggen hadde vi venner som stod rundt oss og hjalp oss. Noen var i Norge. Andre var kolleger i Romania. De hjalp oss gjennom.

Enkelt sagt begynte jeg fordi jeg fikk en visjon, mens relasjoner har fått meg til å fortsette.

Fristeren. Det er smertefullt å dunke hodet i veggen, særlig når du ikke helt vet hva som skjer. Senere har vi dunket hodet i veggen flere ganger, også etter at vi flyttet hjem til Norge. Det ville vært lett å gi opp – også nå – mens vi bor i Norge. Høyere lønn, færre reisedøgn, et enklere liv, mindre ansvar … stemmen som visker oss i øret at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet kan virke forlokkende. Heldigvis varer ikke disse fristelsene så lenge.

Jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter fordi jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg fordi jeg opplevde Gud kalle meg. Og kallet kom fordi noen forkynte misjon for meg. Og når det likevel røyner på, så hjelper relasjonene meg til å fortsette.

Fra India. For litt siden fikk jeg en e-post fra India. Den kom fra et rumensk ektepar som var studenter på et misjonærkurs jeg ledet i Romania for snart 15 år siden. Etter kurset flyttet de til India, hvor de begynte å utdanne indiske kirkeplantere og fokusere på et folkeslag som i realiteten var helt uberørt av evangeliet. For 15 år siden var nesten ingen kjente kristne i dette folkeslaget. I løpet av de siste årene har de sendt ut kirkeplantingsteam i hele regionen. Et titalls kirker er blitt etablert og man kan se konturene av en stedegen kirkeplantingsbevegelse. Dette skjer i et folkeslag som for få år siden var kategorisert som helt unådd.

Gleden er større. Hva gjør jeg når jeg får slike e-poster? Jo, jeg takker Gud for at vi ikke sluttet. Selv om det av og til kan være tunge tak, er nemlig gleden og privilegiet så uendelig mye større.

«Noe var likevel ikke godt»

VGTV: Overskriften er hentet fra en E-post jeg fikk i dag. Den kom fra en person som arbeidet i Ungdom i Oppdrag for mange år siden. Jeg fikk e-posten fordi jeg for litt siden skrev noen refleksjoner i Vårt Land, som et bidrag til samtalen som har foregått i etterkant av Frelst-dokumentaren i VGTV hvor Rut Helen Giævert har fortalt sin historie som revolusjonær Jesusaktivist. I min artikkel i Vårt Land skrev jeg at det finnes noen mennesker som har følt seg brukt i Ungdom i Oppdrag og fått oppgaver som har vært tyngre enn de har klart å bære. Uten å unnskylde hverken meg selv eller UIO, forsøkte jeg å beklage at mennesker har opplevd overlast i UIO.

Overveldende respons: Etter at artikkelen stod på trykk har jeg fått en mengde tilbakemeldinger, ja faktisk så mange at jeg etter et par dager sluttet å telle. Jeg mistet rett og slett oversikten. Det har vært overveldende. De aller fleste er takknemlig. Men det er ikke bare positive tilbakemeldinger, jeg har og fått høre triste historier. Personen jeg siterer i overskriften, beskriver sine år i Ungdom i Oppdrag på følgende måte: «Det varpå mange måter et rikt liv … for vi var som en stor familie». Men noe var altså likevel ikke godt. Det handlet om en usunn kultur, mangel på rom til å stille spørsmål, være svak og ærlig. Selv om e-posten forteller en trist historie, formidler den også håp: «La oss arbeide målrettet for at det skal bli trygt å være et sant og ekte menneske …». I dag er denne personen i prosess med å forsones med sin fortid i UIO.

To tanker: Det er ikke bare i Ungdom i Oppdrag denne samtalen foregår. Jeg kjenner andre kristne ledere som forteller om samtaler i sine sammenhenger, hvor det snakkes om hvordan vi i enda større grad kan evne å skape gode kulturer. Noen har spurt meg hva vi gjør i UIO for å få dette til. Samtidig, mens denne samtalen foregår, håper jeg vi evner å ha to tanker i hodet på en gang. På den ene siden ønsker vi å legge til rette for unge mennesker som vil tjene Jesus, å inspirere flere til å leve for det de tror på og brenne for å formidle historien om Jesus til flere. På den andre siden; dette kan ikke gå på bekostning av menneskers integritet. Vi må samtidig bygge en sunn kultur som har respekt for menneskers private sfære, grenser og personlighet. Det er vårt ansvar som ledere å skape en arena hvor det er lov å være svak og ærlig. Og stille kritiske spørsmål. Dersom det ikke er rom for å stille kritiske spørsmål bør varsellampene lyse.

Ungdom i Oppdrag: Mitt mål er at Ungdom i Oppdrag skal være et sted hvor unge mennesker blir bedre kjent med Bibelen, seg selv og være en plattform hvor de kan formidle troen sin til andre. Samtidig ønsker jeg at vi er en organisasjoner som ser hele mennesket – både ånd, sjel og kropp. Et viktig premiss for samtalen er det faktum at uten brennende unge mennesker ville ikke Ungdom i Oppdrag eksistert. Eller mange andre misjonsorganisasjoner og kirker for den del. Gud har alltid brukt unge mennesker og jeg tror han vil fortsette å bruke unge mennesker, trass menneskers manglende evner og innsikt.

Lederartikkel i Mot Målet #2 2016

Les også En historie om krenkelser og håp

Les også Historien som rystet oss og viser vei

Historien som rystet oss og viser vei

Den dagen Trine Lise Aasheim skulle fortelle sin rystende historie for oss i Ungdom i Oppdrag, ble en av de mest krevende – og fine – dagene mine som leder.

For noen år siden inviterte jeg Trine Lise Aasheim til Grimerud Gård, Ungdom i Oppdrags hovedsenter. En håndfull ledere på Grimerud var sammen med meg. Nå skulle vi for første gang høre hennes historie om psykisk sammenbrudd etter hennes år i Ungdom i Oppdrag fra 1975 til sommeren 1982. Jeg var veldig spent.

Som leder var det mitt lodd å lede samtalen. Spenningen gjorde at jeg skalv på hendene. Dette var ikke første gang jeg skulle­ høre historien. Alv Magnus, som ledet Ungdom i Oppdrag fra 1986 til 2009, hadde fortalt den til meg. Frikirkens etiske råd hadde i 2008 invitert ham og noen andre tidligere UiO-ledere til et møte hvor hun skulle dele sin historie. Jeg snakket med Alv Magnus dagen etterpå. Han var rystet over at bevegelsen som han selv hadde gitt seg til, hadde voldt et menneske så stor smerte.

Nå skulle hun fortelle sin historie til noen av dagens ledere i Ungdom i Oppdrag. Jeg hadde invitert Trine Lise fordi jeg ville at noen av dagens ledere skulle få vite. Og lære. Da hun var ferdig med å fortelle, snakket vi sammen om hva kunne vi gjøre for at dette ikke skulle skje igjen. Hvordan bygger vi sunn kultur? Trine Lise hjalp oss, gav råd og innspill.

Dette ble en av de mest krevende dagene mine som leder i Ungdom i Oppdrag. Men det ble og en av de fineste dagene. Samtalen gav meg nemlig håp.

Trine Lise Aasheim fortalte sin historie om krenkelser og håp i gårsdagens Vårt land. Dette er ikke bare en trist fortelling. Den er også noe mer; den handler om oppreisning, helhet, tilgivelse og håp. I løpet av de siste årene har jeg snakket med henne med ujevne mellomrom og de siste ukene har vi snakket oftere. Disse samtalene har jeg lært mye av. Først og fremst om håp, ærlighet og viktigheten av ikke å gi opp. Og hvordan vi som ledere virker på andre mennesker.

I veggen. Da jeg arbeidet som misjonær, dunket jeg hodet mot veggen og følte å ha kommet til veis ende. Jeg var sint på Gud og jeg var sint på min kone fordi hun var syk, og at vi derfor måtte ta en lengre pause som misjonærer. Jeg var overbevist om at Gud var avhengig av meg for å utføre det han ville. Hjemme i Norge gikk jeg i skogen og ropte til Gud og truet ham. Men Gud var helt stille. Det var som om han var borte. «Jeg slutter, Gud!» gjentok jeg flere ganger, og trodde truslene ville «hjelpe» Gud til å løse situasjonen vi var kommet i. Men det var helt stille. Det føltes som om jeg snakket til luften.

Etter en stund hørte jeg en ­indre stemme. Det var to ord: «Bare slutt!».

Var det Gud? Jeg vet ikke. Uansett, i løpet av den perioden lærte jeg at Gud strengt tatt ikke er avhengig av meg for at hans vilje skal skje og at han er mer interessert i meg enn hva jeg kan gjøre for ham. I tillegg fikk selvbildet mitt en skikkelig realitetsorientering. Jeg sluttet ikke. Den nyvunne friheten denne prosessen gav meg, gjorde at jeg kunne senke skuldrene og fortsette.

Teologi og organisasjonskultur. Jeg tror organisasjonskultur formes av teologi. Er det rom for lidelse i vår teologi? Kan vi stille spørsmål om Gud som vi ikke evner å besvare? Hva om vi opplever Gud som taus?

Dersom vi som ledere ikke ­evner å forstå lidelse som en inte­grert del av våre liv, er det vanskelig å anerkjenne andre menneskers troskamp og eksistensielle spørsmål. Når vi kan akseptere at Gud i perioder faktisk kan være taus – gjerne av årsaker vi ikke forstår – da kan vi lettere skape en kultur som anerkjenner menneskers ulike kriser. En teologi eller et gudsbilde som ikke har rom for dette, vil heller ikke gi rom for menneskelig svakhet.

Når vi forstår at Gud er mer interessert i meg enn hva jeg kan gjøre for ham, kan vi arbeide med hvilepuls og med forståelsen av at han dypest sett selv er ansvarlig for sin misjon. Som vår Himmelske Far kaller han oss til å bli medarbeidere i det han allerede gjør. Da trenger jeg ikke manipulere hverken Gud eller mennesker for at min vilje skal skje.

Massiv respons. Lørdag 2. april trykket Vårt Land en kronikk hvor jeg skrev om hvordan vi kan skape en sunn kultur hvor unge mennesker kan brenne – uten å brenne seg eller brenne ut. Jeg skrev også at jeg kjenner personer som har negative erfaringer fra sin tid i Ungdom i Oppdrag.

Den dagen kronikken stod på trykk, ramlet det inn meldinger. De kom fra kjente og ukjente, UiO-ere og tidligere UiO-ere, meningsfeller og mennesker som ikke nødvendigvis assosierer seg med Ungdom i Oppdrag. Jeg har aldri før i mitt liv fått så mange takk. Jeg mistet raskt tellingen. En medarbeider i Ungdom i Oppdrag sa sågar at nå følte hun det trygt å arbeide i UiO.

Samtidig fikk jeg ikke bare positive tilbakemeldinger etter min kronikk. Jeg mottok og et par triste e-poster fra personer som har opplevd overlast i Ungdom i Oppdrag. Jeg er takknemlig for disse tilbakemeldingene. Ved å få vite, kan vi følge opp enkeltpersoner som har følt seg brukt og krenket.

Kollapset. En person beskrev seg som en av dem som brant – og som brant seg. For noen år siden hadde denne personen 
arbeidet på et UiO-team i en norsk småby. Oppdraget var blitt så altoppslukende at mat og søvn ble bortprioritert. Det skulle nemlig komme vekkelse til stedet. Denne vekkelsen skulle så spre seg til hele Norge og videre til Europa. Etter nesten to år kollapset kroppen. Det tok to og et halvt år å reise seg.

Min første reaksjon var å skrive: «Kan du tilgi oss?» Heldigvis fikk jeg tenkt meg om før jeg sendte svaret. Jeg slettet setningen om tilgivelse. Jeg kunne ikke be om dette. I hvert fall ikke nå. Et enkelt og ærlig spørsmål om tilgivelse kan av og til oppleves som et krav. Og et krav om til­givelse kan oppleves som nok en byrde på allerede slitne skuldre. «Det var vondt å lese dette. Det er ikke slik det skal være i Ungdom i Oppdrag», skrev jeg i stedet.

Forum. På lederplan i Ungdom i Oppdrag har vi en stund snakket om hvordan vi skal nå fram til mennesker som i løpet av sin tid i organisasjonen fikk vonde opplevelser. Debatten etter serien «Frelst» på VGTV har bevisstgjort oss mer. De mange tilbakemeldingene etter min kronikk i Vårt Land har gitt oss enda et dytt.

Vi skal nå kartlegge hvordan vi kan komme i kontakt med tidligere medarbeidere som arbeidet i spesifikke situasjoner, prosjekt og team der vi har mistanke om at noen kan ha blitt påført byrder eller erfaringer som har voldt skade. Dette skal vi gjøre ved å forsøke å komme i kontakt med mennesker via e-post og etablere grupper på sosiale medier. Vi har selvsagt ikke oversikt over alt som har skjedd, og jeg ønsker å si at dersom det skulle være noen som sitter med vonde opplevelser og som vi ikke får tak i, inviterer jeg dem til å ta direkte kontakt med oss.

Mitt ansvar. Som ledere kan vi oppleve at enkeltpersoner i våre sammenhenger gjør ting som er ødeleggende for andre, uten at vi er klar over det. Vårt lederansvar er å etablere trygge rammer, gode strukturer og bygge kulturer som hindrer maktmisbruk. Slik kan vi forhindre at mennesker påføres vonde opplevelser. Men dersom det likevel skjer, må vi ha gode rutiner for hvordan den krenkede skal møtes, samt retningslinjer for hvordan vi skal opptre overfor den som krenket.

 

I brann for saken

Jeg tok på meg konfirmasjonsdressen. Det var ­andre gang jeg brukte den. Jeg var blitt 17 år. Nå satt jeg i et hjørne­ på ærverdige Alexandra hotell i Molde og forsøkte å gjøre meg usynlig. Det var ikke så ­enkelt. Jeg passet nemlig ikke inn.

Statoil skulle arrangere et møte om det planlagte gasskraftverket i Møre og Romsdal. Representanter fra regjeringsapparatet, næringsliv, media og direktøren i Statoil var tilstede. Jeg hadde sneket meg inn fordi jeg ikke hadde mottatt innbydelse. Snart skulle alle få høre at Natur og Ungdom var tilstede.

Idet direktøren i Statoil skulle­ holde tale, sprang jeg frem til talerstolen, grep mikrofonen og forkynte mitt budskap:

«Dette gasskraftverket vil ødelegge jorden!», ropte jeg ut over forsamlingen mens NRK-­mannen med TV-kameraet sprang frem mot meg og filmet.

Hodet i veggen. Det var slik vi holdt på, enten det var demonstrasjoner mot avfallslager på Dovrefjell eller bygging av nye veier. Jo mer støy en kunne lage i media, desto mer anerkjennelse fikk man.

Litt senere endte mitt liv som miljøkriger. Jeg hadde møtt ­Jesus og begynte å brenne for noe enda viktigere. «Vi utfører verdens viktigste arbeid – Ungdom i Oppdrag», stod det på klistremerket i Bibelen min.

Jeg har alltid trodd på ideer. ­Eller visjoner. Men en gang jeg var midt i 20-årene skjedde det noe. Jeg vet ikke helt når eller hvor. Men jeg husker jeg var opptatt med å utføre verdens viktigste arbeid som misjonær, utsendt av Ungdom i Oppdrag.

Plutselig stanget jeg hodet mot veggen. Det var da jeg forstod at det eksisterte en avstand mellom virkeligheten jeg levde i og visjonen som jeg trodde på og som jeg hadde gitt livet mitt til. Heldigvis hadde jeg noen rundt meg som hjalp meg tette gapet mellom ­visjon og virkelighet. Noen unge mennesker vil forandre verden, enten de er med i Natur og Ungdom eller AUF. Eller Ungdom i Oppdrag. Man brenner og man brenner intenst. Noen brenner dessverre ut. I Rut Helen Gjæverts selvportretterende dokumentarserie som har blitt vist på VGTV, forteller hun sin historie som revolusjonær Jesus-aktivist.

Den handler om en ung kvinne som brant, og som brant seg.

Tung bør. Denne artikkelen handler om Ungdom i Oppdrag og glasshuset jeg sitter i. For jeg vet det finnes noen mennesker som har vært engasjert i Ungdom i Oppdrag som har følt seg brukt og fått byrder på sine skuldre som var for tunge å bære.

Jeg har snakket med noen av disse – også i nyere tid. De har opplevd at gapet mellom visjon og virkelighet ble for stort og at de ikke evnet å bygge broen. Det var heller ingen som hjalp dem å tette gapet. Andre ble satt til oppgaver de manglet kompetanse til å utføre. «Noen må jo gjøre det og Herren utruster den han kaller», ble det kanskje sagt.

Selv om dette for så vidt er sant, kan det også bli usant dersom ingen evner å gi verktøyene som er nødvendig for å løse oppgaven. Enkelte har reist avsted, gjerne for kortere tid, og opplevde situasjoner de ikke hadde forutsetninger for å takle. Dette er jeg lei meg for. Slik skal det ikke være.

Ansvar. Som ledere bærer vi ansvar for unge mennesker. Ikke bare vi i Ungdom i Oppdrag, men alle som leder ungdomsorganisasjoner. Jeg har møtt brente­ mennesker som i løpet av en heftig ungdomstid brukte all sin fritid i politiske ungdomspartier eller en ideell ungdomsorganisasjon.

Jeg har også snakket med unge mennesker som har «rømt» fra tilsynelatende trygge og anerkjente kristelige institusjoner i Norge, der de ikke fikk hjelp til å bygge bro mellom troen sin og virkeligheten de opplevde.

Istedenfor at troen ble styrket, ble den revet ned.

Mitt bidrag. Ingen ønsker at dette skal skje. Likevel skjer det. Er da løsningen å slutte å gjøre det vi gjør? Jeg tror ikke det. Istedenfor må stille oss spørsmålet:

Hvordan kan vi lage trygge rammer for unge mennesker som brenner? Hvordan kan vi bygge en kultur hvor det er greit å være seg selv, svak og ærlig? En kultur der det er OK å stille kritiske spørsmål.

I Ungdom i Oppdrag har vi jobbet mye med disse spørsmålene. Vi har ikke alle svarene. Men vi har lært noe.

Som ledere er kanskje vårt viktigste bidrag å være tilgjengelig og bygge en autentisk ­ærlighetskultur som formidler helheten av det å være menneske­ – ikke et dualistisk menneskebilde hvor ånden er viktigere enn sjelen.

Sunn kultur. Rent praktisk har vi gradvis innført medarbeidersamtaler, regelmessige psyko­sosiale arbeidsmiljøundersøkelser, obligatorisk debrifing for feltarbeidere og korttidsmisjonærer, etablert rutiner for krisehånd­tering og utviklet kompetansehevende kursing av ledere og mellomledere.

På tross av strukturelle mekanismer, har vi også lært at limet i vår organisasjon er gode relasjoner og en sunn kultur.

Jeg håper mange kristne ­ledere ser Frelst på VGTV. Selv om noe er irrelevant, målbærer den likevel viktige lærdommer for oss som arbeider med unge mennesker. Den kan hjelpe oss å forstå bedre.

Kanskje er dette det viktigste bidraget Rut Helen Gjævert gir oss som leder kristne ungdomsorganisasjoner?

Frelst. Gjæverts dokumentar må ikke gjøre oss redde for å brenne for viktige saker. Jeg ønsker at flere unge mennesker skal leve for det de tror på. Uten brennende, unge mennesker ville ikke Ungdom i Oppdrag eksistert. Eller Natur og Ungdom for den del.

Hvordan kan vi gi rom til flere som William Wilberforce – den unge mannen som på slutten av 1700-tallet bestemte seg for å arbeide for å forby slaveriet i Det britiske imperium? Og som til slutt lyktes, etter en lang og hard kamp.

William Pitt, tidenes yngste statsminister i England, skal visstnok en gang ha sagt til Wilberforce da de snakket om avskaffelsen av slaveriet: «Vi er for unge til å forstå at det er umulig. La oss gjøre det!»

Jeg tror på mennesker som brenner. Men det må aldri bli slik at saken er viktigere enn mennesket som utfører oppdraget.

Da feiler vi stort.

Først publisert i Vårt Land, 2. april 2016