Ikke flere norske misjonærer?

«Målet er ikke lenger å sende ut misjonærer». På førstesiden av Dagen fredag 27. september, forkynte Jeffrey Huseby, generalsekretær i NMS, følgende: «Målet er ikke lenger å sende ut misjonærer».

Etter å ha hostet bort morgenkaffen som hadde satt seg fast i halsen, kunne jeg konkludere med at deskjournalisten i Dagen nok hadde inntatt en litt for stor dose Möllers tran. I selve artikkelen leste vi nemlig at NMS skal fortsette å sende ut misjonærer. Det vil bare se annerledes ut enn før.

I artikkelen sier Huseby sier at NMS vil ta konsekvensen av det nye globale misjonsparadigmet; nemlig at misjon ikke lenger går fra Vesten til resten, men at det går i alle retninger.

I tillegg snakker Huseby om strategiske og kulturelle årsaker til endringer, og at økonomiske ressurser ikke er ubegrensede. Dermed er det ikke sikkert det er rett at norske misjonskroner skal betale nordmenn for en jobb som andre kan gjøre både rimeligere og ofte bedre.

Huseby har rett i at misjonsarbeidet globalt har endret seg de siste 20 årene. Og dette må vi alle ta konsekvensene av. Men jeg tror vi alle er enige i at norske misjonærer fortsatt kan og skal spille en rolle. Likevel medfører Husebys resonnement en real utfordring – og kanskje en felle.

Dette berører generalsekretær i NLM, Øyvind Åsland. I samme artikkel peker Åsland på sammenhengen mellom utsendte misjonærer fra Norge og vårt misjonsengasjement; færre norske misjonærer kan føre til lavere misjonsengasjement i Norge.

«Mye er i endring, men vi vil holde fast på at det er en del av misjonsoppdraget å sende ut så mange vi kan fra Norge», sier Åsland videre.

Selv om global misjon gjennomgår et stort skifte, så mener jeg at tiden for norske misjonærer ikke er over. Og det er det vel knapt noen misjonsleder som mener. Spørsmålet handler derimot om hvilken rolle norske misjonærer skal spille i dag. Og her har nok norske misjonsorganisasjoner en litt ulik tilnærming.

Jeg har respekt for de strategiske valgene for eksempel NMS tar. Samtidig velger Ungdom i Oppdrag en annen tilnærming.

Ungdom i Oppdrag ønsker å sende ut så mange misjonærer fra Norge som mulig, og da særlig til unådde folkeslag og Europas storbyer. På kontoret vårt ber vi derfor hver dag bønnen Jesus lærte oss å be i Lukas 10,2; nemlig at Høstens Herre skal drive arbeidere ut til sin høst.

At vi ønsker å sende flere misjonærer fra Norge betyr ikke at vi ønsker færre misjonærer fra andre land. Det er et stort behov for misjonærer fra alle verdens land til alle verdens land.

I 1996 bestemte Ungdom i Oppdrag seg for å «adoptere» et folkeslag i Sørøst-Asia som da var karakterisert som såkalt unådd. Siden den gang har vi sendt flere misjonærer fra Norge til nettopp dette folkeslaget, misjonærer som har jobbet i partnerskap med lokale aktører og andre misjonærer fra den ikke-vestlige verden.

Noen av våre misjonærer har arbeidet i dette folkeslaget i 20 år. Siden oppstarten i 1996 har mange menigheter blitt plantet, skoler bygget og lokale kirkeledere utdannet. I 2019, 25 år senere, figurerer fortsatt dette folkeslaget på listen over verdens såkalte unådde folkeslag, men vi har i disse årene sett et stort antall mennesker komme til tro på Jesus og blitt en del av en lokal kirke.

Dersom veksten fortsetter, vil det ikke ta veldig mange år før dette folkeslaget vil tas ut av listen over såkalte unådde folkeslag.

Å få følge dette folkeslaget gjennom mange år har vært et privilegium. Å møte mennesker som har kommet til tro på Jesus og fått håp – både for dette livet og for evigheten – er noe av det som gir meg motivasjon til å gjøre det jeg gjør.

Om ikke vi hadde gått, så ville kanskje noen andre gått. Det vil vi aldri få vite. Men det vi vet, er at mange mennesker har kommet til tro på Jesus i dette folkeslaget, nettopp fordi noen UIO-ere fra Norge har investert sin yrkesaktive karriere blant disse menneskene i Sørøst-Asia

Alt er ikke misjon og ikke alle er misjonærer

«Alle kristne er misjonærer der de er», hører jeg noen si. Jeg ønsker å problematisere denne tanken.

Gjennom hele Bibelen, fra åpningskapitlene i Første mosebok til de siste kapitlene i Johannes’ åpenbaring, går det en tydelig tråd: Gud har kalt Israel (og senere kirken) til å velsigne alle folkeslag. Gud utvalgte Abraham for at alle jordens slekter skulle velsignes gjennom ham og hans etterkommere (1 Mos 12,3).

Denne tanken kulminerer på mange måter med misjonsbefalingen i Matteus 28,19: Gå og gjør alle folkeslag til disipler! Resultatet ser vi i Johannes’ fremtidssyn: nemlig at representanter fra alle stammer, folkeslag, språk og folk tilber Lammet foran Guds trone (Åp 7,9).

Dette er kirkens oppgave og uttrykker Guds evige hensikt med sitt folk. Derfor er alle kristne på ulikt vis kalt til å ta del i denne globale visjonen. I praksis handler dette om å formidle evangeliet til alle mennesker i alle folkeslag, samt å hjelpe mennesker i nød, for eksempel gjennom bekjempelse av fattigdom og slaveri.

At alle kristne er sendt, uttrykkes tydelig i Johannes 20,21, hvor Jesus sender sin kirke til verden, slik som han selv var sendt. Dette gir oss grunnlaget for det som teologien kaller «inkarnert misjon»; slik Jesus ble sendt til verden for å tjene, er også kirken sendt til verden for å tjene.

Men nettopp her finnes det en fare. For siden alle kristne er «sendt», er det nærliggende å tenke at alle kristne er «misjonærer der de er». Vel, i teologisk forstand er dette for så vidt sant og rett, men her ligger også faren: Hvis alle kristne forstås som «misjonærer der de er», står vi i fare for å miste det tverrkulturelle perspektivet av syne, et perspektiv som går som en tydelig rød tråd gjennom hele Bibelen. La meg forklare.

Alt kirken gjør er ikke diakoni. Alt er heller ikke evangelisering eller administrasjon. Eller trosopplæring og disippelgjøring. På samme måte er heller ikke alt kirken gjør misjon. I så fall vil vi trenge et nytt begrep som indikerer den grensekryssende sendelsen av kirken.

For om alt kirken gjør blir forstått som misjon, er jeg redd vi vil glemme folkeslagene i verden der evangeliet ennå ikke har blitt forkynt. Derfor mener jeg vi trenger å benytte misjonsbegrepet eksklusivt om den tverrkulturelle sendelsen og la misjonens vesen være grensesprengende – bokstavelig talt. For om alle kristne er «misjonærer der de er», hva er da utsendingene som reiser til unådde folkeslag med verdens beste nyheter?

Jeg mener ikke misjonærer til andre land tilhører A-laget, mens de som jobber i nabolaget sitt er B-laget. Tvert imot! Men nettopp fordi det tverrkulturelle perspektivet går som en rød tråd gjennom hele Bibelen, trenger vi et begrep som alene formidler kallet til å krysse etniske grenser med evangeliet i bagasjen.

Det finnes i dag cirka 1500 folkegrupper uten et eneste kristent vitnesbyrd. Dette betyr ingen lokal kirke, ingen kristne, ingen misjonærer og ingen bibler. Blant disse etniske gruppene er det ingen som gjør noe som helst for at vitnesbyrdet om Jesus skal bli kjent.

Som kirke må vi løfte opp vårt ansvar med å sende mennesker til disse folkeslagene. Så lenge det finnes kanskje så mange som to milliarder mennesker uten tilgang på evangeliet, kan vi ikke slå oss til ro med at «alle er misjonærer der de er».

Vi må også være der «kirken ikke er». Kirken må sende ut flere mennesker som krysser etniske grenser, misjonærer behøves fra både det globale sør, men også fra Norge. Derfor satser vi i Ungdom i Oppdrag på å sende ut stadig flere misjonærer til verdens minst nådde folkegrupper.

Først publisert i Dagen, 29. august 2019

Da Ole ble misjonær

Dette er historien om da Ole* ble misjonær. Jeg møtte ham for noen år siden. 

For noen år siden ble jeg kjent med Ole* på 20 år. Jeg underviste på disippeltreningskolen (DTS) på Grimerud, Ungdom i Oppdrags hovedsenter utenfor Hamar, og Ole var en av studentene. Det var noe med unggutten som gjorde at han stakk seg ut i mengden. I første pause kom vi i snakk. Ole fortalte meg at han hadde flyttet til Østlandet for noen få år siden, etter at foreldrene ble skilt. Der ble han kjent med noen som gikk på en kristen ungdomsklubb i Den norske kirke. Snart bestemte han seg for å tro på Jesus, og nå hadde han begynt på DTS for å bli bedre kjent med Bibelen og vokse i troen sin.

Da DTS-en var over, fortalte han at Gud hadde kalt ham til misjon, og nå ønsket han å flytte til et spesifikt land i Midtøsten. Undervisningen om misjon hadde nemlig gjort noe med ham, og kombinert med skolens misjonspraksis, gjorde at han hadde bestemt seg for å bruke de neste årene på å bo i et fremmed land for å formidle evangeliet til mennesker som aldri har hatt muligheten til å bli kjent med Jesus.

Noen måneder senere satt han igjen på skolebenken. Ole hadde kommet inn på en av Ungdom i Oppdrags misjonsforberedende skoler i Midtøsten. Etter kurset ble studentene sendt ut som «lærlinger» i små team hvor de skulle bruke to år på å fortsette å lære, med særlig fokus på språk og kultur, før de deretter skulle bli permanent del av et kirkeplantingsteam i Midtøsten.

Ole følte Gud hadde lagt et spesifikt folkeslag i Midtøsten på hjertet hans. I realiteten er det umulig å flytte til dette landet, men han lot seg ikke stoppe. I løpet av misjonsskolen, fikk han nemlig vite at mennesker fra dette lille landet Gud hadde kalt ham til, også bor i andre arabiske land. Som sagt så gjort. Med et lite team flyttet Ole til et annet arabisk land, hvor han skulle lære språk, bli kjent med kultur og forsøke å gjøre en forskjell for menneskene i dette folkeslaget.

Det var ingen lett jobb, da det knapt finnes kristne eller kirker i landet. Ei heller mange misjonærer. Men Ole fullførte sine to år som «misjonærlærling», og han bestemte seg for å fortsette å arbeide i dette arabiske landet. For litt siden skrev han følgende i en e-post:

«Nylig opplevde vi en ny åpenhet i vårt lille nabolag. Det begynte med at jeg en dag spurte en av mine venner om han hadde lest Det nye testamentet. Han responderte raskt og sa: «Det er jo umulig! Det finnes jo ikke på arabisk!» Noen dager senere gav jeg ham et nytestamente på den betingelse at jeg også kunne forklare ham innholdet. Glad tok han imot gaven. På arbeidsplassen fortalte han glad om boken han hadde fått og at jeg skulle forklare innholdet. Tre andre menn fra arbeidsplassen var også nysgjerrige, og de ville gjerne være med å lese sammen med meg. Ikke lenge etterpå ble jeg invitert til å møte mennene igjen for å tygge khat og diskutere, slik kulturen i landet er. Selvsagt takket jeg nei til khat, men vi snakket sammen i mange timer om tro. Vi har nå blitt kjent i nabolaget som ‘de som kan forklare hellige skrifter’, noe som har gitt oss mange muligheter til å snakke om troen vår. Dørene er vidåpne akkurat nå, og vennskapet med naboene våre har blitt gode, hvor jeg også lærer mye om deres tro. Gjennom min venn har jeg nå delt ut 20 hellige bøker.»

Nå finnes det en spire til et kristent fellesskap i dette folkeslaget, hvor fem av vennene til Ole ønsker å følge Jesus. På mange måter skriver Ole misjonshistorie, da det fra før knapt nok finnes en eneste kristen i dette folkeslaget i landet de bor.

Hva får norske ungdommer, som Ole, til å ta slike valg? Jeg tenker svaret er ganske enkelt. Ole møtte misjonskallet gjennom forkynnelsen av Guds ord. Gjennom en praktisk smakebit av misjonslivet, fikk ordet deretter føtter å gå på. Slik ble Guds hjerte for alle mennesker åpenbart for den unge, nyfrelste gutten fra Oslo.

Vi håper og ber om at det samme skal skje med flere unge mennesker fra Norge.

*Ole er ikke guttens virkelige navn. Av sikkerhetsmessige grunner, kan jeg heller ikke oppgi landet han bor i eller navnet på folket han jobber blant.

Når vi sender personer til farlige land

For noen år siden satt jeg med en voksende klump i magen. Det var misjonærinnvielse, og jeg skulle legge hendene på en nordmann som var på flyttefot til et land som er mest kjent for selvmordsbombere og krig.

Dagene som fulgte, gjorde ikke klumpen mindre. Den vokste. Og den er der fremdeles.

Tidligere i år reiste en av mine kolleger til nettopp dette landet for å besøke våre utsendinger. På Gardermoen måtte han gjennom passkontrollen. «Ingen reiser dit», sa politimannen bak skranken lakonisk. «Det er farlig».

Ja, det er farlig. Det er virkelig farlig. For tre år siden ble en av våre bygninger i hovedstaden bombet av en terrorgruppe. Ingen kom heldigvis til skade. Bilbomben gikk nemlig av for tidlig. Sent på kvelden, samme dag, banket det på døren til en lokal UIO-medarbeider. En bekjent stod utenfor. «Du var bilbombens mål», sa han. Den lokale UIO-medarbeideren, som var i begynnelsen av trettiårene, hadde selv kommet til tro på Jesus noen år i forveien, og var dermed et «legitimt» mål for terroristenes bomber. Nå fikk han vite at han stod øverst på terroristenes drapsliste. I hu og hast pakket han sine eiendeler i noen kofferter. Dagen etter hadde han reist til et naboland, sammen min sin kone og to små barn.

Noen uker senere snakket jeg med mannen på Skype. Han hadde funnet seg husvære og kommet i kontakt med noen kristne. Jeg inviterte ham til Norge for å jobbe i Ungdom i Oppdrag. «Med din erfaring og kompetanse kan du bli en viktig ressurs for flyktninger her i landet», sa jeg. Vi kunne bistå med alt han trengte av hjelp. «Jeg skal tenke på saken», sa han.

Ikke lang tid etterpå fikk jeg en e-post. «Takk for tilbudet, men nei takk. Det er så store behov her jeg nå er. Jeg ikke kan reise til Norge», sa han. I mailen fortalte han om de åpne dørene for evangeliet, hvor han allerede hadde fått lede flere flyktninger til Jesus. «Dessuten håper jeg å flytte hjem om noen år, når det har roet seg litt ned», skrev han videre.

Tidligere i høst var jeg med på nok en misjonærutsendelse. Klumpen i magen kom til tilbake. Ytterligere en nordmann skulle sendes til det samme landet. «Er dette forsvarlig?» spurte jeg meg selv. Jeg har tenkt mye på dette spørsmålet i løpet av de siste par ukene. Og jeg har kommet frem til følgende:

Nei, det er ikke «forsvarlig», sett fra et typisk norsk perspektiv. De reiser nemlig ut med fare for eget liv. Likevel velger vi å være utsendere.

Hvorfor sender vi ut mennesker til farlige land – land som nesten ingen andre vil reise til? Først og fremst fordi at de som reiser har kjent Guds kall og Guds hjerte for mennesker som lider. For det andre er dette voksne mennesker som har gått gjennom en lang, personlig prosess. Dette er ikke et enkelt valg som tas i et emosjonelt øyeblikk på et karismatisk møte. Det er derimot et resultat av solide overveininger og god planlegging, en prosess som gjerne har tatt mange år. For det tredje tar de ikke med seg barn til slike land, og våre utsendinger til slike land er som regel ugifte. Deres familie i Norge er også innforstått med valget som er gjort, selv om det er svært krevende.

Og til slutt; disse utsendingene står i en 2000 år lang tradisjon. Kirken har nemlig til alle tider sendt personer til utrygge områder av verden for å formidle noe av Guds godhet. Dette har sin basis i Kristi egen sendelse til vår verden. «Som Far har sendt meg, sender jeg dere», sier Jesus i Johannes 20,21. Hvordan ble Jesus sendt? Hymnen, som Paulus siterer i sitt brev til Filipperne, sier at Jesus ble sendt for å tjene menneskeheten og gi sitt liv. I innledningen til hymnen sier Paulus: «La samme sinnelag være i dere som også var i Kristus Jesus!» (Fil 2,5).

Vi er kalt til å gjøre det Jesus gjorde, og Jesus sender oss på samme måte som han selv ble sendt.

Når mennesker hører om Jesus for første gang

På midten av nittitallet flyttet et ungt ektepar fra Norge til et asiatisk land, utsendt som misjonærer fra Ungdom i Oppdrag. De skulle jobbe i et folkeslag der ingen hadde hørt om Jesus.

I dette folket er det vanlig å tilbe gudene på fjelltoppene. Ikke lenge etter ankomst, fikk ekteparet et løfte fra Gud om at en dag skulle mennesker fra folket stå på de samme fjelltoppene og tilbe Jesus.

Med ungdommelige pågangsmot, iblandet en liten dose naivitet, gjøv de løs på oppgaven. De etablerte seg i en fjellandsby sammen med barna sine og et lite team. Ganske snart, forventet de, skulle mennesker komme til tro på Jesus, slik at dette folkeslaget ikke lengre skulle figurere på listene over verdens minst nådde folkeslag.

Lite visste de om hva fremtiden skulle bringe.

Det gikk fem år. Det gikk ti år. Og det nærmet seg 20 år. Ikke én eneste person hadde kommet til tro på Jesus. Det manglet ikke på bønn for folkeslaget. Det manglet ikke på formidling av evangeliet, eller formidlingsevner. Ekteparet hadde i tillegg blitt godt integrert i lokalsamfunnet. Men ingen mennesker responderte på evangeliet.

Etter 20 år og én måned skjedde det noe. En mann fortalte at han hadde bestemt seg. Han hadde forstått evangeliet, ønsket nå å følge Jesus og ville la seg døpe. Ikke lenge etter fulgte det en til, og så en til. I løpet av en hektisk høst, hadde en håndfull mennesker kommet til tro. Etter nyttår fortsatte det. Ikke mange, men noen få, her og der, ofte familiemedlemmer av de som allerede hadde kommet til tro. De nye kristne begynte å samle seg i grupper og studerte Bibelen sammen. Evangeliet spredte seg sakte, men sikkert, fra person til person. Og snart skrev de lovsanger til Jesus på sitt lokale språk.

Veksten har fortsatt, selv om vekstkurven ikke er veldig bratt. Sannsynligvis har færre enn 100 personer latt seg døpe. Men det som skjer er likevel historisk; for første gang stiger nemlig lovsang opp til Jesus på folkeslagets eget språk. Og på eget initiativ har lokale kristne nå begynt å reise til fjelltoppene for å synge til Jesus. Denne lovsangen skal fortsette inn i himmelen, slik evangelisten Johannes så det da han var fanget på øya Patmos; mennesker «av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål» (Åp 7,9).

Løftet de fikk for over 20 år siden har gått i oppfyllelse; nå tilbes Jesus fra fjelltoppene.

Det er snart 25 år siden det unge ekteparet flyttet til Asia. I løpet av disse årene har de måtte lære seg «tålmodets lekse», som Trygve Bjerkrheim uttrykte det. De har også lært mange andre ting.

Det er ett spørsmål som slår meg: Hvorfor gav ikke ekteparet opp? 20 år uten synlige resultater er lenge. Hvorfor reiste de ikke hjem?

Selv forteller de om tøffe år der ute og hvor vanskelig det var å komme hjem til Norge, uten å ha resultater å fortelle om. Selvfølgelig var det fristende å gi opp. Men de ble værende. Det var misjonskallet som bar dem igjennom utfordringene.

De er ikke ungdommer lengre, men de er fortsatt i oppdrag. For etter 25 år som utsendinger, har de ikke tenkt å slutte. Barna har flyttet til Norge, mens foreldrene fortsetter arbeidet de begynte for snart en mannsalder siden. Oppdraget er nemlig ikke fullført.

Hva kan vi lære av denne historien? Mye.

Det er lett å kritisere den tradisjonelle kallsforkynnelsen. Vi kjenner også eksempler der kallsforkynnelsen er blitt brukt til å manipulere. En ensidig kallsforkynnelse har også gjort at kallet av og til har gått på bekostning av familie, barn og helse. Dette må vi lære av og ikke begå samme feil. Men feilene må likevel ikke føre til at vi slutter å kalle mennesker til misjon.

Kanskje er vår feil at vi i for liten grad forkynner kall, i frykt for å nettopp tråkke feil?

Trass utfordringer knyttet til misjonskallet, vil jeg frimodig fortsette å formidle misjonskallet til både unge og gamle. Misjonsbefalingen er nemlig Jesu imperativ til sin kirke. Og livshistorien til dette ekteparet forteller meg viktigheten av kallet; det er nemlig dette som ofte bærer oss gjennom når det røyner på.

Dugnad for kristen dagspresse

For en knapp måned siden skrev Vårt Lands sjefredaktør, Alf Gjøsund, et opprop til dugnad for den kristne dagspresse. Jeg melder meg herved som frivillig.

La meg først erkjenne følgende; jeg tilhører ikke gruppen kristne ledere Gjøsund ikke vil nevne navnet på – men som han kjenner til – de som advarer mot kristne medier. Selv leser jeg Vårt Land og Dagen hver dag, og jeg gjør det stort sett med glede.

Avisens mandat

Vårt Land og Dagen spiller en viktig rolle. Ingen kristen aktør blir så ofte sitert i NTB som disse to avisene. Dagsnytt 18 løfter til stadighet frem trosspørsmål – etter at en av disse to avisene først har satt saken på dagsorden. Dette sier noe om viktigheten til den kristne dagspresse i Norge.

Først og fremst formidler Dagen og Vårt Land nyheter, de forteller historier, utvider perspektiv og bygger tro, samt setter dagsorden og legger til rette for saklig debatt.

Avisene har likevel et bredere mandat enn dette. For på samme måte som den frie presse er demokratiets forutsetning, trenger kristne trossamfunn og organisasjoner en presse som kan holde disse ansvarlige i forhold til hvordan en utfører sitt oppdrag og forvalter sin makt. Ungdom i Oppdrag har 530 medarbeidere i Norge og utlandet, hvert år samler vi inn mange millioner kroner og er i berøring med tusenvis av mennesker. Dette gir oss en offentlig rolle. Og det betyr at vi forvalter makt. Det er et sunnhetstegn for samfunnet, og i mitt tilfelle Ungdom i Oppdrag, at mediene holder oss ansvarlige.

Her ligger en tydelig forutsetning: Dersom avisene skal spille en konstruktiv rolle overfor kristne organisasjoner og kirker, og dermed oppfylle sitt samfunnsansvar på legitimt vis, fordrer dette tillit fra leserne.

Hva forutsetter min tillit til Dagen og Vårt Land? La meg peke på fem aspekter:

1. Konflikt For det første, jeg ønsker meg ikke konflikt for konfliktens skyld. Konstruerte konflikter og fokus på stormer i vannglass, gjør avisen mindre interessant, ja rett og slett irrelevant. Å rope «ulv!», når ulven ikke jager sauene, er som kjent ikke det lureste. For hva skjer når ulven da virkelig kommer?

Og hvorfor søker Vårt Land så ofte konflikt ved å lete opp «motstemmer»? Faktisk kan jeg oppleve dette som en undervurdering av meg som leser; det er som om avisens redaksjon tror de må hjelpe meg å tenke kritisk.

Likevel, rett skal være rett: I løpet av det siste året har mengden konfliktstoff avtatt i Vårt Land. Jeg håper det forblir slik.

2. Kompetanse For det andre ønsker jeg meg journalister som innehar kompetanse utover bare faktabasert kunnskap. Avisene bør evne å definere kontekst, både historisk og samtidig, teologisk og kulturelt. Jeg ønsker meg en kristen dagspresse som evner å trekke lange linjer – ikke først og fremst presentere trivielle nyheter i forenklet form. Mer enn å besvare spørsmålene «hva?», «hvor?» og «hvordan?», håper jeg også avisene kan artikulere respons til «hvorfor?».

3. Presisjon God journalistikk krever presisjon. En overskrift skal skape tilstrekkelig nysgjerrighet, slik at jeg leser videre. Men av og til, dessverre, sitter jeg med en følelse av at budskapet overselges i valg av overskrifter og ingresser. Igjen, avisene må ikke undervurdere sine lesere. Men det er nettopp den følelsen jeg sitter med når en sak sprites opp med en forenklet, spissformulert overskrift.

Jeg har også opplevd at kildevalg og vinklinger gjør at summen av det som presenteres, ikke alltid er sakssvarende og helhetlig.

Livet er ikke for de ufeilbarlige, og feil begås. Men likevel, dersom dette skjer for ofte, vil dette prege hvordan jeg leser avisene.

4. Ydmykhet og makt Det fjerde handler om makt. Jeg tror avisenes troverdighet vil øke, dersom de oftere kan utvise egenkritikk og reflektere åpent rundt egen maktutøvelse.

Siden jeg ble leder for Ungdom i Oppdrag for snart ti år siden, har Vårt Land ved noen ganske få anledninger formidlet nyheter om oss der premisset enten har vært usant, eller direkte usaklig. Alle kan gjøre feil. Men når avisen karikerer, slurver eller gjør feil, må vi som aktør leve med konsekvensene. Det blir vanskelig når avisens redaksjon ikke oppleves lyttende, mangler vilje til å beklage eller ikke evner å reflektere åpent rundt egen maktutøvelse.

Andre ganger har avisen ikke gitt oss mulighet til tilsvar. I fjor opplevde vi for eksempel at NRK og Dagbladet insisterte på å gi oss tilsvar i en sak der Vårt Land i omtale av samme sak, valgte å ikke gjøre det. Dette var ingen stor hendelse, men likevel; situasjonen bekreftet nok en gang min opplevelse av at avisen ikke alltid forstår egen maktbruk.

5. Bred kildebruk For det femte ønsker jeg meg bred kildebruk, hvor den kristne dagspressen formidler historier som utvider horisonten min. Dette fordrer et bredt kildetilfang, både fra innland og utland, samt at avisene gir rom til marginale stemmer. Her kan vi som kristne aktører bli flinkere til å hjelpe redaksjonene med kilder.

Dessverre sitter jeg med følelsen av avisenes kildeutvalg av og til fungerer som et ekko av redaksjonens egne meninger. Det gir en smule flau smak til morgenkaffen, når jeg tar meg selv i å mistenke enkelte journalister i å skyve kilder foran seg, kilder som forfekter det journalisten selv mener. Når skribenten da ikke stiller det opplagte oppfølgingsspørsmålet, bekreftes min mistanke.

Gledelig

Norge trenger en nyhetsformidler som med utgangspunkt i de kristne grunnverdiene, setter dagsorden. Kristen-Norge fortjener en dagspresse som formidler de gode historiene, trekker lange linjer og gir oss relevante nyheter. Kristne organisasjoner, menigheter og kirkesamfunn behøver en undersøkende presse som kan stille gode – og av og til vanskelige – spørsmål.

Forutsetningen er at jeg som aktør kan ha tillit til den kristne dagspressen. Dette er noe jeg i utgangspunktet har, trass negative erfaringer og at min tillit til Vårt Lands evne og vilje i perioder har vært tynnslitt.

Sjefredaktør Gjøsunds opprop for dugnad er gledelig, og hans intensjon formidles på troverdig vis. Herved tegner jeg meg som frivillig.

På trykk i Vårt Land, 17.10.2018

Misjon i forandring

Aayan ble født i en hinduistisk familie, i Himalaya, nord i India på grensen til Nepal. Etter en vanskelig hendelse hjemme i landsbyen, rømte han som ung mann til Nederland sammen med Sabnam, en jevnaldrende kvinne fra landsbyen sin. Sabnam hadde kristen bakgrunn, uten at troen betydde noe særlig for henne.

Livet i Europa ble krevende. De hadde vansker med å finne et skikkelig sted å bo, og dårlig betalte strøjobber gjorde at de ikke klarte å etablere seg ordentlig. Etter en tid tok Sabnam kontakt med en kirke i byen de bodde, hvor troen fikk nytt liv. Aayan hang etter hvert med, og der tok han sine første trosskritt. Sakte, men sikkert, ble hverdagen enklere for det unge paret.

Ønsket om å lære mer om sin kristne tro vokste, sammen med en lengsel etter å fortelle andre om Jesus. En av lederne i menigheten anbefalte Ungdom i Oppdrag, og noen måneder senere kom Aayan og Sabnam til Norge som studenter på Disippeltreningsskole (DTS), Ungdom i Oppdrags bibelskole.

Etter endt DTS ble det unge paret værende i Norge for å jobbe med Ungdom i Oppdrag, og i løpet av kort tid opplevde Aayan et kall til Bhutan. Var det slik at Gud kalte Sabnam og Aayan tilbake til Himalaya, for å jobbe i Bhutan, et land som i realiteten er tilnærmet hermetisk lukket for kristen virksomhet? Tankene om Bhutan forsvant ikke, men å flytte dit virket umulig, særlig etter at deres første barn ble født. Hvem kunne de jobbe med? Hvordan skulle de få visum? Og hvem ville betale for en ung familie fra en indisk fjellandsby?

En dag leste Aayan om en kirke i Tyskland som hadde engasjert seg blant bhutanerne som bodde i nærområdet. En gnist ble tent. Hadde Gud likevel snakket om Bhutan? De tok kontakt med kirken, reiste på besøk og ble ønsket varmt velkommen. Ikke lenge etterpå tok de et misjonsforberedende kurs og flyttet deretter til Tyskland, for å ta del i menighetens kirkeplanting blant bhutanerne.

Nå har Aayan og Sabnam bodd i Tyskland i flere år. De har fått seg både jobb og leilighet, og store deler av deres fritid går med til å formidle hvem Jesus er til bhutanere og hjelpe unge bhutanere som har komme til tro på Jesus.

Historien om Sabnam og Aayan er ikke uvanlig. Faktisk er den et ganske typisk eksempel på hvordan misjon ser ut i dag. Vi kaller dette gjerne «Den fjerde æra i protestantisk misjon».

Mens William Carey (1761 – 1834) og Hudson Taylor (1832 – 1905) gjerne blir forbundet med de to første «bølgene» av protestantisk misjonshistorie, startet tredje æra protestantisk misjon etter andre verdenskrig, med personer som India-misjonæren Donald McGavran (1897 – 1990) som snakket om et kontekstualisert evangelium, Cameron Townsend (1896 – 1982) som startet Wycliffe Bibeloversettere og dermed fokuserte på at Bibelen på oversettes til alle språk og Ralph Winter (1924 – 2009) som fokuserte på de små og glemte folkeslagene.

Felles for alle disse tre epokene av protestantisk misjon, er at misjonærene reiste «fra Vesten til resten», altså misjonærene kom fra Europa og Nord-Amerika og reiste til Afrika, Asia og Latin-Amerika. Mot slutten av 1900-tallet forflyttet den globale kirkes tyngdepunkt seg fra «Nord» til «Sør», noe som i stor grad preger dagens globale misjonsarbeid.

Den største endringen i dagens globale misjonsvirkelighet er at misjonærer reiser i dag fra «alle» land til «alle» land. Dette betyr at «alle» land er blitt misjonssendeland, mens alle land samtidig er blitt misjonsmottakere. Mongolia, som i realiteten var uten en eneste kirke før 1990, er landet i verden som i dag sender ut flest misjonærer per antall aktive kristne.

Misjon er i forandring, og dermed har misjonærrollen også forandret seg. Hva betyr dette for Norges rolle som misjonssendeland? Jeg mener denne omstillingen ikke betyr at færre misjonærer bør sendes fra Norge, men det bør derimot forandre måten vi sender misjonærer og hvilken rolle misjonærene fra Norge skal ha.

På trykk i Dagen, 31. mai 2018

Send more money!

Siden 1990 har antall norske misjonærer til andre land blitt cirka halvert. Flere sier at dette er helt greit, siden misjonærer i dag jobber annerledes enn før. Istedenfor å sende norske misjonærer bør vi heller sende mer penger.

Ja, vi skal sende mer penger! Men det er samtidig et stort problem med å tenke at dette er det eneste vi skal gjøre. For det første finnes det over 1000 folkegrupper i verden som er helt uberørt av evangeliet. Dette betyr at det er ingen kirke der, ingen kristne der, ingen bibel, ingen misjonærer… det er ingen som gjør noe for at menneskene i disse folkeslagene skal kunne høre om Jesus. Om ingen forteller disse om Jesus, vil de leve et helt liv uten å noen gang få høre at Gud er god og at Jesus allerede har forsont seg selv med alle menneskene i hele verden.

Ja, vi skal sende mer penger. Men problemet er at det i over 1000 folkegrupper, så finnes det ingen å sende penger til.

Derfor trenger vi å sende mer enn penger. Vi må også sende mennesker.

Alle mennesker har rett til å høre evangeliet, og så er det opp til hver enkelt å finne ut av hva de vil gjøre med det de har hørt. Men for at alle skal høre, må mennesker krysse grenser, lære språk, forstå kultur og bosette seg blant disse folkeslagene der Jesu navn aldri før har blitt nevnt.

I dag reiser misjonærer fra nær sagt alle land til alle land. Evangeliet går frem raskere enn noen gang. Også Norge må ta del i dette arbeidet. Da kan vi ikke bare sende penger. Vi må også sende mennesker.

For å lese mer om folkegruppene som aldri har blitt berørt av budskapet om Jesus, kan du besøke www.finishingthetask.com eller  https://joshuaproject.net

Skrevet for www.itro.no 

30 dagers bønn for muslimer

I april 1992 møttes Ungdom i Oppdrags internasjonale ledere i Midtøsten. Det ble startskuddet for en av vår tids største globale bønnekampanjer.

Det første bønne-hefte som ble utgitt i 1993.

Under samlingen opplevde de at Gud minnet dem om å kalle så mange kristne som mulig til å se muslimene gjennom Guds øyne og be for den muslimske verden. Det ble startskuddet for bønnekampanjen «30 dagers bønn for verdens muslimer». Siden 1993 har kampanjen gått, hvert eneste år, gjennom muslimenes fastemåned Ramadan, hvor flere millioner mennesker har være med å be.

«30 dagers bønn for verdens muslimer» utgir hvert år et bønnehefte, hvor en kan få hjelp til å be for muslimer, hver dag, gjennom Ramadan – muslimenes fastemåned. Når vi som kristne hører om Ramadan i media, eller ser hvordan våre muslimske venner faster, så minner det oss på å be for muslimene.

16. mai går startskuddet for årets bønneaksjon. Heftet som skal brukes i år, er nå gått i trykken og du kan bestille det på www.30dagersbonn.no Der kan du også laste det ned digitalt som en PDF.

Som kristne er vi kalt til å be for menneskene rundt oss. Jeg vil anbefale så mange som mulig å bli med på årets aksjon. Du kan bruke heftet alene, i din bibelgruppe eller i din menighet.

Mer verd enn hele verden

I dag møtte jeg en helt på flyplassen. Og jeg lærte noe viktig.

I dag møtte jeg en helt på Oslo lufthavn. Hun var på vei til Grønland. Det ble en kort prat. Men i løpet av de korte minuttene lærte jeg noe viktig.

Hanne har jobbet i Ungdom i Oppdrag lengre enn meg. Jeg husker henne fra da jeg var 21 og helt fersk i UIO. I dag er hun på vei til Grønland, til østkysten av Grønland, for å være helt presis. I mange år har hun brukt mange penger av egen lomme for å reise til denne delen av verden, hvor det kun bor 3500 mennesker. Menneskene der snakker en dialekt som er ganske annerledes enn de som bor på vestkysten, der flesteparten av menneskene på Grønland bor. Mange ganger har jeg sett og hørt Hanne dele hjertet sitt for menneskene i denne delen av verden. Ofte med tårer han hun snakket om både sin kjærlighet og Guds kjærlighet til menneskene der.

«Disse menneskene er verdt alle kronene jeg har brukt», sa hun.

Det er helt sant. Et enkelt menneske er mer verd enn hele verden.

Gud har en annen økonomi enn oss. Det lærte jeg i dag.