Dugnad for kristen dagspresse

For en knapp måned siden skrev Vårt Lands sjefredaktør, Alf Gjøsund, et opprop til dugnad for den kristne dagspresse. Jeg melder meg herved som frivillig.

La meg først erkjenne følgende; jeg tilhører ikke gruppen kristne ledere Gjøsund ikke vil nevne navnet på – men som han kjenner til – de som advarer mot kristne medier. Selv leser jeg Vårt Land og Dagen hver dag, og jeg gjør det stort sett med glede.

Avisens mandat

Vårt Land og Dagen spiller en viktig rolle. Ingen kristen aktør blir så ofte sitert i NTB som disse to avisene. Dagsnytt 18 løfter til stadighet frem trosspørsmål – etter at en av disse to avisene først har satt saken på dagsorden. Dette sier noe om viktigheten til den kristne dagspresse i Norge.

Først og fremst formidler Dagen og Vårt Land nyheter, de forteller historier, utvider perspektiv og bygger tro, samt setter dagsorden og legger til rette for saklig debatt.

Avisene har likevel et bredere mandat enn dette. For på samme måte som den frie presse er demokratiets forutsetning, trenger kristne trossamfunn og organisasjoner en presse som kan holde disse ansvarlige i forhold til hvordan en utfører sitt oppdrag og forvalter sin makt. Ungdom i Oppdrag har 530 medarbeidere i Norge og utlandet, hvert år samler vi inn mange millioner kroner og er i berøring med tusenvis av mennesker. Dette gir oss en offentlig rolle. Og det betyr at vi forvalter makt. Det er et sunnhetstegn for samfunnet, og i mitt tilfelle Ungdom i Oppdrag, at mediene holder oss ansvarlige.

Her ligger en tydelig forutsetning: Dersom avisene skal spille en konstruktiv rolle overfor kristne organisasjoner og kirker, og dermed oppfylle sitt samfunnsansvar på legitimt vis, fordrer dette tillit fra leserne.

Hva forutsetter min tillit til Dagen og Vårt Land? La meg peke på fem aspekter:

1. Konflikt For det første, jeg ønsker meg ikke konflikt for konfliktens skyld. Konstruerte konflikter og fokus på stormer i vannglass, gjør avisen mindre interessant, ja rett og slett irrelevant. Å rope «ulv!», når ulven ikke jager sauene, er som kjent ikke det lureste. For hva skjer når ulven da virkelig kommer?

Og hvorfor søker Vårt Land så ofte konflikt ved å lete opp «motstemmer»? Faktisk kan jeg oppleve dette som en undervurdering av meg som leser; det er som om avisens redaksjon tror de må hjelpe meg å tenke kritisk.

Likevel, rett skal være rett: I løpet av det siste året har mengden konfliktstoff avtatt i Vårt Land. Jeg håper det forblir slik.

2. Kompetanse For det andre ønsker jeg meg journalister som innehar kompetanse utover bare faktabasert kunnskap. Avisene bør evne å definere kontekst, både historisk og samtidig, teologisk og kulturelt. Jeg ønsker meg en kristen dagspresse som evner å trekke lange linjer – ikke først og fremst presentere trivielle nyheter i forenklet form. Mer enn å besvare spørsmålene «hva?», «hvor?» og «hvordan?», håper jeg også avisene kan artikulere respons til «hvorfor?».

3. Presisjon God journalistikk krever presisjon. En overskrift skal skape tilstrekkelig nysgjerrighet, slik at jeg leser videre. Men av og til, dessverre, sitter jeg med en følelse av at budskapet overselges i valg av overskrifter og ingresser. Igjen, avisene må ikke undervurdere sine lesere. Men det er nettopp den følelsen jeg sitter med når en sak sprites opp med en forenklet, spissformulert overskrift.

Jeg har også opplevd at kildevalg og vinklinger gjør at summen av det som presenteres, ikke alltid er sakssvarende og helhetlig.

Livet er ikke for de ufeilbarlige, og feil begås. Men likevel, dersom dette skjer for ofte, vil dette prege hvordan jeg leser avisene.

4. Ydmykhet og makt Det fjerde handler om makt. Jeg tror avisenes troverdighet vil øke, dersom de oftere kan utvise egenkritikk og reflektere åpent rundt egen maktutøvelse.

Siden jeg ble leder for Ungdom i Oppdrag for snart ti år siden, har Vårt Land ved noen ganske få anledninger formidlet nyheter om oss der premisset enten har vært usant, eller direkte usaklig. Alle kan gjøre feil. Men når avisen karikerer, slurver eller gjør feil, må vi som aktør leve med konsekvensene. Det blir vanskelig når avisens redaksjon ikke oppleves lyttende, mangler vilje til å beklage eller ikke evner å reflektere åpent rundt egen maktutøvelse.

Andre ganger har avisen ikke gitt oss mulighet til tilsvar. I fjor opplevde vi for eksempel at NRK og Dagbladet insisterte på å gi oss tilsvar i en sak der Vårt Land i omtale av samme sak, valgte å ikke gjøre det. Dette var ingen stor hendelse, men likevel; situasjonen bekreftet nok en gang min opplevelse av at avisen ikke alltid forstår egen maktbruk.

5. Bred kildebruk For det femte ønsker jeg meg bred kildebruk, hvor den kristne dagspressen formidler historier som utvider horisonten min. Dette fordrer et bredt kildetilfang, både fra innland og utland, samt at avisene gir rom til marginale stemmer. Her kan vi som kristne aktører bli flinkere til å hjelpe redaksjonene med kilder.

Dessverre sitter jeg med følelsen av avisenes kildeutvalg av og til fungerer som et ekko av redaksjonens egne meninger. Det gir en smule flau smak til morgenkaffen, når jeg tar meg selv i å mistenke enkelte journalister i å skyve kilder foran seg, kilder som forfekter det journalisten selv mener. Når skribenten da ikke stiller det opplagte oppfølgingsspørsmålet, bekreftes min mistanke.

Gledelig

Norge trenger en nyhetsformidler som med utgangspunkt i de kristne grunnverdiene, setter dagsorden. Kristen-Norge fortjener en dagspresse som formidler de gode historiene, trekker lange linjer og gir oss relevante nyheter. Kristne organisasjoner, menigheter og kirkesamfunn behøver en undersøkende presse som kan stille gode – og av og til vanskelige – spørsmål.

Forutsetningen er at jeg som aktør kan ha tillit til den kristne dagspressen. Dette er noe jeg i utgangspunktet har, trass negative erfaringer og at min tillit til Vårt Lands evne og vilje i perioder har vært tynnslitt.

Sjefredaktør Gjøsunds opprop for dugnad er gledelig, og hans intensjon formidles på troverdig vis. Herved tegner jeg meg som frivillig.

På trykk i Vårt Land, 17.10.2018

Bønn for Norge

Kjære dere som ber for Norge,

I dag har en spesiell sak figurert på fremsiden av landets nettaviser. Dette begynte med at VG.no meldte at organisasjonen Menneskeverd og deres leder Morten Dahle Stærk, mente KrF burde stille et ultimatum i sine regjeringsforhandlinger, hvor abort på fostre med Downs Syndrom etter tolvte uke forbys. Kjell Ingolf Ropstad (KrF) tok senere på dagen tak i samme sak, og ville gjøre dette til et emne i regjeringsforhandlingene, uavhengig om KrF ender opp med å forhandle med venstresiden eller høyresiden. Statsminister Erna Solberg uttalte senere at hun er åpen for å gjøre dette til et tema som kan forhandles om.

Jeg må innrømme at jeg er positivt overrasket: Først og fremst at abortsaken plutselig havnet midt i dagens viktige politiske debatt! Og deretter at Erna Solberg er villig til å forhandle om dette. Nå i kveld bekrefter Venstres Abid Q. Raja at han er villig til å forhandle om tvillingabort.

Kvaliteten på et land kan måles ut fra hvordan landets innbyggere tar vare på de svakeste i samfunnet. Gjennom Det gamle testamentet ser vi hvordan Gud – gang etter gang – instruere israelsfolket til å ivareta særlig enkene, de foreldreløse og innvandrerne. Hvorfor? Fordi disse var sin tids svakeste. Guds hjerte for de svakeste og forsvarsløse går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. Den mest utsatte gruppen mennesker i landet vårt i dag, er de som mister retten til liv, før de blir født. I Norge blir ni av ti foster med Downs Syndrom abortert, rett og slett fordi de har Downs Syndrom.

Om denne loven kan endres, vil det være en stor seier for de aller, aller svakeste. Og; Gud har behag i at vi ivaretar «disse mine minste». At statsministeren selv sier hun er villig til å snakke om å omgjøre loven, er i seg selv et stort lyspunkt.

Derfor skriver jeg nå til mange i Norge som ber: Vil dere være med og be for denne saken? Be for Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som har frontet dette i media i dag, be for Erna Solberg som er åpen for å vurdere å forhandle om dette, be også for de som har uttalt seg kritisk og be for de andre politikerne som skal være med å bestemme dette. Be for Menneskeverd og Morten Dahle Stærk, som er en stemme for de som ikke kan tale sin egen sak. Og be for Norge

PS. Dette må ikke forstås som et partsinnlegg i KrFs prosess, om hvorvidt de skal velge høyresiden eller venstresiden. Som kristen leder er jeg politisk engasjert, men må skille mellom politikk og partipolitikk.

Et overaskende comeback?

Jeff Fountain, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag Europa, skriver denne uken følgende om det han kaller for “et overaskende comeback”:

 

Two swallows don’t make a summer, says a Dutch proverb. Yet two recent Dutch books do perhaps signal a significant climate change concerning Christianity in Europe.

One is written by the publisher of the successful spirituality magazine Happinez. As mentioned in an earlier weeklyword, Inez van Ooord argues in her book Rebible that ‘we have cuddled buddhas and trees for too long and that now it is time to rediscover our Christian roots’. For our true identity needs to be found in our roots, says van Oord. Which doesn’t mean returning to the stultifying legalism of yesterday’s church, she argues, but rather drawing fresh inspiration from the ancient wells of scripture.

That this new sound comes from a leading spokesperson for the New Age movement is surprising enough. But a second and more broad-ranging book published just this month comes from the pen of a former editor of a national left-wing newspaper who now believes Dutch society threw out the baby with the bathwater some four or five decades ago.

In her book Ongelofelijk (Unbelievable), Yvonne Zonderop describes her sense of liberation as a young woman after leaving the Catholic church in disgust, along with other members of her family – and her generation. During the sixties and seventies, faith disappeared behind the front door, she writes. Secular became the norm. Freedom, individualism and autonomy became the celebrated values.

Robbed

Yet, Zonderop now realises, this personal liberation has had great social consequences. Something important has been lost. Her generation has raised a whole new generation without Christian roots, which for centuries had nurtured and formed western culture and morality. A common foundation for society has been eroded. Who knows what the Exodus meant? she asks. Who can explain the biblical scenarios Rembrandt painted? And who realises that without Christianity we most probably would not have a democratic constitutional state?

After decades, Zonderop has come to see that her generation had robbed themselves of the cultural context in which they had grown up.  Yet now it is becoming obvious that the alternatives to religion for offering meaning and values are few and far between. Millions of Dutch people continue to waver between faith and unbelief. In politics, the Christian heritage keeps resurfacing, she observes, because it is the source of our culture, democracy and ethics.

She quotes a doctoral candidate from the University of Amsterdam who researched individualisation as the motto for Dutch education after World War Two. Observing that babyboomers valued individuality, he concluded: ‘but, woe to you if you did not wear jeans or did not criticise religion!’

Which recalls for Zonderop the comic scene from Monty Python’s Life of Brian in which the Messiah figure tells his crowd of followers that they are all individualists, they are all different; to which the crowd responds by chanting in unison: ‘Yes, we’re all different!’ Then one lone voice pipes up: ‘I’m not.’

Pioneers

Zonderop now views the ideal of individual freedom as having held Dutch society in a strong grip, of which the collective departure from the church is just one example. But freedom has now become a devil’s dilemma: when you make a mistake, you’re on your own. Today’s youth, she argues, seek the support circle of friends to fall back on. Social capital is more important to them than individual freedom. Religion can become a source of meaning for them again.

The loss of togetherness is more broadly felt in society these days, writes Zonderop. People miss the social cohesion formerly offered by trade unions and churches. They miss the ‘vertical dimension’, where someone higher than you is looking after your welfare, whether that be a group leader or God.

The book’s subtitle, About the surprising comeback of religion, refers to the closing chapters which describe a number of new expressions of church in the Netherlands and particularly Amsterdam today. A wave of pioneers is appearing, both within and  outside the church, confirming rumours of the death of Christianity as having been greatly exaggerated.

Zonderop ends her book with a surprising citation from a Muslim German-Iranian art critic connecting the loss of the spiritual dimension with the rise of populism.

In his intriguing book, Wonder Beyond Belief: On Christianity, Navid Kermani observes: It is completely understandable that many Europeans are afraid for Islam and seek security in the familiar. If you no longer know your own culture, you can’t be open to other cultures. It is a great shortcoming if you don’t know what Pentecost is. German literature of the 19th century can’t be understood if you don’t see the Christian allusions. Many writers of that time were ministers sons. The while German literature and music are saturated with Biblical references.

If we don’t know that legacy, we don’t know ourselves. And then we become susceptible for racism, xenophobia and nationalism.

 

Du kan abonnoere på Jeff Fountains artikler ved å klikke på denne linken:

 

30 dagers bønn for muslimer

I april 1992 møttes Ungdom i Oppdrags internasjonale ledere i Midtøsten. Det ble startskuddet for en av vår tids største globale bønnekampanjer.

Det første bønne-hefte som ble utgitt i 1993.

Under samlingen opplevde de at Gud minnet dem om å kalle så mange kristne som mulig til å se muslimene gjennom Guds øyne og be for den muslimske verden. Det ble startskuddet for bønnekampanjen “30 dagers bønn for verdens muslimer”. Siden 1993 har kampanjen gått, hvert eneste år, gjennom muslimenes fastemåned Ramadan, hvor flere millioner mennesker har være med å be.

“30 dagers bønn for verdens muslimer” utgir hvert år et bønnehefte, hvor en kan få hjelp til å be for muslimer, hver dag, gjennom Ramadan – muslimenes fastemåned. Når vi som kristne hører om Ramadan i media, eller ser hvordan våre muslimske venner faster, så minner det oss på å be for muslimene.

16. mai går startskuddet for årets bønneaksjon. Heftet som skal brukes i år, er nå gått i trykken og du kan bestille det på www.30dagersbonn.no Der kan du også laste det ned digitalt som en PDF.

Som kristne er vi kalt til å be for menneskene rundt oss. Jeg vil anbefale så mange som mulig å bli med på årets aksjon. Du kan bruke heftet alene, i din bibelgruppe eller i din menighet.

Når skam overtar for skyld

 

«Om Gud er død, er alt tillatt». Sitatet tilhører den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij (1821 – 1881). Hva skjer når «alt er tillatt»?

For litt siden snakket jeg med en gutt på 19 år. Han hadde vært russ noen måneder tidligere. Nå var han student på DTS. «Det viktigste i livet mitt har vært å ligge med flest mulig jenter», sa han. Han beskrev seg som en lystjeger, en som alltid måtte nedlegge nye bytter. Jo flere, jo bedre. I hans øyne hadde jenter kun vært objekter som skulle brukes til egen nytelse.

Skam som identitet: Nå hadde han bestemt seg for å gi Gud en sjanse. Derfor gikk han på DTS. Allerede første uken på DTS hadde det skjedd mye. Han hadde erfart Guds godhet, bestemt seg for å følge Jesus og tatt et oppgjør med holdningene sine. Men det var én ting som plaget ham. Og det var dette vi nå stod og snakket om; den overveldende skamfølelsen over hva han hadde gjort. Han visste ikke hvordan han skulle håndtere det. Skammen handlet ikke bare om handlingene. Den gikk dypere. Mest av alt handlet det om hvem han var. Slik definerte skam hans identitet. Selv om han hadde lagt det gamle livet bak seg, opplevde han seg bundet av skammen.

Feil medisin: På videregående hadde han følt innerst inne at livsstilen ikke var ok. Han visste dypest sett at jentene ikke er objekter. En dag snakket han med en lærer. Hun sa at så lenge sex var frivillig og man respekterte hverandres grenser, var alt egentlig greit. Hennes råd var å ikke legge bånd på seg og istedenfor legge fra seg gammeldagse holdninger, mens han utforsket sin egen seksualitet. I praksis betydde hennes råd å undertrykke skammen og late som om den ikke eksisterte. Skam skulle behandles med mer skamløs adferd og et oppgjør med gammeldagse holdninger. Medisinen som læreren hadde foreskrevet virket ikke. Den førte til bare mer skam.

Dobbelt ille: Min erfaring sier at skam er relativt utbredt blant unge mennesker. Skammen kan ha ulike årsaker, men handler som regel om at man ikke føler seg god nok, ikke strekker til, ikke er pen nok eller flink nok. Andre kommer fra familier med dårligere råd som gjør at de ikke kan reise til Syden eller kjøpe dyre merkeklær. Noen kan skamme seg óg over ting de har gjort mot andre, eller at de ikke gjorde det de burde gjøre. I møte med seksuell skam har storsamfunnet tatt et oppgjør med syndsbegrepet og tror dette skal kurere skammen. Dessverre virket ikke dette for den unge mannen. Beskjeden om at han ikke trengte skamme seg, gjorde at det ble dobbelt ille. Hvorfor? Han skammet seg for å skamme seg. Selv om ikke så mange tenåringer i Norge har samme erfaringer som gutten jeg pratet med, er likevel ikke skamfølelsen hans unik.

Just do it! Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde at det finnes mer skam blant ungdom i dag enn for et par tiår siden. Men jeg overraskes likevel av hvor mange unge som preges av skam, og da særlig seksuelt relatert skam. Og det er denne typen skam jeg skriver om her. Vi lever i et samfunn som feirer grenseløs sex og som mener det klassiske, kristne synet på seksualitet er nærmest skadelig. Hvorfor føler likevel så mange unge skam, selv om det finnes få grenser for når, hvor, med hvem eller hvor mange som unge mennesker kan ha sex med? Har det noe å gjøre med at vi lever i et samfunn hvor Gud i større grad er blitt borte, og «alt» er lov?

Skam som virkning: Klassisk, kristen forkynnelse har brukt en juridisk metafor for å beskrive vår gudsrelasjon; den forteller oss at vi er skyldige fordi vi har forbrutt oss mot Guds bud. Guds løsning på «problemet» er at Jesus tok vår straff på seg da han døde på korset. Hans død var stedfortredende. Alt dette er sant. Men fordi bevisstheten rundt det som tradisjonelt er synd i dag er borte, fører ikke synd til skyld. Hva skjer med et menneske når synd ikke fører til skyld? Kan likevel synden ha en virkning? Er det slik at skammen noen unge bærer på, viser oss en av «syndens konsekvenser»? Fordi alle mennesker er skapt i Guds bilde (1 Mos 1,26), fordi han har skrevet loven på våre hjerter (Rom 2,14-15) og lagt evigheten ned i oss (Fork 3,11), kan vi da tenke at synden har en implisitt virkning, selv om vi ikke tror på Gud eller tenker at det klassiske, kristne synet på sex er utdatert? Er det dette som viste seg i skammen som denne unge mannen kjente? Han skammet seg nemlig over hvem han var, noe som igjen var begrunnet i det han gjorde, selv om «ingen» hadde sagt at måten han levde på ikke var greit.

Irrelevant budskap: Når det i mindre grad enn tidligere finnes objektive kriterier for rett og galt, eller at storsamfunnets forståelse av rett og galt ikke stemmer med Bibelens forkynnelse, representerer dette en utfordring for oss som formidler evangeliet til unge mennesker. For når det ikke finnes lov, finnes det nemlig heller ikke lovbrudd. Fordi «alt» er lov, og synd dermed ikke fører til skyld, opplever ikke unge mennesker flest et behov for evangeliet. Dermed blir budskapet om «synd og nåde» – om «lov og evangelium» – totalt irrelevant. Vårt budskap om Guds tilgivelse av skyld, løser ikke menneskers følte behov. For hvorfor trenger noen tilgivelse når man ikke har gjort noe galt?

Gud laget klær: Når det ikke finnes erkjennelse av skyld, hvordan skal vi da formidle Guds nåde, samtidig som vi holder fast ved Guds ord? Hvordan kan vi formidle et budskap som berører skam? Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i noen av de andre bildene, som Det nye testamentet bruker for å beskrive vår relasjon til Gud. En av disse metaforene er «familie» og bildet av Gud som faren som venter på sin fortapte sønn. Han tok ansvar for sønnens skam, nektet ham å være tjenestegutt og feiret at han kom hjem. Han skulle være sønn! Dette handler dypest sett om en gjenopprettelse av sønnens identitet. En annen metafor handler om at vi er Jesu brud. Også dette er et bilde som dypest sett handler om identitet. Et tredje bilde er at vi er arvinger av Guds rike. Hva gjorde Gud da Adam og Eva hadde spist av frukten? Jo, han laget klær menneskene. Slik dekket Gud over deres nakenhet og tok ansvar for deres skam. Hva om vi kan inkludere dette når vi formidler evangeliet? Som Guds barn gir han oss en ny identitet. Jesu død tar ikke bare vår skyld. Jesu blod dekker også over vår skam. Vi er ikke lengre bare «tilgitte syndere», men vi er Guds barn – arvinger av Guds rike – og del av hans familie.

Gud har tre favoritter

 

Gjennom hele Det gamle testamentet snakker Gud særlig om tre grupper. De fremstår nærmest som hans favoritter. Noen ganger omtaler han det som en gudstjeneste i seg selv å ivareta rettighetene til disse. Dette er foreldreløse, enker og innvandrere. Jesus og apostlene bekrefter dette mønsteret i Det nye testamentet.

Under utvandringen fra Egypt til Israel ble jødenes nasjonalidentitet formet og etablert. En sentral del av dette var Moseloven som Gud ga israelsfolket i ørkenen. Senere var det profetenes oppgave å holde folket ansvarlig for deres evne til å etterleve Moseloven. Da Jesus skulle oppsummere Moseloven og profetenes budskap, konstaterer han følgende: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand’. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv’. På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Mat 22,37-40).

De foreldreløse vokste opp uten en familie som kunne forsørge. Derfor var det storsamfunnets rolle å ta vare på disse og sikre deres fremtid. Enkene var i samme situasjon siden de hadde mistet sin inntekt, og det var samfunnets ansvar å sørge for at heller ikke disse falt utenfor og måtte tigge eller prostituere seg for å overleve. Den tredje gruppen var mennesker av en annen etnisk opprinnelse. Disse var enten innvandrere fra andre land, etterkommere etter de som hadde flyktet fra Egypt sammen med jødefolket, eller overlevende fra folkene som bodde i Israel, da jødefolket inntok landet.

Det er som om Gud bruker disse tre gruppene som jødefolkets moralske kompass; evner de å tenke på andre enn seg selv? Klarer de å være inkluderende? Viser de barmhjertighet?

I Moseloven sier Gud: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.» (3 Mos 19, 33). Etter at Israel er etablert som nasjon og senere får konger, fortsetter Gud sin tale om de foreldreløse, enker og innflyttere. Flere ganger refser profetene israelsfolket fordi de ikke evner å ivareta disse menneskene. Profeten Jesaja kaller omsorgen for disse som «den rette faste» (Jes. 58). Noen hundre år etter Jesaja plukker Jesus opp tråden. «­Disse mine minste», kaller han dem, og sier at det vi gjør mot en av disse, gjør vi mot Mesteren selv. (Matt 25).

Emanuel Minos (1925-2014) er en av vårt lands mest kjente evangelister. I 1968 hadde han møter i Valdres, og ble da oppsøkt av en kvinne på 90 år som fortale om sine fremtidssyn. Hun beskrev ting som da virket umulige og utenkelige. Ett av bildene gjaldt en stor folkevandring. Den 90 år gamle kvinnen fortalte at mennesker fra fattige land kom til å strømme til Norge. «Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen», sa kvinnen. I følge Minos gråt den gamle kvinnen og sa: «Jeg får ikke se det, men du får se det».

Evner vi å holde «den rette faste»? Mange kristne gjør mye for å møte innvandrere med godhet. Men dessverre finnes det også kristne som snakker om flyktninger på måter som jeg ikke tror gleder Gud. På samme måte som profetene brukte israelsfolkets evne til barmhjertighet som et mål på deres gudsfrykt, holder Guds ord oss på samme måte ansvarlig i dag. Jakob sier at vår tro skal måles med våre gjerninger (Jak 1,19-27).

Det greske ordet philoxenia brukes for gjestfrihet i Det nye testamentet. Direkte oversatt betyr dette «kjærlighet til fremmede». Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det» (Hebr 13,2).

Frykt er aldri en kristen respons. En kristen respons er å vise godhet mot fremmede og vår tids «enker» og «foreldreløse».

Vi lager barn

Til jul fikk jeg en bok av min kone; Vi lager barn, utgitt på Frekk Forlag. Den handler ikke om det du tror.

Forfatter Eivor Ande180254rsen Oftestad trekker lange linjer. Det begynner med den nesten 400 år gamle historien om adelskvinnen Else Grubbe, hennes ekteskap, graviditet og barseldød. Denne historien forklarer noe av samtidens teologiske – og dermed litt av samfunnets – forståelse av kvinnens rolle, familien, forplantning, menneskesyn og gudsbilde.

I forordet skriver Oftestad at hun forstår fortolkningen og tilretteleggingen av reproduksjon som en linse vi kan betrakte historien gjennom. Gjennom hennes lange linse skildres nærbilder av mennesker, aktuelle synspunkt, og samfunnsdebatt gjennom 500 år.

På pedagogisk vis forklarer hun hvordan både gudsbildet og dermed menneskesynet har endret seg i Norge siden reformasjonen. Noen av historiene som fortelles er hjerteskjærende. De som tror at “alt var bedre før” bør lese denne boken. Alt var nemlig ikke bedre før.

Men Oftestad ser ikke bare bakover i tid. På bokens siste sider forsøker forfatteren å trekke linjer til tider som skal komme. Hun nevner filosofen Friedrich Nietzsches og hans formulering om “Guds død”: “Allikevel har vi levd som om Gud finnes – inntil nå”, sier Oftestad. “Det er først nå virkningen av “Guds død” begynner å gjøre seg gjeldende”, fortsetter hun.

Oftestad er ikke konkluderende når hun ser fremover i tid. Men hun stiller gode spørsmål. Dog, for min egen del, jeg kunne ikke unngå tenke på Dostojevskijs og hans tese om at “om Gud er død er alt tillatt”.

Jeg håper mange vil lese denne boken. Den er et viktig dokument om både gudsbilde og menneskesyn.

Forfølgelse av kristne i Tyrkia

Jeg skriver dette for å be om forbønn for Tyrkia.

Istanbul den eneste byen i verden som ligger på to kontinenter. Den vestlige delen tilhører Europa. Den korte fergeturen over Bosporos-stredet fører deg til Asia. Denne båtturen symboliserer på mange måter Tyrkias sjel – presset mellom modernisme og tradisjonalisme – mellom vestlige verdier og orientalske livsanskuelser.

Tyrkia har preget nyhetsbildet i det siste. Men i løpet av de siste ukene har vi også mottatt andre nyheter fra Tyrkia som ikke nødvendigvis fortelles på Dagsrevyen eller VG. Det kan virke som om myndighetene nå fester et strammere grep rundt den mikroskopiske evangeliske minoriteten i landet.

De aller fleste av landets innbyggere er muslimer. Bare en bitteliten prosentdel tilhører de historiske kirkene. Kanskje så få som 3500 personer av landets 80 millioner innbyggere tilhører en evangelisk kirke. Mange av disse spør seg nå om flere episoder de siste ukene viser en tendens av økt forfølgelse:

Et ektepar som arbeider som pastorer i en menighet i storbyen Izmir ble for tre uker siden fengslet av politiet. De har bygget opp en forsamling som samler mange kurdere, der noen av menighetens medlemmer tidligere har sympatisert med den kurdiske opprørsbevegelsen PKK. Politiet anklager nå dette ekteparet for fiendtlig aktivitet og de ble fengslet fordi de blir ansett som en trussel mot rikets sikkerhet. Konen ble sluppet fri etter to uker, mens ektemannen fortsatt sitter i fengsel, uten å ha fått mulighet til å snakke med hverken advokat eller representanter fra sitt hjemlands konsulat.

I Antakya ble nylig et menighetsbygg stengt og fysisk forseglet av myndighetene. Årsaken er at det ble avholdt såkalt ulovlig bibelundervisning i bygningen.

Flere utlendinger som har vært aktive i kristent arbeid i landet har i løpet av de siste ukene blitt stoppet på grensen og nektet innreise. Man vet ikke helt hvilke årsaker som ligger bak dette, men det skjer nå så ofte at det kan virke som om det er et mønster og ikke bare tilfeldige handlinger.

Tyrkiske medier har rapportert om flere av disse hendelsene og landets unntakstilstand gir politiet utvidet myndighet til å arrestere mennesker og ransake bygninger. Dette har ført til usikkerhet blant mange av landets kristne.

Jeg skriver dette for å be om forbønn for Tyrkia. Vil du være med å løfte frem dette landet, dets ledere og innbyggere frem for Gud?

Tanker om 17. mai

Alv Magnus, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag, har skrevet noen refleksjoner om 17. mai som jeg tenkte det var verdt å dele. God lesning:

118198

Foto: Tarjei Gilje, Dagen

17. mai for 71 år siden talte kong Haakon til det norske folk fra London. Han åpnet med å si: «Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk».

 

Så fortsatte han: «Vi må aldri glemme å takke vår Herre for hans nådige styrelse helt til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelse for land og folk… Vi takker ham fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i europakrigen.» Det sto 365 000 tyske soldater under våpen i Norge ved kapitulasjonen 8. mai 1945. Han avsluttet slik: «Gud bevare Norge!»

Litt senere på dagen holdt kronprins Olav en radiotale til folket fra slottet i Oslo etter at han hadde bivånet barnetoget  fra slottsbalkongen, der han sa: «En gripes av en uendelig stor takknemlighet til Gud som har latt oss få oppleve denne dagen med dens minner og dens løfter for fremtiden». Kronprinsen fortsetter så med å si: «Det fortelles at da representanten Georg Sverdrup var på vei til Riksforsamlingen på Eidsvold i vårdagene 1814, så sa skyskaren til ham; hva du gjør, så husk at Gud står attåt. I dag ser vi tydelig at han har stått attåt både den gang da han lot oss få vår frie forfatning og nu i disse hårde krigsårene når han atter gav oss menn og kvinner som modig og tro kunne stå frem og være villige til hvis det ble krevet å ofre liv for land og folk.» Så avslutte han med bønnen om at Gud måtte bevare Kongen og la til: «Må Gud velsigne Norge og dere alle!»

Det slår meg, nå 71 år senere, at kong Haakon og Kronprins Olav på en naturlig og ukunstlet måte talte om Guds styrelse med den største selvfølgelighet. De forsto begge at den allmektige Gud styrte historien og nasjonens gang. De hadde begge den Bibelske forståelsen av hvem Gud er. Derfor var det viktig for dem å vise folket nødvendigheten av å takke ham for hans nådige styrelse.

Kronprinsen refererte til nasjonalsangen der Bjørnson oppfordrer den norske mann om å takke Gud; alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.

Vår rett og vår frihet kommer fra Gud. Han har nasjonens skjebne i sin hånd. Han er den ultimate autoritet. Den øverste styrer. Ham må vi underordne oss, ham må vi bønnfalle, ham er det vi må takke, for det er han som gav oss friheten og freden tilbake.

Kongen tenkte slik. Kronprinsen, som norsk forsvarssjef under krigen, forsto det også slik. Og de skjemtes ikke for å si det i klartekst til hele folket. Har vi den samme forståelse i dag?

Vi kunne spørre: På hvilken måte var Gud attåt den gang i 1814 og i forbindelse med okkupasjonsårene, slik kronprins Olav hevdet at han var?

Med troens øye kan vi si at den vekkelse som fulgte Hans Nielsen Hauge var en forutsetning for en nasjonal selvstendighetsbevegelse som munnet ut i Europas frieste forfatning i 1814. Med ham våknet folkeånden i Norge, sa Grundtvig. Tusenvis av mennesker i alle strøk av landet var kommet til en personlig tilegnet tro, hadde begynt å tenke selvstendig og ble gjennom brev, besøk og bøker bevisst at de tilhørte en nasjonal reisning. En bønnens atmosfære bredte seg og folk ropte til Gud om hjelp gjennom nødsårene som Napoleons krigene hadde skapt. Ikke uten grunn kaller historikeren Karsten Alnæs boka om 1814 for Miraklenes År. Jo, Gud sto attåt og hjalp oss.

Hva med okkupasjonen under Nazi Tyskland?

Til tross for en naiv og udugelig utenriksminister som ikke informerte sin egen regjering da telegrammene strømmet inn om en tysk krigsflåte på vei nordover fra Kiel, hadde Gud noen med sunn dømmekraft og beslutningsevne på plass.

Hvor ille det var illustreres ved at statsminister Johan Nygaardsvold den 6. april henvender seg til opposisjonslederen, høyremann og Stortingspresident Carl Joachim Hambro, om å forhøre seg hos utenriksministeren om det er noe viktig som står på spill: «Han snakker jo ikke med oss, men han forteller av og til deg noe», hadde Nygaardsvold sagt. Men heller ikke Stortingspresidenten nådde fram.

Søndag ettermiddag den 7. april ble Koht konfrontert med nye alarmerende meldinger. Koht sa bare: «I grunnen er det ikke noe å gjøre. Om meldingen er uriktig, er det best ikke å bringe den videre. Om den er sann, kan vi ikke gjøre noe for å stanse den tyske flåten likevel». Men Birger Eriksen på Oscarsborg festning som nærmet seg pensjonsalderen, tok grep. Uten å få noen retningslinjer fra Oslo, kommanderte han ild fra de to 27cm kanonene Moses og Aron klokken 04.21 den 9. april om morgenen. Han hadde fått en annen pensjonert offiser som kjente det hemmelige torpedobatteriet på Oscarsborg til å komme ut tidligere på kvelden.

Kaptein Andersen på Oberst Eriksens kommando fyrte av to undervannstorpedoer mot krysseren Blücher med over 2000 soldater om bord. Blücher tok slagside og sank en kilometer lenger inn fjorden. I Oslo tok Hambro initiativet og en time senere klokken 08:00 rullet et ekstratog ut fra Østbanestasjonen med kongehuset, Storting og regjering om bord med kurs for Hamar. Disse to reddet våre myndigheter fra å falle i tyskernes hender.

Men hva bidro til at lærerne og prestene sto overmakten imot og nektet å la seg bruke i nazifisering av befolkningen? Hadde det noe med vekkelsen som kom via Oxfordgruppens virksomhet fem år før?

Det begynte i Ringsaker kommune på Høsbjør hotell, da Hambro inviterte 120 venner til et møte med den lutherske presten Frank Buchman og et internasjonalt team. I løpet av få dager vokste forsamlingen til det tidobbelte. Både biskoper og prester og andre mennesker med innflytelse i samtiden fikk et avgjørende møte med Gud der og i månedene som fulgte i Oslo, Bergen og Trondhjem.

Biskop Berggrav var der. Da krigen begynte tok han kontakt med professor Hallesby og sammen dannet de Kristen Samråd som koordinerte kirkens motstand mot okkupasjonsmakten.

Gud bryr seg om Norge. Det hviler et kall over oss som nasjon. Vi er et utvalgt folk. Guds utvelgelse er et mysterium. Men det er også et privilegium.

Gud vil noe med Norge. I de senere år har det kommet mange Guds menn og kvinner til oss fra andre land med budskap om at Gud vil bruke vår nasjon til å velsigne andre folk og nasjoner. Vi har siden Hans Nielsen Hauges tid vært en nasjon som har bragt mye velsignelse til andre folk både gjennom utvandring og misjon.

Til tross for frafall og lunkenhet, vil Gud gripe inn. Vi har en nådetid gitt oss av Gud.

For 2600 år siden ba Gud profeten Jeremia rope ut disse ord mot nord: «Vend tilbake Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. Vend tilbake frafalne barn! Sier Herren. For jeg er deres herre.» (Jer 3,12-14)

Gud brydde seg og bryr seg om Israel. Men Jeremia nådde ikke frem med sitt kall til Israel. De omvendte seg ikke. Nasjonen ble hærtatt. Folket drevet i landflyktighet. 70 år av fornedrelse og forvisning fulgte.

Vi som Guds folk sitter med nøkkelen til vår nasjons fremtid. Vi kan ikke regne med andre. Vi kan ikke se hen til myndighetene. Regjeringen har svært begrenset makt. Det er Gud som rår. Og han ser hen til sitt folk. Vil vi som kaller oss med hans navn være å regne med?

Er det noen bedre måte for oss å feire denne frihetsdagen på enn å kalle på ham som har makt til å trygge lagnaden for land og folk? Er det noen bedre måte å vise vår erkjennelse av at det er Herren som borger for vår frihet og fremtid på, enn å vende oss bort fra ugudelighet og å be om miskunn fra hans hånd. Hva vil skje med vårt land? I dag nyter vi av frihet og fred. La oss takke og be! Ha en velsignet 17. mai!

Alv Johan Magnus

Far, forlat dem!

Jeff Fountain, leder for Schumann Center, og tidligere leder for Ungdom i Oppdrag Europa, skrev i dag en artikkel i lys av terrorangrepet i Brussel. Etter beste evne har jeg oversatt artikkelen til norsk. God lesning:

 

Domenico_Ghirlandaio_-_St_Jerome_in_his_study

St. Jerome (347 – 420). Bildet er hentet fra www.wikimedia.org

27. mars for tjue år siden ble syv munker kidnappet av islamistiske terrorister i klosteret sitt i Algerie. De ble holdt som gisler i to måneder, før terroristene 24. mai 1996 proklamerte at de hadde kuttet strupen av sine fanger.

For 1600 år siden formulerte kirkefader Jerome sin klagesang etter 20 år med daglig blodsutgytelser i det som vi i dag kaller Europa; grusomheter som gotere, hunere, vandaler og andre barbarer stod bak. «Hvor mange Gud, av dine tjenerinner og jomfruer – dydig og edle kvinner – har blitt ødelagt av disse udyrene! Biskoper har blitt fanget, prester og de i lavere rang er drept. Kirker har blitt revet ned, hester blir festet til altrene og relikvier fra martyrer er gravd opp. Sorg og frykt florerer. Død vises i utallige former og fasonger.»

I løpet av påskens første dager, florerte sorg og frykt på nok en gang i Europa, mens døden igjen viste seg i utallige former og fasonger i Brussels gater.

 

Testamentet

I den franske storfilmen Of Gods and Men fra 2010, fortelles historien om Fader Christian og hans munkebrødre og deres møte med akutte trusler fra terrorister i Algerie. Munkene fremstod ikke som modige helter, og følte seg som småfugler på en gren, sa Fader Christian til en av de lokale muslimske lederne, mens de fortsatt vurderte flukt. De lokale lederne, som ønsket sterkt at munkene skulle bli, responderte følgende: «Nei, vi er fuglene. Dere er grenene». Ved stemmegivning avgjorde munkene å forbli i klosteret.

I frykt for det verste, etterlot Christian seg et brev hos sin familie, som «kun skal åpnes i tilfelle min død». Der hadde han skrevet følgende:

«Hvis det en dag skal skje – og det kan være i dag – at jeg blir et offer for terrorismen som nå truer alle utlendinger som bor i Algerie, så ønsker jeg at mine venner, min kirke og min familie skal huske at livet mitt var gitt til Gud og dette landet. Jeg ber dere akseptere at Herren over alt liv, ikke er fremmed for denne brutale muligheten. Jeg ber om forbønn; for hvordan skal jeg bli funnet verdig til dette offeret? Jeg ber om å forståelse for at en slik død er like voldelig som de andre drapene som har funnet sted, også de som er glemt på grunn av likegyldighet eller anonymitet.

Mitt liv er ikke mer verd enn andres. Men heller ikke mindre verd. Uansett, det har ingen barnlig uskyld. Jeg har levd lenge nok til å vite at jeg og kjenner ondskapen som vinner frem i verden, også om den blindt skulle ramme meg. Jeg skulle ønske, når timen kommer, å få mulighet til å be Gud om nåde, både for meg selv og mine medmennesker, og samtidig evne av hjertet å tilgi de som vil slakte meg.

ofgodsandmen

Of Gods and Men er en prisbelønt fransk film fra 2010. Jeg så den for et par år siden. Den forteller historien om munkfellesskapet som ble ofre for islamistisk terror.

Det er viktig for meg å kunne uttrykke at jeg ikke ønsker meg en slik død. Uansett, jeg ønsker heller ikke at dette folket som jeg elsker ukritisk skal bli anklaget for min død. Det ville, kanskje, være for mye å bli anerkjent som martyr i møte med en algerier, uansett hvem han måtte være, særlig når han handler i henhold til det han mener er det sanne religion. Jeg kjenner godt den type Islam som islamistene forfekter. Det er for enkelt å kjøpe seg god samvittighet ved å hevde at dette bare er ekstremistiske fundamentalistiske ideologier. Husk at Algerie og Islam er noe annet; de har både kropp og sjel …

Jeg takker Gud for livet mitt, som er overgitt til både ham og mennesker, han som synes å ha ønsket det helt og fullt, både på grunn av og på tross av gleden. Også du, min venn i dette siste øyeblikk, hvem skulle ikke være ukjent med hva du har gjort. Jeg ønsker og at du skal få denne takken – og dette adieu – og anbefale deg fremfor Gud og hans ansikt, som jeg ser i ditt.

Og må vi en dag møtes – som «glade røvere» – i paradis, hvis Gud ønsker det, vår begges Far.

Amen.»

Våre forfedre

Når jeg reflekterer over St. Jeromes klagesang i lys av terrorangrepene i Brussel, lurer jeg på om han noen gang evnet å forestille seg at disse terroristene han nevner en dag skulle omfavne historien om Jesus og overgi seg selv til å bringe dette budskapet til jordens ender. Disse «morderne og voldtektsforbryterne» ble for mange av oss våre egne europeiske forfedre.

Tør vi tenke tanken og be slike bønner for disse som utførte terrorhandlingene i påsken? Kan vi skrive et slikt testament?

Påsken har nok en gang minnet oss om at evangeliet handler om døden og oppstandelsen; tilgivelse og forvandling.

Jeff Fountain