Svar fra Den katolske Kardinalen i Østerrike

Les hva den katolske kardinalen Østerrike, Christoph Schönborn, sier om Europas arv og fremtid, og hvordan en kristen respons på terrortrusselen fra militante islamister kan møtes.

Disse refleksjonene, fra en artikkel i Wall Street Journal, skrevet at Sohram Ahmari, er verdt å lese.

 

A Christian Answer to the Age of Terror

Pope Benedict’s ‘spiritual son’ on the future of a Europe unmoored from its religious roots.

By SOHRAB AHMARI

Tourists throng the plaza in front of St. Stephen’s Cathedral, at the heart of the Austrian capital. They chat in reverent tones while struggling to fit the cruciform behemoth into the backgrounds of their selfies. Mandarin, Persian and Turkish catch my ear as I make my way through the crowd. The scene makes me wonder: What does a 12th-century Gothic cathedral dedicated to the first Christian martyr mean to a visitor from, say, Shanghai?

For Vienna’s archbishop the answer is clear. The tourists, Cardinal Christoph Schönborn thinks, appreciate what St. Stephen’s represents better than many Europeans do, namely “that this Continent has Christian roots.” When his staff meets at the archdiocesan complex next door to the cathedral, they use a room that overlooks the teeming plaza. The sight is a good reminder of the universal call of the Catholic Church—and of the real people who are its intended recipients.

Anxiety roils that human welter these days. In Europe the Islamist threat, the problem of Muslim integration and the return of blood-and-soil nationalism top the litany of Western gloom. Cardinal Schönborn had been embroiled in these worldly controversies when we sat down for an interview recently.

“Will there be a third Islamic attempt to conquer Europe?” he had asked in a Sept. 11 homily at St. Stephen’s that made headlines across the Continent. “Many Muslims think this and wish this and say that Europe is at its end.”

The left was quick to charge him with thought crimes, while those of a more populist bent claimed the cardinal as an anti-immigration warrior after their own hearts. It didn’t escape notice that he had delivered the homily at a Mass for the Feast of the Holy Name of Mary, marking the 333rd anniversary of the Habsburg triumph over the Ottomans at the Battle of Vienna.

His message was lost amid the rancor. It wasn’t mainly aimed at Muslims. “I can fully understand Muslim believers—authentic believers, whom I profoundly respect in their belief—who see evident signs of decadence in Europe,” he tells me. “They think that Islam will be a good thing for Europe, to bring Europe on a better path of morality, of faith in God. So for me, the threat is not the believing Muslims.”

The physical insecurity and social incohesion created by ill-assimilated Muslim communities are there, to be sure. But these things are byproducts of the West’s own existential confusion. “The real challenge is: What does it mean for the Christian roots of Europe?” asks the cardinal. Christianity, he says, is a “missionary religion by its founder. Jesus said, Go and make all nations my disciples, teach them what I taught you, baptize them. And a similar thing is true for Islam.”

Only many in the West have relinquished their own inheritance, let alone any desire to share it. Meanwhile, Muslims remain devout and are growing more so. The clash between a secularized, doubt-ridden West and a missionary Islam is Europe’s cultural crisis in a nutshell. “For Muslims in Europe,” Cardinal Schönborn says, the question is whether they can learn to “respect the other’s conscience,” as Christendom did across painful centuries.

As for Christians: “Do we believe that the Gospel teaching of Jesus is really what helps people lead a good life, for a good society, for paths to eternal life, which is finally the final question and the purpose of life?” Early Christianity, he points out, didn’t expand through arms or proselytism “but through attraction—it was attractive to become a Christian.” A West imbued with similar metaphysical confidence today needn’t “fear other people and other religions.”

When the West honors its Judeo-Christian origins it will also recover the truth about itself. “The whole set of human rights,” says the cardinal, “has profound Christian roots.” Man’s inherent dignity doesn’t derive from this or that European Union document but from a vision of the human form as created in the image of the Almighty. The task for Christianity, and the Roman Catholic Church especially, is to bring these “runaway children” home.

A spiritually unmoored West is vulnerable to its own demons, chief among them exclusionary nationalism and various ideologies that treat human beings as means to an end. Threats to the dignity of life on the Continent, such as the relentless expansion of euthanasia, and the resurgence of the “idolatry of the nation”—nationalism pushed to extremes—suggest that “the demons of Europe are still around,” the cardinal says.

He points to a copy of the 2010 book “Bloodlands” sitting on his coffee table. Yale historian Timothy Snyder meticulously recounts the horrors visited upon Eastern Europe under Hitler and Stalin. “That’s only 75 years ago,” says Cardinal Schönborn, “not so long ago.”

Christoph Schönborn was born in that age of blood, in 1945, to a Bohemian princely house in what is now the Czech Republic. At war’s end the Czechoslovak government began persecuting German speakers in its territory, forcing him and his mother to escape across the border to Austria when the future cardinal was still an infant.

His parents, a count and a baroness, weren’t particularly religious. But he came to Catholicism thanks to “a real faith experience”—a mystical boyhood encounter with Jesus—“and the help of good priests.” He joined the Dominicans at age 18. “I went through all the revolutionary questions of the 1968 generation,” he recalls. “Then I discovered my theological homelands.”

He read the early Christian masters voraciously and studied under a German theologian named Joseph Ratzinger, the future Pope Benedict XVI. He went on to serve as principal drafter of the 1992 Catechism of the Catholic Church, the first comprehensive summary of the faith in four centuries, before being named archbishop of Vienna in 1995 and a prince of the church three years later.

Vatican observers have described Cardinal Schönborn as Pope Benedict XVI’s spiritual son. Yet since Benedict resigned the papacy in 2013, Cardinal Schönborn has emerged as one of Pope Francis’ defenders against traditionalists who argue that the Argentine Jesuit lacks the moral and theological clarity of his recent predecessors.

“Some people inside the church or outside the church are longing for very clear answers,” says Cardinal Schönborn. “But Pope Francis is the right man for the right time.”

Pope Francis’ papacy reflects a world of mind-boggling complexity and diversity. “Pope John Paul II had this tremendous capacity—the clearness of his ‘No!’ to certain things,” says the cardinal. “He had learned under the Nazi terror in his own country, and Communist dictatorship, exactly when a clear ‘No!’ had to be said.”

Pope Francis, by contrast, “is the first Pope from outside of Europe. He represents in his history the Latin American continent, where more than one-third of the world’s Catholics live, and the challenges there are very different.” And yet the cardinal finds more continuity in Pope Francis’ teaching than the pontiff’s critics might concede.

Differences in tone and accent notwithstanding, Cardinal Schönborn sees the current pope’s communitarian economic instincts as a continuation of longstanding church social teaching. Pope John Paul II, he says, had his own misgivings about unfettered markets.

The Pole opposed Communism because he saw it “as a perversion of the elementary laws of economics and of human conviviality.” Even so, John Paul II worried about the excesses of “radical liberalism and radical capitalism” without “social boundaries.” It’s up to the secular world to decide where to draw the boundaries—and who should draw them.

Pope Francis also emphasizes “a church for the poor”—in the material and Gospel sense. Hence why he makes a point of visiting ex-prostitutes, prisoners and migrants. The pope’s gestures “are very spontaneous but very conscious,” says the cardinal. He has yet to appoint a cardinal from Venice, but he has elevated them from Bangladesh, Burma, Papua New Guinea and Haiti. “This is a language that is not politically correct, by church standards, but politically clear.” Francis is reminding the Vatican that only a quarter of the world’s Catholics now live in Europe.

Is there a risk that the pope’s shifts could upturn doctrinal pillars, such as church teaching on divorce? Some pastors have interpreted Francis’ apostolic exhortation Amoris laetitia (“The Joy of Love”), published this spring, to authorize case-by-case exceptions to the rule against divorced-and-remarried Catholics’ taking Communion. The document is vague, and the pope has so far declined to offer a black-letter ruling.

“This a very Catholic balance,” says Cardinal Schönborn. “It’s often said that Catholics don’t say ‘either/or’ but ‘one thing as well as the other.’ ” As the cardinal interprets it, Amoris laetitia says, “Let’s take families as they are. God is at work not with ideas but with real people.”

Even as they are called to uphold absolute moral standards, Christians must recognize that “from the very beginning the drama of humanity is that we are lapsed, that we are broken, that we are wounded by ourselves and by others.” Still, it’s hard to blame Catholics who fear the erosion of the church’s capacity to say “No” to the ways of the world, notwithstanding such clarifications. A few words of orthodox reassurance from the pontiff would help.

Cardinal Schönborn says of the pope, “Believe me, he’s Catholic, genuinely Catholic.” Pope Francis hasn’t conceded an inch on the church’s pro-life stance, and in October he assailed postmodernist gender theories that pretend that human sexuality is a social construct and therefore infinitely malleable to personal and political whimsy. Such theories, Pope Francis said, are part of a “global war” aimed at destroying marriage and the traditional family.

“I can only say to those Catholics worried that the pope will stray from sound doctrine: Don’t be afraid,” says the cardinal. “He will never teach something that is not sound doctrine. But he wants us to see whether we have the mind of Christ”—that is, to have the courage to encounter brokenness, our own and others’, to meet people as they are.

“My own experience is that whenever you overcome your own laziness and engage other people, you are encountering Jesus,” the cardinal says. “It’s a doorway to Jesus.” Behind the door is an invitation to friendship. Cardinal Schönborn’s motto is Jesus’ saying, recounted in St. John’s Gospel, V os autem dixi amicos—I have called you friends.

“And that’s a reality,” he says. “I’m certainly not His best friend, because I’m lousy and negligent and not always faithful to this marvelous friendship. But I know that He is faithful.”

Mr. Ahmari is a Journal editorial writer based in London.

Far, forlat dem!

Jeff Fountain, leder for Schumann Center, og tidligere leder for Ungdom i Oppdrag Europa, skrev i dag en artikkel i lys av terrorangrepet i Brussel. Etter beste evne har jeg oversatt artikkelen til norsk. God lesning:

 

Domenico_Ghirlandaio_-_St_Jerome_in_his_study

St. Jerome (347 – 420). Bildet er hentet fra www.wikimedia.org

27. mars for tjue år siden ble syv munker kidnappet av islamistiske terrorister i klosteret sitt i Algerie. De ble holdt som gisler i to måneder, før terroristene 24. mai 1996 proklamerte at de hadde kuttet strupen av sine fanger.

For 1600 år siden formulerte kirkefader Jerome sin klagesang etter 20 år med daglig blodsutgytelser i det som vi i dag kaller Europa; grusomheter som gotere, hunere, vandaler og andre barbarer stod bak. «Hvor mange Gud, av dine tjenerinner og jomfruer – dydig og edle kvinner – har blitt ødelagt av disse udyrene! Biskoper har blitt fanget, prester og de i lavere rang er drept. Kirker har blitt revet ned, hester blir festet til altrene og relikvier fra martyrer er gravd opp. Sorg og frykt florerer. Død vises i utallige former og fasonger.»

I løpet av påskens første dager, florerte sorg og frykt på nok en gang i Europa, mens døden igjen viste seg i utallige former og fasonger i Brussels gater.

 

Testamentet

I den franske storfilmen Of Gods and Men fra 2010, fortelles historien om Fader Christian og hans munkebrødre og deres møte med akutte trusler fra terrorister i Algerie. Munkene fremstod ikke som modige helter, og følte seg som småfugler på en gren, sa Fader Christian til en av de lokale muslimske lederne, mens de fortsatt vurderte flukt. De lokale lederne, som ønsket sterkt at munkene skulle bli, responderte følgende: «Nei, vi er fuglene. Dere er grenene». Ved stemmegivning avgjorde munkene å forbli i klosteret.

I frykt for det verste, etterlot Christian seg et brev hos sin familie, som «kun skal åpnes i tilfelle min død». Der hadde han skrevet følgende:

«Hvis det en dag skal skje – og det kan være i dag – at jeg blir et offer for terrorismen som nå truer alle utlendinger som bor i Algerie, så ønsker jeg at mine venner, min kirke og min familie skal huske at livet mitt var gitt til Gud og dette landet. Jeg ber dere akseptere at Herren over alt liv, ikke er fremmed for denne brutale muligheten. Jeg ber om forbønn; for hvordan skal jeg bli funnet verdig til dette offeret? Jeg ber om å forståelse for at en slik død er like voldelig som de andre drapene som har funnet sted, også de som er glemt på grunn av likegyldighet eller anonymitet.

Mitt liv er ikke mer verd enn andres. Men heller ikke mindre verd. Uansett, det har ingen barnlig uskyld. Jeg har levd lenge nok til å vite at jeg og kjenner ondskapen som vinner frem i verden, også om den blindt skulle ramme meg. Jeg skulle ønske, når timen kommer, å få mulighet til å be Gud om nåde, både for meg selv og mine medmennesker, og samtidig evne av hjertet å tilgi de som vil slakte meg.

ofgodsandmen

Of Gods and Men er en prisbelønt fransk film fra 2010. Jeg så den for et par år siden. Den forteller historien om munkfellesskapet som ble ofre for islamistisk terror.

Det er viktig for meg å kunne uttrykke at jeg ikke ønsker meg en slik død. Uansett, jeg ønsker heller ikke at dette folket som jeg elsker ukritisk skal bli anklaget for min død. Det ville, kanskje, være for mye å bli anerkjent som martyr i møte med en algerier, uansett hvem han måtte være, særlig når han handler i henhold til det han mener er det sanne religion. Jeg kjenner godt den type Islam som islamistene forfekter. Det er for enkelt å kjøpe seg god samvittighet ved å hevde at dette bare er ekstremistiske fundamentalistiske ideologier. Husk at Algerie og Islam er noe annet; de har både kropp og sjel …

Jeg takker Gud for livet mitt, som er overgitt til både ham og mennesker, han som synes å ha ønsket det helt og fullt, både på grunn av og på tross av gleden. Også du, min venn i dette siste øyeblikk, hvem skulle ikke være ukjent med hva du har gjort. Jeg ønsker og at du skal få denne takken – og dette adieu – og anbefale deg fremfor Gud og hans ansikt, som jeg ser i ditt.

Og må vi en dag møtes – som «glade røvere» – i paradis, hvis Gud ønsker det, vår begges Far.

Amen.»

Våre forfedre

Når jeg reflekterer over St. Jeromes klagesang i lys av terrorangrepene i Brussel, lurer jeg på om han noen gang evnet å forestille seg at disse terroristene han nevner en dag skulle omfavne historien om Jesus og overgi seg selv til å bringe dette budskapet til jordens ender. Disse «morderne og voldtektsforbryterne» ble for mange av oss våre egne europeiske forfedre.

Tør vi tenke tanken og be slike bønner for disse som utførte terrorhandlingene i påsken? Kan vi skrive et slikt testament?

Påsken har nok en gang minnet oss om at evangeliet handler om døden og oppstandelsen; tilgivelse og forvandling.

Jeff Fountain

Hva vi lærte av Egil Grandhagen

I begynnelsen av januar arrangerte Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud. En av talerne var tidligere Generalsekretær i NLM, Egil Grandhagen. Dette er hva vi lærte.

Joakim Magnus som leder Ungdom i Oppdrag Oslo i samtale med Egil Grandhagen under Ungdom i Oppdrags arbeidersamling på Grimerud i januar. Foto: Tarjei Gilje, Dagen

I vår protestantiske misjonshistorie kalles William Carey (1761 – 1834) misjonens far. Dette er en sannhet med modifikasjoner. I vår protestantiske historieskriving hopper vi gjerne bukk over misjonsarbeidet til katolikkene og kelterne. Hvor mange har for eksempel hørt om Brendan Sjøfareren, den keltiske munken som reiste til Amerika med evangeliet, tusen år før Christofer Columbus «oppdaget» Amerika? Det som for oss er enda mer ukjent, er innsatsen klosterbevegelsene i Øst gjorde for å bringe historien om Jesus til Kina, Mongolia, Iran og Irak.

På tross av forfølgelse, bredte kirken for tusen år seg østover og vant mennesker for evangeliet i områder som var preget av animisme, islam, taoisme og zoroastrisme. Deres oppgave var ikke lett. Motstanden var stor. Men som Grandhagen formulerte det; misjonærene lot seg ikke stoppe.

Hva var hemmeligheten? Grandhagen pekte på tre prinsipper.

For det første var misjonsbevegelsen drevet frem av klostrene – en bevegelse som stod utenfor den etablerte kirkes struktur, hvor rytmer for åndelig liv var viktig i deres personlige liv. Fysisk arbeid var en integrert del av hverdagen, sammen med bønn og fordypning i Bibelen. Den personlige erfaringen av Guds nærvær og inngripen var vesentlig, selv om dette aldri var løsrevet fra Bibelen. Livet var organisert i perioder, hvor deler av tiden var «ute», mens andre perioder var «inne». Arbeidet var ikke preget av sterk organisering, men skjedde organisk.

For det andre etablerte kirken i Øst en teologisk skole som trente ledere, misjonærer og kirkeledere. Også her stod fordypning, rytme og personlig vekst sentralt, og skolen var inspirert av både hellenistisk og jødisk tenkning. Slik ble utdanningsinstitusjonen en multiplikator for misjon, hvor målet ikke primært var akademisk kompetanse, men praktisk tilegnelse av Guds ord som studentene kunne leve ut i sitt arbeid med å utbre evangeliet.

For det tredje var klosterbevegelsen i Øst og dens misjonsarbeid ledet av gudfryktige mennesker. Selve kirken kunne være preget av både maktsyke og arrogante ledere, men lederne i klosterbevegelsen i stor grad var personer som levde med Jesus og var bærere av åndelig kraft.

Vi ser også at Østkirken ikke hadde en entydig kristen tittel for misjonærer. Utgangspunktet for deres arbeid var apostlene og deres mandat var å bringe evangeliet til folkeslagene. Misjonsarbeidet var båret av klostrene – ikke av kirkens lederskap. Kirkens ledere var opptatt av relasjonen til myndighetene og ofte av konflikthåndtering, mens misjonsarbeidet var «de brennende hjerters sak» som ikke var del av «det etablerte systemet». Likevel, i det en ny forsamling ble etablert, tok kirken ansvar og inkorporerte de nye kirkene inn i sin struktur.

I Grandhagens budskap ser vi spor fra det som finnes implisitt i Apostlenes Gjerninger, hvor man på den ene siden hadde lokalkirkens arbeid som var ansvarlig for sakramentene og opplæring av de troende, mens man på den andre siden hadde omreisende kirkeplantingsteam som plantet lokale kirker der evangeliet ennå ikke hadde slått rot. Forenklet sagt kan vi si at apostelen Peters struktur (modality) og Apostelen Paulus’ struktur (sodality) går som to parallelle spor gjennom Apostlenes gjerninger og videre inn i kirkehistorien. «Modality» er den lokale kirkes arbeid, mens «sodality» handler om å utbre kirkens budskap til områder der evangeliet ennå ikke har blitt proklamert.

Gjennom klosterbevegelsens virke i Øst finner vi inspirasjon til å gjøre som Paulus, han som satte sin ære i å forkynne evangeliet der Kristi navn ikke er kjent (Rom 15,20).

 

Les redaktør i Dagen, Tarjei Giljes kommentar her

Tiggende romfolk

Kulde: I januar hastet jeg oppover Karl Johans gate i Oslo. Det var kaldt. Iskaldt. Klokken var fem på åtte på morgenen, og jeg skulle rekke et møte.  Gaten var nesten folketom. Bare noen dresskledte menn med sine stresskofferter stresset nedover gaten. Fra krysset, kvartalet over Egertorget, hørte jeg toner fra et surt trekkspill. Den blandet seg med bilduren, eksosen og frostrøyken. Harmonien skapte alt annet enn trivelig vinterstemning. Da jeg nærmet meg krysset, så jeg at tonene kom fra et utslitt trekkspill. En middelaldrende rumener stod der med en sin tykke bart og enda tykkere vinterfrakk og spilte for bilene som hastet fordi.

Rike snyltere: Dagen i forveien hadde jeg lest et harmdirrende innlegg på nettet, som med bred pensel stigmatiserte rumenske sigøynere med begreper som overgripere, snyltere og tiggere som tjener tusenvis av kroner på opphold i Norge. Artikkelen påsto at rike bakmenn stod på toppen av pyramiden og tjente seg søkkrike på barns tigging. Pengene de tjente gikk til bygging av enorme palass hjemme i Romania. Synet av den forfrosne trekkspilleren fikk meg til å tenke at ikke noe annet enn fattigdom og fortvilelse får noen til å spille på et instrument i en trafikkert gate, klokka åtte om morgenen, i 15 minusgrader.

Jeg har bodd i Romania: I nesten ti år jobbet jeg der, og fremdeles besøker jeg landet et par ganger i året gjennom jobben min i Ungdom i Oppdrag. Jeg snakker flytende rumensk og kjenner kulturen relativt godt. Det hender jeg stopper og snakker med rumenske tiggere på gaten i Norge. Når jeg snakker med dem, viser det seg ofte at jeg har vært i byene de kommer fra. En gang opplevde jeg faktisk å ha felles bekjente med en tigger jeg snakket med! Når jeg har tid og det passer seg, ber jeg gjerne en bønn sammen med tiggeren. Da renner det ofte strie strømmer med tårer nedover kinnene deres.

Romfolket fra Romania: Vi hører om organisert kriminalitet, utnyttelse og barneprostitusjon blant romfolket. Dette forekommer. Det vet jeg, både fra historiene jeg hører fra gatene i Norge, men også fra miljøet jeg kjenner fra Romania. Men bildet er så mye større og komplisert enn bare dette. Fordi klansidentiteten er sterk, er det ikke unaturlig at pengene fra tiggingen går til storfamilien, som da i neste ledd tilbyr tilhørighet, beskyttelse, og underhold. I nordmenns øyne er det lett å tenke dette som synonymt med utbytting. Det kan det selvfølgelig og være i noen tilfeller, men ofte representerer klanen en sosial trygghet som betyr mye. Romfolket i Romania er ikke en ensrettet gruppe. Det er ulike retninger innenfor denne gruppen, og å omtale romfolket som en gruppe, blir like dumt som å snakke om nordeuropeere som en gruppe, uten å gjøre forskjell på islendere, nordmenn og finner. Romfolket har ulike språk, kulturer og er i svært ulik grad integrert i det rumenske samfunn. Noen er assimilert, mens andre lever segregert og på samme vis som for 200 år siden. Noen er rike, de fleste er fattige. Noen er banditter, de fleste ærlig mennesker. De fleste sender barna sine på skolen, noen gjør det ikke. Felles for de fleste er at de i ulik grad opplever diskriminering i det rumenske samfunnet. Dette skjer ikke offisielt, men ofte i form av for eksempel utestengelse fra arbeidsmarkedet og hverdagsrasisme. Mange er pinsevenner, mens andre er ortodokse kristne. Noen praktiserer en tradisjonell, religiøs tro, gjerne synkretisert med kristen tro. Deres kultur er også fjern fra vår norske. Mens vi i stor grad er individualistiske, tolker romfolket ofte virkeligheten ut fra sin gruppe, være seg storfamilie eller klan. Kulturen er i større grad enn den norske en æreskultur, hvor enkeltpersoners avvik fra normer, blir hele gruppens skam. Når man fratas ære, er utestenging ofte den eneste måten å gjenopprette klanens ære. Kjønnssegregering er også vanlig. Århundrer med utestengelse og diskriminering har gjort at mange romfolk instinktivt reagerer med isolasjon og segregering fra storsamfunnet.

Glansbilde og virkelighet: Hvem er tiggerne som har invadert våre gater og byer i løpet av de siste årene? Jeg har intet empirisk grunnlag for å hevde det jeg nå skal skrive. Jeg skriver dette kun basert på egne erfaringer. Mitt inntrykk er at de aller fleste er ærlige sjeler som kommer fra svært fattige kår i Romania. Mange av disse har lånt penger for å komme til Norge, og disse skal betales tilbake med renter etter noen måneders «arbeid» her på berget. De har hørt historier om hvor lukrativt tiggingen kan være i Norge, og kommer til landet i tro på at de lett skal kunne tjene nok penger til både reise, renter, opphold og mat, samt at de kan komme hjem med en god slump penger. Dessverre stemmer ikke glansbildet med virkeligheten. For å spare penger, bor noen som sild i tønne i leiligheter, mens de verst stilte, sover i telt eller under broer. Fattigdommen kan også få noen til å begå kriminalitet. Fattigdom er selvsagt ingen unnskyldning for stjeling, men kan i enkelte tilfeller forklare hvorfor dette skjer. De aller fleste ønsker å jobbe, men omstendighetene gjør dette mer eller mindre umulig.

Enkeltpersoner: Hvordan skal vi forholde oss til romfolk som tigger? Jeg har ingen forslag til kjappe løsninger. Samtidig tenker jeg følgende: Jeg skulle ønske vi nordmenn kunne bli flinkere til å se mennesket som sitter med tiggerkoppen sin. Vi snakker nemlig om mennesker med drømmer, håp og følelser. Akkurat som deg og meg. Med å se enkeltpersonene vil vi nemlig og berøres av deres situasjon, og kanskje kan dette utfordre oss til å hjelpe?

Dråpe i havet: Moder Teresa ble en gang utfordret på at hennes hjelp bare var en dråpe i havet. Det løste ikke de strukturelle problemene bak Calcuttas fattigdom. «Vi må ikke glemme at havet består av dråper», svarte hun.

Mer om “ungdomsopprør”

For noen dager siden skrev jeg om et mulig “ungdomsopprør”. Her forklares hvorfor jeg tror neste generasjon vil reagere mot sin foreldre- og besteforeldregenerasjons gudløshet. Jeg mener vi kan se konturene av dette i dagens tenåringsgenerasjon. Men finnes det andre potensielle fremtidsscenarier?

Ut fra et menneskelig ståsted er det selvfølgelig ikke gitt at den neste generasjonen vil søke tilbake til sine kristne røtter. Jeg tror dette kan skje, men det finnes flere alternativer til hvordan fremtidens åndelighet vil se ut. Nedenfor kommer noen “høyttenkte tanker om saken”, hvor jeg tegner opp fire mulige alternativer:

 

1. Den “ateistiske sekulærvitenskapen” får monopol på hva som er sant og rett.

Jeg tror ikke dette vil skje. Hvorfor? Det er flere årsaker til dette. For det første finnes det ikke historiske eksempler på samfunn som over tid har lykkes med sine “ateistiske prosjekt”. Selvsagt kan vi trekke frem eksempler som totalitære stater som Albania og Romania (hvor jeg selv har jobbet i ti år), og deres falitt. Kina lyktes heller ikke med å bekjempe religiøs tro. I dag bekjenner kanskje mellom 7-8 % av befolkningen seg til klassisk kristen tro. De fleste av disse har komme til tro på Jesus i løpet av de siste tiårene, og dette skjer i et land som har forfulgt (og delvis fortsatt gjør det) kristne på brutalt vis. Heller ikke Sovjetunionen klarte å eleminere gudstro, selv om styresmaktene systematisk prøvde. For det andre virker det ikke som om flertallet av menneskene er iboende ateistisk. Bibelen sier at han har skapt mennesket i sitt bilde, han har skrevet loven på våre hjerter, gitt oss en generell latent moral og plassert evigheten i våre hjerter. Selv om denne “åndelige tiltrekningen” ikke nødvendigvis fører til kristen tro, så fører det til en søken etter det overnaturlige og åndelige. For det tredje reagerer den relativstiske postmodernismen mot den modernistiske sannhetsdefinisjon. Siden sannhet i større grad bli individuell og emosjonell, tror jeg unge mennesker i mindre grad vil kjøpe misjonerende ateisters ekslusive “tro”. På bakgrunn av dette tror jeg ikke Norge i hovedsak vil være uten gudstro i tiårene som kommer.

 

2. Norge blir muslimsk

På Youtube og blant bloggere finner vi eksempler på mennesker som hevder at Norge vil bli “overtatt” av Islam. Desverre er det ofte kristne som hevder dette, og det virker som om frykt er den største motiverende faktor bak disse påstandene. Ofte er det uvitenskapelige begrunnelser som ligger til grunn for påstandene, gjerne ispedt konspirasjonsteorier. Jeg tror ikke Norge eller Europa vil få et muslimsk flertall. Hvorfor? For det første er det flere innvandrere til Norge som går til kirke enn moske. En undersøkelse fra Dawn og Norges kristne råd viste i forrige uke at det finnes over 250 migrantledede kristne menigheter i Norge, og dette taller vokser raskt (les mer på www.migrantmenighet.no) Samme trender ser vi og i andre europeiske byer. For det andre ser vi at en relativ andel andre- og tredjegenerasjons innvandrere fra muslimsk bakgrunn blir sekularisert i møte med norsk og europeisk kultur. Det virker også som om fødselstallene til muslimer i Norge går nedover, etterhvert som om de tilpasser seg norsk kultur. For det fjerde er det svært få etniske nordmenn som blir muslimer. På bakgrunn av dette tror jeg ikke hverken Norge eller Europa vil “bli overtatt” av muslimene, selv om det ikke er usannsynlig at antall muslimer vil vokse noe i årene som kommer.

 

3. Norge går tilbake til sine prekristne røtter

Hva mener jeg med dette? Jo, før den kristne tro ble majoritetsreligion i Europa, var vi i stor grad polyteister og animister. Dette preget også vårt verdensbilde. Det var relativ stor grad av toleranse til ulike religioner, og mange trodde på mye, enten det var de romerske gudene, greske gudene eller de norrøne guder. Om vi i dag ikke ser at troen på Odin og Tor vokser frem, så vokser det frem en nyåndelighet blant mennesker som preger våre liv, og som på endel felt ligner polyteisme og animisme. Det er bare å lese Se og Hør på et legekontor; den kulørte presse er full av historier om overnaturlige hendelser, tro og nyåndelighet som ikke har et kristent fundament. Selv Dagbladet tjener tusenvis av kroner hver dag på annonser som tilbyr all slags typer åndelig hjelp. Spåkoner, healing, tarot og mange alskens mer eller mindre (u)seriøse aktører tilbyr “hjelp” til 24 kroner minuttet i telefonen. Selv prinsessen vår forteller sine historier om hvordan hun snakker med både hester og engler. I dag virker det som om dette er det mest sannsynlige verdensbilde som i størst grad vil prege Norge i årene som kommer. Dog, jeg tror heller ikke dette vil skje.

 

4. Norge vender seg til kristen tro

Jeg tror at Norge vil vende tilbake til kristne verdier og tro. Selvsagt kan jeg ikke være sikker på at jeg har rett. Jeg er ingen profet. Men på bakgrunn av hvem Gud er, hans ønske om å “søke og frelse det som er fortapt” og sammen med mennesker som ber og engasjerer seg på vegne av den kristne tro, tror jeg dette er realistisk. Det er nemlig ikke slik at antall aktive kristne i Norge går nedover. Flere nye menigheter plantes over hele Norge. Tenåringer søker kunnskap kristen tro på en måte som ikke har skjedd på flere tiår. Med endringene av statskirkens posisjon og med postmodernismens inntog av relativisme, vil dette selvsagt (og kanskje heldigvis) se annerledes ut enn tidligere. Jeg vet ikke hvordan det vil se ut rent praktisk, men jeg er overbevist om at flere og flere i Norge vil søke til Bibelen for å definere sitt verdensbile, og la seg finne av Jesus som frelser. Fordi foreldre- og besteforeldregenerasjonen reagerte mot kristen tro, tror jeg den oppvoksende slekt vil reagere mot dette, og søke tilbake til kristen tro.

Dette fordrer bønn og trosformidling, men ikke bare det. Det fordrer også at kristne ikke stenger seg inne i sine gudshus, men involverer seg på ulike samfunnsområder.

Opplever norsk misjon tilbakegang?

Opplever norsk misjon tilbakegang? Mye tider på at det ikke stemmer.

Den globale, kristne kirke vokser i et tempo som aldri før i verdenshistorien. Samtidig hører vi ofte at norsk misjon opplever nedgang. Dette bekreftes av den årlige misjonsstatistikken til Norme som forteller at antall norske misjonærer har gått betraktelig ned de siste årene. Da er det lett å konkludere med at norsk misjon er i krise og opplever nedgang.
Men er det for lettvint å konkludere slik? Mange ting tyder på det motsatte. La meg peke på noen områder som viser at pilene peker oppover:

Foto: Ungdom i Oppdrag

Pendlende misjonærer: Digital kommunikasjon har gjort det mulig å arbeide i nesten hele verden. Sammen med billigere flyreiser, gjør dette at flere og flere bor i Norge, men arbeider som ”misjonærer” i utlandet. Fordi misjonærrollen også til en viss grad har endret seg, trenger man ikke nødvendigvis å bo fast i Hong Kong for å jobbe i Hong Kong.

Teltmakere: Flesteparten av de minst nådde folkeslagene bor i land som er stengt for tradisjonell misjonsvirksomhet. Derfor er det flere og flere som velger å arbeide i ulike sekulære yrker i land hvor kristen misjon ikke er ønsket. Mange kristne som bor og arbeider i slike land, ønsker ikke å ha sin identitet som misjonær, men derimot som kristent fagpersonale. Der lever de som kristne og forsøker å være kristne vitnesbyrd i kraft av livene de lever.

”Frilansmisjonærer”: Flere reiser ut som misjonærer uten å være utsendt av en misjonsorganisasjon eller menighet. Dette har både positive og negative sider, men dette fenomenet eksisterer, og mye tyder på at dette er økende.

Menighetsbasert misjon: I løpet av de siste 10-20 årene er det flere og flere menigheter som sender ut misjonærer direkte, og driver sine egne prosjekter rundt om i verden, uten å være tilknyttet misjonsorganisasjoner.

Aril Edvartsen-modellen: Troens Bevis driver misjon over hele verden i form av å støtte lokale evangelister, pastorer og misjonærer. De sender få eller ingen misjonærer fra Norge, men samler inn penger og støtter misjon direkte ved å underholde lokale medarbeidere. Flere menigheter og organisasjoner driver nå misjon på denne måten.

Korttidsmisjon: Ungdom i Oppdrag sendte i 2011 ut over 900 personer til hele verden på misjonsoppdrag av kortere varighet. Flere av andre misjonsorganisasjoner og menigheter gjorde også dette. Hvor mange nordmenn som hvert år reiser på slike misjonsturer vites ikke. Når korttidsmisjon skjer i en ramme av langtidsmisjon, utfører kortidsmisjonærer et viktig arbeid.

Kortere tjenestetid: For bare få år siden var det normalt at misjonærer tjenestegjorde i flere år enn i dag. Mens normal tjenestetid tidligere ofte kunne være godt over 15 år, er dette i dag betraktelig kortere. Dette gjør at flere misjonærer må rekrutteres for å holde oppe antall misjonærer. Dersom vi teller antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1995-2010, er det ikke sikkert dette tallet er mye lavere enn antall misjonærer som ble utsendt i perioden 1970-1985, selv om færre misjonærer i tradisjonell forstand er utstasjonert nå enn før.

Pengebruk: Norme’s statistikk viser at antall norske kroner som brukes i andre land er økende. Aldri har vi brukt mer penger enn i dag, og samtidig vet vi at mange misjonskroner ikke kommer med i Norme’s statistikk.

Mye av misjonsengasjementet skjer på grasrotnivå, drevet av ildsjeler med store hjerter. Likevel er det viktig og ikke glemme at skal man se varige resultater, må vi huske at fruktbart misjonsarbeid ofte er langsiktig arbeid som krever kompetanse.

Samtidig er det og viktig å løfte frem at så lenge det finnes mennesker som ikke har hørt evangeliet, er det alltid bruk for misjonærer. Også norske misjonærer.

 

Denne artikkelen ble trykket som lederartikkel i Mot Målet #1 2012

Om 4/14-vinduet

Alle misjonsinteresserte med respekt for seg selv har et verdenskart med 10/40-vinduet. Dette vinduet mellom tiende og førtiende breddegrad, fra Afrika i vest til Asia i øst, er stedet i verden hvor de aller fleste unådde folkeslagene bor. Denne måten å tenke geografisk om unådde folkeslag, gjorde at tusenvis av mennesker over hele verden ble rekruttert til misjonstjeneste blant de unådde folkeslagene i siste halvdel av forrige århundre.

Ikke mange er klar over at opphavsmannen til begrepet 10/40-vinduet var dr. Luis Bush. Han er en av vår tids mest sentrale misjonsledere og misjonsstrateger. Selv ble jeg svært preget av hans tenkning da jeg var rundt 20 år, og mye av hans materiale gjorde at jeg ble involvert i misjon. I kveld fikk jeg den ære å møte Luis Bush her på Ungdom i Oppdrags senter på Kona, Hawaii.  Vi hadde en god prat, og jeg fikk høre ham forkynne om det nye vinduet som han nå  “lanserer”.

Dette vinduet heter 4/14-vinduet. Dette er et globalt vindu, ikke begrenset av etnisitet eller geografi. Vinduet handler nemlig om menneskene mellom 4 og 14 år. Denne gruppen representerer omkring 33% av jordens befolkning. Luis sier at disse menneskene vil bli nådd med et eller annet budskap. Dette er enten et godt budskap eller et dårlig budskap. Spørsmålet handler bare om hvem som når dem først. Vil de preges av bibelske verdier, eller vil andre, negative verdier prege dem?

Jeg skal ikke gjenta så mye av det Luis snakket om, men jeg anbefaler at du besøker http://4to14window.com/introduction og at du ser denne filmsnutten: http://www.youtube.com/watch?v=Vtj_R0Chyc8&feature=player_embedded

 

Observasjoner og tanker etter tre uker på Hawaii

Her kommer noen tanker vi har gjort oss om Ungdom i Oppdrag Kona, Hawaii, etter å ha vært her i litt over tre uker.

Ungdom i Oppdrag har i realiteten ikke noe internasjonalt hovedkvarter. Dog, om noe likevel skal regnes som hovedsenter, vil det være basen her på Kona, Hawaii. Her bor grunnleggerne av Youth with a Mission (YWAM), og mange andre internasjonale ledere har sitt tilhold her. Fra Kona kommer mange signaler som preger vår bevegelse, i tillegg til at University of the Nations, Ungdom i Oppdrags utdanningsinstitusjon har sin største campus her.

Dette kvartalet er det omkring 500 studenter her. I tillegg til omkring 500 personer som jobber her fast. Dette gjør at nærmere 1000 personer til enhver tid er tilknyttet dette senteret. Omkring 55 av disse er fra Norge, noe som gjør nordmenn til den fjerde største gruppen på senteret, etter USA, Canada og Sør-Korea.

Så langt har vi vært med på stabsmøter og noen ledermøter her. Dette har vært både givende og inspirerende. På bakgrunn av dette har vi gjort oss flere observasjoner av arbeidet her:

1. Arbeidet har et sterkt visjonært driv: Grunnleggerne av YWAM, Loren og Darlene Cunningham, er midt i 70-årene, og de fortalte nylig at de nå legger planer for de neste 20 årene av sine liv. De drives av visjon og at evangeliet må ut til nye folkegrupper og områder av verden. Mens Youth with a Mission i dag har 20.000 medarbeidere i fulltidstjeneste, tegner Cunninghams grafer for hvordan bevegelsen skal vokse til 200.000 medarbeidere i løpet av noen år.

2. Stort fokus på partnerskap med andre organisasjoner: Her er det etablert samarbeid med flere ulike misjonsorganisasjoner. Jeg har blant annet lagt merke til at for eksempel Wycliffe er en viktig partner for å se Bibelen oversatt til alle de gjenværende språkene blant urbefolkningsgruppene i Stillehavsregionen. I tillegg jobbes det med å etablere misjonstrening i samarbeid med uregistrerte kirker i Kina. Dette skal på sikt utdanne tusenvis av kinesere til misjon. Dette er bare to eksempler på mange ulike Jeg har også hørt om flere andre samarbeidsprosjekt som virker svært spennende.

3. Alle generasjoner og nasjonaliteter: Her på campus er det mennesker i alle aldre, selv om de aller fleste er mellom 19 og 25 år. Mest av alt gleder jeg meg over alle nasjonalitetene som er representert. Her finnes representanter fra utrolig mange land… Jeg har ikke fått vite hvor mange som er representert her nå, men jeg vil ikke bli overrasket dersom tallet passerer 50.

4. Flat struktur, hvor lederskap utøves relasjonelt: Jeg er overrasket over hvor bred lederstrukturen på senteret er. Mange er involvert i lederskap, og mange bærer lederskap. Dette har selvsagt positive og negative sider, hvor mye er opp til hver enkelt leders initiativ og evner. Stedet ledes relasjonelt, hvor man gir “signaler”, og øver innflytelse, ikke ved å fortelle hvordan ting skal bli gjort.

5. Generøsitet og gjestfrihet: Som gjester på senteret har vi blitt tatt svært godt imot, og får for eksempel spise alle måltider vi vil på senteret, og er invitert til mange ulike eventer og fora. Måten vi er blitt møtt på av lederskapet her, er rett og slett imponerende, med tanke på det dette kvartalet er over 1000 personer tilknyttet stedet.

6. Innovasjon: Her oser det av kreativitet og innovasjon. Mange nye måter å tenke misjon på, som Uniscript, 4K, Call2All er initiativ som har sine røtter her. Dette skal deles med så mange som mulig, og ikke holdes innenfor YWAM. Kanskje det som har merket meg mest, er innflytelsen og engasjementet som man har inne i Nord-Korea. Jeg har fått helt andre signaler om dette landet her, enn det jeg ellers får ved å lese i norske aviser.

På lørdag tenkte jeg på min yngste sønns begravelse

For tolv dager siden kjørte jeg til Elverum. Jeg var på et svært emosjonelt oppdrag. I går kveld kjørte jeg også til Elverum. Også da var det mange følelser og tanker i sving.

Min tur for tolv dager siden handlet om liv. På turen i går kveld, var jeg redd kanskje turen handlet om det motsatte. Begge gangene kjørte jeg over broen, tok til høyre i første kryss og deretter tredje eller fjerde vei til venstre, opp forbi Elverum kirke, og så til høyre. Der ligger Elverum sykehus.

For tolv dager siden satt Åsne, kona mi, sammen med meg i bilen. Riene var blitt sterkere og sterkere etter hvert som vi nærmet oss sykehuset. Gleden som møtte oss en time senere var mye sterkere enn stresset og smerten av å føde vårt femte barn. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å kalle gutten Johannes, oppkalt etter Åsne’s bestefar. Johannes ble født på ettermiddagen, tirsdag 8. november. Han ble født med svart hår og mørke øyne og lignet på sin snart 14 år gamle storebror.

I går kveld satt jeg igjen i bilen på vei til Elverum. Men nå hadde jeg et annet ærende. Foran meg kjørte ambulansen med blinkende lys. Jeg kjørte så fort jeg hadde lov til, og kanskje litt fortere. Da jeg ankom sykehuset hadde lille Johannes allerede ledninger koblet til kroppen sin, og et kobbel med leger og sykepleiere stod rundt ham. Litt tidligere hadde han nemlig sluttet å puste. Han var blitt blå, og Åsne blåste bokstavelig talt liv i den 3680 gram tunge skrotten. I løpet 20 minutter hadde han sluttet å puste tre ganger.

Vi heiv oss i bilen, og møtte sykebilen utenfor Ottestad kirke. Speilblank is på asfalten til tross, Åsne nærmest løp med Johannes over fra vår bil og gav gutten i armene til det dyktige i ambulansepersonalet. Jeg så at de tok frem surstoffmasken, før døren ble lukket og de kjørte.

På vei utover til Elverum ringte telefonen. Det var Åsne som ringte fra ambulansen. Jeg lot det ringe noen ganger før jeg svarte. Jeg grudde meg til å høre hva hun ville si. Heldigvis var alt bra. Han pustet for egen maskin. Hun hadde blitt forsikret om at ting skulle gå bra. I løpet av de 30 minuttene bilturen tok, overvant tvilen troen. Mange tanker svirret gjennom hodet mitt. Av en eller grunn tenkte jeg på en historie jeg har lest mange ganger, skrevet av Asbjørn Aavik, en av de mange norske misjonærene til Kina. I 1980 reiste han som gammel mann tilbake til Midtens Rike. Boken «Det Kina jeg så igjen» ble et resultat av denne turen. Her beskriver han et møte på en gammel misjonærkirkegård. I et hjørne på den overgrodde gravlunden finner han fem barnegraver, alle med samme etternavn. Den eldste fikk leve i tre år. Den yngste ble bare elleve dager gammel. Johannes var tolv dager. Alle var barn av et norsk ektepar som arbeidet i Kina som misjonærer. Også jeg har fem barn.

Jeg prøvde å forestille meg følelsene denne misjonærfaren må ha hatt da han sannsynligvis for egne hender hadde båret sitt elleve dager gammel barn til graven. Anklaget han Gud? Aavik spør om det var verd prisen. Heldigvis gjør han ikke noe forsøk på å besvare sitt eget spørsmål. Så gikk tankene over til lille Johannes. Jeg klarte ikke å forestille meg hvordan det skulle være å eventuelt bære Johannes til graven. Jeg prøvde å slå tankene fra meg, men jeg klarte det ikke. Hva skulle jeg si i begravelsen? Hvilke sanger skulle vi synge? Hvem skulle komme? Skulle vi ha en liten seremoni, eller skulle vi invitere alle våre venner, og våre barns venner? Hva skulle jeg si til ungene våre hjemme? Hvordan skulle jeg fortsatt kunne tro at Gud er god? Eller enda vanskeligere; hvordan kunne jeg forklare mine barn at Gud er god? Mange var spørsmålene. Få var svarene.

Da jeg kjørte opp på baksiden av sykehuset og parkerte ved ambulanseinngangen, akkurat som for elleve dager siden, nynnet jeg på den første linjen i en gammel salme: Sorgen og gleden de vandrer til hope, lykke og ulykke ganger på rad. Jeg husket kun den første linjen av det første verset. Jeg prøvde å huske resten, men jeg kunne ikke. Elleve dager tidligere var det glede. Nå var fremtiden uviss.

Etter en liten time på sykehuset forstod jeg at det ville gå bra. Lille Johannes pustet rolig. Oksygentettheten i blodet var normal. Av og til så kunne slike ting skje med nyfødte, forklarte legen.

Nå er det omtrent et døgn siden vi ankom sykehuset. Johannes er i fin form. I morgen skal jeg atter en gang kjøre til Elverum. Da kommer mor og barn hjem.