«Noe var likevel ikke godt»

VGTV: Overskriften er hentet fra en E-post jeg fikk i dag. Den kom fra en person som arbeidet i Ungdom i Oppdrag for mange år siden. Jeg fikk e-posten fordi jeg for litt siden skrev noen refleksjoner i Vårt Land, som et bidrag til samtalen som har foregått i etterkant av Frelst-dokumentaren i VGTV hvor Rut Helen Giævert har fortalt sin historie som revolusjonær Jesusaktivist. I min artikkel i Vårt Land skrev jeg at det finnes noen mennesker som har følt seg brukt i Ungdom i Oppdrag og fått oppgaver som har vært tyngre enn de har klart å bære. Uten å unnskylde hverken meg selv eller UIO, forsøkte jeg å beklage at mennesker har opplevd overlast i UIO.

Overveldende respons: Etter at artikkelen stod på trykk har jeg fått en mengde tilbakemeldinger, ja faktisk så mange at jeg etter et par dager sluttet å telle. Jeg mistet rett og slett oversikten. Det har vært overveldende. De aller fleste er takknemlig. Men det er ikke bare positive tilbakemeldinger, jeg har og fått høre triste historier. Personen jeg siterer i overskriften, beskriver sine år i Ungdom i Oppdrag på følgende måte: «Det varpå mange måter et rikt liv … for vi var som en stor familie». Men noe var altså likevel ikke godt. Det handlet om en usunn kultur, mangel på rom til å stille spørsmål, være svak og ærlig. Selv om e-posten forteller en trist historie, formidler den også håp: «La oss arbeide målrettet for at det skal bli trygt å være et sant og ekte menneske …». I dag er denne personen i prosess med å forsones med sin fortid i UIO.

To tanker: Det er ikke bare i Ungdom i Oppdrag denne samtalen foregår. Jeg kjenner andre kristne ledere som forteller om samtaler i sine sammenhenger, hvor det snakkes om hvordan vi i enda større grad kan evne å skape gode kulturer. Noen har spurt meg hva vi gjør i UIO for å få dette til. Samtidig, mens denne samtalen foregår, håper jeg vi evner å ha to tanker i hodet på en gang. På den ene siden ønsker vi å legge til rette for unge mennesker som vil tjene Jesus, å inspirere flere til å leve for det de tror på og brenne for å formidle historien om Jesus til flere. På den andre siden; dette kan ikke gå på bekostning av menneskers integritet. Vi må samtidig bygge en sunn kultur som har respekt for menneskers private sfære, grenser og personlighet. Det er vårt ansvar som ledere å skape en arena hvor det er lov å være svak og ærlig. Og stille kritiske spørsmål. Dersom det ikke er rom for å stille kritiske spørsmål bør varsellampene lyse.

Ungdom i Oppdrag: Mitt mål er at Ungdom i Oppdrag skal være et sted hvor unge mennesker blir bedre kjent med Bibelen, seg selv og være en plattform hvor de kan formidle troen sin til andre. Samtidig ønsker jeg at vi er en organisasjoner som ser hele mennesket – både ånd, sjel og kropp. Et viktig premiss for samtalen er det faktum at uten brennende unge mennesker ville ikke Ungdom i Oppdrag eksistert. Eller mange andre misjonsorganisasjoner og kirker for den del. Gud har alltid brukt unge mennesker og jeg tror han vil fortsette å bruke unge mennesker, trass menneskers manglende evner og innsikt.

Lederartikkel i Mot Målet #2 2016

Les også En historie om krenkelser og håp

Les også Historien som rystet oss og viser vei

Historien som rystet oss og viser vei

Den dagen Trine Lise Aasheim skulle fortelle sin rystende historie for oss i Ungdom i Oppdrag, ble en av de mest krevende – og fine – dagene mine som leder.

For noen år siden inviterte jeg Trine Lise Aasheim til Grimerud Gård, Ungdom i Oppdrags hovedsenter. En håndfull ledere på Grimerud var sammen med meg. Nå skulle vi for første gang høre hennes historie om psykisk sammenbrudd etter hennes år i Ungdom i Oppdrag fra 1975 til sommeren 1982. Jeg var veldig spent.

Som leder var det mitt lodd å lede samtalen. Spenningen gjorde at jeg skalv på hendene. Dette var ikke første gang jeg skulle­ høre historien. Alv Magnus, som ledet Ungdom i Oppdrag fra 1986 til 2009, hadde fortalt den til meg. Frikirkens etiske råd hadde i 2008 invitert ham og noen andre tidligere UiO-ledere til et møte hvor hun skulle dele sin historie. Jeg snakket med Alv Magnus dagen etterpå. Han var rystet over at bevegelsen som han selv hadde gitt seg til, hadde voldt et menneske så stor smerte.

Nå skulle hun fortelle sin historie til noen av dagens ledere i Ungdom i Oppdrag. Jeg hadde invitert Trine Lise fordi jeg ville at noen av dagens ledere skulle få vite. Og lære. Da hun var ferdig med å fortelle, snakket vi sammen om hva kunne vi gjøre for at dette ikke skulle skje igjen. Hvordan bygger vi sunn kultur? Trine Lise hjalp oss, gav råd og innspill.

Dette ble en av de mest krevende dagene mine som leder i Ungdom i Oppdrag. Men det ble og en av de fineste dagene. Samtalen gav meg nemlig håp.

Trine Lise Aasheim fortalte sin historie om krenkelser og håp i gårsdagens Vårt land. Dette er ikke bare en trist fortelling. Den er også noe mer; den handler om oppreisning, helhet, tilgivelse og håp. I løpet av de siste årene har jeg snakket med henne med ujevne mellomrom og de siste ukene har vi snakket oftere. Disse samtalene har jeg lært mye av. Først og fremst om håp, ærlighet og viktigheten av ikke å gi opp. Og hvordan vi som ledere virker på andre mennesker.

I veggen. Da jeg arbeidet som misjonær, dunket jeg hodet mot veggen og følte å ha kommet til veis ende. Jeg var sint på Gud og jeg var sint på min kone fordi hun var syk, og at vi derfor måtte ta en lengre pause som misjonærer. Jeg var overbevist om at Gud var avhengig av meg for å utføre det han ville. Hjemme i Norge gikk jeg i skogen og ropte til Gud og truet ham. Men Gud var helt stille. Det var som om han var borte. «Jeg slutter, Gud!» gjentok jeg flere ganger, og trodde truslene ville «hjelpe» Gud til å løse situasjonen vi var kommet i. Men det var helt stille. Det føltes som om jeg snakket til luften.

Etter en stund hørte jeg en ­indre stemme. Det var to ord: «Bare slutt!».

Var det Gud? Jeg vet ikke. Uansett, i løpet av den perioden lærte jeg at Gud strengt tatt ikke er avhengig av meg for at hans vilje skal skje og at han er mer interessert i meg enn hva jeg kan gjøre for ham. I tillegg fikk selvbildet mitt en skikkelig realitetsorientering. Jeg sluttet ikke. Den nyvunne friheten denne prosessen gav meg, gjorde at jeg kunne senke skuldrene og fortsette.

Teologi og organisasjonskultur. Jeg tror organisasjonskultur formes av teologi. Er det rom for lidelse i vår teologi? Kan vi stille spørsmål om Gud som vi ikke evner å besvare? Hva om vi opplever Gud som taus?

Dersom vi som ledere ikke ­evner å forstå lidelse som en inte­grert del av våre liv, er det vanskelig å anerkjenne andre menneskers troskamp og eksistensielle spørsmål. Når vi kan akseptere at Gud i perioder faktisk kan være taus – gjerne av årsaker vi ikke forstår – da kan vi lettere skape en kultur som anerkjenner menneskers ulike kriser. En teologi eller et gudsbilde som ikke har rom for dette, vil heller ikke gi rom for menneskelig svakhet.

Når vi forstår at Gud er mer interessert i meg enn hva jeg kan gjøre for ham, kan vi arbeide med hvilepuls og med forståelsen av at han dypest sett selv er ansvarlig for sin misjon. Som vår Himmelske Far kaller han oss til å bli medarbeidere i det han allerede gjør. Da trenger jeg ikke manipulere hverken Gud eller mennesker for at min vilje skal skje.

Massiv respons. Lørdag 2. april trykket Vårt Land en kronikk hvor jeg skrev om hvordan vi kan skape en sunn kultur hvor unge mennesker kan brenne – uten å brenne seg eller brenne ut. Jeg skrev også at jeg kjenner personer som har negative erfaringer fra sin tid i Ungdom i Oppdrag.

Den dagen kronikken stod på trykk, ramlet det inn meldinger. De kom fra kjente og ukjente, UiO-ere og tidligere UiO-ere, meningsfeller og mennesker som ikke nødvendigvis assosierer seg med Ungdom i Oppdrag. Jeg har aldri før i mitt liv fått så mange takk. Jeg mistet raskt tellingen. En medarbeider i Ungdom i Oppdrag sa sågar at nå følte hun det trygt å arbeide i UiO.

Samtidig fikk jeg ikke bare positive tilbakemeldinger etter min kronikk. Jeg mottok og et par triste e-poster fra personer som har opplevd overlast i Ungdom i Oppdrag. Jeg er takknemlig for disse tilbakemeldingene. Ved å få vite, kan vi følge opp enkeltpersoner som har følt seg brukt og krenket.

Kollapset. En person beskrev seg som en av dem som brant – og som brant seg. For noen år siden hadde denne personen 
arbeidet på et UiO-team i en norsk småby. Oppdraget var blitt så altoppslukende at mat og søvn ble bortprioritert. Det skulle nemlig komme vekkelse til stedet. Denne vekkelsen skulle så spre seg til hele Norge og videre til Europa. Etter nesten to år kollapset kroppen. Det tok to og et halvt år å reise seg.

Min første reaksjon var å skrive: «Kan du tilgi oss?» Heldigvis fikk jeg tenkt meg om før jeg sendte svaret. Jeg slettet setningen om tilgivelse. Jeg kunne ikke be om dette. I hvert fall ikke nå. Et enkelt og ærlig spørsmål om tilgivelse kan av og til oppleves som et krav. Og et krav om til­givelse kan oppleves som nok en byrde på allerede slitne skuldre. «Det var vondt å lese dette. Det er ikke slik det skal være i Ungdom i Oppdrag», skrev jeg i stedet.

Forum. På lederplan i Ungdom i Oppdrag har vi en stund snakket om hvordan vi skal nå fram til mennesker som i løpet av sin tid i organisasjonen fikk vonde opplevelser. Debatten etter serien «Frelst» på VGTV har bevisstgjort oss mer. De mange tilbakemeldingene etter min kronikk i Vårt Land har gitt oss enda et dytt.

Vi skal nå kartlegge hvordan vi kan komme i kontakt med tidligere medarbeidere som arbeidet i spesifikke situasjoner, prosjekt og team der vi har mistanke om at noen kan ha blitt påført byrder eller erfaringer som har voldt skade. Dette skal vi gjøre ved å forsøke å komme i kontakt med mennesker via e-post og etablere grupper på sosiale medier. Vi har selvsagt ikke oversikt over alt som har skjedd, og jeg ønsker å si at dersom det skulle være noen som sitter med vonde opplevelser og som vi ikke får tak i, inviterer jeg dem til å ta direkte kontakt med oss.

Mitt ansvar. Som ledere kan vi oppleve at enkeltpersoner i våre sammenhenger gjør ting som er ødeleggende for andre, uten at vi er klar over det. Vårt lederansvar er å etablere trygge rammer, gode strukturer og bygge kulturer som hindrer maktmisbruk. Slik kan vi forhindre at mennesker påføres vonde opplevelser. Men dersom det likevel skjer, må vi ha gode rutiner for hvordan den krenkede skal møtes, samt retningslinjer for hvordan vi skal opptre overfor den som krenket.

 

I brann for saken

Jeg tok på meg konfirmasjonsdressen. Det var ­andre gang jeg brukte den. Jeg var blitt 17 år. Nå satt jeg i et hjørne­ på ærverdige Alexandra hotell i Molde og forsøkte å gjøre meg usynlig. Det var ikke så ­enkelt. Jeg passet nemlig ikke inn.

Statoil skulle arrangere et møte om det planlagte gasskraftverket i Møre og Romsdal. Representanter fra regjeringsapparatet, næringsliv, media og direktøren i Statoil var tilstede. Jeg hadde sneket meg inn fordi jeg ikke hadde mottatt innbydelse. Snart skulle alle få høre at Natur og Ungdom var tilstede.

Idet direktøren i Statoil skulle­ holde tale, sprang jeg frem til talerstolen, grep mikrofonen og forkynte mitt budskap:

«Dette gasskraftverket vil ødelegge jorden!», ropte jeg ut over forsamlingen mens NRK-­mannen med TV-kameraet sprang frem mot meg og filmet.

Hodet i veggen. Det var slik vi holdt på, enten det var demonstrasjoner mot avfallslager på Dovrefjell eller bygging av nye veier. Jo mer støy en kunne lage i media, desto mer anerkjennelse fikk man.

Litt senere endte mitt liv som miljøkriger. Jeg hadde møtt ­Jesus og begynte å brenne for noe enda viktigere. «Vi utfører verdens viktigste arbeid – Ungdom i Oppdrag», stod det på klistremerket i Bibelen min.

Jeg har alltid trodd på ideer. ­Eller visjoner. Men en gang jeg var midt i 20-årene skjedde det noe. Jeg vet ikke helt når eller hvor. Men jeg husker jeg var opptatt med å utføre verdens viktigste arbeid som misjonær, utsendt av Ungdom i Oppdrag.

Plutselig stanget jeg hodet mot veggen. Det var da jeg forstod at det eksisterte en avstand mellom virkeligheten jeg levde i og visjonen som jeg trodde på og som jeg hadde gitt livet mitt til. Heldigvis hadde jeg noen rundt meg som hjalp meg tette gapet mellom ­visjon og virkelighet. Noen unge mennesker vil forandre verden, enten de er med i Natur og Ungdom eller AUF. Eller Ungdom i Oppdrag. Man brenner og man brenner intenst. Noen brenner dessverre ut. I Rut Helen Gjæverts selvportretterende dokumentarserie som har blitt vist på VGTV, forteller hun sin historie som revolusjonær Jesus-aktivist.

Den handler om en ung kvinne som brant, og som brant seg.

Tung bør. Denne artikkelen handler om Ungdom i Oppdrag og glasshuset jeg sitter i. For jeg vet det finnes noen mennesker som har vært engasjert i Ungdom i Oppdrag som har følt seg brukt og fått byrder på sine skuldre som var for tunge å bære.

Jeg har snakket med noen av disse – også i nyere tid. De har opplevd at gapet mellom visjon og virkelighet ble for stort og at de ikke evnet å bygge broen. Det var heller ingen som hjalp dem å tette gapet. Andre ble satt til oppgaver de manglet kompetanse til å utføre. «Noen må jo gjøre det og Herren utruster den han kaller», ble det kanskje sagt.

Selv om dette for så vidt er sant, kan det også bli usant dersom ingen evner å gi verktøyene som er nødvendig for å løse oppgaven. Enkelte har reist avsted, gjerne for kortere tid, og opplevde situasjoner de ikke hadde forutsetninger for å takle. Dette er jeg lei meg for. Slik skal det ikke være.

Ansvar. Som ledere bærer vi ansvar for unge mennesker. Ikke bare vi i Ungdom i Oppdrag, men alle som leder ungdomsorganisasjoner. Jeg har møtt brente­ mennesker som i løpet av en heftig ungdomstid brukte all sin fritid i politiske ungdomspartier eller en ideell ungdomsorganisasjon.

Jeg har også snakket med unge mennesker som har «rømt» fra tilsynelatende trygge og anerkjente kristelige institusjoner i Norge, der de ikke fikk hjelp til å bygge bro mellom troen sin og virkeligheten de opplevde.

Istedenfor at troen ble styrket, ble den revet ned.

Mitt bidrag. Ingen ønsker at dette skal skje. Likevel skjer det. Er da løsningen å slutte å gjøre det vi gjør? Jeg tror ikke det. Istedenfor må stille oss spørsmålet:

Hvordan kan vi lage trygge rammer for unge mennesker som brenner? Hvordan kan vi bygge en kultur hvor det er greit å være seg selv, svak og ærlig? En kultur der det er OK å stille kritiske spørsmål.

I Ungdom i Oppdrag har vi jobbet mye med disse spørsmålene. Vi har ikke alle svarene. Men vi har lært noe.

Som ledere er kanskje vårt viktigste bidrag å være tilgjengelig og bygge en autentisk ­ærlighetskultur som formidler helheten av det å være menneske­ – ikke et dualistisk menneskebilde hvor ånden er viktigere enn sjelen.

Sunn kultur. Rent praktisk har vi gradvis innført medarbeidersamtaler, regelmessige psyko­sosiale arbeidsmiljøundersøkelser, obligatorisk debrifing for feltarbeidere og korttidsmisjonærer, etablert rutiner for krisehånd­tering og utviklet kompetansehevende kursing av ledere og mellomledere.

På tross av strukturelle mekanismer, har vi også lært at limet i vår organisasjon er gode relasjoner og en sunn kultur.

Jeg håper mange kristne ­ledere ser Frelst på VGTV. Selv om noe er irrelevant, målbærer den likevel viktige lærdommer for oss som arbeider med unge mennesker. Den kan hjelpe oss å forstå bedre.

Kanskje er dette det viktigste bidraget Rut Helen Gjævert gir oss som leder kristne ungdomsorganisasjoner?

Frelst. Gjæverts dokumentar må ikke gjøre oss redde for å brenne for viktige saker. Jeg ønsker at flere unge mennesker skal leve for det de tror på. Uten brennende, unge mennesker ville ikke Ungdom i Oppdrag eksistert. Eller Natur og Ungdom for den del.

Hvordan kan vi gi rom til flere som William Wilberforce – den unge mannen som på slutten av 1700-tallet bestemte seg for å arbeide for å forby slaveriet i Det britiske imperium? Og som til slutt lyktes, etter en lang og hard kamp.

William Pitt, tidenes yngste statsminister i England, skal visstnok en gang ha sagt til Wilberforce da de snakket om avskaffelsen av slaveriet: «Vi er for unge til å forstå at det er umulig. La oss gjøre det!»

Jeg tror på mennesker som brenner. Men det må aldri bli slik at saken er viktigere enn mennesket som utfører oppdraget.

Da feiler vi stort.

Først publisert i Vårt Land, 2. april 2016

Da jeg glemte et barn på kjøpesenteret

Det er periodevis slitsomt å være fembarnsfar. I hvert fall når kona er ute på reise. Før jul for et par år siden sendte hun meg en lang SMS fra en eller annen fjordarm på Vestlandet, som innehold en detaljert liste over alle jeg skulle kjøpe julegave til og hva som skulle handles. Halvveis ned i SMS-en begynte jeg å kaldsvette. Da jeg hadde lest ferdig var lammelsen komplett.

InstagramCapture_e5218fde-228b-43b1-a676-86ed6f126f86

Her er hele hurven på tur, en gang kona var med. Nå er det bare å gjette… hvem var det som forsvant?

Samme kveld ble ungene beordret inn i bilen og vi kjørte de 15 minuttene til nærmeste kjøpesenter. Selv om det sluddet tett, var det mye folk ute, dog ikke alene med fem unger på slep. Jeg forsøkte å holde humøret oppe, og fordelte oppgavene mellom meg selv og de to største ungene. Selv tok jeg de tre minste med meg.

I utgangspunktet er jeg ikke veldig glad i handling. Enda mindre er jeg glad i kjøpesentre. Et overpynta kjøpesenter i julemodus er i grunn det verste. Det jeg tenkte skulle ta en time tok betydelig lengre tid. Da alle gavene endelig lå ferdig innpakket i alle handleposene, samlet jeg lettet og glad troppene ved utgangen og sammen småløp vi bort til bilen. Inne i bilen sank jeg ned i setet, skrev «ferdig» i en SMS til kona og vred om nøkkelen i bilen. Da ropte plutselig en av ungene. «Pappa! Vent! Vi mangler en». Jeg snudde meg rundt. Ja så sannelig. Det var bare fire barn i bilen.

Hva gjør man i en sådan stakket stund? Panikk? Heldigvis dukket ungen raskt opp. Det ordnet seg. Men samtidig, på vei hjem, begynte tankene å fly. Jeg ble fristet. «Å, så deilig», tenkte jeg i et brøkdel av et sekund. «Fire unger betyr 25 prosent av min tid på hver. Fem unger betyr 20 prosent investering. Kvalitet er jo viktigere enn kvantitet.»

Ingen normale foreldre vurderer kvalitet fremfor kvantitet når man tenker på sine egne barn.

Men dessverre møter jeg kristne som tror at Gud mener kvalitet er viktigere enn kvantitet i møte med mennesker han har skapt og gitt sitt liv for. Jeg har for eksempel hørt følgende utsagn, etter en Gudstjeneste med få besøkende: «Vi får tro at Gud hadde en mening med at ikke flere kom». Andre ganger kan jeg høre «Vi får tro at de som skulle komme kom» eller «Det er jo den ene som teller». En bibelskolelærer sa en gang til meg at han var glad de ikke hadde flere studenter, for da kunne han investere skikkelig i de som hadde kommet. Det var en liten bibelskole.

Jeg lurer på om dette er unnskyldninger vi bruker for å forklare eller forsvare hvorfor så få kommer på møtene. Er det Guds vilje at bare seks personer kom når det er plass til 207 i møtesalen?

Bibelen bruker ofte kvantitative størrelser for å beskrive Guds hensikt: «Han vil at alle skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1. Tim 2,4) eller «For ved dette blir min Far æret, at dere bærer mye frukt» (Joh 15,8) eller historien om talentene hvor målet var at tjenerne skulle skaffe størst mulig avkastning av pengesummen de var satt til å forvalte (Matt 25,14-30).

Kvantitet er tydeligvis viktig for Gud. Når Guds mål er at alle folkeslag skal disippelgjøres (Matt 28,19) og at evangeliet skal forkynnes for alt Gud har skapt (Mark 16,15), kan vi da tillate oss å tenke annerledes enn Gud?

Kvantitet og kvalitet er to ulike størrelser som ikke kan settes opp mot hverandre. Begge deler er like viktige og begge deler bør være et mål for oss. La oss være som Ole Brumm som ønsker seg begge deler. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvalitet. Ja, takk til hundre prosent fokus på kvantitet.

«Gud vil ikke miste en eneste en. Han alle vil adle og eie», sang vi på bedehuset som barn. Strofen handler om kvantitet. Neste linje handler om kvalitet: «For ham er hver sjel som en perlesten hvis verd bare himlen kan veie.»

Dersom vi virkelig tror det er sant at Gud ikke vil miste en eneste en, da burde fokus på kvantitet få større plass, også hos oss som sender ut misjonærer. Fordi verdien på et menneske sier noe om dets kvalitet.

Dette vet alle som er foreldre.

Publisert i Dagen, 7. oktober 2015

Det som begynte som en vår har blitt en iskald vinter

For noen år siden besøkte jeg i Syria. Oppholdet var kort, bare to dager. Jeg opplevde arabisk gjestfrihet hjemme hos syriske kristne, samtalte med kirkeledere og deltok på gudstjeneste. Møtet med syrerne satte dype spor i meg.

Syria, som under regjeringstiden til George Bush jr. ble definert som et av landene i Ondskapens akse, er nå fullstendig ødelagt. Millioner av mennesker er internt fordrevne flyktninger og 3,3 millioner mennesker har flyktet til andre land. Omkring 30 prosent av innbyggerne i nabolandet Libanon er syriske flyktninger, et land som av opplagte grunner er på bristepunktet.

Da demonstrasjonene brøt ut i Syria under Den arabiske våren, var det mange i Vesten som intuitivt støttet opprørerne, men raskt forstod man at bildet er mer sammensatt enn som så. Det handler om forskjellige klaner, ulike islamistiske grupperinger og mer eller mindre demokratiske bevegelser, samt President Assads forsøk på å holde landet samlet. Bildet er alt annet enn sort-hvitt.

Denne uken mottok jeg rapporter fra Jordan som forteller at de siste ukene har tilfeldige syriske flyktninger blitt skutt og drept med kaldt blod. Hvorfor? Rett og slett fordi de er uønsket i et land som er på sammenbruddets rand.

Det som begynte som en arabisk vår har blitt til en iskald vinter, en tragedie for alle som bor i Syria.

For oss er det umulig å fatte krisen som landet opplever og som enkeltpersoner gjennomgår. Tusenvis av syrere risikerer nå sine liv på sjøen, i håp om å komme seg til Europa, når de i små, overfylte og ofte dårlige farkoster seiler vestover på Middelhavet.

Det er lett å bli overveldet av disse opplysningene. Flyktningene blir bare en «stor, grå masse» vi ikke evner å relatere til. Som kristne kan vi ikke forholde oss likegyldig til denne krisen. Vi kan ikke tillate oss å glemme at hver eneste flyktning er en mor, en far, en sønn eller datter. Ingen har selv ønsket å bli en flyktning. I desperasjon og frykt – på grunn av krefter utenfor sin egen kontroll – har de valgt å forlate sine hjem, jobber, venner og trygghet. De aller fleste holdt ut så lenge som mulig i hjemlandet, før de fattet den uønskete og farlige avgjørelsen om å krysse grensen og søke et annet lands gjestfrihet.

For to dager siden fikk jeg en E-post fra en av Ungdom i Oppdrags feltarbeidere i et av Syrias naboland. Den fortalte om et tilfeldig møte med noen barn i en park, hvorpå barna inviterte den norske familien hjem til seg:

«Huset deres som var rett ved parken vi hadde lekt i, viste seg å være to biler. De to familiene hadde flyktet fra krigen for tre år siden og bor nå i bilene sine. Der spiser de, der sover de og oppholder seg. De to familiene har tilsammen ti barn. Nydelige unger. Smilende, hjertelige og nydelige mennesker. De har ikke lov å gå på skole og foreldrene har ikke arbeidstillatelse. Men de får oppholde seg her. Vi ble servert kaffe og hadde ei god stund sammen. Før vi gikk ba vi for dem. Guds kjærlighet til disse menneskene kjennes så sterkt i hjertet. Hjertet roper at de er uendelig verdifulle. De er offer for grusom krig og har ingenting. De har mistet alt og venter på en løsning. Vi kan rette ut hjelpende hender og være til velsignelse og gi håp for framtiden.

Det kunne vært meg eller deg.

Vil du være med å be for disse to familiene? Den ene gutten spurte flere ganger om de kunne bli med til kirken nå på søndag. Be om at begge familiene skal få et evig håp i Jesus Kristus.»

Om du selv ikke kan reise til Midtøsten for å hjelpe, så kan du gi av dine økonomiske midler og be til Gud.

 

Publisert i Dagen, 15. april 2015

I Romania 21 år senere

Det var en merkelig reise, min første tur til Romania, sommeren 1994. Nå er jeg her igjen på besøk, 21 år etterpå.

Vi var åtte personer som reiste til Romania, sommeren 1994, på et evangeliseringsteam i regi av Ungdom i Oppdrag. Vårt mål var å fortelle mennesker om Jesus. Egentlig skulle vi til byen Cluj, vest i Romania. Men ved ankomst fikk vi vite at den lokale kirken ikke kunne ta imot oss likevel. En person gav oss en adresse i Constanta ved Svartehavskysten, 12 – 15 timers biltur unna.

Vi ankom Constanta sent på kvelden og bestemte oss for å overnattet langs veien, rett utenfor byen. På morgenen kjørte vi inn i byen. På en liten restaurant kjøpte vi noen tørre smørbrød til frokost av en oversminket servitrise. Jeg tenkte hennes høye hæler kompenserte for den manglende lengden på miniskjørtet. Alt var litt for overdrevet. Førsteinntrykket var heller dårlig. Men etter to fantastiske uker reiste vi hjem. Jeg var overbevist om at vi skulle tilbake. Noen av de vi møtte da er mennesker som er mine venner i dag.

Mye har skjedd siden vårt første besøk i Romania. Byen er forandret. Da hadde landet nesten 23 millioner innbyggere. Nå er det kanskje rett i underkant av 19 millioner. Landet har vært gjennom krise etter krise. Kirkene har vokst, rumenske misjonærer er sendt ut i misjon. Noen har blitt rikere. Noen er blitt fattigere. De aller fleste leter etter muligheter for å reise til andre land i Europa for å skaffe jobb. Jeg hører historier om menn som har forlatt kone og barn i Constanta for i desperasjon å finne jobb i Spania, England eller Italia. Noen måneder – eller år – senere kommer de hjem, med samme sum penger som da de dro. Kontrastene er blitt større, ja nesten kvalmende.

I 1998 flyttet Åsne og jeg hit. Vi skulle etablere ulike humanitære prosjekter, hjelpe til med å starte kirker i regi av pinsevennene i området. Ut av dette ble også Ungdom i Oppdrag Constanta etablert. Vi lærte oss rumensk og fikk mange gode venner. Læringskurven var bratt og etter fem fantastiske år i byen flyttet vi hjem. I de påfølgende fire årene reiste til Romania en gang i måneden for å følge opp Ungdom i Oppdrags arbeid i landet.

Når dette skrives, 21 år etter vårt første besøk, sitter jeg hjemme hos Traian og Elena i Constanta. De er ledere for en pinsemenighet i byen som vi fikk hjelpe til å etablere høsten 2001. Nå er jeg her for å være med å innsette nye ledere for UIO Constanta. Arbeidet har vokst betraktelig siden den spede begynnelsen for 17 år siden. Rune og Irene Sæther fra Hommersåk utenfor Sandnes har ledet arbeidet de siste ti årene. De har bygget med bærekraft, øver innflytelse i byen, hjelper fattige og har satt spor etter seg.

At vår første tur i 1994 skulle lede til det vi ser i dag, er både surrealistisk, litt rørende, men mest av alt svært gledelig.

Lederskifter i kristen-Norge

Flere kristne organisasjoner og større menigheter har de siste årene gjennomført lederskifter. Vi står også overfor noen lederskifter i 2015. Det er alltid spennende å se hvordan organisasjoner velge ledere, hvem som tar jobbene og hvordan organisasjonene preges av lederskifter.

Lederskifter er noe av det mest krevende som finnes. Faller ting sammen? Fortsetter ting som før? Eller kommer det ny vekst? Også Ungdom i Oppdrag gjennomførte lederskifte for noen år siden. I januar 2009 avsluttet Alv Magnus sitt oppdrag som leder for Ungdom i Oppdrag, et lederoppdrag som varte i nesten 25 år. Da lederskiftet skjedde, forstod vi at dette markerte mer enn at Ungdom i Oppdrags lederstol skulle bytte bruker. I realiteten ville dette medføre et bredere generasjonsskifte på lederplan i UIO.

Nå er det gått seks år siden jeg overtok Alv Magnus’ rolle. Kanskje det mest gledelige har vært at vi har lykkes med å gjennomføre et bredt generasjonsskifte, hvor flere yngre ledere nå har funnet sin plass, samtidig som at organisasjonen vokser og nye arbeidsgrener utvikles.

Det siste året har jeg reflektert over om vi i for stor grad har tilpasset oss en modell fra businessverden, hvor vi som kristne ledere operer på samme premisser som «i verden»? Prinsippene fra Det nye testamentet viser oss at lederskap handler om åndelige fedre, eldstetanken, kall, disippelskap og relasjonell overføring av verdier og karakter, mer enn bare en profesjonell tilnærming med fokus på evner og kompetanse.

For at lederskifter skal være gode, tror jeg det er nyttig at tidligere ledere ikke bare pensjoneres eller tilbys et lite kontor nederst i gangen med et skilt på døren som sier «seniorkonsulent». Sikrer vi overføring av kall, arv og verdier i lederskiftene? I hvilken grad spiller tidligere ledere fremdeles en rolle i organisasjoner og kirkeliv, selv om de ikke bærer linjeansvar? Mange steder skjer dette uformelt, men hva om vi i større grad kan formalisere dette for å sikre videreføring av organisasjonens eller kirkens åndelig arv og kall? Jeg besitter ikke noe fasit på disse spørsmålene, men jeg tror vi vil gjøre oss nytte av å utvikle modeller hvor ulike generasjoner kan stå sammen i lederskap, med ulike oppgaver og ansvar.

Det har vist seg at det ikke alltid er like lett å rekruttere mennesker til lederansvar, hverken i menigheter eller organisasjoner. Jeg tror en av årsakene er at yngre mennesker tenker annerledes om kallstanken enn før, hvor dette forstås bredere enn å gjelde bare tjenesten. Som kristne tjener vi flere ulike kall, både til familie, forvaltning, relasjoner og personlig gudsliv. Den kristne tjenesten blir slik bare ett av flere kall, hvor yngre ledere gjerne vil leve integrert i disse ulike kallene. Samtidig ønsker yngre ledere i større grad enn før å arbeide i team, hvor man deler på lederansvar. Og det er nettopp i dette siste jeg tror vi trenger å legge til rette for at generasjoner kan lede sammen. Dette gjør at byrden ikke blir for stor, samtidig som at kompetanse, erfaring og arv videreføres, både relasjonelt og formelt.

I dag starter Ungdom i Oppdrag sitt årlige arbeidermøte på Grimerud Gård. 412 personer er forhåndspåmeldt, noe som gjør årets arbeidermøte til tidenes største. Ett av områdene vi skal berøre handler om hvordan vi kan la Bibelens prinsipper være bærende for vårt arbeid i årene som kommer. En del av dette handler nettopp om lederskap og generasjoner sammen.

Ny avtale om Kristenrussen

I dag skrev Ungdom i Oppdrag under på ny samarbeidsavtale med Laget og Bibelselskapet om å samarbeide om Kristenrussen. Dette er en veldig viktig avtale for oss.

“Sammen og tilstede gjør vi en forskjell i Norge og i verden” er Kristenrussens motto. Denne visjonen er årsaken til at vi i UIO velger å være partner i arbeidet med Krussen.

Vi ønsker å gi unge mennesker et hjerte og en erfaring av misjon. Dette skjer gjennom at vi har 100 plasser på krussens misjonsreiser til vinteren. I tillegg ønsker vi å være med å inspirere og utruste kristen russ til nettopp være tilstede i russetiden, hvor de kan forsvare og dele sin tro med andre mennesker.

For oss er dette en viktig investering!

Back to Jerusalem

For en uke siden var jeg sammen med ti kirkeledere fra Kina. Det ble et av de mest spennende og utfordrende møtene jeg noensinne har vært med på.

For to år siden møtte jeg David (ikke hans virkelige navn), en av lederne for et nettverk av uregistrerte kirker i Kina. Han delte sin drøm med meg om hvordan Kinas kirker skulle sende ut misjonærer fra Kina i løpet av de neste tiårene. Denne bevegelsen har fått navnet «Back to Jerusalem». Dette er ingen ny visjon, men noe som mange kinesiske kirker har omfavnet i flere år. David sa at de ønsker hjelp fra Youth With a Mission (YWAM) til å trene og sende sine misjonærer.

I juni 2013 var Loren Cunningham, grunnlegger av YWAM, i Norge. Vi snakket mye sammen om denne utfordringen som flere av Kinas uregistrerte nettverk av kirker hadde gitt YWAM. Loren kom til Norge rett fra et møte i Thailand, hvor flere tusen kinesiske kirkeledere hadde vært samlet for å se på muligheten for å sende ut kinesiske misjonærer. Loren fortalte meg at neste steg var å samle ledere for flere større nettverk på Hawaii, til en uke med strategiske samtaler om hvordan YWAM kan hjelpe disse nettverkene av menigheter.

Denne samlingen fant sted i forrige uke, og jeg fikk lov å være med. Her deltok ti ledere fra ulike nettverk av uregistrerte kirker. De hevdet at det er 120 millioner kristne i Kina, og disse lederne mente selv at de representerte 40 % av alle kristne i Kina.

Noe av det første som skjedde var at kirkelederne erkjente at de ikke hadde lyktes med sin Back to Jerusalem-visjon. Selv om noen hundre misjonærer var blitt sendt ut, var det ikke snakk om noen misjonsbevegelse. Mens de tidligere hadde trodd at de skulle klare å bære denne visjonen alene, erkjente de nå at de trengte hjelp.

De pekte på følgende syv hovedutfordringer:

  1. Mangel på misjonærutdanning
  2. Problemer med innreise til andre land
  3. Manglende økonomisk bærekraft
  4. De kinesiske kirkene forstår ikke hvordan de i praksis skal «sende»
  5. Manglende forståelse for kultur, språk og kontekstualisering
  6. De behøver å utvikle rutiner for risikoanalyse, sikkerhet og krisehåndtering
  7. De kinesiske kirkene trenger å lære flere ulike modeller for misjon

 

Sammen brukte vi fem dager på å snakke om hvordan YWAM kan hjelpe. I tillegg begynte vi å tegne opp en overordnet plan for hvordan en million (!) kinesiske misjonærer kunne bli sendt ut i perioden 2015 – 2055, og hvilken vekstkurve som behøves for at dette skal bli realitet.

En million kinesiske misjonærer sprenger alle grenser i mitt hode. Det overgår alt av hva jeg noensinne har tenkt er mulig. Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk… Men etter hvert som dagene gikk, kjente jeg en voksende opplevelse av at dette kunne bli realitet.

Loren Cunningham hadde på forhånd fortalt hvorfor disse kirkelederne nå ser til YWAM. Han sa at vi er kanskje den av de største internasjonale misjonsorganisasjonene som har en struktur som ligner mest på de kinesiske uregistrerte menighetene: Vi er desentraliserte, organiske og ligner en bevegelse mer enn en organisasjon. Vi opererer som oftest i små team og har funnet bærekraftige, økonomiske modeller som gjør at mange kan bli engasjert. I tillegg er vi tverrkirkelige og jobber i nesten alle verdens land.

Mens jeg satt i samtalene, fikk jeg sakte men sikkert tro for at målene disse kirkelederne tegnet opp kunne bli realitet. Et viktig spørsmål handler om hvordan Ungdom i Oppdrag Norge skal være med på dette. Jeg kan ikke besvare dette spørsmålet ennå… men jeg vet at vi skal være med.

I juni møtes flere av Ungdom i Oppdrags ledere i Nord-Europa for å se på videre muligheter. Da skal vi snakke om muligheter for å trene fremtidige kinesiske misjonærer, og så kommer fremtiden til å vise hvordan dette vil se ut.

Det var vel ikke meg du mente, Herre?

En gang jeg var 20 år, kom jeg hjem til Norge med danskebåten etter en misjonstur i Tyskland. Ansiktet mitt var preget av mangel på søvn, buksa og skjorta mi var ikke nyvasket og håret stod til alle kanter. Tolleren pekte meg ut i mengden. Jeg så den lange pekefingeren oppe i luften, og jeg gikk ut av rekken og bort til ham.

Tolleren var bestemt, men høflig. Sammen gikk vi inn i et avlukke. Litt uvillig tok jeg av meg jakken min og åpnet bagen min. Han rotet rundt gjennom alt jeg hadde av skitne sokker og boxere. Bibelen min ble åpnet og ristet så arkene inni den falt ut. Jeg fikk beskjed om å ta av meg mer klær. Det begynte å bli ubehagelig. Med autoritær stemmer ble jeg spurt om hvor jeg hadde vært, hvem hadde jeg besøkt, hva hadde jeg gjort. Jeg lignet nok ikke på Billy Graham der jeg stod. Jeg tenkte det verste da en ny toller kom inn i rommet og tok på seg gummihansker. Instinktivt knep jeg rumpeballene sammen. Men det ble med frykten. Heldigvis lot de meg gå.

Jeg har ofte tenkt på kallet til misjon som en sersjants høye rop.  Gud roper på meg og setter fingeren inn i magen min. «Gå!», sier han med besk stemme. Gud er ingen toller. Gud er ingen krigsgeneral. Gud er heller ingen despot. Han tvinger ikke. Derimot kaller han meg.

Hva om vi kan tenke annerledes om misjonskallet? Hva om vi heller tenker om oss selv om barn som har Gud til far? Hva om vi tenker om oss selv som arvinger av vår Fars rike, og om Guds rike som en familiebedrift? Hva om misjonskallet er at vår himmelske far holder rundt oss og peker fremover, mens han sier «kom og bli med meg i familiebedriften min!».

Gud er en misjonerende Gud. Han har ikke overlatt misjonsoppdraget til oss alene, men er selv allerede aktiv der evangeliet ikke har blitt demonstrert og forkynt. Gud har lagt ned et vitnesbyrd om seg selv i alle folkeslag og i alle menneskehjerter. Gud er der allerede. Og nå inviterer han meg til å bli med.

En av kirkehistoriens største helter er Grev Ludwig van Zinzendorf. Han ble født i Tyskland i 1700 og ledet den første protestantiske misjonsbevegelse. Som liten gutt så han et maleri av den korsfestede Kristus. «Dette har jeg gjort for deg. Hva vil du gjøre for meg?» spurte teksten som stod under bildet. Dette gjorde at den unge Grev Ludwig bestemte seg for å gi livet sitt til misjon. Gjennom sitt arbeid sendte han ut flere misjonærer, enn 200 år med protestantisk kirkehistorie hadde gjort før ham.

Utgangspunktet i hans kallsforståelse var Kristus selv. Når vi har erfart Guds godhet, hvem er vi til å si nei til kallet som sier «kom!»?

Jeg er Guds største utfordring. Jeg ønsker nemlig i utgangspunktet å bestemme over mitt eget liv. Jeg liker komfort og trygghet. I tillegg har jeg et gen som heter latskap. Jeg vil selv bestemme hvor og hvordan jeg skal leve livet mitt, og hva jeg skal gjøre. Dette er Guds største utfordring. Og dette er vår generasjons største utfordring. Dette har vært alle generasjoners største utfordring.

Tør jeg? Vil jeg? Kan jeg? Norge har en enestående misjonsarv. Denne skal vi forvalte. Da må vi forkynne kallet til misjon. Ungdom i Oppdrag gjør ikke dette med stillingsannonser. Derimot vil vi forkynne misjonskallet som et Guds evig kall til å bli med ham for å søke og frelse det som er fortapt.

Kallsveien går via korset, hvor jeg kan legge fra meg mine egne ambisjoner, planer og hensikter. Og slik kan jeg svare ja. Jo, det var meg du mente Herre, den dagen du stod på fjellet og sa «gå!».

 

Lederartikkel i Mot Målet #4 2013