Frelse som prosess

 

I vår kristne kultur sier vi at vi ble frelst den dagen vi omvendte oss fra synd og begynte å tro på Jesus. Selv om dette er sant og rett, har jeg i det siste forstått at dette ikke beskriver hele bildet.

Apostelen Peter snakker nemlig ikke bare om frelse som noe som har skjedd. Det er også noe som skjer. Og det er noe som skal skje: … han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde … dere som i Guds kraft blir bevart ved tro så dere når frem til frelsen. (1 Pet 1,3+5). Her beskriver Peter frelsen som noe som har skjedd og som noe som skal skje. Senere skriver han at vi kan vokse til frelse (1 Pet 2,2), altså frelse som en prosess.

Frelse er prosessen som starter i det øyeblikket vi innlemmes i Jesu kirke, og blir Guds barn. Dette begynte ved forsoningen på korset, og vil fullendes i forløsningen som en dag skal skje. Alt som skjer i tiden mellom forsoningen og forløsningen er som en mellomperiode – en forberedelse på det som en dag skal komme. Fordi vi lever som falne mennesker i en fallen verden, vil vi i denne prosessen påføres sorg, smerte og lidelse. I dette livet, midt mellom forsoning og forløsning, lever vi på denne jorden i den tiden vi er blitt gitt, mens vi «arbeider på vår frelse med ærefrykt og respekt», som Paulus skriver i Fil 2,12.

Første mosebok beskriver menneskets liv i perfekt relasjon med både skaperen, hverandre og naturen. Slik var det ment å være. Synden, som senere kom inn i verden og ødela harmonien og besmittet menneskeslekten, gjør at vi lever livene våre med lidelse, konflikter og sykdom. Sozo, det greske ordet som er brukt for frelse i Det nye testamentet, er et begrep som betegner prosessen som tilbakefører mennesket til sin opprinnelige tilstand. Mennesket var ment å leve et liv i perfekt harmoni med Gud, med hverandre og med det skapte. Sozo inkluderer evig liv i himmelen, og det brukes for eksempel også om helbredelse.

I forsoningen har vi fått tilgivelse for våre synder, barnekår og en identitet som nye skapninger (2 Kor 5,17). I forsoningen blir vi kjent med Gud som vår far, og Jesus ble vår bror. I Jesu soningsdød har vi også helbredelse fra sykdom, samt gjenopprettelse fra sår som er påført oss gjennom livet. Frelsen fullendes ikke før forløsningen, i det øyeblikket vi får del i oppstandelsen. Til den tid må vi leve i spenningen mellom forsoningen og forløsningen – mellom et «nå» og et «ikke ennå».

I Bibelen finner vi løfter vi kan tro på. Jesus forteller oss at tro kan flytte fjell. Markus 16,18 sier at når vi legger hendene på syke, skal mennesker bli friske. Dette har jeg selv erfart. Men erfaringen viser meg óg en spenning mellom livets realiteter og løftene vi finner i Bibelen. Jeg har også nemlig erfart at troen ikke flyttet fjellet, selv om det ble bedt.

Frem til forløsningen må vi fremdeles leve med syndefallets realitet, selv om Gud har tilgitt vår synd, og døde i mitt sted. Når vi forstår ordet frelse som prosessen som gjør oss hele – i spenningen mellom forsoning og forløsning – hjelper det meg til å besvare noen av livets vanskelige spørsmål.

Lederartikkel fra Mot Målet #3 2016

“Min drøm er å fly”

For første gang arrangerte Mission Adventures misjonstur med ungdommer fra Litauen. Her er en liten historie fra noe som skjedde i august:

I sommer reiste en barnehjemsgutt på 17 år fra Litauen på misjonstur for første gang i sitt liv. Sammen med teamet sitt på seks personer, arbeidet de i en liten småby, hvor de prøvde å gjøre Jesus synlig for menneskene der.

Kvelden før de skulle reise hjem, satt det lille teamet og snakket om drømmene sine og hva de trodde Gud ville med livene deres.

«Min drøm er å fly», sa barnehjemsgutten. «Det er min største drøm». Så bad de sammen om at Gud skulle vise ungdommene sin plan for deres liv, og at  drømmer en dag kunne bli virkelighet.

Dagen etter var det tid for hjemreise. Plutselig kom det kjørende en stor, svart bil. En eldre mann i dress steg ut av den. Ungdommene lurte på hva han ville. Han hadde med seg en avis. «Er dere den gruppen som omtales i avisen?» spurte han Karolina, som ledet gruppen. Noen dager i forveien hadde nemlig lokalavisen skrevet en artikkel om ungdommene som var på besøk.

«Jeg ønsker å gi dere noe tilbake», sa mannen i sort dress. «Jeg har et privatfly. Som takk for det dere har gjort mot oss og byen vår, vil jeg gjerne ta dere med på en flytur».

Dette var første gangen barnehjemsgutten på 17 fikk fly. En barnehjemsgutt som reiste på misjonstur for første gang i sitt liv.

Dette er bare en av mange historier fra sommerens misjonsturer med Mission Adventures og Ungdom i Oppdrag. Les mer om Mission Adventures her.

Innvendinger mot korttidsmisjon

 

For noen uker siden publiserte avisen Vårt Land en serie artikler om unge volontører som i korte perioder arbeider på barnehjem i utviklingsland.

Dette fenomenet er på ingen måter nytt, men omfanget har vokst betraktelig de siste årene, hvor flere aktører i Norge formidler slike reiser. Turene blir markedsført med setninger som «… du bidrar til at noen får det litt bedre».  Dette treffer midt i «tidsånden» hvor mange unge mennesker ønsker å «bety en forskjell».

Menneskerettighetsforskerne Linda Richter og Amy Norma konkluderer ifølge Vårt Land med at barnehjemsbarn tar skade av slikt kortvarig, frivillig arbeid. De har studert praksisen hvor mennesker over kortere perioder gis oppgaver på barnehjem i utviklingsland. Flere av de største, norske bistandsaktørene var ifølge Vårt Land enige i denne kritikken. Mange av deres argumenter mot såkalt bistandsturisme er gode, selv om jeg personlig mener bildet er mer sammensatt enn slik Richter og Norma konkluderer.

Da jeg leste artiklene i Vårt Land, stilte jeg meg følgende spørsmål: Kan kritikken som rammer såkalt bistandsturisme også benyttes overfor korttidsmisjon? Etter å ha arbeidet i Ungdom i Oppdrag i over 20 år, som Norges kanskje største «formidler» av korttidsmisjonærer, tenker jeg tja, det kommer helt an på.

Jeg har personlig sett og erfart hvordan korttidsmisjonærer i noen få tilfeller har gjort mer skade for et lokalt og sårbart misjonsarbeid enn vært til hjelp. Langt oftere har jeg sett hvordan korttidsmisjon har vært til støtte og utvikling og på lang sikt betydd en stor forskjell.

I Ungdom i Oppdrag sier vi at korttidsmisjon ofte fører til langtids misjonsengasjement. De aller fleste av våre langtidsmisjonærer har tidligere vært på misjonsturer i regi av Ungdom i Oppdrag, gjerne i løpet av en sommer eller som en del av en praksisperiode på en av våre Disippeltreningsskoler. Vi ser også hvordan ungdomsgrupper, som sammen reiser på en 14-dagers misjonstur gjennom Mission Adventures, får erfaringer som bidrar til vekst og fornyelse «hjemme».

Men her er det viktig å holde tunga rett i munnen: Vi kan aldri bruke fattige mennesker eller mennesker som bor i unådde folkeslag som objekter for våre egne mål om selvrealisering eller som middel for å gi oss en bedre CV. Da devaluerer vi menneskeverdet og gjør mennesker til et middel for vår egen vekst. Det er dypt ukristelig. Dersom dette blir våre primære mål for å drive korttidsmisjon, da bør våre alarmklokkene ringe.

Korttidsmisjon kan også være skadelig for den lokale sammenhengen som besøkes, for eksempel gjennom usunne bindinger økonomisk, hvor bærekraft og utvikling brytes ned. Det kan og i enkelte tilfeller føre til at ungdommelig overmot og mangel på kulturell kompetanse gjør mer skade enn gagn for evangelieformidlingen lokalt. Samtidig bør vi og reflektere etisk: Er det rett at norske ungdommer betaler flere tusen kroner for å besøke et annet land i stor nød, når samme pengesummer så opplagt kunne blitt bedre «forvaltet»?

Det finnes innvendinger mot korttidsmisjon. Likevel mener jeg bestemt at korttidsmisjon er viktig. Forutsetningen er at det skjer i riktig kontekst. For det første mener jeg korttidsmisjon bør skje i rammen av langtidsmisjon. For det andre bør det være del av en lokal strategi, hvor korttidsmisjonærene faktisk utgjør en forskjell og utfører oppgaver som ellers ikke ville blitt løst lokalt. Og for det tredje bør det skje på et jevnbyrdig nivå mellom korttidsmisjonærer og lokale partnere.

Da kan en bieffekt være at norske ungdommer får et misjonskall og at misjonsreisen gir opplevelser som gjør at livene til de norske ungdommene forandres. Men dette kan aldri bli hovedmålet.

Min erfaring er at korttidsmisjon fører til langtidsengasjement i misjon, rike og langsiktige relasjoner mellom mennesker oppstår og evangeliet går frem. Men på samme måte som langtidsmisjon fordrer kompetanse, gjør korttidsmisjon det samme.

Er Ungdom i Oppdrag den største misjonsorganisasjonen i Norge?

Avisen Dagen har slått fast at Ungdom i Oppdrag er Norges største misjonsorganisasjon – dersom man teller antall langtidsmisjonærer. Har de rett? Ja og nei. La meg forklare.

I begynnelsen av juni hadde vi opptelling av antall langtidsutsendinger fra Ungdom i Oppdrag. Så langt vi kunne se, var tallet 139 personer. I følge Dagen har Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) 135 misjonærer. Enkel logikk vil da tilsi at UIO er størst.

Så enkelt er det ikke.

Hva med for eksempel Troens Bevis, som knapt nok har utsendinger fra Norge? De har en annen strategisk tilnærming. Likevel berører arbeidet fra Sarons Dal mange, mange mennesker over hele verden. Jeg har ikke oversikt over omfanget, men organisasjonen som i år feirer 50 år, har berørt mange millioner mennesker.

I Norge er NLM betydelig større enn UIO. Dette handler selvsagt om historie, strategi og arbeidsmåter. Men skal man telle antall mennesker i Norge, spiller UIO i en helt annen divisjon enn NLM – divisjoner langt lavere. Antall kroner kan heller ikke sammenlignes. Så vidt jeg vet har NLM over en milliard kroner i omsetting. Vi i UIO har “skarve” 80 millioner kroner.

Hva så med antallet 139? I Dagen forsøkte jeg å kommunisere at måten vi teller på gjør at tallet ikke nødvendigvis er 139. For det første er noen av disse 139 nasjonale medarbeidere som er gift med norske utsendinger. Andre er såkalt «kontaktmisjonærer» – utsendinger som kun har en relasjonell tilknytning til UIO Norge. Noen av disse er utsendt av organisasjoner som PYM. Andre igjen er utlendinger som har kommet til Norge for å bli trent i misjon og som så er utsendt som kontaktmisjonærer. Dersom vi tar bort de som tilhører gruppene som er beskrevet overfor, kommer vi til i underkant av 100 langtidsutsendinger. Og dermed er ikke UIO «Norges største misjonsorganisasjon».

Det som likevel er gledelig er at Ungdom i Oppdrag øker antall misjonærer! Og det er et ubestridt faktum. Her kan du for eksempel lese om nordmenn på vei til Island

Kristne pensjonister og misjon

For halvannen uke siden trykket avisen Dagen en artikkel jeg hadde skrevet om mulig misjonstjeneste for kristne pensjonister.

Ikke lenge etter at artikkelen kom på trykk, fikk jeg den første tilbakemeldingen. Straks kom en til – og så en til. De var alle positive. Og så kom det to eposter – to ganske sinte eposter. Det var tydelig at jeg rørte med noe jeg ikke helt hadde forutsett. Jeg hadde nemlig og skrevet at jeg håpet at noen kristne pensjonister kunne vurdere å flytte til Tyrkia – eller et annet land med mange muslimer – istedenfor Spania.

Jeg mottok mange tilbakemeldinger. De fleste var positive og takknemlige. Men flere syntes derimot at jeg var manipulerende og respektløs. To personer mente endog at min egentlige motivasjon var at pensjonistene skulle dø på misjonsmarken og at Ungdom i Oppdrag skulle arve pengene deres. Det var altså økonomi som drev meg… De kunne vite at jeg ønsket at kristne pensjonister fra Norge skulle dø. De mente jeg er både hjerteløs og hjerterå.

Skjermbilde (8)

Faksimile av Dagen, 27. juni 2016

I løpet av kort tid hadde jeg cirka 4000 visninger, på den “smale” misjonsbloggen min, som på en god dag har 40 visninger.

Så ringte Dagen. Jeg fortalte om tilbakemeldingene jeg hadde fått – blant annet om de sinte epostene. Og dermed havnet jeg på avisens fremside. Dette var visst en større nyhet enn at KrF-leder Knut Arild Hareide hadde deltatt i homobevegelsens Pride-tog.

… og jeg som bare ønsket å utfordre kristne pensjonister å vurdere om de skal involvere seg i misjon… Heldigvis er det og noen (pensjonister?) som har gitt tilbakemeldinger av type “Takk! Dette vil vi vurdere”.

Samtidig ser jeg at noen av de negative tilbakemeldingene er av den litt triste sorten. Jeg kan nemlig ane at flere av de eldre som ikke heier på artikkelen min opplever seg tilsidesatt og parkert på sidelinjen. Slik skal det ikke være. Jeg er og lei meg for at noen opplevde meg sleivete. Det var på ingen måte meningen.

Men jeg angrer ikke på at jeg utfordret mennesker til å engasjere seg i misjonstjeneste. Det kommer jeg til å fortsette med:-)

Kjære norske, kristne pensjonister

Dette er et brev til dere kristne pensjonister som enten har flyttet til Spania, eller som vurderer å flytte til Spania.

 

Kjære norske, kristne pensjonister,

Dere har jobbet et helt liv og avtjent deres samfunnsplikt og borgerplikt på fortreffelig vis. Mange av dere er slitne og er ferdig med både arbeidsliv, regnvær og kulde – og å bære ansvar for mer enn sine egne nærmeste. Mange av dere har vært søndagsskolelærere, ledet utallige møter på bedehuset og sittet i menighetsråd. Tiden for å yte er over. Nå skal dere nyte. Og det ønsker dere å gjøre under solen varme stråler på Spanias kyst. Dette unner jeg dere.

Et helt arbeidsliv er tilbakelagt. Tidsklemma er over og friheten ankommet. Og jeg vet at mange av dere spaniafarere føler dere slitne – ja endog utslitte. Det er kanskje ikke dere utslitte som jeg først og fremst skriver til. Jeg skriver til dere som fortsatt har litt energi på lur, til dere som egentlig har kapasitet til å gjøre mer enn å bare gå på fjellturer, polere bilen med spanske skilter og dra på gruppereiser både her og der.

Kjære alle flotte kristne nordmenn som bor i Spania eller som vurderer å flytte til Spania; dere får ha meg unnskyldt. Jeg mener på ingen måte å gi dere dårlig samvittighet eller kritisere valget dere har gjort. Likevel; la meg få si akkurat det jeg føler og tenker: Jeg skulle ønske noen av dere kunne gjort noe annet enn å bo i Spania. Jeg skulle ønske flere av dere kunne melde dere til tjeneste i misjon.

Dere har livserfaring, kompetanse og evner som vi yngre ikke har. I Guds rike er det bruk for deres talenter, vurderinger og livserfaring! Ikke tenk at dere er oppbrukt og utbrukt. Det er nemlig ikke sant.

Derfor vil jeg foreslå følgende:

Istedenfor å flytte til Spania, vil du vurdere å flytte til Tyrkia? Eller Jordan? Eller Marokko? Eller et annet muslimsk land? Mange av Ungdom i Oppdrags kirkeplantingsteam i den muslimske verden opplever at mennesker kommer til tro på Jesus. Ja, enkelte steder er det mange muslimer som kommer til tro. Du trenger ikke være en superevangelist for å kunne være med i et kirkeplantingsteam i en by i Midtøsten eller Tyrkia. Du trenger å kunne litt engelsk, lære deg noen gloser arabisk, ikke være redd for å bli kjent med nye mennesker og på enkelt vis snakke om troen din med muslimer som er i ferd med å bli kjent med Jesus, gjerne over en kopp te på en fortausrestaurant. Alt dette kan du gjøre med lave skuldre.

Du har grått hår. Du har rynker på haken og kanskje grevinneheng. I mange land er dette ærefulle tegn på modenhet. Det gjør at du får respekt i muslimske kulturer. Og respekten gjør at du blir lyttet til. Hva om du kunne låne stemmen din til Jesus, og la evangeliet formidles relasjonelt og vennskapelig til muslimer som er interessert i å høre hva du har å si? Min erfaring er at de fleste muslimer ønsker å snakke med deg om din tro, i hvert fall så lenge du vil være en venn som og kan lytte til hva dine nye bekjentskaper har å fortelle.

Du kan fortsatt bo i varme strøk. Men istedenfor å gå i den lokale norske kirken hvor dere spiser vafler, så kan du bli del av et internasjonalt team som planter kirker i en by hvor det ikke finnes noe kirkebygg. Istedenfor for å synge fra Norsk salmebok, Sangboken eller fra norske tekster på som vises på kirkeveggen, kan du synge sanger du aldri har hørt før – på tyrkisk eller arabisk – med mennesker som kanskje hørte evangeliet for første gang for to måneder siden. Og de hørte evangeliet fordi de ble kjent med en norsk pensjonist som hadde flyttet inn i nabolaget, en som hadde tid til å drikke te og kunne vise dem hvem Jesus er.

Jo, jeg vet Gud kan bruke dere i Spania. Og jeg vet mange av dere utgjøre en forskjell der dere er. Brevet mitt handler ikke om dette. Dette er bare et enkelt spørsmål om du vil be til Gud og spørre om du heller får lov å flytte til et muslimsk land og bli en del av et kirkeplantingsteam på steder hvor det knapt nok finnes kristne? Det er nemlig slik at høsten er moden og arbeiderne få.

Hver dag leser jeg Lukas 10,2 og ber Herren om at han skal kalle flere arbeidere til sin høst. Det siste året har jeg særlig bedt om at Herren skal kalle norske pensjonister til å reise til Tyrkia. Og Jordan. Og Marokko – for å være med å plante menigheter. Og hvis du opplever Gud sier ja, ta kontakt med meg, så skal jeg hjelpe deg med å finne et passende team i en passende solrik by som og har sandstrand og turmuligheter. Jeg kan og hjelpe deg med å finne et kurs du kan ta som vil lære deg det du trenger for å kunne trives og oppleve at du gjør en god jobb.

Håper å høre fra deg.

Hilsen Andreas

Tanker om 17. mai

Alv Magnus, tidligere leder for Ungdom i Oppdrag, har skrevet noen refleksjoner om 17. mai som jeg tenkte det var verdt å dele. God lesning:

118198

Foto: Tarjei Gilje, Dagen

17. mai for 71 år siden talte kong Haakon til det norske folk fra London. Han åpnet med å si: «Atter kan vi feire 17. mai som et fritt folk».

 

Så fortsatte han: «Vi må aldri glemme å takke vår Herre for hans nådige styrelse helt til det siste gjennom denne lange tid full av prøvelse for land og folk… Vi takker ham fordi vårt land ble forskånet fra å bli den siste slagmark i europakrigen.» Det sto 365 000 tyske soldater under våpen i Norge ved kapitulasjonen 8. mai 1945. Han avsluttet slik: «Gud bevare Norge!»

Litt senere på dagen holdt kronprins Olav en radiotale til folket fra slottet i Oslo etter at han hadde bivånet barnetoget  fra slottsbalkongen, der han sa: «En gripes av en uendelig stor takknemlighet til Gud som har latt oss få oppleve denne dagen med dens minner og dens løfter for fremtiden». Kronprinsen fortsetter så med å si: «Det fortelles at da representanten Georg Sverdrup var på vei til Riksforsamlingen på Eidsvold i vårdagene 1814, så sa skyskaren til ham; hva du gjør, så husk at Gud står attåt. I dag ser vi tydelig at han har stått attåt både den gang da han lot oss få vår frie forfatning og nu i disse hårde krigsårene når han atter gav oss menn og kvinner som modig og tro kunne stå frem og være villige til hvis det ble krevet å ofre liv for land og folk.» Så avslutte han med bønnen om at Gud måtte bevare Kongen og la til: «Må Gud velsigne Norge og dere alle!»

Det slår meg, nå 71 år senere, at kong Haakon og Kronprins Olav på en naturlig og ukunstlet måte talte om Guds styrelse med den største selvfølgelighet. De forsto begge at den allmektige Gud styrte historien og nasjonens gang. De hadde begge den Bibelske forståelsen av hvem Gud er. Derfor var det viktig for dem å vise folket nødvendigheten av å takke ham for hans nådige styrelse.

Kronprinsen refererte til nasjonalsangen der Bjørnson oppfordrer den norske mann om å takke Gud; alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett, har den Herre stille lempet så vi vant vår rett.

Vår rett og vår frihet kommer fra Gud. Han har nasjonens skjebne i sin hånd. Han er den ultimate autoritet. Den øverste styrer. Ham må vi underordne oss, ham må vi bønnfalle, ham er det vi må takke, for det er han som gav oss friheten og freden tilbake.

Kongen tenkte slik. Kronprinsen, som norsk forsvarssjef under krigen, forsto det også slik. Og de skjemtes ikke for å si det i klartekst til hele folket. Har vi den samme forståelse i dag?

Vi kunne spørre: På hvilken måte var Gud attåt den gang i 1814 og i forbindelse med okkupasjonsårene, slik kronprins Olav hevdet at han var?

Med troens øye kan vi si at den vekkelse som fulgte Hans Nielsen Hauge var en forutsetning for en nasjonal selvstendighetsbevegelse som munnet ut i Europas frieste forfatning i 1814. Med ham våknet folkeånden i Norge, sa Grundtvig. Tusenvis av mennesker i alle strøk av landet var kommet til en personlig tilegnet tro, hadde begynt å tenke selvstendig og ble gjennom brev, besøk og bøker bevisst at de tilhørte en nasjonal reisning. En bønnens atmosfære bredte seg og folk ropte til Gud om hjelp gjennom nødsårene som Napoleons krigene hadde skapt. Ikke uten grunn kaller historikeren Karsten Alnæs boka om 1814 for Miraklenes År. Jo, Gud sto attåt og hjalp oss.

Hva med okkupasjonen under Nazi Tyskland?

Til tross for en naiv og udugelig utenriksminister som ikke informerte sin egen regjering da telegrammene strømmet inn om en tysk krigsflåte på vei nordover fra Kiel, hadde Gud noen med sunn dømmekraft og beslutningsevne på plass.

Hvor ille det var illustreres ved at statsminister Johan Nygaardsvold den 6. april henvender seg til opposisjonslederen, høyremann og Stortingspresident Carl Joachim Hambro, om å forhøre seg hos utenriksministeren om det er noe viktig som står på spill: «Han snakker jo ikke med oss, men han forteller av og til deg noe», hadde Nygaardsvold sagt. Men heller ikke Stortingspresidenten nådde fram.

Søndag ettermiddag den 7. april ble Koht konfrontert med nye alarmerende meldinger. Koht sa bare: «I grunnen er det ikke noe å gjøre. Om meldingen er uriktig, er det best ikke å bringe den videre. Om den er sann, kan vi ikke gjøre noe for å stanse den tyske flåten likevel». Men Birger Eriksen på Oscarsborg festning som nærmet seg pensjonsalderen, tok grep. Uten å få noen retningslinjer fra Oslo, kommanderte han ild fra de to 27cm kanonene Moses og Aron klokken 04.21 den 9. april om morgenen. Han hadde fått en annen pensjonert offiser som kjente det hemmelige torpedobatteriet på Oscarsborg til å komme ut tidligere på kvelden.

Kaptein Andersen på Oberst Eriksens kommando fyrte av to undervannstorpedoer mot krysseren Blücher med over 2000 soldater om bord. Blücher tok slagside og sank en kilometer lenger inn fjorden. I Oslo tok Hambro initiativet og en time senere klokken 08:00 rullet et ekstratog ut fra Østbanestasjonen med kongehuset, Storting og regjering om bord med kurs for Hamar. Disse to reddet våre myndigheter fra å falle i tyskernes hender.

Men hva bidro til at lærerne og prestene sto overmakten imot og nektet å la seg bruke i nazifisering av befolkningen? Hadde det noe med vekkelsen som kom via Oxfordgruppens virksomhet fem år før?

Det begynte i Ringsaker kommune på Høsbjør hotell, da Hambro inviterte 120 venner til et møte med den lutherske presten Frank Buchman og et internasjonalt team. I løpet av få dager vokste forsamlingen til det tidobbelte. Både biskoper og prester og andre mennesker med innflytelse i samtiden fikk et avgjørende møte med Gud der og i månedene som fulgte i Oslo, Bergen og Trondhjem.

Biskop Berggrav var der. Da krigen begynte tok han kontakt med professor Hallesby og sammen dannet de Kristen Samråd som koordinerte kirkens motstand mot okkupasjonsmakten.

Gud bryr seg om Norge. Det hviler et kall over oss som nasjon. Vi er et utvalgt folk. Guds utvelgelse er et mysterium. Men det er også et privilegium.

Gud vil noe med Norge. I de senere år har det kommet mange Guds menn og kvinner til oss fra andre land med budskap om at Gud vil bruke vår nasjon til å velsigne andre folk og nasjoner. Vi har siden Hans Nielsen Hauges tid vært en nasjon som har bragt mye velsignelse til andre folk både gjennom utvandring og misjon.

Til tross for frafall og lunkenhet, vil Gud gripe inn. Vi har en nådetid gitt oss av Gud.

For 2600 år siden ba Gud profeten Jeremia rope ut disse ord mot nord: «Vend tilbake Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid. Bare erkjenn din misgjerning, at du er falt fra Herren din Gud. Vend tilbake frafalne barn! Sier Herren. For jeg er deres herre.» (Jer 3,12-14)

Gud brydde seg og bryr seg om Israel. Men Jeremia nådde ikke frem med sitt kall til Israel. De omvendte seg ikke. Nasjonen ble hærtatt. Folket drevet i landflyktighet. 70 år av fornedrelse og forvisning fulgte.

Vi som Guds folk sitter med nøkkelen til vår nasjons fremtid. Vi kan ikke regne med andre. Vi kan ikke se hen til myndighetene. Regjeringen har svært begrenset makt. Det er Gud som rår. Og han ser hen til sitt folk. Vil vi som kaller oss med hans navn være å regne med?

Er det noen bedre måte for oss å feire denne frihetsdagen på enn å kalle på ham som har makt til å trygge lagnaden for land og folk? Er det noen bedre måte å vise vår erkjennelse av at det er Herren som borger for vår frihet og fremtid på, enn å vende oss bort fra ugudelighet og å be om miskunn fra hans hånd. Hva vil skje med vårt land? I dag nyter vi av frihet og fred. La oss takke og be! Ha en velsignet 17. mai!

Alv Johan Magnus

Når misjonær-spagaten blir stor

Man kan gå i spagat hvis gapet blir for stort. Og dersom avstanden mellom visjon og virkelighet kan spagaten bli for bred. Det er smertefullt.

Jeg tror mange vordende misjonærer har romantiske forestillinger om hvordan misjonstjenesten skal bli. Det viser seg dessverre at drømmene sjeldent stemmer med realiteten. Da oppstår et gap mellom visjon og virkelighet.

Hvordan kan vi tette dette gapet? La meg fortelle litt om hva vi i Ungdom i Oppdrag har lært.

Selvbilde. Hva tenker misjonæren om seg selv i møte med Gud? Har vi utvalgt oss selv, eller er det Gud som har utvalgt oss? Er Gud gartneren i hagen, mens vi er planten? Da flyttes dypest sett ansvaret for arbeidet fra oss selv til Gud. Slik kan vi senke skuldrene og slippe å stresse etter å oppnå resultater, manipulere mennesker rundt oss eller slite oss ut. Vi skal gjøre det vi kan, og så må Gud gjøre resten.

Urealistiske forventninger er ødeleggende og kan ende i en frontkollisjon. Alternativt kan man stikke hodet i sanden og late som om virkeligheten ikke eksisterer. Det er sjeldent en god ide. Vi må ikke fristes til å overvurdere hva man utrette i løpet av et par år som misjonær – samtidig som vi heller ikke bør undervurdere hva som kan skje i løpet av ti år.

Gudsbilde. Gud bruker metaforen «far» for å beskrive sin relasjon til oss. Dersom mine barn kun er opptatt av hva de kan gjøre for meg, blir relasjonen til barna mine usunne.

Jeg tror misjonærer lett kan bli for opptatte av alt de skal gjøre for Gud. Det er jo tross alt derfor de har blitt misjonærer; de skal utføre et oppdrag. Men hva om dette er sekundært for Gud? Hvordan kan tanken om at Gud er mer interessert i meg enn jobben min prege gudsbildet mitt?

Misjonærbilde. Alt går ikke alltid som planlagt. Undersøkelser viser at flesteparten av misjonærene som reiser hjem tidligere enn planlagt, gjør dette på grunn av konflikter eller vanskelige arbeidsforhold. Slike konflikter være ødeleggende fordi man ikke forventet det og de kan være vanskelig å håndtere i et lite misjonærteam. Jeg tror vi trenger å være ærlige; misjonærer er ikke bedre mennesker enn andre mennesker. De er minst like sta, egoistiske og krevende å være sammen med som naboen på andre siden av gaten.

Jeg tror og det er viktig at misjonærer har en sunn forståelse av sin egen rolle. Det kan gå galt dersom man tenker at misjonæren er «læreren» som skal fortelle «de innfødte» hvordan alt bør være. Hva om misjonæren heller tenker om seg selv som eleven som skal lære? Slik kan byrden bli lettere å bære og sjansen for maktmisbruk betydelig mindre.

Ærlighet. Ærlighet beste medisin når man kjenner spagaten presser på. Slik kan vi snakke om det og kanskje ta en pause for å la Gud realitetsorientere både visjon, gudsbilde og selvbilde.

Hvis man ikke får hjelp til å tette gapet mellom visjon og virkelighet, blir noen over tid utbrent. Andre blir kynisk. Eller mister troen på misjon.

Jeg håper vi kan organisere misjonsarbeidet vårt slik at det er mulig å brenne – uten å brenne ut.

Må jeg lære språket?

Her om dagen møtte jeg en person som skulle bli misjonær. Men han ville ikke bruke tid på å lære språket. «Alle kan jo engelsk», sa han.

Jeg var uenig med ham, og mente han burde lære arabisk, språket de snakket i landet han skulle flytte til. Han mente det var bortkastet tid å bruke to år på å bli god i arabisk.

Jeg tror han tar feil.

Man kan godt jobbe som misjonær uten å lære et nytt språk. Jeg kjenner misjonærer som ikke kan det lokale språket, selv etter flere år ute. Disse jobber på steder hvor de aller fleste bruker engelsk. Når de i ulike situasjoner har behov for å bruke det lokale språket, brukes tolk. Dette går oftest greit.

Likevel anbefalte jeg fyren å lære arabisk flytende. Hvorfor?

Svaret er Jesus. Jesus var på mange måter en misjonær. Han forlot sitt hjemland (himmelen), flyttet til et nytt land (Israel), ble jøde (bodde i Nasaret og Kapernaum), jobbet i et «vanlig» yrke (snekker) og snakket det lokale språket (arameisk).

Jesus kunne valgt å komme til jorda som 30-åring for deretter å begynne direkte på sin tjeneste. Dette gjorde han ikke. Han valgte å bli født som en jøde, leve som en jøde, bo som en jøde, spise som en jøde, jobbe som en jøde og snakke språket som jødene snakket.

Vi vil jo være som Jesus, vil vi ikke?

Språk og kultur henger nøye sammen. For å være en god misjonær, må man prøve å forstå verdensbildet der man arbeider. Uten å lære språket, vil det være vanskelig å kunne gjøre kulturelle dypdykk som gjør at du forstår hvorfor mennesker tenker som de gjør.

Hva tenker du om innvandrere som har bodd mange år i Norge uten å ha lært norsk? Mange vil tro at de mangler respekt for Norge og norsk kultur, og man stempler til og med de som late og arrogante.

La oss se på saken fra den andre siden av gjerdet; tenk deg en misjonær i Midtøsten som ikke vil bruke tid på å lære arabisk fordi han ikke har tid. Han synes det er like greit å bruke tolk der folk ikke kan engelsk. Hva vil en gjennomsnittlig araber tenke om en slik misjonær?

Å lære det lokale språket handler om respekt, kjærlighet og villighet til å tjene.

En venn av meg sa til meg at dersom jeg skulle bruke to uker i et land, ville han ha brukt to uker på å lære språk.

Hvorfor vi ikke sluttet

Jeg husker godt første gangen da jeg tenkte at Gud kanskje ville at jeg skulle bli misjonær. Jeg var helt i begynnelsen av tenårene. Men ikke før jeg gikk på DTS, noen år senere, bestemte jeg meg. Jeg trodde nemlig Gud kalte meg til å arbeide med misjon resten av livet.

Kall. Overbevisningen gikk så dypt at allerede året jeg fylte 23 pakket det lille vi hadde og flyttet til Romania. Hvorfor skulle vi vente? Vi hadde ikke et særskilt kall til Romania, men vi bestemte oss for å flytte dit for fordi vi hadde relasjoner der og hadde mottatt en invitasjon fra både Ungdom i Oppdrag og flere lokale kirker i byen som senere skulle bli vår nye hjemby.

Hodet i veggen. Vi hadde bodd i Romania i bare ett år. Planen var at vi skulle arbeide som misjonærer i Nicolae Ceaucescus tidligere diktaturstat i mange år. Nå lurte vi på om vi skulle reise hjem. Vår eldste sønn hadde pådratt seg en kronisk sykdom som krevde regelmessige besøk på det lokale sykehuset og vi var midt i det som vi senere forstod var et realt kultursjokk. Vi dunket hodet i veggen.

Hva gjorde at vi ikke sluttet? For oss har det handlet om to ting:

Imperativ. For det første hadde vi erfart at Gud kalte oss til misjon. Dette skjedde gradvis, uten at jeg på en rasjonell måte kan forklare hva som skjedde. Misjonskallet ble formidlet gjennom historier fra andre misjonærer og at misjonsbefalingen ble kommunisert. Som barn husker jeg det var besøk av misjonærer på bedehuset hjemmet. Jeg husker ikke så mye av det de sa, men jeg husker det gjorde inntrykk. Senere i Ungdom i Oppdrag hørte jeg forkynnelse som utfordret meg og som løftet frem misjonsbefalingens imperativ. Slik ble misjonskallet formet, litt etter litt.

Relasjoner. For det andre har alle relasjonene hjulpet oss til å fortsette. Da vi dunket hodet i veggen hadde vi venner som stod rundt oss og hjalp oss. Noen var i Norge. Andre var kolleger i Romania. De hjalp oss gjennom.

Enkelt sagt begynte jeg fordi jeg fikk en visjon, mens relasjoner har fått meg til å fortsette.

Fristeren. Det er smertefullt å dunke hodet i veggen, særlig når du ikke helt vet hva som skjer. Senere har vi dunket hodet i veggen flere ganger, også etter at vi flyttet hjem til Norge. Det ville vært lett å gi opp – også nå – mens vi bor i Norge. Høyere lønn, færre reisedøgn, et enklere liv, mindre ansvar … stemmen som visker oss i øret at gresset er grønnere på andre siden av gjerdet kan virke forlokkende. Heldigvis varer ikke disse fristelsene så lenge.

Jeg har bestemt meg. Jeg fortsetter fordi jeg har bestemt meg. Jeg har bestemt meg fordi jeg opplevde Gud kalle meg. Og kallet kom fordi noen forkynte misjon for meg. Og når det likevel røyner på, så hjelper relasjonene meg til å fortsette.

Fra India. For litt siden fikk jeg en e-post fra India. Den kom fra et rumensk ektepar som var studenter på et misjonærkurs jeg ledet i Romania for snart 15 år siden. Etter kurset flyttet de til India, hvor de begynte å utdanne indiske kirkeplantere og fokusere på et folkeslag som i realiteten var helt uberørt av evangeliet. For 15 år siden var nesten ingen kjente kristne i dette folkeslaget. I løpet av de siste årene har de sendt ut kirkeplantingsteam i hele regionen. Et titalls kirker er blitt etablert og man kan se konturene av en stedegen kirkeplantingsbevegelse. Dette skjer i et folkeslag som for få år siden var kategorisert som helt unådd.

Gleden er større. Hva gjør jeg når jeg får slike e-poster? Jo, jeg takker Gud for at vi ikke sluttet. Selv om det av og til kan være tunge tak, er nemlig gleden og privilegiet så uendelig mye større.