Når vi sender personer til farlige land

For noen år siden satt jeg med en voksende klump i magen. Det var misjonærinnvielse, og jeg skulle legge hendene på en nordmann som var på flyttefot til et land som er mest kjent for selvmordsbombere og krig.

Dagene som fulgte, gjorde ikke klumpen mindre. Den vokste. Og den er der fremdeles.

Tidligere i år reiste en av mine kolleger til nettopp dette landet for å besøke våre utsendinger. På Gardermoen måtte han gjennom passkontrollen. «Ingen reiser dit», sa politimannen bak skranken lakonisk. «Det er farlig».

Ja, det er farlig. Det er virkelig farlig. For tre år siden ble en av våre bygninger i hovedstaden bombet av en terrorgruppe. Ingen kom heldigvis til skade. Bilbomben gikk nemlig av for tidlig. Sent på kvelden, samme dag, banket det på døren til en lokal UIO-medarbeider. En bekjent stod utenfor. «Du var bilbombens mål», sa han. Den lokale UIO-medarbeideren, som var i begynnelsen av trettiårene, hadde selv kommet til tro på Jesus noen år i forveien, og var dermed et «legitimt» mål for terroristenes bomber. Nå fikk han vite at han stod øverst på terroristenes drapsliste. I hu og hast pakket han sine eiendeler i noen kofferter. Dagen etter hadde han reist til et naboland, sammen min sin kone og to små barn.

Noen uker senere snakket jeg med mannen på Skype. Han hadde funnet seg husvære og kommet i kontakt med noen kristne. Jeg inviterte ham til Norge for å jobbe i Ungdom i Oppdrag. «Med din erfaring og kompetanse kan du bli en viktig ressurs for flyktninger her i landet», sa jeg. Vi kunne bistå med alt han trengte av hjelp. «Jeg skal tenke på saken», sa han.

Ikke lang tid etterpå fikk jeg en e-post. «Takk for tilbudet, men nei takk. Det er så store behov her jeg nå er. Jeg ikke kan reise til Norge», sa han. I mailen fortalte han om de åpne dørene for evangeliet, hvor han allerede hadde fått lede flere flyktninger til Jesus. «Dessuten håper jeg å flytte hjem om noen år, når det har roet seg litt ned», skrev han videre.

Tidligere i høst var jeg med på nok en misjonærutsendelse. Klumpen i magen kom til tilbake. Ytterligere en nordmann skulle sendes til det samme landet. «Er dette forsvarlig?» spurte jeg meg selv. Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i løpet av de siste par ukene. Og jeg har kommet frem til følgende:

Nei, det er ikke «forsvarlig», sett fra et typisk norsk perspektiv. De reiser nemlig ut med fare for eget liv. Likevel velger vi å være utsendere.

Hvorfor sender vi ut mennesker til farlige land – land som nesten ingen andre vil reise til? Først og fremst fordi at de som reiser har kjent Guds kall og Guds hjerte for mennesker som lider. For det andre er dette voksne mennesker som har gått gjennom en lang, personlig prosess. Dette er ikke et enkelt valg som tas i et emosjonelt øyeblikk på et karismatisk møte. Det er derimot et resultat av solide overveininger og god planlegging, en prosess som gjerne har tatt mange år. For det tredje tar de ikke med seg barn til slike land, og våre utsendinger til slike land er som regel ugifte. Deres familie i Norge er også innforstått med valget som er gjort, selv om det er svært krevende.

Og til slutt; disse utsendingene står i en 2000 år lang tradisjon. Kirken har nemlig til alle tider sendt personer til utrygge områder av verden for å formidle noe av Guds godhet. Dette har sin basis i Kristi egen sendelse til vår verden. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere», sier Jesus i Johannes 20,21. Hvordan ble Jesus sendt? Hymnen, som Paulus siterer i sitt brev til Filipperne, sier at Jesus ble sendt for å tjene menneskeheten og gi sitt liv. I innledningen til hymnen sier Paulus: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5).

Vi er kalt til å gjøre det Jesus gjorde, og Jesus sender oss på samme måte som han selv ble sendt.

Jeg tror vi skal ta med oss tre ting til himmelen

– Bibelen sier ikke så mye om hvordan himmelen er, men nok til å forstå at det blir utrolig bra der!

Jeg har ikke tenkt meg til himmelen helt ennå. I det siste har jeg likevel fundert over hva jeg skal ta med meg til dit.

Ok, jeg vet dette er litt sært, men uansett, her får du høre hva jeg tenker.

Bibelen sier ikke så mye om hvordan himmelen er. Men den sier nok til å forstå at det blir utrolig bra der! Og så forteller Bibelen ting om himmelen som jeg lurer på om er bokstavelig eller om det bare er symbolsk? For eksempel at gatene skal være laget av gull? Og at løvene og lammene skal spise gress sammen?

Jeg tror vi mennesker skal ta med oss tre ting til himmelen (kanskje er det flere ting også, ting som jeg ikke har tenkt på):

1. Etnisk identitet: For det første skal jeg ta med meg min etniske identitet. Jeg er norsk. Og i himmelen skal jeg også være norsk, og jeg skal snakke norsk der. Pakistanerne skal være pakistanere i himmelen, og de skal snakke sitt språk. Serberne skal snakke serbisk. Svenskene svensk. Gasserne gassisk. Huden min kommer til å være lys og jeg tror håret mitt vil være blondt (tror jeg da). De fra Somalia vil ha svart hår, mørk hud og snakke sitt språk. Og her kommer det beste: Vi kommer til å forstå hverandre!
2. Lovsang: Lovsangen er det andre vi skal ta med oss til himmelen. Når vi lovsynger på jorden, blander den seg med tilbedelsen i himmelen. I Bibelen virker det som om at de synger lovsanger går 24/7 der oppe. Så med andre ord, lovsangen på jorden er nesten som en øvelse, og den skal vi ta med oss til himmelen og fortsette der.
3. Mennesker: Mennesker er det tredje vi skal ta med oss til himmelen. Dette er familie, venner, naboer og alle andre som tror på Jesus. Kanskje vil noen være i himmelen fordi du fortalte dem om Jesus?

Det er med andre ord (minst) tre ting vi skal ta med oss til himmelen. Din etniske identitet, lovsang og mennesker.

Men hva med misjon da? Er ikke misjon det viktigste? Nei, vi skal ikke ta med oss misjonsarbeidet vårt til himmelen. Hvorfor? Det er fordi misjon ikke er et mål. Det er vår tilbedelse av Jesus som er målet.

Misjon er middelet vi bruker for å oppnå dette, for gjennom misjon får flere mennesker fra ulike etniske folkeslag bli kjent med Jesus og deretter muligheten til å tilbe ham evig, på alle verdens språk, med alle tenkelige kulturelle uttrykk og instrumenter.

Dersom ett språk ikke er representert i himmelen, da vil det være et stort tomrom. Og derfor finnes misjon: For at Jesus skal bli evig tilbedt på alle verdens språk. Av så mange mennesker som mulig.

Hvor mange mennesker og folkeslag vil du være med å ta med deg til himmelen, slik at lovsangen skal bli mest mulig komplett?

Skrevet til itro.no

Be så skal du få!

Den 6. mai talte jeg i Hamarkirken. Om bønn. Her er mine notater

 

Dagens tekst er fra Matt 7,7-11

Be, så skal dere få. Let, så skal dere finne. Bank på, så skal det lukkes opp for dere. For den som ber, han får, og den som leter, han finner, og den som banker på, skal det lukkes opp for.
Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

 Hvorfor skal vi be?

Ber vi for Jesu skyld? Eller ber vi for vår skyld? For å svare på spørsmålet, vil jeg sitere Ole Hallesby: «Å be er å lukke Jesus inn». Bønn er alltid en respons til Jesus. Bønn er sjelens åndedrett, sier de i Østkirken. Bønn blir med andre ord virkemiddelet hvor vi gjøres mer lik Jesus, hvor han tar bolig i oss, forandrer oss, slik at vi mer og mer blir kjent med ham og hans hensikt.

Bønn skjer på Jesu invitasjon: Se jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. Åp 3,20.

Bønn er å leve med Jesus, å invitere ham inn, den nære relasjonen med ham, hvor vi inviterer ham til å trone i våre liv, i vår angst, i våre utfordringer, i vår tvil, i vår sykdom, i våre relasjoner, i vårt arbeid… i vårt liv. Det er denne nære relasjonen Jesus snakker om i Joh 17,3 Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham som du har sendt, Jesus Kristus. Ordet «kjenne», ginosko på gresk, utrykker noe annet enn hodekunnskap. Det uttrykker ikke «å kjenne til». Derimot uttrykker det et tett og nært vennskap. Det samme ordet blir brukt av Maria, når hun har fått besøk av en engel og fått beskjed om at hun er gravid: Hvordan skal dette kunne skjer når jeg ikke har vært sammen med noen mann? Luk 1,34

Derfor ber vi først og fremst for vår egen skyld, for at vi skal ha fellesskap med Jesus. Og dette fellesskapet forvandler oss.

 

Blir Gud påvirket av bønn?

Det er et spørsmål som krever et presist svar. Kan Gud forandres? Nei. Gud er i går og i dag den samme, ja til evig tid. Forandres Guds vilje? Nei. Guds evige hensikt står fast. Derfor vil ikke bønn forandre Guds vilje. Derfor er det lett å konkludere med å si nei; bønn påvirker ikke Gud.

Men hvorfor skal vi da be? Jo, fordi vi flere ganger i Bibelen og i historien ser at Guds handlinger forandres av bønn. Så derfor er svaret ja. Bønn påvirker Gud.

Mine bønner påvirker ikke Guds hensikt, men det påvirker Guds handlinger. Med andre ord; mine bønner gir Gud tillatelse og mulighet til å gjøre det han allerede har til hensikt å gjøre.

 

Bønn eller forbønn?

Og det leder oss til det jeg skal snakke mest om i dag. Nemlig forbønn. Fordi bønn forvandler meg til å bli mer lik Jesus, gjør dette at jeg vil be mer og mer etter det som er på Jesu hjerte, etter hvert som jeg preges av hans hensikt.

Vi har en språklig utfordring på norsk når vi snakker om forbønn og bønn. Dette er nemlig to ulike ting, selv om bønn og forbønn på norsk er mer eller mindre samme ord. På engelsk heter det intersession og prayer. På rumensk sier vi mijlocire og rugaciune

Og slik er det på mange språk i verden. Dersom bønn og forbønn hadde vært to helt forskjellige ord, så ville vi lettere har forstått at bønn og forbønn ikke er synonymer. Mens vi ber for vår egen del, går vi i forbønn for andres del.

 

Hva er forbønn?

For å besvare spørsmålet, vil jeg bruke prestetjenesten i Det gamle testamentet som eksempel. Prestene i Det gamle testamentet hadde i hovedsak to oppgaver:

  1. De skulle gå inn i templet og stille seg med ansiktet mot Gud og med ryggen mot folket. Der skulle han ofre på vegne av folket og der skulle han be for folket. Slik talte han til Gud på vegne av folket.
  2. Utenfor templet skulle han stå med ryggen til Gud, med ansiktet mot folket, og snakke til folket på vegne av Gud.

Prestetjenesten i Det nye testamentet ligner litt på prestetjenesten i Det gamle testamentet. Men det er noen forskjeller:

  1. For det første, så er vi alle prester. Det betyr at vi alle kan gå inn i Guds nærvær. Du trenger ikke være prest for å gjøre det.
  2. For det andre, så trenger vi ikke ofre for våre synder, siden Jesus gjorde seg selv til et endelig offer – en gang for alle.

Men noen ting er likt: Vi skal fremdeles stå med ansiktet vendt mot Gud og tale til Gud på vegne av andre.

Et profetisk ord fra Esekiel forklarer hva forbønn er: Jeg har lett blant dem etter en mann som kan bygge opp igjen muren og stille seg i murrevnene for landet så det ikke blir ødelagt. Men jeg har ikke funnet noen. Es 22,30

Å stille seg i murrevnen er et bilde på forbederen. I andre norske bibler blir murrevnen oversatt med «gapet». Å være en forbeder er å stå i dette gapet. Det er en metafor for en by og bymuren, som har en sprekk. Gjennom en slik sprekk kunne byen bli angrepet av fiendtlige styrker. Forbederen rolle er å stå i gapet – eller mursprekken – og verne byen mot fienden.

Forbønn begynner med bønn, hvor livene våre begynner å banke mer og mer i takt med Guds hensikt og vilje. Det leder oss til forbønn, hvor vi vender oss til Gud og taler til Gud på vegne av en person, på vegne av en by, et land, et folk eller en situasjon; og vi sier til Gud: «Gud! Gjør noe!» Og så lenge det vi ber om, er i Guds hensikt, så vil Gud handle.

Jeg har opplevd flere ganger å få tro for å be for noe. Det kan være menneskers frelse. Eller det kan være Guds inngripen i en spesifikk situasjon.

Når vi ber, kan vi tro at Gud alltid vil handle. Det er noe han har lovet. Derfor skal vi få lov til å be Gud om å intervenere. Når vi får nåde til å be på denne måten, handler det nemlig om tro. Å snakke om tro og bønn, er alltid litt skummelt, fordi vi tenker at tro er noe vi selv må produsere. Men tro er alltid en gave, noe Gud gir oss. Troen kan ikke produseres av et menneske. Da blir det bare ønsketenkning. En krampaktig handling. Da blir troen lett avgudsdyrkelse, hvor vi setter vår lit til vår egenproduserte, krampaktig tro. Sann tro er alltid gudgitt.

 

Men hva når Gud ikke svarer?

Noen ganger har det ikke skjedd slik jeg har trodd og bedt. Jeg har hatt tro. Jeg har bedt. Og jeg har handlet. Men det skjedde ikke. Hvorfor? Jeg vet ikke.

Og her kommer vi tilbake til dagens tekst i Matt 7. Vår tro er ikke en blind tro. En blind tro er farlig. En blind tro får oss til underkaste oss en høyere makt, uten å vurdere dens etiske og moralske karakter. Slik kunne millioner av mennesker underkaste seg Hitler. Det var en blind tro, en tro uten etisk vurdering. Det motsatte av blind tro er å først vurdere autoritetens moralske og etiske kvalitet. Når vi anerkjenner Jesus som Herre, gjør vi dette fordi vi først har vurdert hans etikk og moral. Og det er nettopp dette Mat 7 forteller oss: Eller hvem av dere vil gi sønnen sin en stein når han ber om brød, eller gi ham en orm når han ber om en fisk? Når selv dere som er onde, vet å gi barna deres gode gaver, hvor mye mer skal ikke da deres Far i himmelen gi gode gaver til dem som ber ham!

Gud kaller seg far. Han er en god far. Og han er en god far som ønsker å gi sine barn gode gaver. Denne godheten kan vi stole på. Fordi Gud er god, kan vi kalle ham Herre. Dette gjør at vår tro ikke er en blind tro. Jeg kan med tillitt til Gud be han være Herre er i mitt liv. Og fordi han er den han er, en god far, kan jeg stille meg foran Gud, løfte opp Bibelen og peke på det som står, og si til Ham: «Se hva du har lovet! Gud! Kom og gjør noe!» Dette er ikke å befale Gud, det er å minne Gud på hvem han er, samtidig som jeg minner meg selv på hvem han er. Men forutsetningen for dette er at jeg først må ha fått tro for at dette er i henhold til hans vilje.

Likevel skjer det ikke alltid som jeg ber. Og jeg vet ikke hvorfor. Men jeg vet at jeg likevel kan stole på Gud, fordi han er god.

Et overaskende comeback?

Jeff Fountain, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag Europa, skriver denne uken følgende om det han kaller for “et overaskende comeback”:

 

Two swallows don’t make a summer, says a Dutch proverb. Yet two recent Dutch books do perhaps signal a significant climate change concerning Christianity in Europe.

One is written by the publisher of the successful spirituality magazine Happinez. As mentioned in an earlier weeklyword, Inez van Ooord argues in her book Rebible that ‘we have cuddled buddhas and trees for too long and that now it is time to rediscover our Christian roots’. For our true identity needs to be found in our roots, says van Oord. Which doesn’t mean returning to the stultifying legalism of yesterday’s church, she argues, but rather drawing fresh inspiration from the ancient wells of scripture.

That this new sound comes from a leading spokesperson for the New Age movement is surprising enough. But a second and more broad-ranging book published just this month comes from the pen of a former editor of a national left-wing newspaper who now believes Dutch society threw out the baby with the bathwater some four or five decades ago.

In her book Ongelofelijk (Unbelievable), Yvonne Zonderop describes her sense of liberation as a young woman after leaving the Catholic church in disgust, along with other members of her family – and her generation. During the sixties and seventies, faith disappeared behind the front door, she writes. Secular became the norm. Freedom, individualism and autonomy became the celebrated values.

Robbed

Yet, Zonderop now realises, this personal liberation has had great social consequences. Something important has been lost. Her generation has raised a whole new generation without Christian roots, which for centuries had nurtured and formed western culture and morality. A common foundation for society has been eroded. Who knows what the Exodus meant? she asks. Who can explain the biblical scenarios Rembrandt painted? And who realises that without Christianity we most probably would not have a democratic constitutional state?

After decades, Zonderop has come to see that her generation had robbed themselves of the cultural context in which they had grown up.  Yet now it is becoming obvious that the alternatives to religion for offering meaning and values are few and far between. Millions of Dutch people continue to waver between faith and unbelief. In politics, the Christian heritage keeps resurfacing, she observes, because it is the source of our culture, democracy and ethics.

She quotes a doctoral candidate from the University of Amsterdam who researched individualisation as the motto for Dutch education after World War Two. Observing that babyboomers valued individuality, he concluded: ‘but, woe to you if you did not wear jeans or did not criticise religion!’

Which recalls for Zonderop the comic scene from Monty Python’s Life of Brian in which the Messiah figure tells his crowd of followers that they are all individualists, they are all different; to which the crowd responds by chanting in unison: ‘Yes, we’re all different!’ Then one lone voice pipes up: ‘I’m not.’

Pioneers

Zonderop now views the ideal of individual freedom as having held Dutch society in a strong grip, of which the collective departure from the church is just one example. But freedom has now become a devil’s dilemma: when you make a mistake, you’re on your own. Today’s youth, she argues, seek the support circle of friends to fall back on. Social capital is more important to them than individual freedom. Religion can become a source of meaning for them again.

The loss of togetherness is more broadly felt in society these days, writes Zonderop. People miss the social cohesion formerly offered by trade unions and churches. They miss the ‘vertical dimension’, where someone higher than you is looking after your welfare, whether that be a group leader or God.

The book’s subtitle, About the surprising comeback of religion, refers to the closing chapters which describe a number of new expressions of church in the Netherlands and particularly Amsterdam today. A wave of pioneers is appearing, both within and  outside the church, confirming rumours of the death of Christianity as having been greatly exaggerated.

Zonderop ends her book with a surprising citation from a Muslim German-Iranian art critic connecting the loss of the spiritual dimension with the rise of populism.

In his intriguing book, Wonder Beyond Belief: On Christianity, Navid Kermani observes: It is completely understandable that many Europeans are afraid for Islam and seek security in the familiar. If you no longer know your own culture, you can’t be open to other cultures. It is a great shortcoming if you don’t know what Pentecost is. German literature of the 19th century can’t be understood if you don’t see the Christian allusions. Many writers of that time were ministers sons. The while German literature and music are saturated with Biblical references.

If we don’t know that legacy, we don’t know ourselves. And then we become susceptible for racism, xenophobia and nationalism.

 

Du kan abonnoere på Jeff Fountains artikler ved å klikke på denne linken:

 

Hva har jødefolket med misjon å gjøre?

 

Jeg jobber i Ungdom i Oppdrag fordi jeg har misjonskall. Målet med misjon er at alle folkeslag skal være representert foran Guds trone, hvor de tilber Jesus på sitt eget språk og med sine egne kulturelle uttrykk.

Foto: chabad.org

Hva har jødefolket med misjon å gjøre? Mye. For å forstå dette, må vi gå til historien om da Gud kalte Abraham. Abraham ble utvalgt fordi Gud ønsket å bruke ham til å gjøre sitt navn kjent blant alle folkeslag. Dette kommer frem i konklusjonen av Guds kallelse av Abraham; «I deg skal alle slekter på jorden velsignes». (1 Mos 12,3).

Gud gjentar sine løfter til Abraham flere ganger, men også til hans sønn Isak og hans barnebarn Jakob. Guds ønske om å velsigne alle jordens folkeslag går som en rød tråd gjennom hele Det gamle testamente. Vi ser det for eksempel i Salmenes bok: «Fortell blant folkeslag om hans herlighet, blant alle folk om hans under!» (Salm 96,3). Vi ser det i Kong Salomos innvielsesbønn for templet i Jerusalem: «Det kan også hende at fremmede … kommer og ber, … da må du høre dem fra himmelen der du troner, og gjøre alt det de roper til deg om! Slik skal alle folk på jorden lære ditt navn å kjenne … » (2 Krøn 6,32-33). Vi ser det som et resultat av Daniels virke i Babylon, hvor Kong Dareios proklamerer: «Hermed gir jeg påbud om at overalt i mitt kongerike … skal folket frykte og skjelve for Daniels Gud. For han er den levende Gud, han blir til evig tid.» (Dan 6,27). Vi ser det gjennom profeten Jona, som forkynner for menneskene i Ninive, og at Gud holder sin dom tilbake og frelser menneskene, etter at de har omvendt seg.

Målet med Guds pakt med Abraham var altså frelse for alle mennesker. Med denne pakten fulgte det med mange løfter til jødefolket. Vi tror ikke disse løftene er opphevet. De gjelder fremdeles, både «for jøde og greker», og ble oppfylt i Jesu frelsesverk, noe Jesus selv bekrefter: «…for frelsen kommer fra jødene» (Joh 4,22).

I opprettelsen av sin pakt med Abraham, ber Gud patriarken om å telle stjernene. Det skulle vise seg å være en umulig oppgave, da stjernene er så mange at de ikke kan telles. Så mange skal Abrahams etterkommere bli, sier Gud. Hebreerbrevets forfatter sier at Abraham døde uten å se dette løftet bli oppfylt (Hebr 11,13). Men Bibelen forteller at løftet skal oppfylles! Evangelisten Johannes får et syn av dette, da han satt som fange på øya Patmos: «Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran troen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegreiner i hendene.» (Joh Åp 7,9).

Kanskje prøvde Abraham å telle stjernene? Kanskje prøvde Johannes å telle menneskene han så? Også han måtte gi opp. Istedenfor sier den aldrende Johannes at menneskeskaren er så stor at de umulig kan telles. Men han ser at alle folkeslag er representert.

Johannes’ syn er oppfyllelsen av misjonsbefalingen. Men det er også noe mer; det er oppfyllelsen av pakten Gud etablerte med Abraham og jødefolket. Slik henger Guds løfter til jødefolket sammen med misjon. Å snakke om misjon uten å forstå Guds løfter til Abraham og jødefolket, er som å kjøre bil uten hjul.

For løftene, som ikke kan svikte, de står evig fast.

Har alle kristne misjonskall?

 

 

Har alle kristne misjonskall? Det kan jo virke slik siden misjonsbefalingen ble gitt til alle disiplene.

Det er ikke slik at alle kristne skal reise ut som misjonær. Heller ikke alle kristne på apostlenes tid var misjonærer. Men alle som har Jesus som Herre, er kalt til å ha et misjonsengasjement. Jesus vil nemlig at alle skal være engasjert.

Hva betyr dette i praksis? Her er noen praktiske tips til hva du kan gjøre:

  • Noen må sende pengerDu kan for eksempel gi penger (selv om du ikke tjener så mye) eller samle inn penger til en misjonsorganisasjon eller en misjonær.
  • Noen må be for misjonærene og be for menneskene som bor i en by eller et folkeslag hvor det ikke finnes misjonærer. Noen må også be om at Gud skal kalle flere mennesker til å bli misjonærer (Luk 10,2). Du kan for eksempel be fast for en misjonær eller for et folkeslag der det ikke finnes kirker. Du finner masse informasjon om unådde folkeslag hvordan du kan be på www.joshuaproject.net
  • Noen må hjelpe misjonærene praktisk. Å sende noen ut er ikke bare å legge hendene på en misjonær og så glemme at han eller hun eksisterer. Du kan for eksempel sende oppmuntrende meldinger på Facebook eller Snap til en misjonær du kjenner. Eller kanskje skulle du bruke en sommerferie eller en vinterferie til å besøke en misjonær for å hjelpe til praktisk, hvis han eller hun trenger hjelp? I
  • Norge bor det mennesker som ikke har hørt om Jesus. Dette er gjerne innvandrere fra andre land. Du kan for eksempel fortelle en person om Jesus, eller bli venner med en muslim?
  • Noen må fortelle andre om behovet for misjonærer. Dette kan du gjøre, selv om du ikke er misjonær selv. Du kan for eksempel dele artikler og videoer på Facebook, invitere en taler til Skolelaget, koret ditt eller ungdomsgruppa di for å fortelle om misjon? Eller så kan du kanskje selv holde en andakt om misjon?

På denne måten kan du være med å bidra, selv om du selv ikke reiser ut som misjonær. Bestem deg for å gjøre minst en ting på listen over, en ting som du har lyst til og som du tror du kan få til.

Ikke alle har nemlig misjonskall, men med å gjøre minst en av disse tingene kan du være med å bidra i misjonsarbeidet. Alle kristne er nemlig kalt til å være engasjert!

Dette er en artikkel som er skrevet til www.itro.no 

 

Gud har tre favoritter

 

Gjennom hele Det gamle testamentet snakker Gud særlig om tre grupper. De fremstår nærmest som hans favoritter. Noen ganger omtaler han det som en gudstjeneste i seg selv å ivareta rettighetene til disse. Dette er foreldreløse, enker og innvandrere. Jesus og apostlene bekrefter dette mønsteret i Det nye testamentet.

Under utvandringen fra Egypt til Israel ble jødenes nasjonalidentitet formet og etablert. En sentral del av dette var Moseloven som Gud ga israelsfolket i ørkenen. Senere var det profetenes oppgave å holde folket ansvarlig for deres evne til å etterleve Moseloven. Da Jesus skulle oppsummere Moseloven og profetenes budskap, konstaterer han følgende: «’Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og av all din forstand’. Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv’. På disse to budene hviler hele loven og profetene» (Mat 22,37-40).

De foreldreløse vokste opp uten en familie som kunne forsørge. Derfor var det storsamfunnets rolle å ta vare på disse og sikre deres fremtid. Enkene var i samme situasjon siden de hadde mistet sin inntekt, og det var samfunnets ansvar å sørge for at heller ikke disse falt utenfor og måtte tigge eller prostituere seg for å overleve. Den tredje gruppen var mennesker av en annen etnisk opprinnelse. Disse var enten innvandrere fra andre land, etterkommere etter de som hadde flyktet fra Egypt sammen med jødefolket, eller overlevende fra folkene som bodde i Israel, da jødefolket inntok landet.

Det er som om Gud bruker disse tre gruppene som jødefolkets moralske kompass; evner de å tenke på andre enn seg selv? Klarer de å være inkluderende? Viser de barmhjertighet?

I Moseloven sier Gud: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke gjøre urett mot ham. Innflytteren som bor hos dere, skal være som en av deres egne landsmenn. Du skal elske ham som deg selv.» (3 Mos 19, 33). Etter at Israel er etablert som nasjon og senere får konger, fortsetter Gud sin tale om de foreldreløse, enker og innflyttere. Flere ganger refser profetene israelsfolket fordi de ikke evner å ivareta disse menneskene. Profeten Jesaja kaller omsorgen for disse som «den rette faste» (Jes. 58). Noen hundre år etter Jesaja plukker Jesus opp tråden. «­Disse mine minste», kaller han dem, og sier at det vi gjør mot en av disse, gjør vi mot Mesteren selv. (Matt 25).

Emanuel Minos (1925-2014) er en av vårt lands mest kjente evangelister. I 1968 hadde han møter i Valdres, og ble da oppsøkt av en kvinne på 90 år som fortale om sine fremtidssyn. Hun beskrev ting som da virket umulige og utenkelige. Ett av bildene gjaldt en stor folkevandring. Den 90 år gamle kvinnen fortalte at mennesker fra fattige land kom til å strømme til Norge. «Det blir såpass mange av dem at folk kommer til å mislike dem og være harde mot dem. De vil bli behandlet slik som jødene før krigen», sa kvinnen. I følge Minos gråt den gamle kvinnen og sa: «Jeg får ikke se det, men du får se det».

Evner vi å holde «den rette faste»? Mange kristne gjør mye for å møte innvandrere med godhet. Men dessverre finnes det også kristne som snakker om flyktninger på måter som jeg ikke tror gleder Gud. På samme måte som profetene brukte israelsfolkets evne til barmhjertighet som et mål på deres gudsfrykt, holder Guds ord oss på samme måte ansvarlig i dag. Jakob sier at vår tro skal måles med våre gjerninger (Jak 1,19-27).

Det greske ordet philoxenia brukes for gjestfrihet i Det nye testamentet. Direkte oversatt betyr dette «kjærlighet til fremmede». Hebreerbrevets forfatter sier det slik: «Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det» (Hebr 13,2).

Frykt er aldri en kristen respons. En kristen respons er å vise godhet mot fremmede og vår tids «enker» og «foreldreløse».

Mer verd enn hele verden

I dag møtte jeg en helt på flyplassen. Og jeg lærte noe viktig.

I dag møtte jeg en helt på Oslo lufthavn. Hun var på vei til Grønland. Det ble en kort prat. Men i løpet av de korte minuttene lærte jeg noe viktig.

Hanne har jobbet i Ungdom i Oppdrag lengre enn meg. Jeg husker henne fra da jeg var 21 og helt fersk i UIO. I dag er hun på vei til Grønland, til østkysten av Grønland, for å være helt presis. I mange år har hun brukt mange penger av egen lomme for å reise til denne delen av verden, hvor det kun bor 3500 mennesker. Menneskene der snakker en dialekt som er ganske annerledes enn de som bor på vestkysten, der flesteparten av menneskene på Grønland bor. Mange ganger har jeg sett og hørt Hanne dele hjertet sitt for menneskene i denne delen av verden. Ofte med tårer han hun snakket om både sin kjærlighet og Guds kjærlighet til menneskene der.

“Disse menneskene er verdt alle kronene jeg har brukt”, sa hun.

Det er helt sant. Et enkelt menneske er mer verd enn hele verden.

Gud har en annen økonomi enn oss. Det lærte jeg i dag.

Menighet eller misjonsorganisasjon?

 

«Så du jobber for Ungdom i Oppdrag?» Jeg husker hvordan kirkelederen fra Øst-Europa satte to spisse øyne i meg. Sammen skulle vi undervise på en konferanse for menighetsplanting blant muslimer. Både toneleie og kroppsspråk kommuniserte ganske tydelig reservasjon.

Litt senere på dagen møttes vi over en kopp kaffe. I mellomtiden hadde han undervist om menighetens misjonsrolle. «The local Church is the Hope of the World», sa han og siterte Bill Hybels. Eller Charles Spurgeon, som har sagt mer eller mindre det samme. «Jesus opprettet ikke en misjonsorganisasjon. Han bygger sin kirke», sa han. Jeg tolket ham dithen at organisasjoner som Ungdom i Oppdrag egentlig ikke har bibelsk legitimitet. Jeg forstod godt hva han mente. Dette var ikke første gangen jeg hørte lignende perspektiv. Det ble mange kopper kaffe den ettermiddagen. Og en god prat.

Det er to spor som preger kirkehistorien. Det ene sporet finner sitt uttrykk i den lokale kirken. I Det nye testamentets brevlitteratur ser vi at apostlene arbeidet med å organisere fruktene av sitt misjonsarbeid til lokale menigheter. For å beskrive de nye lokale kirkene brukte de begrepene ekklesia, som betyr å være kalt ut og koinonia, som betyr fellesskap. Senere har både de historiske- og de protestantiske kirkene fulgt dette sporet. Jesus sier selv at han vil bygge sin kirke (ekklesia) på apostlenes grunnvoll og dødsrikets porter skal ikke få makt over den (Matt 16,18).

Det andre sporet i kirkehistorien er de kristne organisasjonene, kommunitetene og institusjonene, som strukturelt ofte har operert uavhengig av de lokale kirkene. I den protestantiske historien ble de første misjonsorganisasjonene etablert på 1700-tallet, i kjølvannet av William Careys arbeid i India. I de historiske kirkene er klosterbevegelsene og de ulike ordenene eksempler på det samme. Disse organisasjonene forstår seg som del av den universelle kirke, men opererer i liten egrad under den lokale kirkes autoritet. «I kirken, men ikke under kirken», sa Ludvig Hope, generalen i Kinamisjonen. Hans kirkesyn preget i stor grad den norske lekmannsbevegelse, og dermed også mange av de norske misjonsorganisasjonene i forrige århundre. Men også dette sporet går tilbake til apostlenes tid. Paulus ble for eksempel utsendt av kirken i Antiokia, uten at han var underlagt deres autoritet. Han opererte i små, mobile kirkeplantingsteam som etablerte lokale kirker der de ankom, og opererte på utsiden av strukturene som fantes i de lokale kirkene. Kirkene som de etablerte, ble derimot så raskt som mulig underlagt lokalt lederskap.

Disse to sporene har ofte fungert i gjensidig avhengighet. Mens kirken gjerne har hatt et lokalt arbeidsfelt med fokus på forkynnelse, evangelisering, opplæring og diakoni, har organisasjonene ofte vært misjonerende, og bygget kirker der det ikke finnes kirker, samt drevet opplæring av misjonærer og teologer.

Dr. Ralph Winter (1924-2009), grunnleggeren av US Center for World Mission, og en av de mest innflytelsesrike misjonslederne i det forrige århundre, kalte disse to sporene for «sodalitet» og «modalitet». Modalitet uttrykker den lokale kirken, mens sodalitet betegner misjonsorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner og kristne hjelpeorganisasjoner. Winter hevdet at forutsetningen for at kirkens misjonsarbeid skal ekspandere, er at begge sporene anerkjenner hverandres ulike roller og legitimitet.

Vil vi se at disse to sporene i større og større grad operere sammen? Vil denne synergien være med å gi større kraft til verdensmisjon? Jeg håper det. Og jeg håper samspillet mellom disse to ulike sporene vil gjøre at Guds rike vokser, både i Norge og blant folkeslagene.

Gud har ikke kontroll

«Slapp av, Gud har kontroll!» Dette refrenget hører jeg til stadighet. Vi lever nemlig i urolige tider. Og i slike tider kan utsagn som dette få oss til å slappe av.

Dessverre er jeg redd for at utsagnet ikke medfører riktighet. Jo, selvsagt, Gud har all makt og han er allmektig. Derfor kan han gjøre hva han vil – når han vil. Men utsagnet er likevel ikke rett.

«Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud», sier Paulus i Romerne 8,28. Dette verset sier ikke at alt som skjer er Guds vilje. Det sier ikke at Gud har kontroll. Det sier bare at Gud kan gjøre noe godt ut av det onde som skjer. Dessverre kan dette verset føre til en slags skjebnetro på Gud som ikke samsvarer med Bibelens gudsbilde

Det er nemlig ikke slik at Gud har en finger med i alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud har en plan med alt som skjer. Det er nemlig ikke slik at Gud kontrollerer alt som skjer.

Gudsbildet som tegnes i Bibelen forteller oss at Gud ikke styrer og kontrollerer oss som marionetter. En slik tanke kan få oss til å handle ansvarsløst og i neste omgang frarøve oss mennesker for skyld og ansvar for våre feilgrep. I tillegg devaluerer en slik tanke menneskets frie vilje, hvor vi tilegner Gud en slags vetomulighet over våre liv. I neste omgang kan det få oss til å møte lidelse med passivitet og i siste instans gi Gud ansvaret for menneskeskapt lidelse, krig og sykdom.

I Bibelen ser vi at Gud har gitt mennesket både fri vilje og ansvar for egne handlinger. Selv om Gud er allmektig, vil han ikke bruke sin makt over menneskene. Og det er ikke bare mennesket som er skapt med fri vilje. Han har gitt hele skaperverket frihet. Det er nemlig dette som er kjærlighet. Det kan finnes nemlig ikke tvang i kjærlighet. Forutsetningen for kjærlighet er frihet. Og med denne friheten kommer også ansvaret for å gjøre – eller ikke gjøre – det Gud vil.

Det er ikke en kristen tanke å be Gud intervenere og samtidig forbli i bønnerommet og vente på at Gud skal gjøre noe ekstraordinært. Vi skal vi be og deretter bevege oss ut av bønnerommet og handle på våre egne bønner. Å tro på Gud er ikke som å tro på magi. Gud arbeider nemlig gjennom våre hender og ord – ikke gjennom våre åndelige øvelser hvor vi må manipulere ham til å gjøre det vi vil.

Gud lover ikke i sitt ord å beskytte oss fra ondskap, lidelse eller sykdom. Men han lover å være med oss gjennom det onde som skjer og som vil skje. Som løsning på lidelsen valgte Gud selv å bli menneske – inkarnasjonen – selve mysteriet i vår tro. Dette er radikal kjærlighet. På samme måte som Gud Far sendte seg selv som Gud Sønn til jord, sender han oss. Dette sier han selv i Johannes 20:21: «Slik som Faderen sendte meg, sender jeg dere».

Sannheten er at Gud ikke har kontroll over oss. Han har skapt oss med fri vilje. Og han har kalt oss til å være hans ambassadører – redskap som skal skape fred mellom mennesker og fred mellom mennesker og Gud.