Vi lager barn

Til jul fikk jeg en bok av min kone; Vi lager barn, utgitt på Frekk Forlag. Den handler ikke om det du tror.

Forfatter Eivor Ande180254rsen Oftestad trekker lange linjer. Det begynner med den nesten 400 år gamle historien om adelskvinnen Else Grubbe, hennes ekteskap, graviditet og barseldød. Denne historien forklarer noe av samtidens teologiske – og dermed litt av samfunnets – forståelse av kvinnens rolle, familien, forplantning, menneskesyn og gudsbilde.

I forordet skriver Oftestad at hun forstår fortolkningen og tilretteleggingen av reproduksjon som en linse vi kan betrakte historien gjennom. Gjennom hennes lange linse skildres nærbilder av mennesker, aktuelle synspunkt, og samfunnsdebatt gjennom 500 år.

På pedagogisk vis forklarer hun hvordan både gudsbildet og dermed menneskesynet har endret seg i Norge siden reformasjonen. Noen av historiene som fortelles er hjerteskjærende. De som tror at “alt var bedre før” bør lese denne boken. Alt var nemlig ikke bedre før.

Men Oftestad ser ikke bare bakover i tid. På bokens siste sider forsøker forfatteren å trekke linjer til tider som skal komme. Hun nevner filosofen Friedrich Nietzsches og hans formulering om “Guds død”: “Allikevel har vi levd som om Gud finnes – inntil nå”, sier Oftestad. “Det er først nå virkningen av “Guds død” begynner å gjøre seg gjeldende”, fortsetter hun.

Oftestad er ikke konkluderende når hun ser fremover i tid. Men hun stiller gode spørsmål. Dog, for min egen del, jeg kunne ikke unngå tenke på Dostojevskijs og hans tese om at “om Gud er død er alt tillatt”.

Jeg håper mange vil lese denne boken. Den er et viktig dokument om både gudsbilde og menneskesyn.

Forfølgelse av kristne i Tyrkia

Jeg skriver dette for å be om forbønn for Tyrkia.

Istanbul den eneste byen i verden som ligger på to kontinenter. Den vestlige delen tilhører Europa. Den korte fergeturen over Bosporos-stredet fører deg til Asia. Denne båtturen symboliserer på mange måter Tyrkias sjel – presset mellom modernisme og tradisjonalisme – mellom vestlige verdier og orientalske livsanskuelser.

Tyrkia har preget nyhetsbildet i det siste. Men i løpet av de siste ukene har vi også mottatt andre nyheter fra Tyrkia som ikke nødvendigvis fortelles på Dagsrevyen eller VG. Det kan virke som om myndighetene nå fester et strammere grep rundt den mikroskopiske evangeliske minoriteten i landet.

De aller fleste av landets innbyggere er muslimer. Bare en bitteliten prosentdel tilhører de historiske kirkene. Kanskje så få som 3500 personer av landets 80 millioner innbyggere tilhører en evangelisk kirke. Mange av disse spør seg nå om flere episoder de siste ukene viser en tendens av økt forfølgelse:

Et ektepar som arbeider som pastorer i en menighet i storbyen Izmir ble for tre uker siden fengslet av politiet. De har bygget opp en forsamling som samler mange kurdere, der noen av menighetens medlemmer tidligere har sympatisert med den kurdiske opprørsbevegelsen PKK. Politiet anklager nå dette ekteparet for fiendtlig aktivitet og de ble fengslet fordi de blir ansett som en trussel mot rikets sikkerhet. Konen ble sluppet fri etter to uker, mens ektemannen fortsatt sitter i fengsel, uten å ha fått mulighet til å snakke med hverken advokat eller representanter fra sitt hjemlands konsulat.

I Antakya ble nylig et menighetsbygg stengt og fysisk forseglet av myndighetene. Årsaken er at det ble avholdt såkalt ulovlig bibelundervisning i bygningen.

Flere utlendinger som har vært aktive i kristent arbeid i landet har i løpet av de siste ukene blitt stoppet på grensen og nektet innreise. Man vet ikke helt hvilke årsaker som ligger bak dette, men det skjer nå så ofte at det kan virke som om det er et mønster og ikke bare tilfeldige handlinger.

Tyrkiske medier har rapportert om flere av disse hendelsene og landets unntakstilstand gir politiet utvidet myndighet til å arrestere mennesker og ransake bygninger. Dette har ført til usikkerhet blant mange av landets kristne.

Jeg skriver dette for å be om forbønn for Tyrkia. Vil du være med å løfte frem dette landet, dets ledere og innbyggere frem for Gud?

Tanker om 17. mai

Alv Magnus, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag, har skrevet noen refleksjoner om 17. mai som jeg tenkte det var verdt å dele. God lesning:

118198

Foto: Tarjei Gilje, Dagen

17. mai for 71 år siden talte kong Haakon til det norske folk fra London. Han åpnet med å si: «Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk».

 

Så fortsatte han: «Vi må aldri glemme å takke vår Herre for hans nådige styrelse helt til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelse for land og folk… Vi takker ham fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i europakrigen.» Det sto 365 000 tyske soldater under våpen i Norge ved kapitulasjonen 8. mai 1945. Han avsluttet slik: «Gud bevare Norge!»

Litt senere på dagen holdt kronprins Olav en radiotale til folket fra slottet i Oslo etter at han hadde bivånet barnetoget  fra slottsbalkongen, der han sa: «En gripes av en uendelig stor takknemlighet til Gud som har latt oss få oppleve denne dagen med dens minner og dens løfter for fremtiden». Kronprinsen fortsetter så med å si: «Det fortelles at da representanten Georg Sverdrup var på vei til Riksforsamlingen på Eidsvold i vårdagene 1814, så sa skyskaren til ham; hva du gjør, så husk at Gud står attåt. I dag ser vi tydelig at han har stått attåt både den gang da han lot oss få vår frie forfatning og nu i disse hårde krigsårene når han atter gav oss menn og kvinner som modig og tro kunne stå frem og være villige til hvis det ble krevet å ofre liv for land og folk.» Så avslutte han med bønnen om at Gud måtte bevare Kongen og la til: «Må Gud velsigne Norge og dere alle!»

Det slår meg, nå 71 år senere, at kong Haakon og Kronprins Olav på en naturlig og ukunstlet måte talte om Guds styrelse med den største selvfølgelighet. De forsto begge at den allmektige Gud styrte historien og nasjonens gang. De hadde begge den Bibelske forståelsen av hvem Gud er. Derfor var det viktig for dem å vise folket nødvendigheten av å takke ham for hans nådige styrelse.

Kronprinsen refererte til nasjonalsangen der Bjørnson oppfordrer den norske mann om å takke Gud; alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.

Vår rett og vår frihet kommer fra Gud. Han har nasjonens skjebne i sin hånd. Han er den ultimate autoritet. Den øverste styrer. Ham må vi underordne oss, ham må vi bønnfalle, ham er det vi må takke, for det er han som gav oss friheten og freden tilbake.

Kongen tenkte slik. Kronprinsen, som norsk forsvarssjef under krigen, forsto det også slik. Og de skjemtes ikke for å si det i klartekst til hele folket. Har vi den samme forståelse i dag?

Vi kunne spørre: På hvilken måte var Gud attåt den gang i 1814 og i forbindelse med okkupasjonsårene, slik kronprins Olav hevdet at han var?

Med troens øye kan vi si at den vekkelse som fulgte Hans Nielsen Hauge var en forutsetning for en nasjonal selvstendighetsbevegelse som munnet ut i Europas frieste forfatning i 1814. Med ham våknet folkeånden i Norge, sa Grundtvig. Tusenvis av mennesker i alle strøk av landet var kommet til en personlig tilegnet tro, hadde begynt å tenke selvstendig og ble gjennom brev, besøk og bøker bevisst at de tilhørte en nasjonal reisning. En bønnens atmosfære bredte seg og folk ropte til Gud om hjelp gjennom nødsårene som Napoleons krigene hadde skapt. Ikke uten grunn kaller historikeren Karsten Alnæs boka om 1814 for Miraklenes År. Jo, Gud sto attåt og hjalp oss.

Hva med okkupasjonen under Nazi Tyskland?

Til tross for en naiv og udugelig utenriksminister som ikke informerte sin egen regjering da telegrammene strømmet inn om en tysk krigsflåte på vei nordover fra Kiel, hadde Gud noen med sunn dømmekraft og beslutningsevne på plass.

Hvor ille det var illustreres ved at statsminister Johan Nygaardsvold den 6. april henvender seg til opposisjonslederen, høyremann og Stortingspresident Carl Joachim Hambro, om å forhøre seg hos utenriksministeren om det er noe viktig som står på spill: «Han snakker jo ikke med oss, men han forteller av og til deg noe», hadde Nygaardsvold sagt. Men heller ikke Stortingspresidenten nådde fram.

Søndag ettermiddag den 7. april ble Koht konfrontert med nye alarmerende meldinger. Koht sa bare: «I grunnen er det ikke noe å gjøre. Om meldingen er uriktig, er det best ikke å bringe den videre. Om den er sann, kan vi ikke gjøre noe for å stanse den tyske flåten likevel». Men Birger Eriksen på Oscarsborg festning som nærmet seg pensjonsalderen, tok grep. Uten å få noen retningslinjer fra Oslo, kommanderte han ild fra de to 27cm kanonene Moses og Aron klokken 04.21 den 9. april om morgenen. Han hadde fått en annen pensjonert offiser som kjente det hemmelige torpedobatteriet på Oscarsborg til å komme ut tidligere på kvelden.

Kaptein Andersen på Oberst Eriksens kommando fyrte av to undervannstorpedoer mot krysseren Blücher med over 2000 soldater om bord. Blücher tok slagside og sank en kilometer lenger inn fjorden. I Oslo tok Hambro initiativet og en time senere klokken 08:00 rullet et ekstratog ut fra Østbanestasjonen med kongehuset, Storting og regjering om bord med kurs for Hamar. Disse to reddet våre myndigheter fra å falle i tyskernes hender.

Men hva bidro til at lærerne og prestene sto overmakten imot og nektet å la seg bruke i nazifisering av befolkningen? Hadde det noe med vekkelsen som kom via Oxfordgruppens virksomhet fem år før?

Det begynte i Ringsaker kommune på Høsbjør hotell, da Hambro inviterte 120 venner til et møte med den lutherske presten Frank Buchman og et internasjonalt team. I løpet av få dager vokste forsamlingen til det tidobbelte. Både biskoper og prester og andre mennesker med innflytelse i samtiden fikk et avgjørende møte med Gud der og i månedene som fulgte i Oslo, Bergen og Trondhjem.

Biskop Berggrav var der. Da krigen begynte tok han kontakt med professor Hallesby og sammen dannet de Kristen Samråd som koordinerte kirkens motstand mot okkupasjonsmakten.

Gud bryr seg om Norge. Det hviler et kall over oss som nasjon. Vi er et utvalgt folk. Guds utvelgelse er et mysterium. Men det er også et privilegium.

Gud vil noe med Norge. I de senere år har det kommet mange Guds menn og kvinner til oss fra andre land med budskap om at Gud vil bruke vår nasjon til å velsigne andre folk og nasjoner. Vi har siden Hans Nielsen Hauges tid vært en nasjon som har bragt mye velsignelse til andre folk både gjennom utvandring og misjon.

Til tross for frafall og lunkenhet, vil Gud gripe inn. Vi har en nådetid gitt oss av Gud.

For 2600 år siden ba Gud profeten Jeremia rope ut disse ord mot nord: «Vend tilbake Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. Vend tilbake frafalne barn! Sier Herren. For jeg er deres herre.» (Jer 3,12-14)

Gud brydde seg og bryr seg om Israel. Men Jeremia nådde ikke frem med sitt kall til Israel. De omvendte seg ikke. Nasjonen ble hærtatt. Folket drevet i landflyktighet. 70 år av fornedrelse og forvisning fulgte.

Vi som Guds folk sitter med nøkkelen til vår nasjons fremtid. Vi kan ikke regne med andre. Vi kan ikke se hen til myndighetene. Regjeringen har svært begrenset makt. Det er Gud som rår. Og han ser hen til sitt folk. Vil vi som kaller oss med hans navn være å regne med?

Er det noen bedre måte for oss å feire denne frihetsdagen på enn å kalle på ham som har makt til å trygge lagnaden for land og folk? Er det noen bedre måte å vise vår erkjennelse av at det er Herren som borger for vår frihet og fremtid på, enn å vende oss bort fra ugudelighet og å be om miskunn fra hans hånd. Hva vil skje med vårt land? I dag nyter vi av frihet og fred. La oss takke og be! Ha en velsignet 17. mai!

Alv Johan Magnus

Far, forlat dem!

Jeff Fountain, leder for Schumann Center, og tidligere leder for Ungdom i Oppdrag Europa, skrev i dag en artikkel i lys av terrorangrepet i Brussel. Etter beste evne har jeg oversatt artikkelen til norsk. God lesning:

 

Domenico_Ghirlandaio_-_St_Jerome_in_his_study

St. Jerome (347 – 420). Bildet er hentet fra www.wikimedia.org

27. mars for tjue år siden ble syv munker kidnappet av islamistiske terrorister i klosteret sitt i Algerie. De ble holdt som gisler i to måneder, før terroristene 24. mai 1996 proklamerte at de hadde kuttet strupen av sine fanger.

For 1600 år siden formulerte kirkefader Jerome sin klagesang etter 20 år med daglig blodsutgytelser i det som vi i dag kaller Europa; grusomheter som gotere, hunere, vandaler og andre barbarer stod bak. «Hvor mange Gud, av dine tjenerinner og jomfruer – dydig og edle kvinner – har blitt ødelagt av disse udyrene! Biskoper har blitt fanget, prester og de i lavere rang er drept. Kirker har blitt revet ned, hester blir festet til altrene og relikvier fra martyrer er gravd opp. Sorg og frykt florerer. Død vises i utallige former og fasonger.»

I løpet av påskens første dager, florerte sorg og frykt på nok en gang i Europa, mens døden igjen viste seg i utallige former og fasonger i Brussels gater.

 

Testamentet

I den franske storfilmen Of Gods and Men fra 2010, fortelles historien om Fader Christian og hans munkebrødre og deres møte med akutte trusler fra terrorister i Algerie. Munkene fremstod ikke som modige helter, og følte seg som småfugler på en gren, sa Fader Christian til en av de lokale muslimske lederne, mens de fortsatt vurderte flukt. De lokale lederne, som ønsket sterkt at munkene skulle bli, responderte følgende: «Nei, vi er fuglene. Dere er grenene». Ved stemmegivning avgjorde munkene å forbli i klosteret.

I frykt for det verste, etterlot Christian seg et brev hos sin familie, som «kun skal åpnes i tilfelle min død». Der hadde han skrevet følgende:

«Hvis det en dag skal skje – og det kan være i dag – at jeg blir et offer for terrorismen som nå truer alle utlendinger som bor i Algerie, så ønsker jeg at mine venner, min kirke og min familie skal huske at livet mitt var gitt til Gud og dette landet. Jeg ber dere akseptere at Herren over alt liv, ikke er fremmed for denne brutale muligheten. Jeg ber om forbønn; for hvordan skal jeg bli funnet verdig til dette offeret? Jeg ber om å forståelse for at en slik død er like voldelig som de andre drapene som har funnet sted, også de som er glemt på grunn av likegyldighet eller anonymitet.

Mitt liv er ikke mer verd enn andres. Men heller ikke mindre verd. Uansett, det har ingen barnlig uskyld. Jeg har levd lenge nok til å vite at jeg og kjenner ondskapen som vinner frem i verden, også om den blindt skulle ramme meg. Jeg skulle ønske, når timen kommer, å få mulighet til å be Gud om nåde, både for meg selv og mine medmennesker, og samtidig evne av hjertet å tilgi de som vil slakte meg.

ofgodsandmen

Of Gods and Men er en prisbelønt fransk film fra 2010. Jeg så den for et par år siden. Den forteller historien om munkfellesskapet som ble ofre for islamistisk terror.

Det er viktig for meg å kunne uttrykke at jeg ikke ønsker meg en slik død. Uansett, jeg ønsker heller ikke at dette folket som jeg elsker ukritisk skal bli anklaget for min død. Det ville, kanskje, være for mye å bli anerkjent som martyr i møte med en algerier, uansett hvem han måtte være, særlig når han handler i henhold til det han mener er det sanne religion. Jeg kjenner godt den type Islam som islamistene forfekter. Det er for enkelt å kjøpe seg god samvittighet ved å hevde at dette bare er ekstremistiske fundamentalistiske ideologier. Husk at Algerie og Islam er noe annet; de har både kropp og sjel …

Jeg takker Gud for livet mitt, som er overgitt til både ham og mennesker, han som synes å ha ønsket det helt og fullt, både på grunn av og på tross av gleden. Også du, min venn i dette siste øyeblikk, hvem skulle ikke være ukjent med hva du har gjort. Jeg ønsker og at du skal få denne takken – og dette adieu – og anbefale deg fremfor Gud og hans ansikt, som jeg ser i ditt.

Og må vi en dag møtes – som «glade røvere» – i paradis, hvis Gud ønsker det, vår begges Far.

Amen.»

Våre forfedre

Når jeg reflekterer over St. Jeromes klagesang i lys av terrorangrepene i Brussel, lurer jeg på om han noen gang evnet å forestille seg at disse terroristene han nevner en dag skulle omfavne historien om Jesus og overgi seg selv til å bringe dette budskapet til jordens ender. Disse «morderne og voldtektsforbryterne» ble for mange av oss våre egne europeiske forfedre.

Tør vi tenke tanken og be slike bønner for disse som utførte terrorhandlingene i påsken? Kan vi skrive et slikt testament?

Påsken har nok en gang minnet oss om at evangeliet handler om døden og oppstandelsen; tilgivelse og forvandling.

Jeff Fountain

Byens ondskap

Vår misjonstradisjon har utviklet en solid «teologi for sendelse» som oppsummeres i misjonsbefalingen: «Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler» (Matt 28,19). Men burde vi ikke også basere vårt misjonsarbeid på en «teologi for steder»?

Hva sier Bibelen om verdens byer? Formidler Bibelen et budskap om Guds hensikt og hjerte for byer?

Ordet by nevnes i over 1000 vers i Bibelen. Den første byen som nevnes i Bibelen er Henok, byen som Kain bygde (1. Mos 4,17). Den franske filosofen, sosiologen og teologen Jacques Ellul (1912-1994) skriver i boken The Meaning of the City (1970), at Kain bygde Henok på fire fundamenter: Ulydighet mot Gud, stolthet, mordet på sin bror Abel og mistillit til Gud. Slik fremfører Ellul en teologi som kommuniserer et negativt bilde på byen.

I fremveksten av byene i USA skjedde det noe dramatisk i 1944. Da begynte nemlig maskinell innhøsting av bomull. Dette fratok mange afroamerikanere arbeidet på bomullsmarkene i sørstatene. Arbeidsledigheten sted og mange tidligere plantasjearbeidere begynte å trekke til byene. Frem til da hadde byene vært sentrert rundt bankene, kirkene og fabrikkene, mens byene var inndelt i etniske segmenter, slik som de italienske, irske og skandinaviske bydelene. De ulike etniske gruppene hadde sine egne kirker, butikker og gater. Felles for alle var at de var etterkommere etter kristne, hvite europeere. I etterkrigsårene begynte så byene å fylles opp av afroamerikanere som sakte men sikkert flyttet fra landsbygda til byene. Dette gjorde at mange av europeisk herkomst flyttet fra byene og ut til de nye forstedene.

I løpet av noen tiår endret mange av byene i USA karakter. Det ble hevdet at «negrene» var kriminelle mennesker som voldtok og drepte. Resultatet var at også mange kristne forlot byene og flyttet ut til forstedene. Midt i dette presenterte Ellul en teologi om byene som bekreftet frykten mange kristne følte.

Også i Norge vil mange kristne tenke det samme om byene. Hva tenker vi for eksempel om Indre Oslo Øst?

Finnes det et alternativt syn på byene i Bibelen enn det Ellul presenterer? Ja, jeg mener det. Selv om Ellul på sett og vis har rett om den første byens opphav, bør vi kanskje først og fremst fokusere på hva Gud sier om Ninive, den store byen med alle menneskene som han bryr seg om (Jona 4,11)? Eller Jeremias ord til de bortførte jødene i Babylon, som får i oppgave å arbeide for byens fremgang og fred (Jeremia 29,5-7)? Sier ikke dette noe om Guds tanker for byer? Eller Paulus’ misjonsstrategi, hvor han bevisst gikk til de store byene som Efesus, Korint, Athen og Roma for å forkynne evangeliet? I Bibelen ser vi Guds hjerte for byene. Den beskriver også en strategisk misjonal tilnærming.

Den amerikanske forkynneren Dwight Moody (1837-1899) sa følgende: «Ved å nå byene med evangeliet kan vi nå hele nasjonen. Dersom vi mislykkes, vil byene bli kloakkhull som infiserer hele nasjonen». Moody kommuniserte en «urban misjonsstrategi» 100 år før byene endret karakter i etterkrigsårene. Floyd McClung (tidligere internasjonal leder i Ungdom i Oppdrag) sier følgende om byer: «Byene har blitt den dominerende påvirkningskraften i verden. Trender, ideologier og mote fødes i byens gjærende gryter, med strømmer som påvirker hele generasjoner.»

Bibelens første kapitler handler om en hage. Bibelens siste kapitler handler om en multikulturell storby. I følge Åp 7,9 skal den bestå av en skare som er så stor at den ikke kan telles, av alle folkeslag, språk, nasjoner og folk. Byen kalles Det nye Jerusalem.

I tillegg til en «teologi for sendelse», trenger vi også å utvikle en «teologi for byer».

 

Mye av innholdet er hentet fra Tim Svaboda, leder for Ungdom i Oppdrag Urban Ministries

Vi snakker om mennesker

Bildene av den lille gutten på tre år som lå på stranden, død, slo imot meg. Jeg hadde nettopp åpnet nettavisen til Aftenposten på let etter fotballnyheter. Istedenfor slo bildet av lille Aylan på tre år mot meg.

Jeg har selv en gutt på tre år. Bildet gjorde at magen min knyttet seg. Da min gutt var elleve dager, holdt han på å dø. Jeg husker følelsen.

Dagen etter, ved lunsjbordet på Ungdom i Oppdrag-basen Grimerud, tok en av mine kolleger frem bildet fra Aftenposten. Hun hadde printet det ut og spurte meg hva vi kan gjøre. «Jeg vet ikke», svarte jeg.

Jeg orket ikke se. Mitt indre øye kunne se bildet av gutten, ettersom det var frosset fast på netthinnen.

Jeg har vært i de syriske flyktningleirene. Jeg har drukket te med flyktninger fra Syria. Jeg har hørt deres historier og lekt med flyktningbarna.

Millioner av mennesker er på flukt. Tallene overvelder meg, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Det blir for stort og overveldende. For å gjøre litt, reiste jeg i fjor høst land og strand rundt for å motivere norske studenter til å reise til Midtøsten for å hjelpe. Jeg snakket til flere tusen. Noen veldig få reiste til Midtøsten. Egentlig sjokkerende få.

Flyktningebatten i Norge handler om tall. Jeg skulle ønske flere av politikerne kunne reist for å se, besøke de overfylte bydelene i Beirut, Amman eller Arbil i Irak. Debatten burde ikke handlet om tall. Vi snakker om mennesker.

Slik jeg ser saken er det egentlig to kriser. Enkeltmenneskers lidelse og død, påført av despoter og fanatikere. Bildet av Aylan forteller bare én historie – én av mange, mange tusen historier.

Den andre krisen er mer skjult, men likefullt reell. Den handler om vår nasjons- og vårt kontinents hjerteholdning og medmenneskelighet. Jeg håper vi overvinner slaget om vår hjerteholdning.

Ikke siden 1945 har mennesker blitt fraktet i tog, slik som man gjorde i Ungarn forrige uke.

Først publisert på www.tro24.no

Presidenten er din gud

Norske aviser skrev nylig at Nord-Koreas militære leder hadde sovnet i presidentens nærvær. Derfor prioriterte Kim Jung-un å skyte ham med antiluftskyts fremfor å reise til Russland og delta på 70-årsmarkeringen av frigjøringen fra nazistene. Dette er bare en av mange bisarre nyheter som fortelles fra verdens mest stengte land. I forrige uke besøkte jeg landet.

Ikke lukket

Mitt engasjement for Nord-Korea startet da jeg møtte «Kim». Han er opprinnelig fra Sør-Korea. Som barn lærte han å hate landet i Nord. Da han leste Johannes evangeluim kapittel 3, vers 16, som sier at Gud elsker verden, trodde han det betydde hele verden, minus Nord-Korea.

Som 22-åring forstod han at Gud elsker Nord-Korea like mye som Sør-Korea. Det ble et vendepunkt som førte til at han tre år senere reiste dit. Etter flere besøk konkluderer han:

«Nord-Korea er slett ikke lukket. Man må bare bruke riktige kanaler», sier han.

Mange kristne

Landets hovedstad, Pyongyang, opplevde en vekkelse i 1907, og byen ble kjent som «Østens Jerusalem». Frem til landet ble delt i to i 1945, bodde 70 prosent av de kristne nord i landet, og hele 17 prosent av landets befolkning var kristne.

Da landet ble delt, flyttet nesten alle de kristne til Sør-Korea – bare 5 prosent av de kristne ble værende. Siden den gang har de vært utsatt for sterk forfølgelse, hvor et ukjent antall har blitt drept fordi de er kristne.

Skuespill-kirker

Det finnes fire offisielle kirker i Pyongyang, og for et par uker siden deltok jeg på gudstjeneste i en av disse. Guiden vår fortalte om landets trosfrihet og at alle som ville kunne få bibler. De måtte bare selv oppsøke kirken.

I kirken var det ingen barn, ungdommer eller tilsynelatende fattige. Alle var pent kledd, kirkekoret sang kjente sanger fra 1800-tallet og gudstjenesten kunne minne om en hvilken som helst annen gudstjeneste i en tradisjonell, norsk frikirke.

Mange mener at gudstjenestene er et skuespill for å portrettere en religionsfrihet som ikke finnes. «Kim» er ikke helt enig. Han har selv talt i to av landets kirker.

«Bare Gud vet hva som bor i hjertet til de som går i de nordkoreanske kirkene», sier han.

Gude-president

Nord-Koreas virkelighetsforståelse handler kort fortalt om «Den evige president», Kim Il-sung, som kastet japanerne ut av landet i 1945, og dannet et kommunistisk styre basert på sin Juche-ideologi. Sønnene etter Il-sung (nå er det Kim Jung-il) spiller nærmest guddommelige roller. USA er fienden som forsøkte å ødelegge revolusjonen.

«Juche er min religion», sa guiden.

«Og presidenten er din gud», tenkte jeg.

Det slår meg hvordan Nord-Korea har klart å skape en historie som rammer inn denne virkelighetsforståelsen. USA har styrker på den koreanske halvøy, og gjør sør og nord til fiender – gjenforening er umulig.

Korea velsigner verden

Som kristne kan vi velsigne Nord-Korea på tre måter.

1. Vi kan reise på besøk og bli kjent med mennesker og be for landet.

2. Vi kan bidra humanitært.

3. Vi kan starte forretningsvirksomhet, og med det skape arbeidsplasser og bygge ned murene mellom Nord-Korea og resten av verden.

For det er dét «Kim» drømmer om, foruten en gjenforening mellom sør og nord.

«Jeg tror Gud ønsker mer enn dette. Jeg håper et forenet Korea kan bli til en velsignelse for resten av verden», sier han.

 

Først publisert på www.tr024.no

Kritikk på sviktende grunnlag

I løpet av oktober har Ungdom i Oppdrag i samarbeid med lokale kirker, forsamlinger og organisasjoner tilbudt en Bibel til alle husstander i Finnmark. 23. oktober spanderte Vårt Land syv sider på denne kampanjen. Spørsmålene som i en av artiklene stilles teolog Asle Eikrem, viser at avisen har misforstått hensikten med aksjonen.

Eikrem fremstår i Vårt Land kritisk til aksjonen og hevder den har større effekt for de nærmere 500 bibeldistributørene enn for de tusener av mennesker som har mottatt en Bibel. I tillegg til at Eikrem er skeptisk til en slik form for evangelieformidling, etterlyser han også langsiktig og lokalt forankret eierskap.

Dersom man leser journalist Alf Gjøsunds intervju med amanuensis Eikrem, skulle man tro at aksjonen ikke hadde lokalt eierskap, at målet var evangelisering og at dette var et stunt uten et langsiktig siktemål. Alt dette er galt.

Målet med aksjonen har primært vært å aktualisere og skape nysgjerrighet omkring innholdet i Bibelen. Gjennom dette ønsker vi at mennesker som ikke er bibellesere kan bli kjent med de verdiene og historiene som har preget Norge i 1000 år. I selve Bibelen vi har delt ut, er det bl.a. inkludert informasjon om Bibelen og kristen tro, en bibelleseplan og en innledning som vil hjelpe mennesker til å begynne å lese. Slik har vi gjort det lettere for mennesker som ikke er kjent med Bibelen til å begynne å lese.

Vi har og ønsket å sette fokus på hvordan Bibelen har preget samfunnet vårt, og da særlig i forbindelse med Grunnlovsjubileet. Tankesmien Skaperkrafts bok «Gud i Grunnloven», har for eksempel blitt solgt på ulike arrangementer flere steder i Finnmark.

Sammen med Bibelen har vi delt ut en stor brosjyre med artikler fra Tankesmien Skaperkraft, informasjon om Bibelens tilblivelse, intervju med Biskop Kjølås og en enkel oversikt om hvor en kan finne hva i Bibelen. Denne brosjyren ble også sendt ut i forkant av aksjonen til alle husstander i fylket. Både nasjonale mediekanaler og lokale aviser, radio og TV har i lang tid snakket om denne aksjonen. Slik visste mange i Finnmark om aksjonen før den startet.

Det ble etablert lokale komiteer i 17 av fylkets 19 kommuner. Omkring halvparten av bibeldistributørene kom fra Finnmark. Slik har aksjonen både et langsiktig perspektiv og en lokal forankring. I mange av Finnmarks kommuner har det blitt arrangert ulike events, slik som panelsamtaler og seminarer om Bibelens samfunnsmessige påvirkning hvor ulike samfunnsaktører har deltatt, folkemøter om Bibelen i flere av fylkets byer og tettsteder, barnemøter og mye mer. I etterkant av bibelutdelingen arrangeres det nå flere steder Alfakurs og lavterskelgudstjenester for de som ønsker å lære mer om Bibelen og den kristne tro.

Eikrems største problem er likevel ikke det han sier, men først og fremst spørsmålene som stilles. Journalistikkens rolle er å gi rom til alternative og speilende røster. Problemet i dette tilfellet er at Vårt Land sammenligner epler og pærer. Vårt Lands journalist Alf Gjøsund kan umulig ha satt seg nøye inn i saken. Fordi spørsmålene ikke er relevante i forhold til aksjonens siktemål, fører dette til at Eikrem kritiserer aksjonen på sviktende grunnlag. Og dermed mister Vårt Land dessverre sin legitime rolle med å gi rom til kritiske stemmer. Kritikk er alltid nødvendig og sunt. Men forutsetningen for at den skal være nyttig er at den skjer på saklig grunnlag.

 

På trykk i dagens Vårt Land, 29.10.2014 som en respons på denne artikkelen

Cities – Where Discipleship of Nations Happens

Have you ever been to a market place in the Middle East? I have. And I love it!

At such places there are people everywhere who want to sell stuff to you. Fancy a new watch or a new cell phone? Compared to prices in Europe, you pay crumbs for these items with “brands” like Nokia and Omega. Of course, most of it is faked. That’s part of the deal. You know what you get. Your new Omega watch may last for three months – if you’re lucky.

Being in the capital cities of Europe is like being at a market place. People are pushing stuff onto you. However, the big difference from a Market Place in Amman and the city of Oslo is what people want to sell you.

 

In the capital cities of Europe, ideas are for sale!

There are agendas, and they are all over us. Different people want to push their ideas – politics like environmental-friendly thinking, sustainable living, or same sex marriage. It may be the latest trendy clothing brands, or even more seriously, their worldview. You may not be aware of it, but you are a target for someone’s mission.

 

Remember the early ’90s when you were surprised to see men holding hands?

Where is change taking place? We can divide a society into seven spheres of influence: Politics, Religion, Communication and Media, Celebration and Culture, Family, Education and Business. All of these layers of society have their own ‘missionaries’ that intend to impact you to think, buy and act according to the worldview they advocate.

In the big picture, I believe change of society today really takes place within the sphere of Education and Celebration. New ideas are shaped at our universities, as well as by celebrities. They are doing new things in new ways (It’s a bit like how YWAM is supposed to be!). Remember Madonna kissing Britney Spears at the MTV Video Music Awards in 2003? I do. Back then it created major headlines around the western world. Today, I believe a similar incident would hardly the headlines at all. Why? Because the boundaries have been moved.  In this case, it was two female celebrities kissing on a public stage.

While new ideas and trends are shaped at the universities and among celebrities, media communicates these to the masses. Down the line our politicians make these new ideas and trends legitimate by voting for them in our parliaments. And the rest of us? We act according to what society deems normal, allowing the world views of the world to impact us, instead of us impacting them.

 

What am I saying?

The shaping of culture happens in the capital cities. This is the place were new ideas and trends pop up. Firstly, in the underground and at the fringes; next they will be in the mainstream. Revolution never happens in the corridors of power. Have you ever heard of a revolution starting at the top of a pyramid of power? I haven’t. Think of the French Revolution! Or the Russian Revolution! Or the abolition movement against slavery! It started in the fringes – in the capital cities.  

 

What is our calling? 

YWAM is called to disciple nations. Change happens in a man’s heart. When enough hearts are transformed, transformation of society happens. Like this, we can impact and influence ideas and eventually the world around us.

From a human perspective, it may look like we as the Church of Christ are losing: It is tempting to believe that we are not able to transform societies. However; in times of unbelief, have we lost our faith in God – what he can do and who he is? I believe God is the X-factor. Throughout the centuries God has invested so much in Europe and I believe He has not yet received a full payback from his investments yet. God wants transformation much more than we do. And he is to be trusted.

 

What can we do?

What happens in Oslo today happens in the rest of Norway tomorrow. I believe it is time for YWAM to focus on the capital cities. By being involved in our capital cities we can by God’s grace be a part of shaping the things to come. Like this, Europe can turn back to its roots of trusting God and his Word.

This is my motivation for why I am involved in mobilising and training young YWAM pioneers to establish fresh expressions of YWAM ministries in our capital cities. During the last years, we have established teams in Oslo, Copenhagen, Helsinki, Reykjavik and Tallinn.  These are five out of eight capital cities in our region. (YWAM operates in Riga and Stockholm already.)

Let’s pray for the only capital city without YWAM presence in Northern Europe:  Vilnius in Lithuania (http://www.ywamne.org/eyeon2014). Pray that young leaders will rise up to the challenge and take on this ‘giant’ as well. Let’s also pray for the pioneering teams in these five cities and for the existing teams in Riga and Stockholm.

 

This article was written for YWAM Europes prayer network.

Bibelen til alle i Finnmark

For snart ett år siden var hovedlederne i Ungdom i Oppdrag samlet for å diskutere en utfordring vi hadde fått fra vår misjonsorganisasjons internasjonale grunnlegger, Loren Cunningham. I flere år hadde han båret på en visjon om at alle hjem i hele verden skal få en Bibel i løpet av 2020-tallet. Han fortalte om hvordan dette hadde blitt påbegynt i enkelte land i verden, og nå hadde han utfordret han oss i Ungdom i Oppdrag om å initiere dette i Norge, som første land i Europa.

På møtet begynte vi så smått å regne på kostnader, snakke om praktisk gjennomføring, innsamling av penger og om resultatet sto i stil med innsatsen. En viktig del av samtalen var også om hvor i Norge vi eventuelt skulle begynne. Vi ble enige om å la saken ligge i noen uker, før vi bestemte oss. Noen uker senere fikk jeg en telefon. Kay Morten Aarskog, leder for Ungdom i Oppdrags arbeid på Borgen i Storfjord kommune i Troms, var på tråden. Han hadde snakket med Hilde, sin kone, og noen av de andre lederne på Borgen. De hadde bestemt seg og var villig til å ta utfordringen og se på mulighetene for at vi skulle begynne Bibelen Til Alle-prosjektet i Finnmark.

Jeg husker smilet mitt ble bredere og bredere etter hvert som jeg snakket med Kay. For å sikre meg at han hadde tenkt nøye gjennom konsekvensene, stilte jeg alle de vanskelige spørsmålene jeg kunne komme på. Kay har snakketøyet i orden, og besvarte alle mine innvendinger på en overbevisende måte. Jeg sa at vi trengte å be over dette i et par dager, før vi endelig bestemte oss. Men i hjertet mitt visste jeg at dette var riktig. Jeg trengte ikke vurdere saken mer. Kay var klar for å bære dette.

På Ungdom i Oppdrags årlige arbeidermøte i januar 2014, uttalte vi for første gang at vi hadde bestemt oss for å arbeide mot å kunne dele ut en Bibel til alle husstander i Finnmark i løpet av noen uker i oktober 2014. Vi visste ikke nøyaktig hvor mye dette ville koste, men vi antok en prislapp på nærmere to millioner kroner. Kay hadde allerede luftet ideen med noen kirkeledere i Finnmark som alle var begeistret for denne muligheten. Med disse tilbakemeldingene begynte vi å forberede oss.

Siden januar 2014 har vi jobbet jevnt og trutt med dette prosjektet, og vi ser nå at vi etter all sannsynlighet kommer til å lykkes. Hovedårsaken til dette er at kristne i nær sagt alle fylkets kommuner har vært villige til å ta del i denne visjonen. I 17 av fylkets 19 kommuner er det etablert lokale komiteer som skal ta ansvar for mye av den praktiske gjennomføringen av bibelutdelingen. 260 mennesker har meldt seg på for å gå dør til dør. Vi har fått samlet inn cirka 2/3 av pengene vi trenger, og mangler nå «bare» 600.000 kroner for at alle utgiftene skal betales.

Målet med denne aksjonen er dypest sett ikke å dele ut Bibler. Viktigere er det at vi setter Bibelen på dagsorden og inspirerer mennesker som ikke leser den til vanlig til å bli kjent med den. Slik kan de selv ta stilling til dens innhold. For noen dager siden skrev en ung jente skrev en kommentar på en nettside at hun skulle ønske vi heller kunne dele ut en bok som kunne lære henne om livet. Denne unge kvinnens uttalelse forteller meg om behovet for at mennesker blir kjent med Bibelen. For det er jo nettopp dette Bibelen er; den hjelper oss til å leve våre liv i henhold til Skaperens intensjon.

Nå ber vi om at aksjonen skal føre til at Bibelen blir satt på dagsorden i Finnmark, at Bibelen skal aktualiseres og at flere skal bli kjent med hovedpersonen i Bibelen, nemlig Jesus.