Vi snakker om mennesker

Bildene av den lille gutten på tre år som lå på stranden, død, slo imot meg. Jeg hadde nettopp åpnet nettavisen til Aftenposten på let etter fotballnyheter. Istedenfor slo bildet av lille Aylan på tre år mot meg.

Jeg har selv en gutt på tre år. Bildet gjorde at magen min knyttet seg. Da min gutt var elleve dager, holdt han på å dø. Jeg husker følelsen.

Dagen etter, ved lunsjbordet på Ungdom i Oppdrag-basen Grimerud, tok en av mine kolleger frem bildet fra Aftenposten. Hun hadde printet det ut og spurte meg hva vi kan gjøre. «Jeg vet ikke», svarte jeg.

Jeg orket ikke se. Mitt indre øye kunne se bildet av gutten, ettersom det var frosset fast på netthinnen.

Jeg har vært i de syriske flyktningleirene. Jeg har drukket te med flyktninger fra Syria. Jeg har hørt deres historier og lekt med flyktningbarna.

Millioner av mennesker er på flukt. Tallene overvelder meg, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Det blir for stort og overveldende. For å gjøre litt, reiste jeg i fjor høst land og strand rundt for å motivere norske studenter til å reise til Midtøsten for å hjelpe. Jeg snakket til flere tusen. Noen veldig få reiste til Midtøsten. Egentlig sjokkerende få.

Flyktningebatten i Norge handler om tall. Jeg skulle ønske flere av politikerne kunne reist for å se, besøke de overfylte bydelene i Beirut, Amman eller Arbil i Irak. Debatten burde ikke handlet om tall. Vi snakker om mennesker.

Slik jeg ser saken er det egentlig to kriser. Enkeltmenneskers lidelse og død, påført av despoter og fanatikere. Bildet av Aylan forteller bare én historie – én av mange, mange tusen historier.

Den andre krisen er mer skjult, men likefullt reell. Den handler om vår nasjons- og vårt kontinents hjerteholdning og medmenneskelighet. Jeg håper vi overvinner slaget om vår hjerteholdning.

Ikke siden 1945 har mennesker blitt fraktet i tog, slik som man gjorde i Ungarn forrige uke.

Først publisert på www.tro24.no

Må misjonærer lære språk?

Her om dagen møtte jeg en person som i flere år har tenkt på å bli misjonær. Han hadde allerede flere korte besøk bak seg i det landet han nå vurderte, og var nå nesten ferdig med utdannelsen sin som var nødvendig for å kunne jobbe som fagpersonal i det respektive landet. I første omgang hadde han bestemt seg for å binde seg for fire år til misjonstjeneste.

Mens vi snakket om misjonærlivet, lurte han på hvor viktig det er å lære det lokale språket. ”Alle på arbeidsplassen min vil kunne engelsk”, sa han, før han la til at dersom han skulle være der i bare fire år, ville han måtte bruke kanskje opptil to år på å lære arabisk flytende. Da ville halvparten av tiden være ”kastet bort”.

Jeg tror at man godt kan jobbe som misjonær uten å bli flytende på det lokale språket. Jeg kjenner misjonærer som ikke mestrer det lokale språket, selv etter flere år i tjeneste. Mange av disse jobber på steder hvor de aller fleste bruker engelsk. Når de i ulike situasjoner har behov for å bruke det lokale språket, bruker de tolk. I dag er det relativt lett å fungere greit i urbane strøk, uten å kunne det lokale språket, siden så mange kan engelsk. Flere steder vil man òg oppleve at det er lett å komme i kontakt med lokal ungdommer som ønsker å praktisere sin skoleengelsk.

På tross av dette anbefalte jeg misjonærkandidaten å bruke to av fire år på å lære seg arabisk godt. Hvorfor? For det første må vi forstå at Gud sendte Jesus til jorda for å tjene. Jesus var på mange måter som en misjonær. Han forlot sitt hjemland (himmelen), flyttet til et nytt land (Israel), ble jøde (bodde i Nasaret og Kapernaum), jobbet i et ”vanlig” yrke (snekker) og snakket det lokale språket (arameisk). Jesus kunne valgt å komme til jorda som 30-åring for deretter å begynne direkte på sin tjeneste. Dette gjorde han ikke. Han valgte å bli født som en jøde, leve som en jøde, bo som en jøde, spise som en jøde, jobbe som en jøde og snakke språket som jødene snakket.

Språk og kultur henger nøye sammen. Uten å lære seg det lokale språket, er det umulig å virkelig forstå verdensbildet til folket man tjener. Uten å lære språket godt, vil det være vanskelig å kunne gjøre kulturelle dypdykk som istandsetter en til god kommunikasjon. Ved å ikke beherske det lokale språket blir dagliglivet som misjonær fort krevende. Det å handle poteter på det lokale markedet kan bli en byrde, fordi det er tungt å ikke kunne kommunisere skikkelig med den man handler med. Man blir misforstått og misforstår.

Hva tenker nordmenn om innvandrere som over flere år har bodd i Norge uten å ha lært norsk? Flere nordmenn vil nok dessverre tenke at slike innvandrere mangler respekt for Norge og norsk kultur, og stemple dem som late og udyktige. La oss se på saken fra den andre siden av gjerdet; tenk deg en misjonær i Midtøsten som ikke vil bruke tid på å lære arabisk fordi han ikke har tid. Han synes det er like greit å bruke tolk der folk ikke kan engelsk. Hva vil en gjennomsnittlig araber tenke om en slik person?

Jeg tror å lære det lokale språket handler om respekt, kjærlighet og villighet til å tjene. En venn av meg sa til meg at dersom jeg skulle bruke to uker i et land, ville han ha brukt disse to ukene på å lære språk.